Denne artikkelen dreier seg om Afrika sør for Sahara. Når det gjelder nordafrikansk litteratur, se artikler under arabere og de enkelte land.

Den rike muntlige dikteriske tradisjonen i Afrika har gjennom tidene kommet til uttrykk i et utall former, fra lange epos til korte og fyndige epigrammer som krydrer selve det språklige grunnlaget for mange folkegrupper. Den spenner fra det mytiske til det hverdagslige, den er knyttet både til ritualer og til arbeid, og den kan være religiøs eller rent underholdende.

Denne diktningen, som for alvor er blitt samlet og dokumentert først fra 1960-årene og fremover, får ulike uttrykk i ulike samfunn. De tradisjonelle samfunnene i Afrika oppviser formasjoner som varierer fra store, sentraliserte kongedømmer til løse sammenslutninger av små og selvstyrende kommunalistiske landsbysamfunn. Den historiske tradisjonen til disse samfunnene lever videre i diktningen. Det finnes forsøk på å forklare sosial endring, på å gi et religiøst og teoretisk grunnlag for forståelsen av naturfenomener, og på å plassere mennesket i en naturlig og sosial sammenheng.

De store rikene i det indre av Vest-Afrika har f.eks. en tradisjonell diktning som trekker lange linjer gjennom deres historie. Den hyller folkets helter og herskere og var knyttet til en rik hoffkultur der dikteren var en sentral skikkelse, både gjennom sin fortolkning av historien og gjennom sin legitimering av makten til de herskende gruppene og klanene. I de kommunalistiske samfunnene fantes det på den annen side diktning som i lyriske og kraftfulle bilder uttrykte samhørigheten mellom individet og samfunnet, og mellom samfunnet og naturen, som bar i seg et guddommelig prinsipp.

Den tradisjonelle, muntlige diktningen er forbundet med kollektivet på en helt annen måte enn den moderne, skriftlige diktningen, ikke gjennom at den blir skapt av et kollektiv, men ved at den krever kollektiv aksept for å kunne fungere. De som fremførte, og fremdeles fremfører, denne diktningen, har som en særlig sosial oppgave å være diktere eller rapsoder, skalder. Med utgangspunkt i faste mønstre med lange tradisjoner skaper de nye dikteriske uttrykk som er improvisasjoner innenfor rammene av de nedarvede grunnformene. I dette ligger det ikke minst en vel utviklet sjangerbevissthet.

Den muntlige diktningen er dypest sett funksjonell. Det gjelder ikke bare i de tilfeller der dette er helt umiddelbart klart, som i forbindelse med arbeidssanger, men også den mytiske diktningen, som i første rekke har religiøs funksjon, eller den underholdende diktningen, bl.a. den rike eventyrskatten, som gir forklaring på naturlige og sosiale fenomener.

Det aller meste av den tradisjonelle afrikanske diktningen er i bunden form og fremføres som regel sammen med musikk, som sang eller musikalsk resitasjon. Det er viktig er å beherske de overførte formene, å ta vare på tradisjonene. Denne diktningen forutsetter et samspill mellom dikteren/formidleren og publikum. Den fungerer som en del av samfunnets liv og gjennomsyrer alle deler av et menneskes eksistens. Ikke minst spiller diktningen en stor rolle i forbindelse med de tradisjonelle samfunnenes ulike ritualer og festivaler, som ofte får form av maskespill og drama.

Innenfor folkediktningen finnes det et stort mangfold av sjangere og former. Den kanskje mest utbredte poetiske tradisjonen er hyllestdiktning. Det dreier seg om tilbedelse og æresdiktning til guder, store herskere og høvdinger, men også til naturen, og geografiske områder og byer. Denne diktningen er ofte en blanding av religiøs og verdslig poesi. Den er også ofte preget av en form for orakel- eller mysteriediktning, knyttet opp mot myter og historie, og magi i forbindelse med helbredelsesritualer. Den rike dikteriske tradisjonen til yorubafolket i Nigeria er et svært godt eksempel på omfanget av denne formen for poesi, som foruten hyllestdiktning omfatter jaktsanger, dikt om landskap og byer, orakelsanger og diktning til de store maskeradene.

Innenfor prosatradisjonen kan det skilles mellom mytisk diktning, som innebærer omfattende forsøk på å forklare historiske sammenhenger, forholdet mellom guder og mennesker og liv og død og naturfenomener, og eventyr. Eventyrene er av mange typer, og en av de mest utbredte er dyreeventyrene, som ofte har et smart dyr som hovedskikkelse. Dette dyret – en hare, en edderkopp, en skilpadde – utmerker seg ved å lure alle andre opp i stry. Parallellene til f.eks. reven i norsk folkediktning er tydelige. I en god del sammenhenger er denne lurendreierfiguren også blitt omskapt til en menneskeskikkelse. Interessant er det at mange av disse eventyrene er videreført i karibisk og annen afrikansk-amerikansk folklore.

En annen viktig del av den muntlige tradisjonen består av ordtak og gåter, der særlig ordtakene, som ofte inneholder forklaringer på sammenhenger og fenomener i natur og samfunn og innsikt i skikker og seder, er av stor betydning. De muntlige tradisjonene er fremdeles sterke på landsbygda, men trues av de nye massemediene. Imidlertid er mange av de dikteriske formene blitt tilpasset situasjonen i det moderne og urbane samfunn, der de ikke minst spiller en rolle som politisk kommentar, særlig innenfor afrikansk populærmusikk, der tekstene bygger på gamle dikteriske former. Et godt eksempel på dette er den såkalte chimurenga-musikken, som spilte en betydelig rolle under frigjøringskrigen i Zimbabwe og som nå videreføres av bl.a. musikeren, sangeren og dikteren Thomas Mapfumo som kritikk av korrupsjon og undertrykkelse under Robert Mugabes regime.

I den muntlige diktningen finnes nøkkelen til de afrikanske folkenes verdensanskuelse, tradisjonsbevissthet og historiske erfaringer. Den spiller en vesentlig rolle også i den moderne diktningen, og utvikler seg videre i nye former, ofte i forbindelse med musikk og drama. Den tjener som kilde for moderne forfattere, som benytter stoff, temaer og former fra den i sin tolkning av kontinentets situasjon. Men det er ikke snakk om noen form for lineær utvikling, snarere om bruk av kilder og tradisjoner som tolkningsgrunnlag for forståelse av det moderne Afrikas utfordringer. Slik sett kan forholdet mellom den tradisjonelle muntlige diktningen og den moderne litteraturen sies å ha paralleller til den måten folkediktningen tjente som inspirasjon og stoffområde for europeisk litteratur fra romantikken og fremover.

Et av de mest interessante eksemplene på hvordan den muntlige diktningen har fått gjennomslag i skriftlig sammenheng, er uganderen Okot p'Biteks to diktsykluser om kulturkonflikten i det nye Afrika. Mange av elementene fra muntlige tradisjoner er tatt opp og tildelt en ny funksjon av den moderne litteraturen. Det gjelder i mye av lyrikken, som ofte bygger videre på sjangere, former og symboler og kombinerer dem med inntrykk og erfaringer fra det moderne samfunnet. Et eksempel på dette er nigerianeren Wole Soyinkas diktsyklus Ogun Abibiman (1976).

Også i det moderne drama lever de muntlige tradisjonene videre. De finnes f.eks. i de såkalte yoruba-folkeoperaene, som oppføres av omreisende trupper i Nigeria. Den dramatiske handlingen hentes fra yorubafolkets rike mytologi. Tradisjonelle diktformer blandes med dans og musikk, og det hele knyttes sammen til en form for episk dramatikk.

I mange moderne afrikanske romaner bærer dialogene spor av den muntlige diktningen. Chinua Achebe fra Nigeria krydrer sine beretninger med dialoger og ordtak hentet fra ibofolkets muntlige tradisjon. Ngugi wa Thiong'o fra Kenya har bygd romanen Djevelen på korset (1982) på elementer fra tradisjonelle eventyr. Et annet eksempel er nigerianeren Amos Tutuolas berømte roman The Palm Wine Drinkard (1952), av mange regnet som den første moderne afrikanske roman på engelsk.

Først på 1900-tallet gjør skriften for alvor sitt inntog i Afrika sør for Sahara. Men allerede fra 1600-tallet hadde afrikanere skrevet på europeiske språk, som fransk, engelsk, portugisisk og latin. Mye av denne litteraturen angår i mindre grad forholdene i Afrika direkte, men noe av den, f.eks. selvbiografien til Olaudah Equiano (1745–1801), Equiano's Travels: His Autobiography. The Interesting Narrative of the Life of Olaudah Equiano or Gustavus Vassa the African (1789), gir en skildring både av Afrika under slavehandelens tid, av slavetilværelsen og av en afrikaners liv som fri mann i Europa på 1700-tallet. I den islamske delen av det svarte Afrika ble det også i mange århundrer skrevet på arabisk eller på afrikanske språk ved hjelp av arabisk skrift. Den første kjente forfatteren som skrev på arabisk i det området som nå omfatter Nigeria, er poeten og grammatikeren Abu Ishaq Ibrahim al-Kanemi, som døde ca. 1212. Det meste av denne litteraturen utgjøres av islamsk religiøs diktning, og svært mye er gått tapt. Men det finnes også eksempler på diktning både av episk, historisk og filosofisk karakter, særlig skrevet på hausa i det indre av Vest-Afrika og på swahili på kysten av Øst-Afrika, som strekker seg tilbake til 1600-tallet. Nevnes kan det episke diktet Hamziyah av Idarus bin Othman, som ble skrevet på øya Pate utenfor kysten av Øst-Afrika i 1652.

Etiopia var det eneste afrikanske landet som hadde utviklet en egen skrifttradisjon, og det eksisterer en rekke gamle verk av historisk, religiøs, moralsk og juridisk karakter skrevet på geez, det gamle litterære språket som nå bare brukes i liturgien i den etiopiske kirken. Det mest berømte av verkene på geez er Kebre Neghest, som har røtter tilbake til 1200-tallet og som er krøniken over de kristne etiopiske keiserdømmene. Sannsynligvis er den versjonen som finnes på geez en oversettelse fra arabisk av et opprinnelig verk på koptisk. Folkespråket, amharisk, hadde også utviklet et alfabet, og de første eksemplene i moderne litteratur på dette språket er fra begynnelsen av 1900-tallet.

Fra slutten av 1800-tallet og fremover finnes det en rekke betydelige verk skrevet på afrikanske språk. Disse ble delvis til på bakgrunn av innflytelsen fra misjonen, som gav de afrikanske språkene en ortografi, og ut fra behovet for å gi den muntlige tradisjonen skriftlig uttrykk. Det er slående at diktning på afrikanske språk i første rekke finnes i de delene av kontinentet som ble kolonisert av britene, og ikke i de franske og portugisiske koloniene. Dette henger sammen med forskjellene i koloniherrenes måte å styre på. Britiske misjonærer, og til dels myndigheter, oppmuntret til bruk av afrikanske språk. Franskmenn og portugisere søkte derimot å utvikle en liten elite av assimilerte afrikanere som skulle beherske moderlandets språk.

Portugisisk er det europeiske språket som har lengst historie i Afrika. Den portugisiske kontakten med Afrika går tilbake til slutten av 1400-tallet, men portugisiskspråklig litteratur med røtter i de afrikanske koloniene kom for alvor ut først i mellomkrigstiden, og da publisert i Portugal. Etter at de portugisiske koloniene ble selvstendige i 1975, har det særlig i Angola og Mosambik vokst frem en betydelig ny litteratur på portugisisk som blant annet gir gripende skildringer av borgerkrigene i de to landene. Blant de mest kjente forfatterne er angolaneren Pepetela og mosambikeren Mia Couto. Begge tilhører sine lands små hvite minoriteter.

Litteratur på afrikanske språk i Vest-Afrika ble på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet i stor grad utgitt av forlag drevet av misjonærer, og skulle i første rekke tjene til å styrke opplæringen i leseferdighet. Både i Nigeria og Ghana finnes det en relativt sterk afrikanskspråklig poetisk tradisjon i skriftlig form som går tilbake til annen halvdel av 1800-tallet, på språk som yoruba, igbo, twi, ewe og fanti. Mye av denne diktningen er uttrykk for tidlig nasjonalisme og stolthet over den afrikanske arven, og den er beslektet med de skriftlige tradisjonene som vokste frem i byene i de britiske koloniene på kysten, bl.a. Freetown i Sierra Leone, Lagos i Nigeria og Accra på den daværende Gullkysten (nå Ghana). Det ble skrevet sakprosa som kom ut i aviser og magasiner, dramatikk, poesi og noveller, mest på engelsk, men også en del på krio, det kreolske blandingsspråket som har grunnlag i engelsk men sterke innslag fra afrikanske språk. Det første eksempelet på moderne fiksjonslitteratur på engelsk kommer fra Ghana, nemlig Joseph Casely-Hayfords blandingsverk av en politisk pamflett og dannelsesroman, Ethiopia Unbound (1911). Poesien i Vest-Afrika i mellomkrigstiden bestod for det meste av leilighetsdikt som ble offentliggjort i tidsskrifter og aviser.

Også i Sør-Afrika stod litteraturen på afrikanske språk forholdsvis sterkt på denne tiden. På de tre store språkene sotho, xhosa og zulu ble det skrevet flere betydelige verk, både romaner, noveller og diktsamlinger. Mange av dem var sterkt preget av kristen misjon, men mye av poesien gir uttrykk for stolthet over den gamle kulturen. Romanen Chaka (utgitt 1925), om den berømte zulu-herskeren av samme navn, er en klassiker i afrikansk litteratur. Den ble skrevet på sotho av Thomas Mofolo.

I Øst-Afrika stod den skriftlige diktningen noe svakere, med unntak av det som ble skrevet på swahili. Dette ble imidlertid i liten grad publisert før i 1960- og 1970-årene. På begynnelsen av 1900-tallet ble det bl.a. skrevet betydelige episke dikt om motstanden mot den tyske koloniseringen av Tanganyika. På grunn av den brutale undertrykkingen av denne motstanden ble også denne dikteriske tradisjonen nesten glemt, inntil den ble videreført i verkene til bl.a. Shabaan Robert (1909–62).

I de franske koloniene i Afrika ble det skrevet lite på andre språk enn fransk. Imidlertid var det tilløp til en nasjonal diktning på arabisk både i Algerie og Marokko i 1920- og 1930-årene. I de franskspråklige vestafrikanske samfunnene, særlig i Dakar i Senegal, finnes det fra andre halvdel av 1800-tallet og fremover en tilsvarende fransk og kreolsk litterær tradisjon som i de britiske koloniene. Det samme gjelder på de to øysamfunnene i Indiske hav, Mauritius og Réunion, og noe senere på Madagaskar.

Den moderne svarte afrikanske litteraturens historie, som kan sies å strekke seg fra midten av 1930-årene og fremover, kan deles inn i fire, riktignok til dels overlappende, faser.

Den første kan karakteriseres som en konfrontasjonsfase. Forfatterne befant seg i en situasjon der motstanden mot kolonialismen var av avgjørende betydning. Diktningen fikk ulike uttrykk alt etter hvor voldsom kampen for selvstendighet var. I de landene der den nasjonale frigjøringsbevegelsen måtte gripe til væpnet kamp, utviklet det seg sterke tradisjoner med beredskapslyrikk og kampsanger. Det gjaldt f.eks. i Angola, Mosambik og Zimbabwe (Sør-Rhodesia). I andre samfunn, der overgangen til selvstendighet gikk fredeligere for seg, ble litteraturen preget av romaner og skuespill som tok opp kolonimaktens grusomhet og undertrykkelse.

Nært forbundet med konfrontasjonsholdningen og kritikken av kolonimakten og den hvite rasismen er en form for diktning som kan beskrives som identifikasjonslitteratur. De gamle afrikanske kulturene og tradisjonene trekkes frem og oppvurderes. Dette preger den andre fasen.

Den tredje fasen er preget av desillusjon med det nye Afrika og er knyttet til andre halvdel av 1960-årene samt 1970-årene. 1980- og 1990-årene kan beskrives som en ny konfrontasjonsfase, der litteraturen kritiserer de nye makthaverne og der innflytelsen fra begivenhetene internasjonalt og i Sør-Afrika har satt kampen for menneskerettigheter og demokrati i sentrum også for forfatternes virksomhet.

Forfatterne som representerer de to første fasene, var i mange tilfeller aktive også som politiske ledere. Flere av dem fikk sentrale stillinger i sine land etter selvstendigheten. Senegals første president, Léopold Sédar Senghor, er en av Afrikas fremste lyrikere, og Angolas første president, Agostinho Neto, var også en betydelig poet.

Det er særlig i 1950- og 1960-årenes franskspråklige diktning at konfrontasjons- og identitetsfasens holdninger kommer frem i klartekst. I 1948 kom det ut en diktbok i Paris med tittelen Anthologie de la nouvelle poésie nègre et malgache de langue française. Den var redigert av Senghor, og var et resultat av det arbeidet som en gruppe svarte intellektuelle gjorde i forbindelse med tidsskriftet Présence Africaine. Både tidsskriftet og antologien kan oppfattes som et uttrykk for den litterære og ideologiske strømningen som forbindes med négritude-diktningen. Begrepet ble opprinnelig skapt av Aimé Césaire fra Martinique, og kom til å stå for en slags mental avkolonisering. Det innebar en mytifisering av den afrikanske historien og en fremstilling av Afrika som et ideal der det fantes en sann menneskelighet. I moderne afrikansk litterær debatt har négritude-diktningen og ideologien vært angrepet for å være romantisk og nostalgisk, og for å stå fjernt fra problemene til folk flest. Den var i første rekke en poetisk retning, men noen av forfatterne, f.eks. Birago Diop fra Senegal, brukte prosa til å uttrykke verdien i den gamle afrikanske kulturen. Prosa ble også benyttet til å skape bitende satirer over de franske koloniale institusjonene, bl.a. av de kamerunske forfatterne Ferdinand Oyono og Mongo Beti.

Erfaringene med kolonialismen er grunnleggende for å forstå den intellektuelle utviklingen i det moderne Afrika. Både i skjønnlitteraturen og i politiske og historiske verk finnes det som et dominerende perspektiv. F.eks. kan den ghanesiske forfatteren Ayi Kwei Armahs roman Two Thousand Seasons (1973) leses som en slags kommentar i fiksjons form til Afrikas historie som det undertrykte kontinent. Boken er beslektet med malieren Yambo Ouloguems Le Devoir de violence (1968), den første afrikanske romanen som ble tildelt den franske Renaudot-prisen.

I mye av den moderne afrikanske litteraturen har det funnet sted en omfortolkning av kontinentets historie. Kanskje det mest betydningsfulle eksemplet på dette er Chinua Achebes romaner, som presenterer en visjon av den kulturelle og politiske historien til et lokalsamfunn, en folkegruppe, en landsdel, en nasjon og til slutt et helt kontinent.

Eksilet er en politisk og eksistensiell tilstand som afrikanske forfattere har måttet leve med gjennom hele det moderne Afrikas historie. I kolonitiden opplevde de eksiltilværelsen som studenter bl.a. i moderlandene og USA, og under frigjøringskampen måtte de ofte dra i eksil for å unngå fengsling. Etter selvstendigheten har mange måttet tilbringe år i landflyktighet fordi de har lagt seg ut med autoritære regimer hjemme. En av de forfatterne som mange ganger har vært i konflikt med myndighetene, er nigerianeren Wole Soyinka, Afrikas første Nobelprisvinner i litteratur (1986), som alltid har vært en kompromissløs forsvarer av menneskerettighetene. Han satt fengslet under borgerkrigen i Nigeria 1967–69, og i 1994 flyktet han fra landet etter at myndighetene hadde satt ham i en slags husarrest.

Disse problemene har vært særdeles nærværende for svarte forfattere fra Sør-Afrika, som står i en særstilling med sin store hvite minoritet og sin historie preget av apartheid. Mange av dem så seg i stand til å skrive romaner først etter at de var tvunget i eksil og hadde fått den kvelende undertrykkelsen en smule på avstand. Dette gjaldt f.eks. Peter Abrahams, William Bloke Modisane og Alex La Guma. Også den «hvite» litteraturen har vært sterkt preget av de ekstreme politiske forholdene, og mange hvite forfattere, både afrikaans- og engelskspråklige, har vært klare kritikere av apartheid, bl.a. Alan Paton, Nadine Gordimer (som ble tildelt Nobelprisen 1991) og André Brink. J. M. Coetzee, som fikk Nobelprisen i 2003, har i mindre grad tatt opp politiske og sosiale problemer direkte. Hans romaner er i større grad preget av en allegorisk form, særlig de bøkene han skrev under apartheid. Romanen Disgrace (1999) er imidlertid en kritisk, psykologisk og sosialt dyptloddende studie av Sør-Afrika etter apartheid.

Kvinnelige forfattere i Afrika har, som mange andre steder i verden, møtt en rekke problemer som deres mannlige kolleger ikke har stått overfor. Bl.a. har kravet om å ta seg av familien ofte kommet i konflikt med ønsket om å vie seg til skrivingen. De er også blitt møtt med fordommer om at de ikke tar opp samfunnets viktige problemer, men «bare» behandler temaer som angår kvinners liv. Eksempler på dette er polygamiets betydning, brudeprisens rolle, hva det betyr å få barn og den tragedien det kan innebære å være barnløs. De legger vekt på å få frem at kvinner har opplevd en dobbel undertrykkelse, som kvinner og som afrikanere. Men i deres diktning finnes det også mange sterke kvinner som nettopp er bærere av samfunnets sentrale verdier.

Det er særlig fra annen halvdel av 1970-årene og fremover at de kvinnelige forfatterne har begynt å spille en sentral litterær rolle. En av de mest produktive er Buchi Emecheta fra Nigeria. Mariama Bâ fra Senegal fikk i 1981 NOMA-prisen for beste afrikanske litterære verk for romanen Une si longue Lettre, der hun særlig tar for seg kvinnens rolle i det muslimske samfunnet. Bessie Head ble født i Sør-Afrika, men levde store deler av sitt liv i eksil og virket særlig i Botswana, der hun i stor grad hentet stoff til bøkene sine. En av de mest interessante kvinnelige forfatterne i Afrika er Ama Ata Aidoo fra Ghana. Noe av styrken ved hennes forfatterskap, som omfatter alle sjangere, er at hun viser hvordan politiske og psykologiske temaer henger sammen.

Afrikanske forfattere befinner seg på flere måter i en ambivalent posisjon. De søker å finne frem til uttrykksmåter som bærer i seg arven fra fortiden, kombinert med uttrykk fra en moderne vestlig kultur. De skriver både for et afrikansk og et vestlig publikum. De tilhører en liten og privilegert elite i samfunn preget av fattigdom og underutvikling. De skriver for det lille samfunnsskiktet som i likhet med dem selv har høyere utdannelse, samtidig som de ser det som sin oppgave å nå ut over denne gruppens grenser. Og de skriver om hvordan det er å være en del av lederskiktet i samfunnet og samtidig stille seg kritisk til det levesettet og den utviklingen denne eliten står for. Dette reiser bl.a. spørsmålet om hvilket språk de skal bruke for å uttrykke erfaringene fra det moderne Afrika – et afrikansk eller et europeisk. Fordi de europeiske språkene bærer med seg arven fra kolonitiden, har mange ment at det gjelder å utvikle en moderne diktning på afrikanske språk. En av dem som sterkest har hevdet dette synspunktet, er Ngugi wa Thiong'o, som har benyttet både engelsk og kikuyu.

Imidlertid reiser en slik holdning mange problemer. Det finnes flere språk i nesten alle afrikanske land, noen har flere hundre innen sine grenser. Å skrive på ett av dem fører til at man skiller seg fra andre folkegrupper. Språklig undertrykkelse er noe som ikke bare forekommer mellom kolonispråkene og afrikanske språk, men også mellom de afrikanske språkene innbyrdes. I en slik sammenheng vil det tidligere kolonispråket ha en slags samlende effekt. Dessuten kommuniserer de europeiske språkene på tvers av landegrensene i langt større grad enn de afrikanske.

Enkelte forfattere søker å løse noen av disse dilemmaene ved å skrive på flere språk, mens andre har satset på å uttrykke seg også gjennom medier som ikke krever at publikum er lesekyndig. Soyinka, Aidoo og andre har skrevet betydelige skuespill. Ousmane Sembene fra Senegal er blitt en av Afrikas mest kjente filmskapere, mens Francis Bebey fra Kamerun fikk et stort publikum med sine sanger, formidlet både gjennom konserter og plateutgivelser. På den måten knyttes igjen forbindelsen tilbake til den levende, muntlige tradisjonen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.