Migrasjon er både frivillig og tvungen, legal og illegal innvandring og utvandring.

Viktige årsaker til migrasjon er konflikter og fattigdom som skaper flyktninger, men også den tiltagende globaliseringen som innebærer økt reisevirksomhet, internasjonalisering av utdanningssystemet og økt internasjonal handel.

Menneskehandel (trafficking) bidrar i økende grad til illegal og tvungen migrasjon.

Innenlandske flyttinger er mer eller mindre fri for restriksjoner i de fleste land, selv om de naturligvis blir påvirket eller til og med styrt av politiske tiltak eller rene beordringer. Internasjonal migrasjon er derimot strengere regulert av lover og regelverk som styrer innvandringen.

Nettoflytting og nettoinnvandring

  • Nettoflyttingen er forskjellen mellom antall innflyttinger til og antall utflyttinger fra en region (for eksempel kommune eller fylke).
  • Nettoinnvandringen er forskjellen mellom antall innvandringer til og antall utvandringer fra et land.

Nettoflytting og nettoinnvandring kan følgelig være positiv eller negativ og forteller om et område får en gevinst eller ikke ved flyttestrømmene.

Befolkningens størrelse og sammensetning kan vanligvis ikke forklares uten å ta hensyn til mennesker som flytter. Folketallet i et område kan vokse fordi den naturlige veksten er positiv og/eller fordi innflyttingen er større enn utflyttingen.

Innvandringsoverskuddet fra utlandet har gjennom mange år bidratt sterkt til befolkningsveksten i Norge. I 2014 bidro nettoinnvandringen med to tredeler av den totale tilveksten. Mens den naturlige tilveksten er en ganske stabil størrelse, varierer nettoinnvandringen betydelig.

I praksis kan det by på store problemer å skaffe pålitelig statistisk informasjon om migrasjon. Slik informasjon forutsetter at registreringsproblemet er løst, det vil si både bostedsskiftet som sådan og nødvendige opplysninger om de som flytter. Allerede her ligger betydelige feilkilder, for eksempel manglende eller ufullstendig registrering av innenlands flytting, illegal innvandring og utvandring som ikke meldes til folkeregisteret. Videre må det foretas en avgrensning både geografisk og i tid. For den internasjonale migrasjonen er den geografiske avgrensningen enkel; de flytter over én eller flere landegrenser. I praksis må vi bruke tilsvarende kriterier for å definere innenlands migrasjon: Inn- og utflyttere flytter fra én administrativ enhet til en annen; de skifter bostedskommune.

Avgrensning i varighet kan være vanskeligere. Hvor langvarig skal oppholdet være før det er tale om flytting?

FNs befolkningsfond har anbefalt at grensen skal settes ved ett år. Mennesker som vil oppholde seg i et land i mer enn ett år, skal regnes som innvandrere. Denne regelen følges ikke av alle land. Sverige har fulgt den, Norge har benyttet et halvt år og Danmark bare tre måneder. Slike forhold gjør det vanskelig å sammenligne informasjon om inn- og utvandring fra land til land. Det er heller ikke slik at alle innvandrere statistisk sett er utlendinger. Norske statsborgere som har bodd utenlands i lengre tid, kan vende tilbake som innvandrere i statistikken. Tilsvarende opptrer utenlandske innvandrere til Norge som statistiske utvandrere når de vender tilbake til opprinnelseslandet igjen.

I tillegg til skillet mellom nasjonal og internasjonal flytting går et viktig skille mellom frivillig og tvungen flytting. Den frivillige flyttingen betyr naturligvis at folk selv vurderer om de skal forbli på hjemstedet eller bryte opp, og i så fall hvor de vil flytte. Når folk begir seg på flyttefot frivillig, er muligheter for arbeid og familietilknytning to særlig viktige motiver, men også ambisjoner, ønsker om forandringer i tilværelsen og nye levemåter kan spille en betydelig rolle.

Det sier seg selv at mulige måter å forklare flytteprosesser på, er vesensforskjellig for frivillig og tvungen flytting. Det finnes mange grader av frivillighet. Ønsker om utdanning og arbeid lar seg ikke realisere overalt. Da kan flytting bli en uunngåelig løsning. Tvungen flytting eller utvandring er likevel noe annet. Den kan ofte ha karakter av flukt. Det kan skyldes politisk, religiøs eller annen form for forfølgelse i hjemlandet, eller den kan være det dramatiske resultatet av krigshandlinger eller omfattende naturkatastrofer. Noen har forsøkt å skille mellom politiske flyktninger og miljøflyktninger, men det er ikke lett å trekke grensen mellom slike kategorier, da mange tilhører begge. I det hele tatt er det mange trekk ved migrasjonsmønsteret i dag som peker i retning av mer diffuse grenser mellom tvang og frivillighet.

Vår forståelse av fenomenet migrasjon er styrt av hva vi vet om faktorer som fører til at folk flytter, om strukturelle årsaker (mange forhold i samfunnet) på den ene siden og individuelle motiv (folks valg og begrunnelser) på den andre siden. Store flyttestrømmer reflekterer på sett og vis skjev fordeling av ressurser og muligheter, og flytting er individenes respons på miljø- og livsbetingelser ett sted og kunnskapen eller håpet om bedre muligheter andre steder.

Innenlands flytting påvirkes av en rekke faktorer, som muligheter for arbeid og utdanning, gjerne knyttet til økonomiske opp- og nedgangstider, boforhold og boligpriser, muligheter for å pendle, samt tilknytning til stedet man flytter til. Det er mest vanlig å flytte blant personer som er i 20- og 30-årene.

Gjennom mange år har om lag 200 000 mennesker årlig flyttet mellom kommuner i Norge; mellom 4,0 og 4,5 prosent. Om lag 2,0 prosent flytter mellom fylker og drøyt 1,0 prosent mellom landsdelene. Svingningene varierer med økonomiske opp- og nedgangstider. I perioder med lavkonjunkturer og høy arbeidsledighet er det litt færre som flytter. Frem til 1988 var mobiliteten i Norge totalt sett høyere blant kvinner enn blant menn; siden har den vært noe høyere blant menn. Imidlertid er det store forskjeller når vi legger aldersgrupper til grunn: Sett i forhold til folketallet er det flest kvinner i alderen 20–24 år som flytter. Mennene flytter mest i alderen 25–29 år (ca. 120 per 1000). Det er bare i aldersgruppene 15–19 og 20–24 at det er klart flere kvinner enn menn som flytter.

Internasjonal migrasjon har mange tilsvarende årsaker. Blant drivkreftene som ofte trekkes fram i forskningslitteraturen, er blant annet inntektsforskjeller (mellom opprinnelses- og tilflyttingsland), arbeidsledighet (særlig i tilflyttingslandet), utviklingsnivå (internasjonale migranter kommer som oftest ikke fra de aller fattigste landene), befolkningsvekst og aldersstruktur, nettverk, avstand (både geografisk, kulturelt og språklig), innvandringspolitikk, graden av velferdsstat, utvikling i andre potensielle tilflyttingsland og selvsagt også politiske forhold i opprinnelseslandet (krig, konflikt, kriser, eller at slikt tar slutt). Innvandringen til Norge har økt betydelig de siste tiårene, og i dag bor det innvandrere i Norge fra nær sagt alle verdens land, se innvandring.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

23. mars 2009 skrev Svein Askheim

Hei! Migrasjon er et stort fagfelt, der flyktninger utgjør bare en liten del. Historisk har migrasjon også vært vanlig også for nordmenn, og i fremtiden forventes migrasjon i større målestokk enn tidligere. Jeg foreslår at denne snutten utvides med en lang rekke artikler. mvh Svein

9. januar 2012 svarte Marte Ericsson Ryste

Hei Svein,

Helt enig med deg. Jeg flytter nå artikkelen til ny kategori "Samfunnsgeografi", så får vi satse på å bygge ut denne kategorien i løpet av våren.

Beste hilsen Marte
Redaktør

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.