Angloirsk litteratur

Det er vanskelig å slå fast hvor grensen går for angloirsk litteratur. Noen har satt denne betegnelsen på den litteraturen som, inspirert av den gamle irske litteraturen og irsk folklore, vokste frem på engelsk i forbindelse med den irske renessansen i slutten av 1800-tallet. Den er blitt kalt blant annet The Irish Literary Renaissance.

Men det synes likevel for snevert å begrense begrepet til å gjelde denne perioden alene. Begrepet bør kunne brukes i en videre betydning, selv om det er rimelig ikke å ta med forfattere av irsk herkomst som søstrene Brontë, Edgar Allan Poe, Eugene O'Neill og Thomas Edward Lawrence. Utenfor faller dessuten engelske forfattere som var bosatt i Irland i lengre tid, som Edmund Spencer og Anthony Trollope. Men klare grenser kan vanskelig trekkes mellom en særskilt irsk litteratur på engelsk og irske forfatteres bidrag til den engelske.

Først på 1600-tallet finner man noen nevneverdig litteratur skrevet på engelsk i Irland. Til da hadde irskgælisk vært det dominerende språket. Etter hvert som den engelske kolonien tiltok, tiltok også engelskskreven litteratur. Engelsk hadde all makt i byene og dermed i trykkeriene. Irsk ble underklassens språk og ble ikke lenger skrevet. Det største navnet på 1700-tallet var Jonathan Swift. Hans storverk er Gulliver's Travels (1726). Swift skrev også poesi. Det samme gjorde Oliver Goldsmith.

På 1800-tallet begynte Irlands keltiske fortid å komme i søkelyset igjen. Selv Swift hadde oversatt et dikt fra irsk. Charlotte Brooke var den første til å gå alvorlig inn for å få irsk litteratur oversatt. Slik bredte etter hvert interessen seg hos irene for deres eget land og opprinnelige språk og kultur. En nasjonalfølelse oppstod.

Poesien fikk sin store utøver i Thomas Moore med sine Irish Melodies, hvor han prøvde å gi irske melodier engelsk tekst. Tidsskrifter som Nation og Dublin University Magazine ble grunnlagt. En av de største prosaforfatterne på denne tiden var Maria Edgeworth, som skrev mange romaner hvor hennes syn på Irlands fremtid bar preg av at hun var datter av en «landlord».

Mot slutten av 1800-tallet oppsto så den litterære renessansen, og to betydelige dramatikere stod frem: Oscar Wilde og George Bernard Shaw. Men disse skrev verken om eller for Irland, og utgjorde slutten på en angloirsk tradisjon som endret karakter. Nå fikk man et avgjort irsk teater. Sentrum for dette teateret, som var et symbol på en bevisst, politisk nasjonalisme, var W. B. Yeats. Han var også med på å grunnlegge Abbey Theatre. Hans nærmeste kollega var Lady Gregory. De skrev begge stykker for teateret.

Men den som kom til å skrive de beste stykkene var John Millington Synge, som anvendte en såkalt angloirsk dialekt, det vil si engelsk slik det blir talt på landsbygda hvor irskgælisk er blitt fortrengt av engelsk. Senere har vi realisten Sean O'Casey, som hentet sitt stoff fra bymiljøet i Dublins fattige arbeiderstrøk.

Den republikanske bevegelsen, som førte til irsk uavhengighet, hadde sine diktere, Patrick Pearse, Thomas MacDonagh og Joseph Plunkett, som alle ble henrettet etter oppstanden 2. påskedag 1916.

George Moore skrev romaner etter mønster av fransk naturalisme, men er best kjent for sitt memoarverk Hail and Farewell, hvor han tar for seg denne periodens ledende litterære skikkelser. Videre skrev James Stephens fantasifulle historier. James Joyce overskygget alle med sitt enestående forfatterskap, og i særdeleshet romanen Ulysses, hvor han gjorde seg selv og Dublin berømt overalt i verden.

Av forfattere født omkring 1900 er Liam O'Flaherty, som vokste opp i et irsktalende miljø, blitt kjent langt utover Irlands grenser gjennom sine romaner og noveller. Frank O'Connor begynte som lyriker, men leses i dag først og fremst som den utmerkede novelleforfatteren han var. En novellist av tilsvarende format er Mary Lavin (1912-1996). Elizabeth Bowen skrev også populære romaner og noveller, det samme gjør Edna O'Brien i dag.

En forfatter som ufortjent kom i skyggen av sin nære venn Joyce, er Flann O'Brien, pseudonym for Brian O'Nolan. En annen romanforfatter som etter hvert hentes frem fra glemselen er Kate O'Brien (1897-1974). Samtidig med O'Brien er lyrikeren Patrick Kavanagh, som skrev enkle vers med en livlig rytme og ofte kalles Dublins dikter.

Av dramatikere er særlig Brendan Behan kjent, men også for sine muntre og levende fortellinger og essayer og for selvbiografien Borstal Boy, som har vært med på å danne bildet av den irske forfatteren og det irsk temperamentet. Vel etablerte lyrikere er Thomas Kinsella, som også har gjort seg bemerket som oversetter av det irske eposet Táin, og Richard Murphy. Aidan Higgins og John Broderick har for lengst funnet sine plasser i den engelskspråklige prosaen.

Pseudonymet M. J. Farrell (1904-1996) har funnet sin plass på nytt, nå med eget navn, Molly Keane, og romanen Good Behaviour (1981). Den opprinnelig nordirske Seamus Heaney, nobelprisvinner i 1995, er nå den mest omtalte lyrikeren i Irland. Ikke minst inspirert av ham har det fra 1970-årene funnet sted en veldig oppblomstring av lyrikk, særlig i Nord-Irland. Noen sentrale navn er Paul Durcan, Eavan Boland, Paul Murray, Tom Paulin, Peter Fallon, Medbh McGuckian og Paul Muldoon, hvorav de to sistnevnte er kanskje de mest markante.

Andre nyere navn i angloirsk litteratur er Roddy Doyle, Sebastian Barry, Patrick McCabe og Joseph O'Connor.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg