Benjamin Disraeli var en britisk konservativ politiker og skribent. Han var Storbritannias statsminister to ganger; i 1868 og i perioden 1874–1880.

Disraeli var sønn av litteraturhistorikeren Isaac D'Israeli, en velhavende mann av jødisk opprinnelse. Fra 1825 utgav han i alt 4 romaner, hvor man finner et intenst begjær etter makt og ry (power and fame). Denne grunnoppfatningen tok Disraeli med seg inn i politikken.

I 1837 ble Disraeli medlem av Parlamentet som representant for Torypartiet (Conservative party). Han ville at aristokratiet skulle føre en sosial politikk, og vendte seg med voldsomhet mot de liberale industriherrer og handelsmenn. Han kom snart i opposisjon til partiets leder Robert Peel, og da det i 1846 ble brudd mellom Peel og de konservative, ble Disraeli partiets leder. Men de konservative var svekket etter at Peel var trådt ut, de liberale (Liberal party) hadde mektige og populære ledere i Henry Palmerston og William Gladstone, og det varte lenge før Disraeli fikk makten.

I tre korte perioder i 1852, 1858–1859 og 1866–1868 var Disraeli medlem av Lord Derbys konservative regjeringer og var deres virkelige leder. Hans viktigste regjeringshandling i denne tiden var et forslag som gav arbeiderne i byene stemmerett. I 1868 ble Disraeli statsminister, men led nederlag ved valgene i november. Under Gladstones første regjering i 1868–1874 var Disraeli opposisjonens fører. I perioden 1874–1880 var Disraeli igjen statsminister.

Satirisk tegning fra 1876 som forestiller Disraeli som lokker dronning Victoria til å ta tittelen keiserinne av India.

Disraeli og dronning Victoria av John Tenniel/Punch Magazine. Falt i det fri (Public domain)

Disraeli kom til å grunnlegge den moderne imperialismen i Storbritannia. 1875 kjøpte han aksjemajoriteten i Suezkanalen, og i 1876 lot han dronning Victoria proklamere som keiserinne av India. Han søkte å styrke kongedømmets prestisje, stod på en utmerket fot med dronning Victoria. I 1876 ble han adlet.

I 1878 grep Disraeli inn i konflikten mellom Russland og Tyrkia, nektet å anerkjenne freden i Santo Stefano og fikk innkalt Berlinkongressen. Disraelis senere imperialistiske ekspedisjoner til Afghanistan og Transvaal var lite vellykte og meget kostbare.

Ved valget i 1880 seiret de liberale, og Disraeli måtte tre tilbake til fordel for Gladstone.

Disraeli døde året etter. Han var en glimrende taler og stilist.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.