roman

romaner i hylle

Erik Dyrhaug. CC BY SA 3.0

Romanen er en lang, oppdiktet fortelling. Sjangeren har tre viktige kjennetegn: fiksjon, prosa og lengde. At romanen er fiksjon, vil si at den er oppdiktet og hører til skjønnlitteraturen, ikke til sakprosaen. Romanen er en prosafortelling, og den deles dermed ikke inn i verselinjer slik som sjangrene epos og lyrikk. Romanen er også lengre enn korte prosafortellinger som eventyr og novelle.

Ofte er det lettere å si hva en roman ikke er enn hva den er. Den er ikke biografi, ikke historieskrivning og ikke brev, og heller ikke drama eller lyrikk. Samtidig er romanen en sjanger som kan romme alle disse andre sjangrene.

Romanen er med andre ord en fleksibel litterær form som har mange undersjangre, fra fortidens brevroman til nåtidens grafiske roman. Romanen utgis som enkeltbøker og som serier.

Ifølge den amerikanske forfatteren Henry James kan romanen sammenlignes med et uformelig, elastisk monster som kan inneholde nær sagt hva som helst. Aristoteles' definisjon av hva som utgjør diktningens særpreg, gjelder også for romanen: Mens historieskrivningen forteller om det som har hendt, forteller diktningen oss om det som kan hende eller kunne ha hendt.

Man kan vanskelig forestille seg en roman som ikke inkluderer mennesker eller levende vesener, og de aller fleste romaner handler på et eller annet vis om forholdet mellom mennesker. Romanen er altså en kilde til følelser, men også til kunnskap og historie. Den franske 1800-tallsforfatteren Honoré de Balzac sa at han ville skrive den historien som historikerne har glemt, og det utsagnet fanger noe av romanens særpreg: Romanen er historien sett gjennom enkeltmennesker; romanens emne er først og fremst menneskets historie. Det betyr ikke at alle romaner har historier, i betydningen plott eller sammenhengende fortellinger. Men også romaner som motsetter seg historiefortellingen, eksperimenterer med fortellemåter, bryter opp kronologi og sammenheng og lar bruddstykker av tanker og inntrykk utgjøre «handlingen», slik det er tilfelle i mange moderne romaner, kan sies å representere menneskeliv plassert i tid og rom.

Det har vært vanlig å regne Miguel de Cervantes bok Don Quijote (1605/1615) som den første roman i vår betydning av ordet, men det finnes også tidligere former som ligner på romanen, for eksempel islendingesagaene. I Europa slo romanen for alvor gjennom på 1700-tallet, med blant annet Daniel Defoes Robinson Crusoe (1719) og Samuel Richardsons Pamela (1740), men det var først på 1800-tallet romanen etablerte sin posisjon som den mest populære skjønnlitterære sjangeren. Fra Jane Austen tidlig i århundret til Dickens og Balzac noen tiår senere ser vi hvordan forfatterne viser oss enkeltmenneskets utvikling fram mot en større forståelse av seg selv og verden rundt seg, enten miljøet er engelsk herregårdsliv eller storbyer som Paris og London. I Norge er Camilla Colletts Amtmandens Døttre (1854) blitt stående som den første betydningsfulle romanen. Den realistiske romanen med emner og personer hentet fra nær fortid eller en gjenkjennelig samtid, er en type roman som fortsatt er dominerende, også i Norge. På slutten av 1800- tallet og starten av 1900-tallet begynte forfatterne å eksperimentere mer med sjangeren, og Knut Hamsuns Sult (1890) regnes som en av de første modernistiske romanene. Etter hvert har det vokst fram mange undersjangre av romanen, som for eksempel kriminalromaner, fantasyromaner, grafiske romaner og dagboksromaner.

Romanteoretikeren Mikhail Bakhtin så på romanen som en sjanger i tilblivelse, like mye rettet mot framtiden som mot fortiden, og åpnere enn de andre sjangrene som den parodierer og latterliggjør. Som den eneste av de store, etablerte sjangrene er romanen ifølge ham yngre enn skriften og boka. Sjangrene epos, lyrikk og drama eksisterte, til forskjell fra romanen, som muntlige sjangre lenge før boktrykkerkunsten.

I dag råder det uenighet blant romanforskerne om når man skal sette startpunktet for romanen som form og sjanger. Skal man holde fast ved at Cervantes Don Quijote markerer begynnelsen, eller skal man starte i antikken med de greske og romerske prosafortellingene? Er det stadig hensiktsmessig å se briter som Daniel Defoe, Samuel Richardson og Henry Fielding som de første romanforfatterne? Den britiske romanhistorikeren Ian Watt mener det siste. Hans innflytelsesrike bok The Rise of the Novel fra 1957 ser romanen som et produkt av 1700-tallets industrielle revolusjon, borgerskapets framvekst og kvinnenes endrede sosial rolle. Denne nye, «realistiske» romanen blir, i motsetning til fortidens idealiserte romanse, den formen som ifølge ham evner å gjenskape samtidserfaringene i litterær form. Forfattere som Richardson og Fielding er selv klar over at de er med på å skape noe nytt, selv om betegnelsen novel (nyskapende) først kommer i bruk fra slutten av 1700-tallet. Fielding sier i forordet til Joseph Andrews (1742) at han skriver «en litteratur som jeg ikke kan huske å ha sett at noen har prøvd på vårt språk», men minner samtidig på denne litteraturens forbindelse til den klassiske, episke diktningen, det greske eposet, når han kaller sin roman «et komisk epos på prosa».

Selve romanbetegnelsen er imidlertid langt eldre enn det den engelske novel kan tyde på, og i dag er det flere som opponerer mot Ian Watts snevre, britiske perspektiv. Ordet oppsto i middelalderen (fra gammelfransk romanz), myntet på tekster skrevet på folkespråket istedenfor det lærde skriftspråket latin. Allerede på 1600-tallet, en viktig periode for den barokke romanen, finner man dessuten de første eksemplene på «romanteori», med biskopen Pierre Daniel Huets traktat om romanens opprinnelse som et markant startpunkt, opprinnelig offentliggjort som forord til en av Madame La Fayettes romaner. I antikken fantes det prosatekster ettertiden har rubrisert som romaner, Dafnis og Khloeskrevet av Longos, er ett eksempel der både prosaformen, lengden og fiksjonselementene gjør at den kan passe betegnelsen. Den er også blitt sett som en forløper for renessansens hyrderoman. Her hjemme er islendingesagaer som Njåls saga eller Egils saga eksempler på tidlig prosalitteratur som har romanlignende trekk. Det er imidlertid først på 1700- og især på 1800-tallet at romanen blir den dominerende formen og konstituerende for hva vi fortsatt forstår ved termen roman. Den realistiske 1800-tallsromanen, representert ved forfattere som Dickens, Balzac, Dostojevskij, George Eliot, Tolstoj, Kielland og Skram, danner fortsatt norm for mange romaner.

Det kan altså være hensiktsmessig å skille mellom ”romanen før romanen” og den moderne romanen, altså romanen slik den utviklet seg fra Cervantes og framover. Mange romanteoretikere har sett romanen som det «prosaiske» svaretpå en ikke-religiøs verdensanskuelse; romanen er ifølge Georg Lukács’ bok Romanens teori (1920) den transcendentale hjemløshets form. Det innebærer at i romanen må mennesket ut for å finne seg selv, i motsetning til i eposet, der meningen var gitt på forhånd. Den splittelsen mellom liv og mening som er romanens drivkraft, er fraværende i eposets verden. Romanen er et slags epos for en borgerlig tid, «et speilbilde av en verden som er gått av ledd», ifølge Lukács.

Med romanen kommer også de kvinnelige forfatterne på banen for alvor. Historisk sett er romanen kvinnenes form; mange av de største romanforfatterne har vært kvinner, som Jane Austen, søstrene Brontë, George Eliot (psevdonym for Mary Ann Evans) og George Sand (psevdonym for Aurore Dudevant). Også i Norden er kvinnelige romanforfattere som norske Camilla Collett og svenske Fredrika Bremer pionerer i romanens historie.

De romanene som vi i dag leser i form av ferdige bøker, ble i den moderne romanens barndom presentert som føljetonger. Leserne kunne gjennom fortløpende kapitler eller hefter følge personer og hendelser fra uke til uke eller fra måned til måned, som først i etterkant ble til bøker. Mange av disse romanføljetongene hadde enorm utbredelse. For eksempel kom Charles Dickens’ A Tale of two Cities ukentlig i bladet All the Year Around. 31 hefter ble publisert mellom april og november 1859, og hver utgave var på over 100 000 eksemplarer. Samtidig ble teksten gitt ut i 8 månedlige numre med illustrasjoner, og de gikk i ca. 5000 eksemplarer pr. måned. Ganske raskt etterpå ble føljetongen ferdig bok. Mens vi i dag gjerne skiller mellom seriøse romaner og underholdningslitteratur, var den europeiske romanen på 1800-tallet hva vi i dag ville kalle populærlitteratur. I dag er den raskt publiserte romanføljetongen forvist til ukebladenes serieromaner.

Sammenligner vi med ettertidens store, norske romaner – Duuns Juvikfolke, Undsets trilogi om Kristin Lavransdatter eller Sandels Albertetrilogi, fram til dagens forfattere som skriver flerbindsromaner – er det fullt mulig å se disse populære romansyklusene som deler av en slags føljetong, der hendelsene danner en linje fra første til siste bind, med avstikkere underveis. Både Carl Frode Tillers spenningsdrevne trilogi Innsirkling og Karl Ove Knausgårds selvbiografiske seksbindsverk Min Kamp, hvor ulike de ellers er, kan ses som én stor roman der de enkelte bindene utgjør deler av helheten. Begge er dessuten miljø- og tidsskildringer, og begge kan betegnes som en slags dannelsesromaner, der hovedpersonen forlater sitt hjemsted og gjennom ulike utfordringer søker sin identitet i «verden», for så til sist å forsones med seg selv og familien.

Det stedet der hjemme-borte-hjemme-mønsteret fra dannelsesromanen kommer tydeligst til syne i dag, er likevel et annet sted, nemlig i barne- og ungdomslitteraturen og romaner i fantasy-sjangeren, som også ofte bærer preg av å inngå i serier eller sykluser.

Det er ingen sjanger som er mer preget av spenningen mellom det globale og det lokale enn romanen. Det er likevel påfallende i hvilken grad romaner fra ikke-vestlige land som når fram i Vesten, er slekt, familie og “nasjonsromaner”. Afghansk-amerikanske Khaled Husseins Drageløperen (2003) er et godt eksempel på det. Det “fremmede” er ikke mer fremmed enn at det kan kommunisere over landegrensene.

Litteraturen opererer i dag i et annet marked enn i romanens storhetstid på 1800-tallet, men dagens roman er likevel ikke så annerledes enn gårsdagens. Til tross for internasjonalisering og globalisering er romanen fremdeles knyttet til det landet den utgis i og det språket den skrives på. Selv om begrepet nasjonallitteratur i vår tid utfordres fra mange kanter, snakker vi fortsatt om engelske, franske og norske romaner. Med oversettelsene, derimot, blir den nasjonale romanen “verdenslitteratur”.

Selv de modernistiske og postmodernistiske romanforfatternes eksperimentering med språk, fortellemåter og kronologi, endrer ikke det faktum at romanen for de fleste lesere er knyttet til handling og mennesker som vi leser om for å bli kjent med andre liv og verdener. Og selv om hver generasjon har sin stil og form, er også modernistiske forfattere interessert i å utforske mennesker og grensen for det menneskelige. Når Virginia Woolf, Marcel Proust og Thomas Mann i første halvdel av 1900-tallet eksperimenterte med romanformen, var hensikten å gi et sannere bilde av menneskets uforutsigelige indre enn det forgjengerne hadde gjort. Allerede på slutten av 1800-tallet insisterte Knut Hamsun på at hans debutroman Sult ikke egentlig var en roman, og grunnen var at han ikke ville skildre “Giftermaal, Landture og Bal hos Grossereren”, som han uttrykte det, men ønsket å skrive “en Bog om en ømtaalig Menneskesjæls fine Svingninger”. Han ville altså gi en mer nyansert skildring av mennesket, og da måtte vekten skifte fra plott og handling til tanke og stemninger. Noe lignende var tilfelle for Woolf: Å gå til samtidsforfatterne for å lære å skrive en roman er “det samme som å gå til en skomaker for å be ham å lære en å lage en klokke”, sier hun, men uten å gi romanbetegnelsen på båten av den grunn.

Det har vært spådd at romanen vil forandres med de mulighetene nettet og datateknologien tilbyr når det gjelder å endre og omforme tekst, og inkludere lyd- og bildefiler. Foreløpig er det ikke så mye som tyder på det, de fleste romaner ligner fortsatt på romaner, og noen av de mest toneangivende romanforfatterne i dag understreker nettopp at de er opptatt av romanen som en måte å utforske det menneskelige på, psykologisk som sosialt og historisk. «Jeg ønsker at romanen skal trenge inn i hvordan det er å være en annen», som den britiske romanforfatteren Ian McEwan uttrykker det, og peker med det på romanens potensial for etiske problemstillinger knyttet til det mellommenneskelige.

Romanen er stadig den litterære sjangeren som dominerer både i Norge og internasjonalt. Det har vært hevdet at TV-serien i dag har tatt romanens plass, og flere serieskapere har også tilkjennegitt at de har lært av 1800-tallsforfattere som Dickens og Balzac. I TV-serien lever føljetongen og kollektivromanen videre. Det er likevel ingenting som tyder på at TV-serienes popularitet har gjort at antallet romanutgivelser synker. Det som derimot er riktig, er at hverdagslivets fortelling i dag ivaretas av også andre medier enn romanen.

  • Apuleius, Det gyldne esel
  • Heliodor, Aithiopika
  • Lazarillo de Tormes, utgitt anonymt
  • Longos, Dafnis og Khloe
  • Bakhtin, M.M.: The Dialogic Imagination, 1996
  • Doody, Mary Ann: The True Story of the Novel, 1997
  • Kundera, Milan, Romankunsten [1986], 2006
  • Lukács, Georg: Romanens teori: et historiske-filosofisk essay om den store episke litteraturs former [1920], 2001
  • Moretti, Franco (red.): The Novel, vol 1: History, Geography, and Culture og vol 2: Forms and Themes, 2006.
  • Schmidt, Michael: The Novel: A Biography, 2014
  • Selboe, Tone: hva er en ROMAN, 2015
  • Watt, Ian: The Rise of the Novel: Studies in Defoe, Richardson and Fielding [1957], 2000
  • Wood, James: How Fiction Works, 2009

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.