metafor

Metafor er et ord eller et uttrykk som brukes i overført eller billedlig betydning.

Vanligvis innebærer det at ordet eller uttrykket forholder seg til to betydningsområder, og at det skapes en forbindelse mellom dem.

Metaforen har mye til felles med similen, men den rent metaforiske sammenligningen skjer uten ordene som eller lik. Quintilian skriver (i Institutio oratoria 8.6.8): «Metaforen er en komprimert simile, og forskjellen er at med en simile sammenlikner vi det vi vil beskrive med noe annet, mens med en metafor setter vi noe annet i stedet for det vi vil beskrive.

En simile har vi når jeg sier at et menneske gjorde noe «som en løve», og en metafor når jeg sier at «han er en løve».

Det er vanlig å bruke metaforer for å uttrykke abstrakte forhold ved å sammenligne med noe konkret og velkjent, for eksempel menneskekroppen eller kroppslige erfaringer. Lederen for en gruppe, en organisasjon eller et selskap kan kalles hodet eller hjernen, mens kjærlighet kan sammenlignes med ild (forholdet sluknet) og livet med en reise (hun har et viktig veivalg foran seg).

Det er også vanlig å bruke kroppslige begreper for å snakke om døde eller ubesjelede ting, og slike metaforer går ofte inn i vanlig språkbruk i en slik grad at de ikke lenger føles som metaforer, for eksempel forbindelser som foten av fjellet, fjordarmen, bordbeina, åsryggen. I et mer abstrakt eksempel ser vi at et ord som begripe (forstå) kan ha en metaforisk bakgrunn, ettersom det tidligere betydde «gripe om, fatte om». Se også kenning, metonymi og synekdoke.

Siden metaforer ofte appellerer til fantasien og skaper sterke bilder, er de særlig vanlig i poetisk personifikasjon og besjeling. Metafor kan være et substantiv, adjektiv eller verb, slik de forekommer i nasjonalsangen «den saganatt som senker drømme på vår jord», «blåøyd frihet», «Tordenskiold langs kysten lynte».

Noen flere litterære eksempler:

• «Gransk hver fold i eders hjerte.» (Henrik Ibsen, Kongsemnerne. 1863.)
• «Bag et gitter av streger / stirrer et daarligt digt.» (Olaf Bull, Et overstreget digt. 1909.)
• «Hun er barbent. Gresset kysser hennes føtter.» (Arnulf Øverland, Min kjæreste. Tilbake til livet. 1946.)

Metaforer kan uttrykkes gjennom språk, men dreier seg også om forholdet mellom ideer og forestillinger. En kognitiv eller tankemessig metafor kan ligge til grunn for et kunstverk (som når forfatteren Jorge Luis Borges skriver at universet er et bibliotek) eller for en oppfatning (som når en bedriftsleder sier at de ansatte er en familie).

Metaforen har en lang historie i språkvitenskapene. For Aristoteles innebærer metaforen at man «låner» et begrep fra et området der det «egentlig» hører hjemme, en forestilling som henger sammen med antikk teori om et naturgitt forhold mellom et ord og det ordet står for.

Det finnes flere moderne teorier om metaforens funksjon innen språkvitenskapene og filosofien. Den amerikanske lingvisten George Lakoff er en av de mest kjente metaforteoretikerne. Han legger blant annet vekt på vekselvirkningen mellom de to forestillingsområdene eller «domenene» – det metaforen henter mening fra, og det den overfører mening til.

Eksempel: Når livet kalles en reise, henter man mening fra forestillingsområdet «å reise» – en reise består vanligvis av et utgangspunkt, et mål, og en del begivenheter underveis. Denne hovedstrukturen kan overføres til livet – man blir født, man dør, og mye skjer i mellomtiden. Forestillingsområdet «reise» kan gi inntrykk av at livet har et mål, noe som lar seg diskutere. Deri ligger metaforen.

• Eide, Tormod. Retorisk leksikon. Spartacus. 1999.
• Lakoff, George og Mark Johnson. Metaphors We Live By. University of Chicago Press. 2003 (1980).