Thomas Carlyle

KF-arkiv. fri

Thomas Carlyle, britisk (skotsk) forfatter, historiker og filosof; gift med Jane Carlyle. Han ble utdannet ved universitetet i Edinburgh og skrev for skotske publikasjoner, men flyttet i 1834 til England og levde siden for det meste i London. Tilnavnet «vismannen fra Chelsea» er betegnende for den anseelse han nøt blant sine samtidige etter 1840.

Carlyle kom fra et fattig, puritansk (kalvinistisk) bondemiljø som preget ham, selv om han etter en religiøs krise utviklet en dogmefri religiøs livsanskuelse. Hans personlighet var sterk og individualistisk, og disse trekkene kjennetegner også hans forfatterskap og stil. Livssynet hans var dominert av rettferdighet, pliktoppfyllelse, disiplin og ærlighet.

Som forfatter spenner Carlyle over et vidt felt. Med bøker om og oversettelser av forfattere som Schiller og Goethe bidrog han til å formidle tysk klassisk og romantisk litteratur til England. I Goethes idealistiske menneskeoppfatning så Carlyle en motvekt både mot den kynisme og pessimisme som bl.a. Byron representerte, og mot tendenser i tiden til abstrakt intellektualisme. Hans delvis selvbiografiske Sartor Resartus (Den lappede lappeskredder, 1833–34) er et oppgjør med intellektuell skeptisisme og abstrakt filosofering; boken er en høyst original illustrasjon av Carlyles livsanskuelse og politiske filosofi. Samfunnsformer, dogmer og meninger slites ut som gamle klær, og må lappes og omsys. Som konservativ (om ikke strengt partipolitisk sett) hadde Carlyle bare forakt til overs for Manchester-liberalistenes «la skure»-politikk, og gikk inn for større statlig engasjement og reformer i den økonomiske og sosiale sektor. I Chartism (1839) og Past and Present (1843) går han indignert ut mot liberalismens hensynsløse utnyttelse av arbeiderne i jakten på stadig større materiell velstand, og bøkene var ikke uten sosialpolitisk virkning.

I 1837 hadde Carlyle utgitt verket som gjorde ham berømt, The French Revolution, en personlig og levende skildring av revolusjonen som historiens straffedom over menneskeheten. Han fremstod nå som en sterk kritiker av viktoriansk materialisme, nyttemoral og åndsfattigdom. Carlyle hatet middelmådighet, prinsippløshet og åndelig dovenskap; opp mot dette satte han de store menn, de sterke personligheter, «heltene» – de som skaper historie og leder utviklingen. I On Heroes, Hero Worship, and the Heroic in History (1841), og i senere bøker om Cromwell og Fredrik den store, fremhever han de store personligheters rolle i historien. Tanken om at utviklingen bør påvirkes og styres ovenfra, faller i tråd med Carlyles anti-liberalistiske holdning i andre verk.

Som halvhetenes og prinsippløshetens refser hadde Carlyle en veldig innflytelse på sin samtid, og bevarte sin autoritet like til sin død. Hans litterære stil, som kjennetegnes av en fantastisk billedprakt, en nesten profetisk forkynnertone og en tilstrebet arkaisk språkdrakt, er eiendommelig og kan ikke etterlignes: Matthew Arnold skapte uttrykket «Carlylese». Carlyles hovedverker er oversatt til norsk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.