Virginia Woolf

Faktaboks

Virginia Woolf
Adeline Virginia Woolf. Født Adeline Virginia Stephen
uttale:
wulf
født:
25. januar 1882, South Kensington, London
død:
28. mars 1941, Lewes, Sussex, England

Virginia Woolf, britisk forfatter, en av de mest innflytelsesrike prosaforfatterne innenfor engelskspråklig realisme. Foto fra 1902,

Virginia Woolf var en britisk romanforfatter og essayist. Hennes eksperimentering med romanformen sammen med hennes essayistiske forfatterskap har gitt henne en viktig posisjon som både fiksjonsforfatter, litteraturkritiker og feministisk tenker. Hun er blitt stående som en av de mest innflytelsesrike prosaforfatterne innenfor engelskspråklig realisme, sammen med forfattere som Joseph Conrad, William Faulkner, Katherine Mansfield og James Joyce.

Mrs. Dalloway (1925) og Til fyret (1927)hører til Woolfs mest berømte romaner, men like kjent er hun for det feministiske bokessayet Et eget rom (1928), hvor hun hevder at en kvinne må ha materiell og intellektuell frihet for å kunne skrive. I essayet «Modern Fiction» (1919) lanserer hun sitt litterære program: Forfatteren må reflektere livets mangfoldighet, ikke bare i form av et ytre miljø, men slik det nedfeller seg i hvert enkelt menneskes bevissthet hver eneste dag. Programmet settes ut i livet i hennes formfornyende romaner. De kjennetegnes blant annet av perspektivskifter og indre monologer, brudd på fortellingens kronologi og assosiative tilbakeblikk.

Biografisk bakgrunn

Virginia Woolf ble født i London i 1882. Hun vokste opp i et litterært og kunstinteressert miljø. Moren, Julia Stephen, døde i 1895, og i 1904 døde faren, Sir Leslie Stephen. Etter farens død flyttet Virginia sammen med søsknene fra barndomshjemmet i Kensington til Bloomsbury. Stedet ble sentrum for det som for ettertiden har gått under betegnelsen Bloomsbury-kretsen – en gruppe kunstnere, intellektuelle og forfattere som i årene fram til første verdenskrig holdt til her. Woolf har selv i noen kortere erindringstekster beskrevet miljøet, der hun legger vekt på at de livlige diskusjonene om kunst, litteratur og seksualitet, innebar et oppgjør med de viktorianske moral- og familiekonvensjonene hun kjente fra barndomshjemmet (se Moments of Being, 2002). Kretsen inkluderte blant annet maleren Duncan Grant, økonomen Maynard Keynes, maleren og kunsthistorikeren Roger Fry, forfatterne Lytton Strachey og Leonard Woolf, i tillegg til søstrene Virginia og Vanessa Stephen. Vanessa ble senere kjent som maleren Vanessa Bell.

I 1912 giftet Virginia seg med Leonard Woolf. De flyttet etter hvert til Richmond utenfor London, der de sammen drev en trykkpresse og et forlag, Hogarth Press. De var blant annet de første til å publisere Sigmund Freud på engelsk. Senere bosatte de seg i Sussex i Sør-England. En viktig kilde til forståelsen av både livet og forfatterskapet hennes er brevene (utgitt i seks bind, 1975–80) og dagbøkene (utgitt i fem bind, 1977–84).

Virginia Woolf begikk selvmord i 1941.

Essayisten

Woolf debuterte som litteraturkritiker og essayist i 1904 med en tekst om søstrene Brontë («Hayworth, 1904»). Hun skrev i de følgende årene mange anmeldelser og essays, særlig knyttet til tre hovedområder, som vel å merke ikke danner klart atskilte grupper: litteratur, feminisme og London. Hennes samlede essay er utgitt i fire bind fra 1986 til 1994.

Et eget rom

Mest kjent er nok det store feministiske bokessayet Et eget rom (originaltittel A Room of One’s Own 1928, norsk oversettelse 2012), som bygger på to forelesninger Woolf holdt i Cambridge i 1928. Det tar utgangspunkt i tanken om at hvis kvinner skal kunne arbeide og tenke, må de ha et eget rom og egne penger. Tittelens «rom» viser både til hjemmene («husene vi bor i»), og offentlige steder som biblioteker, universiteter, møterom og kafeer. Samtidig er «et eget rom» en metafor for frigjøring og utfoldelse. «Intellektuell frihet står og faller med materielle ting,» skriver hun. Det er følgelig både det materielle, fysiske rommet og det mentale rommet Woolf henviser til i essayet.

Essayet er blitt hyllet for sitt politiske innhold, men også for sin elegante form. Teksten er utformet som en vandring i tankens, litteraturens og familiestrukturenes historie, en vandring som demonstrerer kvinnenes fastlåste posisjon: på den ene siden bundet av materielle vilkår, på den andre siden hindret av at de materielle vilkårene ikke er tilstrekkelig solide. Vandringen tar fortelleren fra mannscolleget til kvinnecolleget, fra Oxbridge (en sammenskriving av de berømte universitetsbyene Oxford og Cambridge) til London og British Museum. Ved hjelp av eksempler og fiktive historier lar hun aldri leseren glemme at hva vi tenker, er avhengig av hvem vi er, og hvor vi er.

Fra Et eget rom stammer historien om Judith Shakespeare, den berømte dikterens søster, som Woolf dikter opp for å vise hvordan det ville gått hvis en kvinne med kunstnerambisjoner hadde ankommet London og teaterets verden på Shakespeares tid: Hun ville blitt forført og misbrukt, og endt som et offer for byens og patriarkatets brutalitet.

Tre guineas

Hennes andre boklange essay, Tre guineas fra 1938 (originaltittel Three Guineas, norsk oversettelse 2012) var ment som en oppfølger til A Room of One’s Own, men har i ettertid fått langt mindre oppmerksomhet.

Tittelen Tre guineas viser til et krav om penger til ulike gode formål som fortelleren mottar. Hun ender med å gi én guinea, en sølvmynt av beskjeden verdi, til tre formål: en forening for fred, et kvinnecollege og et forbund for yrkeskvinner. Summen er ubetydelig, men symbolsk, og viser hvordan kvinner verken har økonomisk eller politisk makt av betydning. Derimot kan de bruke sin posisjon som utstøtte og undertrykte til å kommentere og kritisere nettopp makten og institusjonene.

Mens Et eget rom først og fremst diskuterer hvilke konsekvenser det har hatt for kvinner å bli stengt ute fra mannsbastionene, enten det gjelder universiteter eller biblioteker, er perspektivet i Tre guineas nærmest det motsatte. Argumentet er at det er institusjonene, også utdannelsesinstitusjonene, som ved å støtte status quo har ført til krig og ødeleggelse. Essayet er et angrep på fascismen, men også på krig i sin alminnelighet, og dermed også på krigen mot nettopp fascisme. Å innta et pasifistisk standpunkt var ikke populær i 1938, rett før utbruddet av andre verdenskrig, og essayet ble i samtiden utsatt for langt hardere kritikk enn Et eget rom.

Moderne litteratur

Imidlertid er det første verdenskrig som danner det viktigste historiske og politiske bakteppet for Virginia Woolfs forfatterskap. Hun er opptatt av at det har skjedd store forandringer i mellommenneskelige forhold i løpet av hennes samtid, og hun nevner forholdet mellom herskap og tjenere, mellom ektefeller, og mellom foreldre og barn. Slike endringer får ikke bare konsekvenser for politikk, religion og psykologi, men medfører også, eller bør etter hennes syn medføre, litterære endringer. I «Moderne litteratur» (originaltittel «Modern Fiction» 1919, revidert 1925, norsk oversettelse 2002), hennes mest berømte litteraturessay, formulerer hun sitt litterære program som et krav om at romanforfatteren må reflektere livets mangfoldighet, ikke bare i form av et ytre miljø, men slik det nedfeller seg som en rekke usystematiske inntrykk i hvert enkelt menneskes bevissthet hver eneste dag.

Om å være syk

Når Woolf skriver om litteratur, er hun opptatt av sammenhengen mellom litteraturen og livet. Hun spør for eksempel: «Er livet slik? Må litteraturen være slik?» Og hun bruker eksempler fra dagliglivet for å vise hvor utilstrekkelig samtidens litteratur er når det gjelder å framstille «et vanlig sinn på en vanlig dag». Derfor vier hun også et helt essay til hva det betyr å være syk. I «Om å være syk» fra 1926 (originaltittel «On being Ill», revidert 1930, norsk oversettelse 2002) spør hun: Hvilken plass gir litteraturen til det syke menneskets opplevelse av å være rykket ut av sin vanlige funksjonssammenheng? Hennes svar er at det knapt er skrevet et ord om tannpine, lungebetennelse eller influensa. Det ligger et helt forråd av litteratur og venter på oss når vi vil gi uttrykk for forelskelse eller kjærlighetssorg, men i det øyeblikket vi skal sette ord på fysiske smerter, har vi ingen litterære forbilder å vende oss til: «om hele dette daglige drama er intet nedskrevet».

Denne mangelen snevrer ifølge Woolf inn synet på hva et menneske er og kan være. Litteraturspråket har sviktet livet, og det har konsekvenser for hvordan vi forstår hva det vil si å være et menneske. For et friskt menneske og et sykt menneske er helt ulike; de befinner seg så å si på hver sin side av virkeligheten. Mens de friske går på arbeid, oppfører seg rasjonelt og driver verden framover, har de syke meldt seg ut. De inntar verden horisontalt; de ligger i senga, stirrer på skyene og bidrar ikke til noe: «Ikke før vi blir sengeliggende eller sitter støttet opp med puter i én stol, med bena på en annen, bare en tomme over gulvet, opphører vi å være soldater i de oppreistes hær; vi blir desertører.»

Forbindelsen mellom feber og melankoli er én tråd i essayet, forbindelsen mellom den syke og kunstneren som ser det andre ikke ser, en annen. Woolf kjente godt til sykdom fra sitt eget liv, både den mer alminnelige sorten og tyngre tilstander som vedvarende feber og depresjon. Det påfallende er likevel hvordan hun i dette essayet har valgt å framstille sykdom som en hverdagserfaring, ikke som en alvorlig diagnose. Det er sykdommens skapende sider hun framhever her.

Edvardianerne og georgianerne

I essayet «Herr Bennett og fru Brown» (originaltittel «Mr Bennett and Mrs Brown» 1923, revidert 1924, norsk oversettelse 2002) lanserer Woolf en symbolsk grense mellom før og nå. Hun skriver: «i eller omkring desember 1910 endret menneskenaturen seg». Tidspunktet er ikke tilfeldig valgt: 1910 var året kong Edward 7 døde, etter bare ni år på tronen, og kong George 5 tok over. Woolf døper to ulike forfattergrupper etter de to kongene: «edvardianerne» er realistene Arnold Bennett, John Galsworthy og H.G. Wells, mens «georgianerne» er de vi i dag ville kalle modernister, forfattere som James Joyce og T.S. Eliot, som hun identifiserte seg langt mer med.

Bennett & co er klart dominerende rundt 1910, men ifølge Woolf er de som romanforfattere betraktet, like døde som kong Edward. De er dyktige nok på sin måte, men de er besatt av ytre detaljer, av sosialhistorie og materielle forhold, og de har ingen teknikk for å skildre menneskers bevissthetsliv: «Derfor har de utviklet en teknikk for romanskriving som passer til deres formål; de har laget seg redskaper og etablert konvensjoner som tjener deres sak. Men de redskapene er ikke våre redskaper, og den saken er ikke vår sak. For oss er disse konvensjonene ødeleggende og disse redskapene dødbringende,» skriver hun.

1910 var også året for den store kunstutstillingen som åpnet i desember på The Grafton Galleries i London, og vakte voldsomme protester. Den viste bilder av malere som Manet, Van Gogh, Cézanne, Picasso, Seurat og Matisse, og for det britiske publikummet markerte dette ikke bare noe malerteknisk nytt, men faktisk en helt ny måte å tenke på, selv om mange av bildene var malt langt tidligere. Utstillingen understreket vendingen fra det ytre til det indre, fra naturalistisk gjengivelse til skiftende bevissthetsuttrykk, en vending vi ser innenfor alle kunstartene på begynnelsen av 1900-tallet.

London

Woolf skrev gjennom hele livet om London, byen som var hennes hjemsted så vel som hennes city of imagination. London er i hennes forfatterskap følgelig både realitet og metafor. Byen er hjem for alle typer mennesker, typer og klasser, den er et undersøkelsesfelt for kvinners historier, og den er et urbant landskap som forbinder vandring, identitet og diktning. I The London Scene (1975, utvidet utgave 2004, utvalg i norsk oversettelse, 2002) er flere av hennes London-essays samlet.

I disse essayene følger forfatteren Themsens veksling mellom flo og fjære; hun tar leseren med på en vandring gjennom byen fra havneområdet i øst, over Tower of London, definert som byens midtpunkt, til den moderne handlegata Oxford Street, og så vestover til Chelsea. Etter å ha besøkt husene til berømte forfattere som Carlyle og Keats, samt House of Commons, ender turen der den begynte, øst i byen. London som metropol, hjem og tilholdssted for all slags liv og aktivitet er selve omdreiningspunktet.

Woolf viser ofte til sine litterære forgjengere, og Joseph Addison og Charles Lamb er to tidligere London-essayister hun er fortrolig med og bygger videre på. Både i The London Scene og i essayet «Gatestreif. På eventyr i London» (originaltittel «Street Haunting: A London Adventure» 1927, norsk oversettelse 2002) inntar hun byen på en måte som forbinder henne med den engelske tidsskrift- og essaytradisjonen på den ene siden, og den franske flanøren på den andre – han som på 1800-tallet flanerer (vandrer langsomt) i Paris’ gater og observerer det han ser. Ofte er det outsiderens blikk vi følger, hun som ikke bare selv befinner seg i utkanten, men som også vektlegger det andre ikke ser: det alminnelige, det tilsynelatende overflødige og banale, som tingene, varene, søppelet.

Romanforfatteren

Debut

Virginia Woolf debuterte som romanforfatter i 1915 med The Voyage Out. Lenge ble den avvist som tradisjonell og konvensjonell sammenlignet med det senere forfatterskapet. Det gjelder i enda høyere grad den neste romanen, Night and Day (1919), selv om den har et feministisk perspektiv med kampen for kvinners stemmerett som et viktig tema. I nyere tid har Woolf-forskere særlig revurdert synet på The Voyage Out, og framhevet hvordan den peker framover mot de senere romanene, både når det gjelder tematikk og skrivemåte.

The Voyage Out følger den 24-årige Rachel Vinrace, først om bord på sin fars skip, og deretter i den sør-amerikanske havnebyen Santa Marina. Her møter hun Terence Hewet. De planlegger ekteskap, men etter en elveekspedisjon blir Rachel uforklarlig syk og dør. Selv om romanens handling følger et kronologisk forløp i tråd med det vi kjenner fra realistiske romaner, viser hovedpersonenes jakt på hva ting egentlig betyr, hva som er bak tingene, og hva mennesker ikke sier når de snakker sammen, fram mot de senere romanene. Det gjør også kunstmotivet: Terence vil skrive en roman med tittelen Silence, og Rachel søker mening gjennom musikk.

Jacobs rom

Det er først med den tredje romanen, Jacobs rom (originaltittel Jacob’s Room 1922, norsk oversettelse 2008) at et definitivt farvel med den realistiske skrivemåten finner sted. Gjennom dialoger, minner og episoder av varierende lengde vokser historien om Jacob fram, ikke som én sammenhengende fortelling, men sett fra mange, ulike perspektiver. Jacob har falt i første verdenskrig, og gradvis får vi innsikt i det livet som nå brått er avsluttet. Krigen omtales ikke direkte, men gjennom Jacobs rotete, etterlatte rom (som om han trodde han skulle komme tilbake snart) og etternavnet hans, Flanders (som viser til skyttergravskrigen i belgiske Flandern), får vi et usentimentalt innblikk i krigens meningsløse grusomhet.

Mrs. Dalloway

Den teknikken og skrivemåten Woolf først introduserer i Jacobs rom, videreføres i Mrs. Dalloway (originaltittel Mrs. Dalloway 1925, norsk oversettelse 2017), romanen som markerer hennes gjennombrudd som formfornyende romanforfatter. Her benytter hun en slags filmatisk teknikk hvor hun zoomer inn på ulike mennesker på samme tid, som uvitende om hverandre kobles ved at de for eksempel ser et fly på himmelen samtidig. Ved utstrakt bruk av indre monologer og brudd på fortellingens kronologi i form av assosiative tilbakeblikk, beveger fortellingen seg mellom ulike perspektiver og tanker, og mellom ulike tidsrom.

Både tid og rom er viktige i Mrs. Dalloway: Gjennom hele romanen hører vi slagene fra Big Ben som markerer klokkeslettene i løpet av én dag i London, en onsdag i juni 1923. Fra åpningssetningens «Mrs. Dalloway sa at hun ville kjøpe blomstene selv,» har vi fulgt Clarissa Dalloway fra planleggingen av et fasjonabelt middagsselskap i Westminster fram til selskapet er over. Parallelt løper fortellingen om Septimus Warren Smith, psykisk skadet av sine opplevelser fra slagmarken under første verdenskrig, som ender med at han begår selvmord. De to treffes aldri, tilhører ulike sosiale miljøer og har helt forskjellige erfaringer, men hver på sitt vis er de preget av dødsbevissthet og sykdom, og blir en påminnelse om hvor skjørt livet er denne tilsynelatende idylliske junidagen i London

Til fyret og Bølgene

I 1927 kom Til fyret, (originaltittel To the Lighthouse, norsk oversettelse 1995), en roman mange regner som hennes beste. Vi møter familien Ramsay med venner som er sammen på ferie i et hus på en øy, og gradvis blir det åpenbart at ingen av dem virkelig forstår hverandre. Det kommer fram at hvert menneskes sinn er et mysterium for andre. Boka dreier seg også om døden. I den merkelige midtdelen kalt «Tiden går», kommer døden til syne gjennom korte opplysninger i parenteser som forteller oss at Mrs. Ramsay plutselig døde natta før, at en av sønnene er skutt i filler i Frankrike under første verdenskrig, og at en datter er død i barsel. Det er tiden selv som snakker her, og disse få sidene danner en slags bro mellom den mye lengre første delen, der det planlegges en utflukt til fyret, og den tredje delen, der de tre gjenlevende familiemedlemmene endelig drar dit. Men en beskrivelse av handling eller plott sier ikke stort. Det viktige i denne boka er tvert imot det finstemte samspillet mellom personene, hvordan de snakker sammen, forsøker å forstå hverandre, men som oftest mislykkes i det. Woolf framstiller den sosiale dynamikken som en strøm av følelser og inntrykk, og minner oss dermed på at vi alltid ser oss selv annerledes enn hvordan andre ser oss.

Både i første og tredje del står malerinnen Lily på plenen og maler på et bilde; hun strever med form, farger og linjer, og leseren blir tatt med inn i tankene hennes mens hun arbeider på maleriet: «Det hun ville, tenkte hun og dyppet penselen målbevisst, var å være på nivå med den dagligdagse erfaring, å føle helt enkelt at det er en stol, det er et bord, men samtidig: Det er et mirakel, det er en ekstase.» Det kan godt hende stolen og bordet er helt hverdagslige, men det Lilys ord peker på, er at hverdagens under består i at det tilsynelatende alminnelige bærer i seg lag av mening og erfaring som kan åpne nye verdener for oss, og skape broer mellom oss. Eller som gutten James på et tidspunkt sier: «For det var ikke noe som var bare én ting.»

Til fyret kalles ofte en stream of consciousness-roman, med henvisning til de mange tankestrømmene som preger romanen. I begynnelsen av romanen ser vi hvordan en tilsynelatende alminnelig feriesamtale om værutsikter og muligheten for å foreta en utflukt til fyret neste dag, allikevel kan være krevende å følge fordi den hele tiden utløser perspektivskifter og individuelle tankerekker. Strengt tatt er ikke dette en ren stream of consciousness-roman, for det er en forteller som organiserer hendelsene og markerer hvem som sier eller tenker hva, men det er likevel et påfallende trekk ved både denne og andre av Woolfs romaner at fortelleren lar oss bli med inn i hodene på de ulike personene. I Bølgene fra 1931(originaltittel The Waves, norsk oversettelse 1998) er imidlertid det monologiske langt mer rendyrket. Romanen er komponert i form av seks stemmer som veksler gjennom hele boka, bare avbrutt av lyriske landskapsobservasjoner i kursiverte avsnitt. Her er det ingen fortelling eller handling å snakke om, det er snarere rytmen som driver teksten framover, jf. den bølgebevegelsen tittelen spiller på.

Eksperimenter med biografisjangeren

Virginia Woolf interesserte seg også for biografien som sjanger, og hun setter merkelappen «biografi» på tre av bøkene sine: Orlando (1928, norsk oversettelse 1993), Flush (1933, norsk oversettelse 1999) og Roger Fry (1940), men av disse er det bare den siste som er en tradisjonell biografi. Flush er historien om hunden Flush og eieren, poeten Elizabeth Barrett Browning (1806–61), sett fra hundens ståsted, og Orlando er en oppdiktet historie som går over mer enn 300 år, fra Orlando er ung gutt i renessansen til hun er en kvinne i 1928. Boka leker med både biografi- og romansjangeren, og ikke minst, med kjønnsroller og identiteter. Kjønnsskiftene Orlando går gjennom, framstilles som en lek med masker og klær, men også som et ønske om å si noe om hvem hun – eller han – til enhver tid er. Slik foregriper boka mange av vår tids diskusjoner om kjønn og kjønnsidentiteter.

Orlando er dedisert til V. Sackville-West – forfatteren og venninnen Vita Sackville-West, som i samtiden også var kjent for sine forhold til kvinner – og som Woolf var fascinert og tiltrukket av. Illustrasjonene i boka understreker den sterke inspirasjonen fra Sackville-West: tre av fem portretter viser henne. Gjennom hele sitt forfatterskap utforsker Woolf alternativer til kjernefamilien og patriarkalske familiestrukturer, og Orlando er den romanen som framstiller dette mest fantastisk, og mest overskridende

De siste utgivelsene

Av Woolfs mindre kjente romaner er The Years (1937). Den er blitt oppfattet som en relativt konvensjonell historisk roman. Planen var imidlertid å skrive en slags essay-roman, og utkastene til denne ble i 1977 utgitt i Mitchell Leaskas redigerte versjon, med den opprinnelige tittelen The Pargiters.

Between the Acts (1941) er Woolfs siste roman, publisert noen måneder etter hennes død i 1941. Handlingen er konsentrert til et døgn i juni 1939. Framstillingen er knyttet til en teateroppførelse om stedets historie, rammet inn av en fortelling som gjør det tydelig hvordan krigen som er i anmarsj, påvirker skuespillere og publikum, og skaper en atmosfære av forvirring, absurditet og frykt. Motstanden mot nasjonalistiske pompøse uttrykk, som Woolf tok et oppgjør med i Tre guineas, er til stede også her, men pasifismen fra essayet er avløst av en antydning om at det vil bli nødvendig for britene å forsvare seg i tilfelle invasjon.

Bevissthetens realist

Interessant i en norsk sammenheng er at Woolf ikke bare kan ses i forlengelse av nyvinninger i psykologien (Freud), tidsfilosofien (Bergson) og den europeiske romankunsten (Dostojevskij, Proust, Joyce), men at hun i sitt krav om en litteratur som ikke overser et menneskes indre, også har åpenbare likhetstrekk med Hamsuns litterære programartikler fra rundt 1890 – tekster hun ganske sikkert ikke kjente til. Hamsuns berømte ord om «Blodets Hvisken, Benpibernes Bøn, hele det ubevidste Sjæleliv» har et lignende utgangspunkt som det Woolf skulle komme til å forfekte vel tretti år senere: Litteraturen må ifølge Hamsun distansere seg fra det etablert romanaktige – «den billige ytre psykologi», «typer» på landturer, ball og forlovelser – og heller rette oppmerksomheten mot sjelelige, psykiske tilstander. Målet er altså for både Hamsun og Woolf, alle andre ulikheter til tross, å få romanforfatteren til å nærme seg virkeligheten på en ny måte, i en viss forstand bli mer, ikke mindre ’realistisk’ – bli en slags sinnets realist. Poenget er at et menneske er langt mer enn summen av ytre karaktertrekk og handlinger, det har også et bevegelig og uforutsigelig indre.

Oversettelser til norsk

Bølgene. Overs. Merete Alfsen. Oslo: Pax forlag, 1998.

En uskrevet roman. Noveller og kortprosa i utvalg. Red. Anka Ryall. Overs. Merete Alfsen. Oslo: Pax forlag, 2005.

Et eget rom og Tre guineas. Overs. Merete Alfsen. Oslo: Pax forlag, 2012. (Første oversettelse: Et eget rom. Overs. Daisy Schjelderup. Oslo: Gyldendal, 1976.)

Flush. Overs. Merete Alfsen. Oslo: Pax forlag, 1999.

Indiskresjoner og andre essay. Red. Anka Ryall. Overs. Merete Alfsen. Oslo: Pax forlag, 2002.

Jacobs rom. Overs. Merete Alfsen. Oslo: Pax forlag, 2008.

Mrs. Dalloway. Overs. Merete Alfsen. Oslo: Pax forlag, 2017. (Første oversettelse: Mrs. Dalloway. Overs. Kari Risvik. Oslo: Gyldendal, 1980.)

Orlando. Overs. Merete Alfsen. Oslo: Pax forlag, 1993.

Til fyret. Overs. Merete Alfsen. Oslo: Pax forlag, 1995. (Første oversettelse: De drog til fyret. Overs. Peter Magnus, Oslo: Ernst G. Mortensen, 1948.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Abel, Elizabeth. Virginia Woolf and the Fictions of Psychoanalysis. Chicago: University of Chicago Press, 1989.

Andersen, Britt. Tapets poesi. Kreativitet, tap og melankoli i Virginia Woolfs romaner. Dragvoll: Senter for kvinneforskning NTNU, 1997.

Beer, Gillian. Virginia Woolf: The Common Ground. Edinburgh: Edinburgh University Press, 1996.

Bell, Quentin. Virginia Woolf: A Biography. London: Hogarth Press, 1972.

Black, Naomi. Virginia Woolf as Feminist. Itacha, NY: Cornell University Press, 2004.

Blair, Emily. Virginia Woolf and the Nineteenth-Century Domestic Novel. Albany: Satet University if New York Press, 2007.

Bowlby, Rachel. Feminist Destinations and Further Essays on Virginia Woolf. Edinburgh: Edinburgh University Press, 1997.

Briggs, Julia (red.). Virginia Woolf: Introductions to the Major Works, London: Virago Press, 1994.

Briggs, Julia. Reading Virginia Woolf. Edinburgh: Edinburgh Universoty Press, 2006.

Curtis, Anthony. Virginia Woolf: Bloomsbury & Beyond, London: Haus Publishing, 2006.

Froula, Christine. Virginia Woolf and the Bloomsbury Avant-Garde: War, Civilization, Modernity. New York: Columbia University Press, 2005.

Harris, Alexandra. Virginia Woolf. London: Thames and Hudson, 2011.

Hussey, Mark. Virginia Woolf A to Z. New York: Facts on File, 1995.

Koppen, R.S. Virginia Woolf, Fashion and Literary Modernity. Edinburgh: Edinburgh University Press, 2009.

Larsson, Lisbeth. Promenader i Virginia Woolfs London. Stockholm: Atlantis, 2014.

Lee, Hermoine. Virginia Woolf. London: Chatto & Windus, 1996.

Light, Alison. Mrs Woolf and the Servants. London: Fig Tree, 2007.

Ryall, Anka. Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger. Oslo: Pax forlag, 2011.

Saloman, Randi. Virginia Woolf’s Essayism. New York: Edinburgh University Press, 2012.

Squier, Susan M. Virginia Woolf and London: The Sexual Politics of the City. Chapel Hill: University of North Carolina Press, 1985.

Saith, Anna & Michael H. Whitworth (red.). Locating Woolf: The Politics of Space and Place. New York: Palgrave Macmillan, 2007.

Zwerdling, Alex. Virginia Woolf and the Real World. Berkeley: University of California Press, 1986.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg