walisisk

Walisisk hører til den keltiske grenen av den indoeuropeiske språkfamilien. Den keltiske språkgruppen har to levende grener: gallobritonsk og goidelisk. Walisisk er et gallobritonsk språk (sammen med kornisk og bretonsk). De goideliske språkene er irsk, skotsk-gælisk og mansk.

Kelterne kom trolig til de britiske øyene rundt 600 før vår tidsregning, og fram til 400-tallet evt. var Storbritannia rent keltiskspråklig. Nord for eidet mellom Forth-fjorden og Clyde-fjorden i Skottland snakket folk piktisk, og i sør snakket de brittonsk (også kalt britisk).

Da romerne forlot Storbritannia i år 410, begynte angelsaksere å bosette seg i Sørøst-England. Rundt år 600 hadde de kommet helt over til vestkysten. Det brittonske språkområdet ble delt i tre, og det oppstod etter hvert tre språk: kumbrisk (døde trolig ut på 1100-talet) i Skottland og Nord-England, walisisk/kymrisk i Wales og kornisk i Devon og Cornwall. Fra år 700 regner man det britiske språket i Wales som et eget språk – walisisk eller kymrisk.

Dette er hovedperiodene i walisisk språkhistorie:

• 700–850 tidlig walisisk/kymrisk
• 850–1100 gammelwalisisk/gammelkymrisk
• 1100–1400 mellomwalisisk/mellomkymrisk
• 1400–1588 tidlig nywalisisk/nykymrisk
• fra 1588 sen nywalisisk/nykymrisk

Tidlig walisisk og gammelwalisisk er bare kjent fra noen få innskrifter og merknader i margen i bøker på latin. Mellomwalisisk ble et velutviklet litteraturspråk, og fra denne perioden har vi blant annet Mabinogi, en samling fortellinger nedtegnet på 1300-tallet. Overgangen fra tidlig til sen nywalisisk blir regnet til 1588, da det ble gitt ut en full bibeloversettelse til walisisk. Denne oversettelsen var inspirert av språket i tradisjonell walisisk poesi, som ble holdt ved lag av bardene – de profesjonelle poetene og historiefortellerne. Oversettelsen la grunnlaget for det moderne walisiske litteraturspråket, som slik fikk en mer «høytidelig» form enn dersom det hadde bygget direkte på vanlig talemål på 1500-tallet.

I 1284 ble Wales lagt under den engelske tronen. I 1536 vedtok det engelske parlamentet at engelsk skulle være språket ved walisiske domstoler, og at ingen som brukte walisisk, kunne ha offentlige verv. Overklassen ble i stadig større grad integrert i den engelske, og i alle fall fram til slutten av 1800-talet hadde det høy status i slike kretser å ikke forstå walisisk. Selv om walisisk ble brukt i kirkene, var engelsk administrasjonsspråket.

Midt i 1940-årene kom walisisk inn i barneskolen, og fra 1950–1960-årene gradvis også i den videregående skolen, og senere i høyere utdanning. I dag kan man få undervisning i og på walisisk i barnehager, skoler, universitet og voksenundervisning. Walisisk er et obligatorisk fag i statlige skoler (men ikke på de private public schools) fram til 16-årsalderen.

Språket ble tatt i bruk i radioen i 1940-årene og på TV fra 1950-årene. Ikke før i 2011 fikk walisisk status som offisielt språk i Wales.

I substantiver, adjektiver og pronomener er kasus helt falt bort. Verbet har fire usammensatte tider og flere sammensatte, og blir bøyd i person og tall.

I morfologi og syntaks spiller fremlydsmutasjoner (se fremlyd) en stor rolle. For eksempel blir det walisiske punt ('et pund') til bunt etter preposisjonen am: am bunt ('for et pund'). På liknende vis blir gardd (fra norrønt garðr) til ardd etter bestemt artikkel: gardd 'hage', yr ardd 'hagen', der /g/ forsvinner helt i uttale.

Vi finner også andre lydforskyvninger i walisisk, som nasalmutasjon. Et eksempel: yng ngardd (/ŋarð/) 'i en hage'. Slike endringer i uttale avhengig av (fonetisk) kontekst er nokså vanlig (vi finner paralleller i for eksempel de italienske dialektene i Toscana og Sardinia). I den indo-europeiske språkfamilien er det derimot uvanlig at fremlydsmutasjoner blir del av det grammatiske systemet, slik de har blitt det i de keltiske språkene.

Walisisk har et enklere lydsystem enn irsk og skotsk-gælisk. Av karakteristiske lydtyper legger man mest merke til den stemmeløse l, skrevet ll; videre den hyppige forekomsten av lydene ð, þ og w, uttalt som på engelsk. De blir på walisisk skrevet henholdsvis dd, th og w.

Bokstaven w er også tegn for lyden u (som tysk u eller fransk ou); crwth [kruþ] 'fele' og twll [tuhl] 'hull'. Bokstaven c står alltid for k, bortsett fra forbindelsen ch, som er lyden x. Bokstaven u står aldri for lyden u, men for en vokal som best kan gjengis med i. Bokstaven y betegner dels en ø-aktig, dels en i-aktig lyd, avhengig av stilling i ordet. Trykkaksenten ligger på ordets nest siste stavelse.

Den norske språkforskeren Alf Axelssøn Sommerfelt (1892–1965) ga ut viktige studier av irske og walisisker dialekter. Her kan nevnes særlig Studies in Cyfeiliog Welsh. A contribution to Welsh dialectology, 2 bind, fra 1925, en studie av dialekten som blir talt i Cyfeiliog i Powys. I dette området, Powys, taler fortsatt (2001) i underkant av en fjerdedel av befolkningen walisisk (altså cirka 40 000 av omtrent 130 000 innbyggere), med størst konsentrasjon i de landlige områdene.

• keltisk språk
• Wales

• Evans, D. Simon. 1964. A Grammar of Middle Welsh, Medieval and Modern Welsh Series. Dublin: Dublin Institute for Advanced Studies.
• Luft, Diana, Peter Wynn Thomas and D. Mark Smith. eds. 2013. Rhyddiaith Gymraeg 1300-1425 / Welsh Prose 1350–1425. Cardiff: Cardiff University. (A digital corpus of Middle Welsh texts.)
• Morris-Jones. 1913. A Welsh grammar, historical and comparative. Oxford: Clarendon Press.
• Sommerfelt, Alf. 1925. Studies in Cyfeiliog Welsh. A contribution to Welsh dialectology. (2 bd.).
• Willis, David. 2009. Old and Middle Welsh. In Martin Ball & Nicole Müller (eds.), The Celtic Languages, 117–60. London: Routledge.