Afrika

Afrika (hovedkart) (bilde)

Afrika, den nest største av verdensdelene, strekker seg like langt nord som sør for ekvator; omfatter drøye 20 % av Jordens samlede areal. Utover det smale Suez-eidet er Afrika omgitt av hav: Middelhavet i nord, Rødehavet i nordøst, Indiske hav i øst og sørøst og Atlanterhavet i vest.

Afrika er inndelt i 53 selvstendige stater hvorav 3 monarkier; de øvrige er republikker. I tillegg kommer britiske, franske, portugisiske og spanske besittelser, samt det marokkansk-okkuperte Vest-Sahara.

Navnet Afrika har vi fra det gamle romerske navnet på Karthago-området etter at det ble romersk provins. Det er antagelig avledet av latin Aprica, 'fylt av sol'.

Natur

Beliggenhet

Det nordligste punkt i Afrika er Kapp Blanc i Tunisia, 37° 20ʹ n.br.; det østligste punkt er Ras Hafun (Raas Xaafuun, Gees Gwardafuy) på Afrikas horn i Somalia, 51° 20ʹ ø.l.; det sørligste punkt er Kapp Agulhas (Kaap Agulhas) i Sør-Afrika, 34° 52ʹ s.br. og det vestligste punkt er Kapp Verde (Cap Vert) i Senegal, 17° 34ʹ v.l. Største avstand nord–sør er ca. 8000 km og største avstand øst–vest ca. 7600 km. Kystlinjen er over 30 000 km lang.

Av form er Afrika den enkleste verdensdelen. Det finnes nesten ingen dype innskjæringer. De største er Guineabukta på vestkysten og Store og Lille Syrte på nordkysten. Det er forholdsvis få øyer som regnes med til Afrika, og de utgjør bare 2 % av det samlede areal. Største øy er Madagaskar utenfor sørøstkysten. Ellers Komorene, Amirantene, Seychellene og Maskarenene utenfor østkysten og Kanariøyene, Kapp Verde og Madeira utenfor vestkysten.

Geologi

Landformer

Klima

Planteliv

Dyreliv

Befolkning

Afrika (Befolkning)(Befolkningstetthet, kart) (bilde)

Afrika har ca. 13 % av Jordens befolkning, fordelt på et areal som utgjør vel 20 % av verdens totale landareal. Folketallet for hele kontinentet er beregnet til ca. 860 mill. innb. (2003).

Afrika er et utviklingsområde med tilhørende demografiske og sosiale problemer. Høye fødselstall, i kombinasjon med en synkende dødelighet, har gitt kontinentet en svært ung befolkning; i mange land er nesten halvparten av befolkningen under 15 år. Både fødsels- og dødsratene varierer mye innen Afrika. Det sørlige Afrika har de laveste fødselstall, Vest-Afrika de høyeste. Mange land i Afrika er hardt rammet av HIV/AIDS, og særlig hardt rammet er landene i sørlige Afrika (Botswana, Lesotho, Namibia, Swaziland, Sør-Afrika, Zambia og Zimbabwe). I Botswana er bortimot 40 % av alle voksne HIV-positive, tallene for Namibia og Zambia er rundt 20 %. Gjennomsnittlig levealder er dramatisk redusert. For Botswanas vedkommende ligger nå gjennomsnittlig levealder under 40 år (mot 61 år i 1995). De økonomiske og sosiale følgene av HIV/AIDS er enorme. Svært mange av dem som er syke eller har dødd av sykdommen, tilhører den økonomisk aktive delen av befolkningen. Blant disse finner man også mange med små barn. Mange millioner barn har mistet en eller begge av foreldrene på grunn av epidemien.

Det er store variasjoner i bosetningen. De tettest befolkede områdene finnes i partier langs kontinentets kyster, mellom elvene Gambia og Kongo, langs øvre og nedre del av Nildalen og området rundt de østafrikanske innsjøer. Tynnest befolket er Sahara og de tørreste områder av savannene. Bosetningen har tradisjonelt vært knyttet til landsbygda, men det har, særlig fra og med 1980-årene, foregått en svært rask konsentrasjon til byområdene i de fleste afrikanske land. Den sterke tilstrømningen til byene har medført til dels betydelige økonomiske og sosiale problemer. Se også Historie (Økonomisk og sosial utvikling).

Etniske forhold

Det finnes nærmere 3000 etniske grupper i Afrika, varierende i størrelse fra mange millioner til noen få tusen. Variasjonen er stor også når det gjelder tradisjoner, levekår, kultur og sosial og politisk organisering. Tidligere hadde man fra europeisk hold en tendens til å betrakte alle afrikanske folk som «stammer», men dette har man gått bort fra, bl.a. fordi begrepet er svært lite entydig. Mange folkegrupper har en lang tradisjon med store statsdannelser, mens andre har hatt liten føling med sentrale myndigheter før forholdsvis nylig.

Nord-Afrika domineres av en arabisk befolkning, som innvandret fra 600-tallet av. Også i Øst-Afrika finnes det et betydelig innslag av folk av asiatisk opprinnelse. I en særstilling står Madagaskar, med en befolkning som hovedsakelig nedstammer fra indonesiske og afrikanske innvandrere, og Sør-Afrika, med sin store europeisk-ættede minoritet.

Det de fleste av Afrikas folk har til felles, er arven etter kolonitiden, som bl.a. innebærer at mange statsgrenser er tilfeldige og kunstige. Svært mange folkegrupper er splittet og delt på to eller flere nasjonalstater, samtidig som de fleste statene omfatter mange ulike folk. Land som Tanzania og Den demokratiske republikken Kongo (tidl. Zaïre) rommer en enorm etnisk og språklig variasjon. I Tanzania fungerer swahili som offisielt sekundærspråk på tvers av grensene mellom anslagsvis 120 språk og dialekter. I Kongo, med 410 språk og dialekter, har de måttet ty til fransk, lingala, swahili, kikongo og tshiluba som administrasjonsspråk. Disse forholdene skaper store spenninger og problemer, men representerer også et vell av muligheter for kulturell utvikling.

Religion

Språk

Et utvalg folkegrupper

Folketallene er ofte svært usikre, spesielt for grupper som har vært rammet av konflikter de senere årene, f.eks. tutsi og hutu.

Økonomi og næringsliv

Kultur

Historie

Forhistorie

Steinalder og jordbruksrevolusjon

Afrika er det kontinent der man kan følge menneskehetens historie lengst tilbake i tiden. De eldste kjente redskapsfunn er fra Hadar i Etiopia og er ca. to og en halv millioner år gamle. Det eldste spor etter menneskelig byggverk stammer fra Olduvai-slukten i Tanzania og dateres til ca. to millioner år f.Kr. Vel én million år lenger frem i tiden er mer omhyggelig tilhugde nevesteiner det vanligste redskap i afrikanske funn. Det er allment antatt at dette redskap først er utviklet i Afrika og har spredt seg derfra til andre kontinenter. De eldste spor etter bruk av ild i Afrika er fra ca. 50 000 f.Kr., men ilden har utvilsomt vært i bruk lenge før den tid. Kjennskapet til husdyravl og dyrking av matplanter kom trolig til Egypt fra Midtøsten, og førte i Nildalen i løpet av kort tid til sterk folkeøkning, yrkesspesialisering, bydannelser, skriftkultur og politisk organisasjon under et gudekongedømme (farao). Se Egypt (historie). Jordbruksutviklingen ble senere bestemmende for befolkningsfordelingen over hele kontinentet. Som en følge av folkeøkningen begynte negerfolk fra savanneområdene sør for Sahara å trenge sørover gjennom tropeskogen i de siste hundreårene f.Kr.

Historie

Det gamle Benin var fra 1400-tallet den største staten ved Guineabukta, og på 1700-tallet en sterk militærmakt. En rekke arkeologiske funn vitner om en høytstående kultur. Bildet viser et 28 cm høyt bronserelieff av en mannsfigur med høye halsringer, trolig fra 1600-tallet.

På slutten av 1800-tallet var Europas stormakter ivrig opptatt med å dele kontinentet mellom seg. Det førte til konflikter stormaktene imellom. I 1898 møttes franske og britiske tropper i Fashoda i Sudan. Resultatet ble en avtale året etter, der britene skulle få mesteparten av Afrikas østlige del og franskmennene mesteparten av den vestlige. Bildet viser general Kitchener og major Marchand i Fashoda.

Afrika (Historie) (kart, 1914) (bilde)

Afrika (Historie) (kart, 1958) (bilde)

Afrika (Historie) (kart, før kolonitiden) (bilde)

Afrika (Historie) (kart, 1884) (bilde)

Kart fra 1. utgave av Aschehougs leksikon (Illustreret Norsk Konversationsleksikon, 1906–13).

Nord-Afrika i oldtid og tidlig middelalder

Egypt førte omfattende handel sørover i Nildalen og langs Rødehavskysten og la under seg store deler av Nubia, den nordlige delen av dagens Sudan. I dette området vokste det i ca. år 1000 f.Kr. frem et selvstendig kongedømme, Kusj, også kjent som Meroë, etter hovedstaden. På 700-tallet hersket Kusj-riket over store deler av Egypt, men ble knust av det fremvoksende Aksum-riket i Etiopia. Kusj-rikets eksistens var grunnlagt i kontrollen med viktige handelsveier fra det indre av Afrika og ut til kysten, men Aksum tok over monopolstillingen Kusj hadde med denne handelen, og Kusj-riket bukket under ca. år 350 f.Kr.

I århundrene frem mot vår tidsregning ble det nordafrikanske kystområdet preget av middelhavsfolkene. Fønikerne kontrollerte fra 800-tallet det vestlige Middelhavet. Deres viktigste by var Karthago, grunnlagt omkring 750 i det nåværende Tunisia. Grekerne grunnla kolonier langs kysten lenger øst, bl.a. Kyrene. Egypt ble erobret av Aleksander den store i 332 og siden styrt av den ptolemeiske kongeslekten. I de siste hundreårene f.Kr. ble Roma den dominerende makten i Nord-Afrika. De tre puniske krigene endte med Karthagos ødeleggelse i 146 f.Kr. I det vestlige området samlet Masinissa et stort rike på slutten av 100-tallet f.Kr. og lå i langvarig krig med romerne. Den første romerske provins Africa ble grunnlagt etter 146, siden kom flere til. Det romerske Afrika var fruktbart og fredelig, og det gikk frasagn om rikdommen der. Tallrike byer og store jordeiendommer fantes over hele området. Vanningssystemet var velutviklet. Først og fremst korn og oliven, men også marmor, trevirke, gull og ville dyr var viktige eksportartikler. Senatorsjiktet fra Afrika var tidvis det dominerende i Roma. Kristendommen spredte seg i byene og blant den fastboende befolkningen langs kysten. Kirkefedre som Augustin, Tertullian og Kyprian kom fra Afrika. I Egypt ble den koptiske kirke grunnlagt på en variant av den kristne lære.

På slutten av 600-tallet erobret araberne Nord-Afrika. Berberfolkene i vest gikk snart over til islam, og bare i Egypt levde kristendommen videre som en minoritetsreligion. I Maghreb førte den arabiske erobring til sterk økonomisk og kulturell fremgang, og det varte ikke lenge før det vokste frem uavhengige berberdynastier som satte det arabiske fremmedstyret til side. Fatimidene (ca. 900–1100) rådde en tid over et rike som strakte seg fra Atlanterhavet til Mesopotamia. Andre berberdynastier utvidet sitt herredømme både til Spania i nord og folk ved Niger i sør (almoravidene, ca. 1050–1150, almohadene, ca. 1150–1250). I Egypt kom den virkelige makt snart i hendene på kalifens militæraristokrati (mamelukkene), som ble rekruttert fra tyrkiske slavemarkeder i Asia. Arabisk språk og kultur trengte etter hvert gjennom over hele Nord-Afrika, enda om det arabiske befolkningselement var forholdsvis lite, særlig i de vestlige områdene.

Tropisk Afrika i middelalderen

Blant folkene i savanneområdet sør for Sahara må jordbruksrevolusjonen ha skapt vilkår for samfunnsorganisasjon i betydelig målestokk alt lenge før vår tidsregning. I Nord-Nigeria (Nok) er det funnet levninger etter et jordbrukssamfunn med en høyt utviklet naturalistisk keramikk-skulpturtradisjon fra ca. 1000 f.Kr. Kjøpmenn fra Nord-Afrika kunne allerede på 700–800-tallet e.Kr. fortelle om store kongedømmer både ved den vestlige del av Niger (Ghana) og ved Tsjadsjøen (Kanem). Disse statene hadde regelmessig kontakt både med middelhavslandene og Nildalen, og langdistansehandelen, som gikk helt tilbake til fønikernes tid, var sikkert det viktigste grunnlag for deres maktstilling. Islam spredte seg i Sudan-området fra ca. 1100 som en religion for herskerklassen og handelsfolket. Det politiske tyngdepunkt skiftet i senmiddelalderen over til andre riker i Niger-området (Mali ca. 1250–1450, Songhai ca. 1450–1700 og hausastatene i Nord-Nigeria). Handelen gjennom Sahara blomstret, og de fremste Sudan-byene (Timbuktu, Kano og Katsina) fikk ry som lærdomssentra i den islamske verden.

Betydelige statsdannelser har fra 1200–1300-tallet også eksistert i det vestafrikanske skogbelte sørover mot Guineakysten. I Ife og Benin ble det praktisert en høyt oppdrevet bronsestøpningsteknikk, som i stilform ser ut til å ha røtter tilbake til Nok-kulturen i Nord-Nigeria. Fra Øst-Afrikakysten kan en gresk sjøbeskrivelse fra det første århundre e.Kr. (Periplus fra Eritreahavet) fortelle om en livlig handel, vesentlig formidlet av kjøpmenn fra det sørlige Arabia.

Elfenben og slaver var fra begynnelsen standardvarer i Øst-Afrikahandelen, men henimot år 1000 e.Kr. var det gull og kobber fra de rike leiene i Katanga og Rhodesia som ble de viktigste vareslag. I disse strøk gav eksporthandelen grunnlag for betydelige riksdannelser. Monomotapaenes kongedømme sør for Zambezi med hovedstad i Zimbabwe (kjent for de største steinbygg sør for Sahara) ekspanderte på 1400-tallet over store deler av det området som utgjør det nåværende Zimbabwe. I Katanga vitner arkeologiske funn fra Kisalesjøen om en tallrik og høyt spesialisert befolkning allerede på 800–900-tallet, og fra senmiddelalderen har vi vitnemål om statsdannelser under ledelse av luba- og lunda-dynastier over hele den sørlige savannen.

Kolonisering

På slutten av 1400-tallet seilte portugisiske oppdagelsesreisende og handelsmenn langs afrikakysten for å komme i direkte kontakt med de gullproduserende statene og for å vinne kontroll over handelen i Indiske hav. Med dette begynte europeernes utforsking – og erobring – av Afrika. I 1471 nådde portugiserne Øvre-Guinea, 1485 Kongos munning og 1486 Kapp det gode håp. I 1498 møttes Vasco da Gama med arabere på østkysten av Afrika. Dermed var den afrikanske kystlinjen noenlunde kjent for europeerne. Den velutviklede østafrikanske kystsivilisasjon ble sterkt skadelidende da portugiserne overtok gullhandelen ved Zambezi og herjet i kystbyene helt nord til Persiabukta. Selv om portugiserne på 1600-tallet ble jaget tilbake fra de østafrikanske kystbyene, som søkte hjelp fra den arabiske sjøstaten Oman, vant ikke bystatene tilbake sin gamle styrke. Mange av dem kom for første gang under direkte arabisk kontroll. Den arabiske slavehandel økte sterkt på 1700-tallet, og i 1840 flyttet fyrsten av Oman sitt hovedsete til Zanzibar. Svakere folkegrupper i innlandet ble utbyttet av de arabiske handelsmenn, men sterkere kongedømmer, som f.eks. Buganda ved Victoriasjøen, tjente på handelsforbindelsen.

Europeernes handelsvirksomhet i Afrika ble etter hvert dominert av slavehandelen, som på afrikansk side ble formidlet av afrikanske riksmyndigheter og private handelsmenn. Helt til andre halvpart av 1800-tallet begrenset de europeiske besittelsene på Vest-Afrikakysten seg i alt vesentlig til opplagsplasser og festninger, myntet på handel – derunder av slaver. Slavehandelen foregikk både i Øst-Afrika, hvor den var drevet av arabiske interesser, og i Vest-Afrika, hvor europeiske stater startet den transatlantiske slavehandelen fra tidlig på 1500-tallet. Arbeidskraft ble da eksportert til sine nye besittelser i Karibia, senere også til Sør-Amerika (særlig Brasil) og i noen grad til sørstatene i dagens USA. Flere land var delaktig i denne handelen, også Danmark–Norge, men med Portugal som den største enkeltaktør. Hvor mange slaver som i alt ble skipet ut fra Afrika, lar seg vanskelig beregne. For Vest-Afrikas vedkommende er det antydet tall rundt ti millioner eller høyere, for Afrika trolig 14 millioner eller flere. Afrika ble derved tappet for sin viktigste ressurs, mennesker, og det handelsmønster som utviklet seg – med eksport av råvarer og import av ferdigvarer – gav liten stimulans til indre økonomisk utvikling. De politiske virkninger av slavehandelen var også betydelige. Herskerklassene økte sin makt, og nye dominerende stater vokste frem, bl.a. Ashanti, Oyo og Dahomey.

Den industrielle revolusjon i Europa bidrog til at den europeiske virksomheten i Afrika endret karakter på 1800-tallet. Fra 1807 forbød Storbritannia slavehandelen, og selv om Portugal fortsatte handelen med mennesker, tok andre handelsvarer over. Fortsatt var handel med gull og elfenben viktig, men den fremvoksende europeiske industrien hadde behov for andre råvarer, ikke minst trengte de britiske tekstilfabrikkene bomull. Oppdagelsesreisende og misjonærer kartla stadig større deler av kontinentet, og nye avtaler og allianser med afrikanske ledere ble inngått. Mange afrikanske stater forsøkte selv å nyttiggjøre seg europeisk teknikk og lærdom, derunder moderne styresett, uten derved å bli politisk avhengig av europeiske makter. Særlig i Vest-Afrika nådde man mange steder langt i å skape moderniserte stater under ledelse av en afrikansk middelklasse med opplæring fra europeiske misjonsskoler, f.eks. Egbaland i Nigeria og Fantiføderasjonen på Gullkysten. En lignende utvikling kom også i gang i Basutoland og Barotseland i det sørlige Afrika og i Buganda ved Victoriasjøen i Øst-Afrika. I Sudan-området foregikk det på 1800-tallet en politisk fornyelse med grunnlag i reformistiske islamske bevegelser. Europeiske handelsmenn og misjonærer ble også lett involvert i afrikansk politikk. I krisetilfeller var det da nærliggende å kreve støtte fra de europeiske landene i form av diplomatiske representanter, flåtetrusler, militære ekspedisjoner og i siste omgang direkte kolonistyre. I Vest-Afrika hadde britene allerede fra begynnelsen av 1800-tallet anvendt flåtestyrker for å stoppe slavehandelen, og etter 1850 begynte både briter og franskmenn å legge under seg de viktigste kystbyene, dels for å skape tryggere forhold for den eksisterende handel, dels for å sikre seg politisk kontroll over fremtidige handelsområder. I Øst-Afrika var derimot de europeiske handelsinteressene små, og britene nøyde seg helt til henimot 1890 med å motarbeide den arabiske slavehandel gjennom diplomatisk press mot sultanen av Zanzibar.

Europeerne praktiserte tidlig en direkte erobringspolitikk i Sør-Afrika (Nederland og Storbritannia) og Nord-Afrika (Frankrike). Hollandske bønder (boere) fra Kappkolonien (Sør-Afrika) hadde alt fra tidlig på 1700-tallet trengt innover i landet med sikte på erobring og bosetting. Strømmen økte etter at britene ved Napoleonskrigene fikk herredømmet over Kappkolonien. Boerne spredte seg helt nord til Limpopo-elven, og Oranjefristaten og Transvaal ble erklært for selvstendige republikker på 1850-tallet. Boernes ekspansjon skapte allerede i 1820-årene en sterk uro blant bantufolkene i området. Forskjellige grupper av ngonifolket, med zuluene som den mest kjente, la ut på erobringstokter med kjedereaksjoner helt nord til de store sjøene. Matabelene etablerte et sterkt rike i det senere Zimbabwe, og en gruppe av sotoene erobret Barotseland i det nåværende Zambia. Britene ønsket å løse problemene innen rammen av en sørafrikansk føderasjon som dessuten ville sikre britisk kontroll med de store mineralrikdommene i området, men boerne motsatte seg alle slike planer. Det blodigste oppgjør i selve koloniseringen av Afrika fant således sted mellom europeere, da britene knekket boerrepublikkene i den såkalte boerkrigen (1899–1901) og tvang frem en føderasjonsløsning innen rammen av det britiske imperium – med selvstendighet for Sør-Afrikaunionen i 1910.

I Nord-Afrika gikk franskmennene i land i Algerie i 1830 og hærtok i de neste tiårene berberfolkene helt sør til Sahara. Algerie ble deretter Frankrikes fremste settlerkoloni i Afrika, med ca. en million europeiske innvandrere; Tunisia ble gjort til fransk protektorat i 1881. Senere ble også Marokko del av den franske interessesfæren i Mahgreb. I Egypt kom et nytt militærdynasti til makten i 1805, og grunnleggeren Muhammad Ali og hans etterfølgere etablerte i praksis et egyptisk imperium – selv om landet formelt sett fortsatt var en del av det osmanske riket. Med europeisk kapital ble et omfattende moderniseringsarbeid igangsatt.

Den europeiske koloniseringen av Afrika skjedde gradvis gjennom etablering av handels- og misjonsvirksomhet i de eksisterende afrikanske statsdannelser. Den formelle erobringen av Afrika skjedde gjennom etablering av territorielle besittelser – kolonier. De europeiske stater delte Afrika mellom seg under Berlin-konferansen i 1884–85; dette ble kulminasjonen av det såkalte kappløpet om Afrika, der særlig Frankrike og Storbritannia var aktive for å sikre seg størst mulig besittelser før den forestående delingen av kontinentet – etter grenser som i hovedsak fortsatt er de samme. Frankrike og Storbritannia ble de største kolonimaktene, mens Tyskland og Portugal fikk kontrollen med hhv. seks og fem kolonier. Belgia, Italia og Spania var de øvrige kolonimakter. Bare to afrikanske stater ble aldri kolonisert: Etiopia og Liberia. Sistnevnte ble etablert som egen republikk for å ta imot frigitte slaver fra USA. Etiopia manøvrerte med stor dyktighet under delingsperioden, og slo i 1895 tilbake italienske angrepsstyrker ved slaget om Adua. I tropisk Afrika var motstanden mot den europeiske erobring sterkest fra de nye islamske rikene i savannebeltet sør for Sahara og ngonienes erobringsriker i sør.

Selv ved den formelle underleggelsen i 1880-årene var det oftest bare deler av koloniene som reelt var under kolonimyndighetenes kontroll. Det var i en rekke land aktiv motstand mot koloniseringen, og kolonimakten hadde sjelden kontroll over de indre deler av territoriene.

Parallelt med den europeiske erobring økte også kjennskapet til Afrikas indre. Særlig fra 1850-årene skjøt utforskingen av «det mørke fastland» fart. I 1860-årene nådde europeerne Nilens kilder. For utforskingen av Kongo og det sørlige Afrika fikk ikke minst ekspedisjonene til David Livingstone og Henry M. Stanley stor betydning.

Koloniperioden

De afrikanske territorienes tilknytning til de europeiske kolonimaktene varierte, fra fristaten Kongo som var kong Leopolds private eiendom, til britiske protektorater, fortsatt nominelt selvstendige og styrt av lokale ledere, men under britisk overherredømme (beskyttelse). Kolonimaktene etablerte en administrasjon i koloniene, som på vegne av hjemlandets myndigheter regjerte i de oversjøiske territoriene. Både Frankrike og Storbritannia styrte flere av sine kolonier under felles administrasjon og gjennom lokale ledere og tradisjonelle strukturer. Kolonimaktene fremstilte gjerne sin oppgave som å «sivilisere» de folkene de underla seg. Realiteten var først og fremst at koloniene var et ledd i en rivalisering mellom stormaktene, og en kamp om posisjon og makt. Denne kampen pågikk fra de store oppdagelsesreisene, som etablerte nye og verdifulle handelsruter, og utkjempes fortsatt – om enn bare unntaksvis med direkte erobring av territorium. For de europeiske maktene var kontroll over kolonier adgang til råvarer fra disse områdene – og adgang til markeder for eksport av ferdigvarer fra den fremvoksende industrien. Kolonialismen var en imperialistisk politikk, med to hoveddeler: å skape imperier ved erobring av territorier, og å skape verdier gjennom kontrollert handel. Den fremste oppgaven for kolonimyndighetene var derfor å legge vilkårene til rette for økt eksportproduksjon i koloniene. Dette ble gjort ved å sikre stabilitet, og om nødvendig «pasifisere» den innfødte befolkningen, og å investere særlig i moderne samferdselsnett. Hensikten med utbygging av veier og jernbaner var å lette eksporten av råvarene som ble tatt ut av Afrika, og de ble typisk nok bygd fra skog- og gruveforekomster i innlandet til utskipingshavner på kysten. De private europeiske investeringene i Afrika sør for Sahara i koloniperioden var ikke store sett i verdensmålestokk, og to tredjedeler var knyttet til bergverksdriften i Kongo, Rhodesia og Sør-Afrika. Utenom mineraler bestod eksporten hovedsakelig av tropiske jord- og skogbruksprodukter. Det ble oppmuntret til europeisk innvandring, men bosettingen i settlerkoloniene var begrenset, bortsett fra i noen få kolonier, fremfor alt Algerie, Angola, Mosambik, Sør-Afrika og Rhodesia. I settlerkoloniene tiltvang europeerne seg de beste jordområdene med våpenmakt og administrative nyordninger, og det er ikke uten grunn at det særlig var i disse koloniene at det kom til væpnet kamp for selvstendighet – og at retten til jord var et hovedanliggende i frigjøringskampen. Med unntak av en del plantasjedrift var det hovedsakelig afrikanske småbønder som produserte de tropiske eksportvarene, bl.a. kakao, kaffe, te og tobakk. Plantasjedriften så vel som utvinningen av mineralressursene var arbeidskrevende, og fordret tilgang på rimelig arbeidskraft. Rekruttering av lokal afrikansk arbeidskraft i et samfunn mest preget av naturalhusholdning var problematisk, og kolonimyndighetene måtte ty til administrative forordninger, fremfor alt skattlegging av hus og kveg, for å sikre den nødvendige arbeidskraft. I noen av koloniene, særlig i fransk og portugisisk Afrika, var tvangsarbeid utbredt, og tvangsproduksjonen av gummi i det senere Belgisk Kongo ble spesielt beryktet. Oppbyggingen av drivkraften i sørafrikansk økonomi – gruvedriften – var basert på systemet med migrantarbeidere: arbeidere som ble rekruttert fra hele regionen for å arbeide et antall år ved gruvene, og som etterlot familien på hjemstedet og måtte bo ved gruvene. Til Sør-Afrika, Kenya og enkelte andre land ble også et stort antall indere hentet, fremfor alt til utbygging av jernbanen, men også til jordbruket.

Av flere årsaker fremmet kolonimyndighetene, så vel som religiøse og filantropiske interesser, også den sivile utviklingen i de afrikanske territoriene. Dels var det ønskelig med lokal kompetanse for å utvikle ulike samfunnssektorer, dels var det ansett som en moralsk forpliktelse. Forskjellen på de ulike kolonimakters forhold til slike spørsmål var betydelig, hvor Frankrike og Storbritannia gikk lengst i å bygge en sivil infrastruktur og utdanne lokale eliter og fremme middelklasser i sine besittelser. Belgia var i den motsatte ende i Kongo, hvor det knapt ble etablert et høyere utdanningstilbud for afrikanere. Heller ikke Portugal investerte mye i å fremme afrikanernes utvikling og velstand. Derimot ble det i mange kolonier etablert foreninger med økonomiske og sosiale formål, særlig i byene – kimen til den kommende nasjonalistbevegelsen som ledet kampen for selvstendighet. Kravet om selvstyre kom tidligst til uttrykk på det kirkelige området, der afrikanske frikirker brøt ut fra de europeisk dominerte misjonskirkene, i britisk Vest-Afrika allerede i 1880–1890-årene. En mer radikal form for religiøs protest kom til uttrykk i profetbevegelser som forkynte en afrikanisert form for kristendom og ofte hadde klare visjoner om politiske forandringer. Rent politiske organisasjoner var tidligst ute i britisk Vest-Afrika, der lovgivningsrådene etter den første verdenskrig hadde et visst innslag av valgte afrikanske representanter. På landsbygda reiste bøndene seg mange steder til protest mot økonomisk utbytting. Streikeaksjoner blant lønnsarbeiderne hadde ofte direkte brodd mot kolonimyndighetene. Afrikanske aviser, som i de viktigste kystbyene i Vest-Afrika gikk helt tilbake til 1870–1880-årene, gjorde også mye for å skape en politisk bevissthet. Deltakelsen til afrikanske soldater i europeiske armeer under den første verdenskrig, bidrog også til økt bevisstgjøring og oppvåkning i forhold til likeverd.

Den første verdenskrig endret ikke selve Afrika-kartet, men Tyskland måtte avgi sine kolonier, som Folkeforbundet gav andre stater tilsynsmyndighet med. Følgelig fikk Belgia ansvaret for Ruanda og Urundi (Rwanda og Burundi), Frankrike ble gitt kontrollen med Togo, mens Kamerun ble delt mellom Frankrike og Storbritannia. Tanganyika ble overlatt Storbritannia, og Sør-Afrika overtok administrasjonen av Sørvest-Afrika (Namibia). Forut for krigen erobret Italia kystområdene i hva som senere ble Libya fra det osmanske riket, som gikk i oppløsning som følge av verdenskrigen. I 1939 ble Libya inkorporert i Italia som en provins, men under den annen verdenskrig ble de italienske og tyske styrkene drevet ut av Libya av britiske tropper 1942–43, og Tripolitania og Kyrenaika kom under britisk militæradministrasjon, Fezzan under fransk. Etter krigen klarte ikke de allierte å enes om Libyas fremtid, og spørsmålet ble forelagt FN, som besluttet å slå sammen Tripolitania, Kyrenaika og Fezzan, og å gi territoriet selvstendighet (1951). Italia brukte Somaliland og Eritrea som springbrett for å invadere Abyssinia (Etiopia) i 1936, men måtte oppgi sine afrikanske besittelser da disse ble invadert av Storbritannia i 1941. Som en del av fredsavtalen fra 1947 mistet Italia all rett til italiensk Somaliland, og i 1950 ble Italia gitt i oppgave å lede territoriet, som nå var mandatområde under FN, frem til selvstendighet – hvilket skjedde i 1960. Eritreas fremtid ble etter den annen verdenskrig en sak for FN, som i 1950 fastslo at Eritrea skulle innlemmes som en autonom enhet i Etiopia – til landet ble selvstendig etter en lang frigjøringskrig i 1993.

Avkolonisering

Den styrte avkoloniseringen av Afrika tok til først etter den annen verdenskrig. Noe av grunnlaget var at utdanningssystemet ble sterkt forbedret, fremfor alt etter 1945. Da fikk også stadig flere afrikanere høyere utdanning i Europa, fremfor alt i Storbritannia og Frankrike, til dels også i Portugal, og noen i USA. Økt utdanning og større kontakt mellom folk fra ulike kolonier bidrog sterkt til diskusjon og bevisstgjøring – og til organiseringen av både nasjonale og flernasjonale bevegelser for politisk frigjøring. Etter hvert vokste en pan-afrikansk bevegelse frem, med en filosofi som fortsatt er levende. Denne ble ikke minst utviklet i møtet mellom svarte fra Afrika og Amerika – i USA og Europa. I mellomkrigstiden fikk en rekke afrikanske politikere kontakt med de svartes frihetsbevegelse i USA, og flere av de ledende amerikanske tenkerne og aktivistene hadde stor innflytelse på den politiske og ideologiske utviklingen av afrikansk nasjonalisme, særlig Marcus Garvey, William E. B. Dubois og George Padmore – hvorav de siste selv opprinnelig kom fra Karibia. I fransk Afrika fikk også karibiske intellektuelle, særlig Franz Fanon og Aimé Césaire, begge opprinnelig fra Martinique, stor innflytelse. En rekke panafrikanske kongresser ble holdt i Europa fra 1919, de viktigste i midten av 1940-årene i Storbritannia. Under disse møtene møttes afrikanske ledere som Kwame Nkrumah (Gullkysten, senere Ghana), Wallace Johnson (Sierra Leone) og Jomo Kenyatta (Kenya). Flere av de ledende nasjonalistene fra fransk Afrika deltok i det politiske og intellektuelle liv i Frankrike, deriblant Léopold Sedhar Senghor fra Senegal og Félix Houphouët-Boigny, hvor den såkalte négritude-bevegelsen vokste frem – også den i samspill med karibiske tenkere.

I 1950-årene fikk flere kolonier indre selvstyre, og Kwame Nkrumah ble statsminister i Gullkysten i 1952 etter at hans parti hadde vunnet nasjonale valg. I 1957 ble Gullkysten den første koloni i Afrika sør for Sahara som ble selvstendig, under navnet Ghana. I 1954 ble Føderasjonen Nigeria etablert, og Nigeria ble selvstendig stat i 1960. Mens Storbritannia fra 1948 aktivt startet avkoloniseringsprosessen, var Frankrikes innstilling en annen. Frankrike så på sine oversjøiske besittelser som permanente og arbeidet for at koloniene skulle bli assimilert med Frankrike. Fransk Vest-Afrika var den største delen av det franske kolonivelde, og i 1946 ble det dannet et felles politisk parti av nasjonalister fra ulike deler av denne enheten, Rassemblement Démocratique Africain (RDA), som kom til å spille en sentral rolle i avkoloniseringen av fransk Afrika. Fra 1946 ble fransk Vest-Afrika en del av den fjerde franske republikk. Flere fremtredende afrikanske politikere var medlemmer av parlamentet og regjeringen i Paris; Elfenbenskystens senere president Félix Houphouët-Boigny satt eksempelvis i fem påfølgende franske regjeringer fra 1956. Da general Charles de Gaulle overtok som president i Frankrike i 1958, ønsket han at de oversjøiske territorier skulle være selvstyrte deler av det franske forbund. Koloniene ble bedt om å velge deltakelse i «la communauté» eller selvstendighet. I Guinea valgte et klart flertall av de stemmeberettigede, under ledelse av Sékou Touré, uavhengighet, og landet ble selvstendig i 1958. De øvrige koloniene gikk inn i samveldet, men ble selvstendige i 1960.

Egypt var formelt blitt selvstendig i 1922, men reelt først etter offiserskuppet i 1952. Egypt var deretter en viktig støtte for selvstendighetskampen i en rekke afrikanske land, først og fremst i Nord-Afrika. På samme måte var Ghanas selvstendighet i 1957 en inspirasjonskilde i Afrika sør for Sahara. I april 1958 møttes de selvstendige afrikanske stater, bortsett fra Sør-Afrikaunionen, dvs. Egypt, Etiopia, Ghana, Liberia, Libya, Marokko, Sudan og Tunisia, til en panafrikansk konferanse i Ghanas hovedstad Accra. Der møtte også nasjonalistledere fra en rekke kolonier, bl.a. Patrice Lumumba fra Kongo og Tom Mboya fra Kenya. Accra-konferansen vedtok at alle afrikanske stater skulle engasjere seg i kontinentets felles frigjøring. Kwame Nkrumah var en av pådriverne for den panafrikanske bevegelsen som vokste frem i de selvstendige afrikanske landene, og som gjennom dannelsen av Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) i 1963 så for seg et kommende Afrikas forente stater. Denne panafrikanske bevegelsen ble søkt gjenopplivet i 1990-årene, bl.a. med en ny panafrikansk konferanse i Uganda 1994. I slutten av 1990-årene ble den såkalte afrikanske renessanse et fundament i den panafrikanske tenking, og i 2001 ble et viktig skritt i retning av et forent Afrika tatt, da Den afrikanske union (AU) ble etablert til erstatning for OAU.

Frigjøringskamp

Størstedelen av de afrikanske stater vant sin selvstendighet rundt 1960, mens seks land ble selvstendige i andre halvdel av 1960-årene, og åtte i 1970-årene. I 1980 ble Zimbabwe selvstendig, i 1990 Namibia og i 1993 Eritrea. Ennå på begynnelsen av 2000-tallet var fremtiden til den tidligere spanske kolonien Vest-Sahara fortsatt uviss. Landet ble annektert av Marokko i 1979, etter at Spania i 1974 delte kolonien Spansk Sahara mellom Marokko og Mauretania. Marokko gjør også krav på de to spanske enklavene Ceuta og Melilla, og i 2002 kom det til en spent situasjon mellom de to land, da Marokko landsatte soldater på den ubebodde øya Perejil utenfor den marokkanske middelhavskysten, som landet også hevder er marokkansk. I det store og hele ble kolonigrensene bevart ved selvstendigheten, hvilket også ble politikken til OAU, men i noen tilfeller ble det foretatt endringer. I Kamerun ble de to deler, en britisk og en fransk, samlet til én stat. Det samme skjedde i Somalia, der de britiske og italienske koloniene ble forent til én somalisk republikk; her forble imidlertid Fransk Somaliland på franske hender, for senere å bli selvstendig under navnet Djibouti i 1977. I 1991 brøt den nordlige delen av Somalia (stort sett identisk med det tidligere britiske området) ut og dannet sin egen stat, Somaliland, mens en annen del av Somalia brøt ut under navnet Puntland i 1998. Den tidligere italienske kolonien Eritrea ble i 1952 av FN føderert med Etiopia, som ti år senere annekterte landet. Først i 1993 vant Eritrea sin selvstendighet, etter 32 års frigjøringskrig. I 1964 gikk Tanganyika og Zanzibar sammen i én statsdannelse, Den forente republikken Tanzania. Tanganyika var blitt selvstendig i 1961, Zanzibar i 1963. I 1967 brøt en del av Nigeria ut av føderasjonen og dannet sin egen stat, Biafra. Etter en blodig borgerkrig ble separatistene slått og Biafra gjeninnlemmet i Nigeria (1970). I tidligere belgisk Kongo (Zaïre) forsøkte utbrytere å danne sin egen stat, Katanga (1960–63), før de ble slått og området gjeninnlemmet som en provins i Kongo. Også i andre land har det vært krefter som har forsøkt å mobilisere for løsrivelse fra den sentrale statsdannelsen. Størst konsekvens har krigen i Sør-Sudan hatt. Fra sin start tidlig i 1970-årene har denne vært en av Afrikas mest omfattende og ødeleggende kriger, der det dels har vært kjempet for selvstendighet, dels for selvstyre. Krav av selvstyre har også ført til militær kamp i Angola (Cabinda), Etiopia (Ogaden, samt fra oromofolket), Mali (tuaregfolket), Namibia (Caprivi) og Senegal (Casamance). Også berberne i Algerie fremmet i 1990-årene krav om selvstyre. I 1997 valgte to øyer, Anjouan og Moheli, å bryte med føderasjonen Komorene. Under apartheidstyret i Sør-Afrika ble fire såkalte bantustan erklært selvstendige stater (Boputhatswana, Ciskei, Transkei, Venda), men aldri internasjonalt anerkjent.

Mens avkoloniseringen i de aller fleste tilfeller skjedde fredelig, måtte frigjøringskamp til noen steder. I Nord-Afrika kom det allerede i 1945 til væpnet oppstand i Algerie, og i 1952 begynte geriljaenheter å kjempe for selvstendighet i Tunisia, som ble selvstendig i 1956. Frigjøringskrigen i Algerie 1954–62 ble Afrikas mest omfattende, hvor inntil en halv million franske soldater ble satt inn i kampen mot frigjøringsbevegelsen Front de libération nationale (FLN). I de britiske besittelser var det, med unntak av Rhodesia og Sør-Afrika, bare i Kenya det kom til væpnet frigjøringskamp, selv om Mau Mau-opprøret var av begrenset militært omfang. Det ble erklært unntakstilstand da opprøret startet 1952. Det varte til 1956 og ble lenge fremstilt som en terroristkampanje, men er i nyere historieskriving ansett som en legitim kamp mot kolonistyret, for jord og selvstendighet. De lengste frigjøringskrigene kom til å stå i de portugisiske kolonier. Portugal ville ikke oppgi sine afrikanske besittelser (Angola, Guinea-Bissau, Kapp Verde, Mosambik og São Tomé), og i tre av disse kom det til væpnet frigjøringskrig i 1960-årene: Angola (1961), Guinea-Bissau (1962) og Mosambik (1964). Alle landene ble selvstendige først i 1974/75, etter diktaturets fall i Portugal.

I det sørlige Afrika ble det også utkjempet frigjøringskriger i tre land med apartheidstyre. I Rhodesia og Sør-Afrika, som begge ble styrt av hvite mindretallsregimer, samt i Namibia, som var okkupert av Sør-Afrika. Situasjonen i disse tre landene var ulik den som rådde i de britiske, franske og portugisiske koloniene. Sør-Afrika ble formelt selvstendig i 1910, men gav kun den hvite befolkningsgruppen medbestemmelsesrett. Den dominerende nasjonalistbevegelsen, African National Congress (ANC), besluttet i 1961 å etablere en militær gren og starte en militær kamp for flertallsstyre. Den væpnede konflikten i Sør-Afrika utviklet seg aldri til regulær krig, som i Rhodesia og Namibia, men geriljaen gjennomførte sabotasje- og nålestikkaksjoner. En politisk prosess ledet til slutt frem til de første valg med allmenn stemmerett i 1994, hvoretter et flertallsstyre ble innført. Sør-Afrika nektet å oppgi kontrollen med den tidligere tyske kolonien Namibia, som det styrte på vegne av Folkeforbundet, senere FN. En frigjøringskrig startet i 1966, og etter internasjonale forhandlinger og innsetting av en FN-styrke ble landet selvstendig i 1990. Sør-Rhodesia (Zimbabwe) var formelt sett en britisk koloni, men fikk i 1922 indre selvstyre, hvor det hvite mindretallet etablerte et apartheidregime likt det sørafrikanske. I 1965 utropte det hvite mindretallet Rhodesia som selvstendig republikk, men denne vant ikke internasjonal anerkjennelse, og i 1972 startet en væpnet frigjøringskrig som i 1979 førte til forhandlingsløsning og selvstendighet i 1980.

Selvstendigheten

Konflikt og krig

Borgerkriger har vært ødeleggende for flere afrikanske land, særlig i Angola, Burundi, Etiopia, Kongo (Brazzaville), Kongo (Kinshasa), Liberia, Mosambik, Rwanda, Sierra Leone, Sudan, Somalia, Tsjad og Uganda. I flere av disse landene har også utenlandske interesser nørt opp under konflikter og holdt dem i live. I 1970- og 1980-årene bidrog det sørafrikanske apartheidregimet til ødeleggende konflikter i det sørlige Afrika; supermaktene bidrog både til at diktatorer ble holdt ved makten (Etiopia, Zaïre) og at konflikter ble holdt ved like (f.eks. i Angola og mellom Etiopia og Somalia; i begge tilfeller støttet Sovjetunionen og USA hver sin side). Flere av konfliktene under den kalde krigen hadde ideologiske overtoner (bl.a. krigen i Angola), mens stormaktsinnblandingen i andre grader vesentlig skyldtes militærstrategiske hensyn (særlig på Afrikas horn). Med den kalde krigens slutt ble denne dimensjonen neddempet, men utenlandske interesser spiller fortsatt en aktiv rolle i Afrika. Særlig Frankrike har opprettholdt sitt militære nærvær i flere land. I 1990-årene opplevde Afrika en regional krig i Kongo (Kinshasa). Afrikas kriger har bare unntaksvis dreid seg om grenser, og bare få har vært mellom stater: Ogaden-krigen mellom Etiopia og Somalia 1977–78, Tanzanias intervensjon for å styrte Idi Amin i Uganda 1978, Sør-Afrikas invasjoner av Angola, en grensekonflikt mellom Kamerun og Nigeria 1994–98 og grensekrigen mellom Eritrea og Etiopia 1998–99. Det har i tillegg vært eksempler på intervensjon av ett afrikansk land i et annet, enten direkte eller gjennom militære grupper – bl.a. Libyas intervensjon i Tsjad og Sør-Afrikas i Mosambik. Det har også vært europeiske intervensjoner, særlig fra Frankrike, enten etter avtaler med angjeldende land eller med FN-mandat. I 1999 intervenerte også Storbritannia direkte i Afrika – i borgerkrigen i Sierra Leone – for første gang siden Suez-konflikten 1956. I andre halvdel av 1970-årene sendte Cuba tropper til Angola og Etiopia, og bidrog begge steder i avgjørende grad til den militære utviklingen. Belgia intervenerte i Kongo (Kinshasa) i 1960 og 1978. Flere intervensjoner har skjedd med grunnlag i mandat fra FN eller andre multinasjonale organ. Krigene har mest vært en kamp om politisk makt – og dermed muligheten til å ta kontrollen med de rikdommer som finnes i mange afrikanske land. Dette har ikke minst vært tilfellet i flere av krigene etter den kalde krigen, som i Liberia og Sierra Leone, til dels også i Kongo (Kinshasa), hvor kontroll med rike mineralforekomster har vært et sentralt element. I 1990-årene og på starten av 2000-tallet var Afrika det mest konfliktfylte området i verden.

To av de mest omfattende krigene fulgte i kjølvannet av frigjøringskampen i Angola og Mosambik, samtidig med at kampen fortsatt pågikk i Namibia, Zimbabwe og Sør-Afrika. Apartheidregimet i Sør-Afrika var delaktig i begge krigene, i Angola også med direkte militær intervensjon, ved siden av å støtte opprørsbevegelsen União Nacional para a Indepêndencia Total de Angola (UNITA). I Mosambik var apartheidregimet involvert ved støtte til opprørsbevegelsen Resistencia Nacional Moçambicana (RNM). Særlig krigen i Angola var nært knyttet til den kalde krigen og dens supermaktsrivalisering mellom USA og Sovjetunionen. Da den sovjetisk-støttede Movimento Popular de Libertação de Angola (MPLA) dannet regjering ved selvstendigheten i 1975, ble den bekjempet av de to rivaliserende grupperingene som mottok støtte fra Sør-Afrika og USA så vel som Kina. MPLA fikk støtte bl.a. fra Cuba, som sendte betydelige styrker til Angola. Krigen i Angola fortsatte også etter at den kalde krigen var over, og først i 2002, da UNITAs leder Jonas Savimbi ble drept, ble krigen i Angola erklært for over. Landet hadde da vært i krig siden kampen mot portugiserne startet i 1961. Krigen i Mosambik endte i 1992 etter ti år, med påfølgende valg under overvåking av en fredsstyrke fra FN i 1994. Krigen i Mosambik hadde sammenheng med kampen for frigjøring i Zimbabwe; tilsvarende var Sør-Afrikas engasjement i Angola knyttet til dets okkupasjon av Namibia og forsvar av det hvite mindretallsregimet der. I en større sammenheng skal hele konflikten i det sørlige Afrika sees som en del av den kalde krigen, hvor det sørafrikanske apartheidregimet ble sett på som en alliert av Vesten, som et bolverk mot sovjetisk ekspansjon og kommunistisk fremmarsj i regionen.

Også Afrikas horn var åsted for den kalde krigens supermaktsrivalisering, særlig i 1970-årene. Mens USA hadde et nært forhold til Etiopia under keiser Haile Selassie, fikk Sovjetunionen fotfeste i Somalia under president Siad Barre. Da keiseren ble styrtet i 1974 og militærjuntaen slo inn på en sosialistisk kurs, skiftet Sovjetunionen side, og allierte seg med Etiopia på bekostning av Somalia. USA fikk derved adgang til militære anlegg i Somalia bygd av sovjeterne. Hornet var av stor strategisk betydning pga. sin beliggenhet nær Golfen og Midtøsten, og flere østeuropeiske stater støttet Etiopia under Haile Mengistu Mariam; i krigen mot Somalia i 1977–78 ble også kubanske styrker satt inn til støtte for Etiopia. Samtidig som Sovjetunionen og USA kivet om politiske og militære allianser i Afrika, pleide Frankrike nære forbindelser med sine tidligere kolonier og andre fransktalende stater. Kina deltok i Afrika under den kalde krigen primært med teknisk personell og støtte til utbygging av infrastruktur, men støttet også frigjøringsbevegelser militært. Det samme gjorde Nord-Korea, som også sendte militære instruktører til Zimbabwe. Av afrikanske stater var særlig Libya aktiv i ulike konflikter, mens både Algerie og Egypt støttet frigjøringskreftene.

Etter den kalde krigen ble Afrikas sikkerhetspolitiske betydning sterkt redusert. Konfliktene er ikke blitt færre, men har fra 1990-årene primært bestått av borgerkriger. Disse har dels vært enkeltkonflikter, men også med regionalt tilsnitt, både i Vest-Afrika og i området rundt de store sjøene i Sentral-Afrika. Utviklingen på Afrikas Horn var i 1990-årene særlig preget av den fortsatte borgerkrigen i Sudan, samt den faktiske oppløsningen av Somalia. Her utspant det seg en voldsom borgerkrig som bl.a. førte til at den nordlige del av landet brøt ut som egen stat. Samtidig ble krigen i Eritrea avsluttet, og landet ble selvstendig stat etter tre tiårs frigjøringskrig fra Etiopia. I 1998–99 utkjempet de to nabolandene en omfattende krig om en grensedragning. Også i Djibouti var det borgerkrig i begynnelsen av 1990-årene.

Mens noen væpnede konflikter har hatt politiske årsaker, bunner mange i kamp om makt – mellom enkeltpersoner og grupperinger, ofte med utspring i etniske grupper. Borgerkrigene i de tre nabolandene Liberia, Sierra Leone og Elfenbenskysten er nært knyttet til hverandre, og har flere felles trekk. Borgerkrigen i Liberia ble startet av opprørslederen Charles Taylor i 1989 og ble en av de mest brutale i hele Afrika – med omfattende overgrep mot sivilbefolkningen. Taylor ble i 1997 valgt til landets president, men i 2003 tvunget til å oppgi makten og dra i eksil. 1990–91 startet geriljagruppen Revolutionary United Front (RUF) sin virksomhet i det østlige Sierra Leone og inntok i 1999 hovedstaden Freetown, før en fredsavtale ble inngått samme år. RUF hadde nær forbindelse med Taylors National Patriotic Front of Liberia (NPFL). Også RUF ble beryktet for sin voldsutøvelse mot sivilbefolkningen og sin bruk av barnesoldater. Kampene i både Liberia og Sierra Leone dreide seg i vesentlig grad om kontroll over verdifulle naturressurser, i Liberia særlig diamanter og tømmer, i Siera Leone diamantgruvene. Liberia under Taylor ansees også som delaktig i opprøret som i 2002 brøt ut i Elfenbenskysten. Konflikten startet med militærkuppet i 1999, i hva som til da var holdt for å være et av Afrikas mest stabile demokrati. Frankrike intervenerte med ca. 4000 soldater i Elfenbenskysten i 2002, og USA var under press for å intervenere i Liberia i 2003, men begrenset seg til å holde tropper på et skip utenfor kysten og sette i land et mindre antall for å bevokte sin egen ambassade. FN satte inn en fredsbevarende styrke i Liberia i 2003, mens den regionale samarbeidsorganisasjonen ECOWAS satte inn en styrke i Elfenbenskysten, som ble etterfulgt av en FN-styrke.

Mens borgerkrigene i Liberia, Sierra Leone og Elfenbenskysten vesentlig var indre stridigheter i hvert enkelt land, utviklet borgerkrigen i Zaïre (Kongo–Kinshasa) seg til en regional storkrig, med direkte involvering fra sju afrikanske stater – i tillegg til flere geriljagrupper, og med påfølgende multinasjonal intervensjon med mandat fra FN. Krigen utspant seg fra andre halvdel av 1990-årene og må sees i sammenheng med krigen i Rwanda, men har også forbindelser til konflikten i Angola og borgerkrigene i Burundi, Sudan, Uganda og Kongo-Brazzaville. Under borgerkrigen i Rwanda fant et folkemord sted i 1994, da en halv til én million mennesker ble drept. Hovedsakelig var det medlemmer av mindretallsgruppen tutsi som ble myrdet av hutuer. Samme år tok den tutsi-dominerte Front patriotique rwandais (FPR) makten i landet, og det sittende (hutu-)regimet flyktet til det østlige Zaïre. Den nye rwandiske regjeringen fryktet at det gamle regimet ville reorganisere seg i Zaïre, og FPR-regjeringen så seg derfor tjent med å støtte opprøret som i 1996 brøt ut. Rwanda og Uganda engasjerte seg begge i opprøret mot president Mobutu Sese Seko i det østlige Zaïre. Helt siden selvstendigheten i 1960 hadde Kongo vært preget av betydelige motsetninger innenfor en kulturelt svært sammensatt statsdannelse. Under den kalde krigen var Mobutu en av USAs nærmeste allierte i Afrika, men var senere blitt mer en belastning. Presidenten hadde derfor liten støtte da opprørshæren Alliance pour la libération du Congo-Kinshasa (AFDL), ledet av Laurent Kabila, inntok Kinshasa i 1997.

Mens krigen i utgangspunktet var en maktkamp i Kongo, ble det snart en regional storkrig. I alt ti stater var innblandet i krigen, Afrikas første kontinentale krig. I motsetning til under den kalde krigen var dette en afrikansk krig, en konflikt om regional politisk innflytelse og økonomisk gevinst. Opprinnelig, 1996–98, ble Kabilas opprørsstyrke nokså åpent støttet av Angola, Rwanda og Uganda, men soldater fra Burundi og Tanzania skal også ha deltatt. Eritrea var en politisk alliert i kulissene. Særlig aktiv var Rwanda, som deltok militært i erobringen av Kinshasa. Rwanda og Uganda var nære allierte fra borgerkrigen i Rwanda, og stod sammen i støtten til Kabila; fra 1998 stod de sammen i støtten til et nytt opprør fra Øst-Kongo, rettet mot Kabila. Mens Burundi, Rwanda og Uganda vendte Kabila ryggen, valgte Angola fortsatt å støtte ham. Sammen med Namibia og Zimbabwe sende Angola militære avdelinger til Kongo. Også Tsjad og Sudan sendte soldater og materiell til støtte for Kabila, som også ble bistått av rwandiske hutu-soldater, både fra den tidligere regjeringshæren og hutumilitsen Interahamwe. Til kompletteringen av krigsbildet hører også borgerkrigen i Sudan og væpnede opprør i det nordlige Uganda, borgerkrig i Burundi og Kongo (Brazzaville) – alle nabostater til Kongo (Kinshasa). Borgerkrigen i Kongo (Brazzaville) var dertil i seg selv en arena for regional intervensjon – med styrker fra Angola og Tsjad, eks-president Mobutus spesialstyrker så vel som europeiske leiesoldater og UNITA involvert. Kongo var følgelig ikke bare åsted for sin egen borgerkrig, men av flere kriger. Et nytt opprør i det østlige Kongo i 1998 slo en kile i alliansen mellom Rwanda og Uganda, og i 1999 brøt det ut kamper mellom rwandiske og ugandiske styrker inne i Kongo – der de støttet hver sine deler av den kongolesiske opposisjonen, som også utkjempet kamper seg imellom. Kamper mellom rwandiske og ugandiske enheter brøt ut på ny 2000, og særlig var kampene i den viktige byen Kisangani harde. Krigen i Kongo vedvarte inn på 2000-tallet, med store sivile tap – vel så mye som følge av fordriving, sult og sykdom som av direkte krigshandlinger.

Ved midten av 1990-årene vokste det frem konturene av en ny politisk-militær allianse, fra Eritrea til Angola og Sør-Afrika – gjennom Etiopia, Uganda, Rwanda og Kongo. Denne aksen, basert på land som støttet Kabila, hadde nære forbindelser til USA. Amerikanerne så derved ut til å få et nytt politisk fotfeste i Afrika, til dels på bekostning av Frankrike. Det er hevdet at USA spilte en aktiv rolle i konflikten i Sentral-Afrika, bl.a. ved å gi militær trening til soldater fra Rwanda, Uganda og Kongo, og at de forsynte rebellene med etterretning. Alliansen falt imidlertid sammen 1998–2000, da Angola og Rwanda/Uganda havnet på hver sin side i den nye Kongo-konflikten, og Eritrea og Etiopia tørnet sammen i en grensekrig.

I 1990-årene opplevde om lag en tredel av Afrikas stater borgerkrig eller borgerkrigslignende tilstand: I Algerie, Angola, Burundi, Djibouti, Elfenbenskysten, Etiopia, Guinea-Bissau, Kongo–Brazzaville, Kongo–Kinshasa, Lesotho, Liberia, Mali, Mosambik, Rwanda, Senegal, Sentralafrikanske republikk, Sierra Leone, Somalia, Sudan, Tsjad og Uganda var det borgerkrig. I flere andre land var det en utbredt voldsutøvelse, dels pga. sosiale og kulturelle motsetninger, som i Kamerun, Kenya og Nigeria, dels politiske som i Zimbabwe, eller i form av utstrakt voldskriminalitet, som bl.a. Sør-Afrika har vært sterkt preget av. Også andre land var preget av sterke politiske motsetninger, som Madagaskar og Togo.

I 1960- og 1970-årene intervenerte flere ikke-afrikanske stater militært i kriger og konflikter i Afrika, fremfor alt Frankrike. Flere av krigene i Afrika har avstedkommet multinasjonal, militær intervensjon, dels i regi av FN, dels av regionale, afrikanske organisasjoner. FN iverksatte fem fredsoperasjoner i Afrika frem til 1990 (Egypt, Kongo, Angola, Namibia); i 1990-årene var det 15 operasjoner (Angola, Vest-Sahara, Somalia, Mosambik, Uganda–Rwanda, Liberia, Rwanda, Tsjad–Libya, Sierra Leone, Sentralafrikanske republikk, Etiopia–Eritrea, Kongo); i 2003 en ny i Liberia og i Elfenbenskysten. Flere av FNs største – og mest krevende – operasjoner er gjennomført i Afrika, derunder to av de nyeste, i Sierra Leone og Kongo. United Nations Mission in Sierra Leone (UNAMSIL) måtte i 2000 få støtte fra britiske styrker, da den var under sterkt press fra opprørere. FN-styrken i Kongo, Mission de Nations Unies en République démocratique du Congo (MONUC), ble i 2003 forsterket av en fransk styrke i Øst-Kongo. Flere av FNs operasjoner i Afrika har vært mindre vellykket, og til dels mislykket – derunder operasjonene i Rwanda og Somalia. FN ble i 1994 sterkt kritisert for på det nærmeste å trekke sin styrke ut av Rwanda da folkemordet startet, og for ikke å ha grepet inn da styrken der ble kjent med at et folkemord var i gjære. Dette skyldtes også de vanskelige erfaringene fra operasjonen i Somalia året før, som særlig påførte USA tap – og som bidrog til skepsis i FN mot nye operasjoner i Afrika, og motstand i USA mot amerikansk deltakelse i slike misjoner. Operasjonen i Somalia regnes til FNs minst vellykkede, mens misjonene FN lyktes med sine operasjoner i Namibia og Mosambik, med henholdsvis overgangen til selvstendighet og frie valg etter en fredsavtale som endte borgerkrigen, fremholdes som blant de mest vellykkede.

Et flertall av de afrikanske land har deltatt i fredsoperasjoner i FN-regi. Flere har også deltatt i rene afrikanske operasjoner. Ghana og Nigeria har vært sentrale i den vest-afrikanske fredsstyrken ECOMOG, etablert av ECOWAS, som først ble satt inn i Liberia, deretter i Sierra Leone, Guinea-Bissau og Elfenbenskysten. Seks afrikanske regionale organisasjoner har iverksatt fredsoperasjoner, derunder også SADC til Lesotho (1998) og Kongo (1998). OAU gjennomførte flere mindre operasjoner, mens dens etterfølger, Den afrikanske union (AU), igangsatte sin første operasjon i Burundi i 2003. Sør-Afrika og Nigeria er de to regionale stormaktene i Afrika sør for Sahara, og det stilles særlige forventninger til deres deltakelse i konfliktløsing og fredsbevaring. Da AU ble etablert i 2002, ble det lagt stor vekt på instrumenter for å forhindre og løse konflikter, og unionen arbeider for en felles sikkerhetspolitikk. Den har opprettet et eget freds- og sikkerhetsråd, og har som mål å opprette en egen afrikansk stående militær styrke med en brigade i hver av kontinentets fem regioner innen 2010. Den afrikanske styrken skal kunne settes inn i operasjoner iverksatt av AU og FN, for både fredsbevaring og -oppretting. Tiltaket er bl.a. ment å redusere Afrikas avhengighet av utenlandske militære fredsstyrker, men avhenger i stor grad av finansiering utenfra. Nigeria har vært en meget aktiv deltaker, særlig i Vest-Afrika, mens Sør-Afrika lenge var mer nølende, bl.a. fordi det sørafrikanske forsvaret måtte reorganiseres etter maktskiftet i 1994. Fra 1999 har Sør-Afrika forpliktet seg politisk til økt deltakelse i regional konfliktløsing, og landet har deltatt i operasjoner i Etiopia–Eritrea, Lesotho, Kongo og Burundi. Flere land bistår afrikanske stater med utdanning og utrustning, og bl.a. Storbritannia og USA har hatt egne programmer for å trene afrikanske fredssoldater.

Etter den kalde krigen har det vært lett tilgang på lettere våpen i Afrika. Særlig etter østblokkens sammenbrudd kom det en flom av håndvåpen til Afrika. Våpnene havnet i stor utstrekning hos kriminelle og opprørsgrupper og ble i tiltagende grad betalt ved illegal eksport av diamanter og andre råvarer. Spredningen av slike våpen er et av Afrikas største sikkerhetsproblem, og den bidrar også til økende voldskriminalitet i flere land. Blant de hardest rammet i så måte er Kenya og Sør-Afrika. I 1990-årene var det også en økende leiesoldat-aktivitet i Afrika, i form av vestlige selskap som leide ut militær ekspertise for trenings- eller sikkerhetsoppdrag.

Etter terroranslaget mot USA 11. september 2001 ble det rettet fornyet oppmerksomhet mot Afrika som et mulig område terrorister kunne søke tilhold og operere fra. De første angrep al-Qaida rettet mot amerikanske mål fant sted i Afrika: 7. august 1998 ble USAs ambassader i Kenya og Tanzania utsatt for bombeangrep, med til sammen 224 drepte (hvorav 12 amerikanere) og rundt fem tusen sårede. Også i 2002 var det et terroristangrep i Kenya, da et hotell i Mombasa ble bombet og 15 mennesker ble drept, samtidig som et israelsk passasjerfly ble forsøkt skutt ned ved Mombasa. Deler av Afrika, med manglende statlig styring og dårlig bevoktede grenser, kan være egnet operasjonsområde for terrorgrupper, og USA har rettet oppmerksomheten mot Afrikas horn og det østlige Afrika, og særlig Somalia, Sudan og Kenya. Det har vært frykt for at al-Qaida ville etablere et nettverk på Afrikas horn, og Somalia tjente som base for angrepene i Mombasa. al-Qaida antas å ha et eget nettverk på kysten av Kenya og Tanzania, samt på Komorene. En somalisk gruppe, al-Ittihad al-Islamya, blir av USA regnet som en del av al-Qaidas nettverk. Osama bin Laden hadde en periode (1991–96) sin base i Sudan, som også lenge stod på USAs liste over land som støtter terrorisme, og FN innførte i 1996 sanksjoner mot landet. Disse ble hevet i 2003, etter at regjeringen i Sudan hadde delt sin etterretningsinformasjon og samarbeidet med det internasjonale samfunn om en fredsavtale i landet. USA bombet i 1998 en farmasøytisk fabrikk i Sudan, som ble mistenkt for å produsere kjemiske stridsmidler, som hevn for terroranslagene i Øst-Afrika. USA opprettet 2002 en avdeling for å bekjempe terrorisme på Afrikas horn, og USAs president lanserte i 2003 et initiativ for å bistå Djibouti, Eritrea, Etiopia, Kenya, Tanzania og Uganda i kampen mot terrorisme. Det er også frykt for at det skal være grobunn for terrorisme i flere land med sterkt svekket statlig kontroll og sterke kriminelle nettverk – så vel som utbredt fattigdom, som i Liberia og Somalia samt i muslimske samfunn, derunder i Nigeria, hvor det er motsetninger mellom muslimske og andre deler av landet.

Kriger og konflikter har alvorlige sosiale følger utover de mange millioner som er drept, direkte eller indirekte, i krigene etter selvstendigheten. De er hovedårsaken til at Afrika hadde i 2002 16,5 millioner flyktninger – flere enn noen annen verdensdel. Konfliktene bidrar også til ytterligere destabilisering, og forsinkelse av politisk normalisering. En av de sosiale sider ved konfliktene i Afrika er også den utstrakte bruken av barnesoldater. På begynnelsen av 2000-tallet var det anslått at det var ca. 120 000 soldater under 18 år i Afrika sør for Sahara, flest i Angola, Burundi, Etiopia, Kongo, Liberia, Rwanda, Sierra Leone, Sudan og Uganda. Konfliktene anses også som en bidragende faktor til spredningen av AIDS i Afrika.

Til utfordringene som det store antall konflikter og kriger skaper, hører gjenreisingsarbeidet etter at konflikten er bilagt. Dels dreier dette seg om fysisk gjenoppbygging, dels om mental rehabilitering. Etter maktskiftet i Sør-Afrika i 1994 var landets sannhets- og forsoningskommisjon et viktig instrument, hvor mange saker fra apartheid-tiden ble belyst med vitnemål, i den hensikt å legge epoken bak seg. Etter folkemordet i Rwanda ble det opprettet en internasjonal domstol i Arusha, Tanzania, for å etterforske og stille de ansvarlige for retten. En domstol ble i 2003 også opprettet av myndighetene i Sierra Leone, støttet av FN og med internasjonale dommere.

Økonomisk og sosial utvikling

Politisk inndeling

M. = monarki. R. = Republikk. brit. = britisk besittelse. fr. = fransk besittelse. fr. dep. = fransk oversjøisk departement. port. = portugisisk autonom region. sp. = spansk autonom region. sp. prov. = spansk provins

¹ Tidligere spansk besittelse, delvis okkupert av Marokko.

² 2001