Teater i Afrika kan deles i forskjellige hovedavsnitt, slik som teater sør og nord for Sahara, med blant annet tradisjonelle teater- og danseformer som springer ut fra århundregamle tradisjoner. I tillegg kommer europeisk påvirket teater på engelsk eller fransk. Situasjonen er preget av en blanding mellom noen av disse, og en lang rekke afrikanske teaterkompanier gjør seg gjeldende.

De rituelle teater- og danseformene utviklet seg fra religiøse ritualer, og var maskedanser til ære for forfedrene. Disse formene videreutviklet seg i retning av å gjengi komplekse handlinger og situasjoner, var gjerne knyttet til kongelige hoff og foregikk utendørs, slik en kjenner det fra yorubaenes spesielle teaterform i Nigeria. Spørsmålet om når slike rituelle uttrykksformer kan sies å bli teater er besvart forskjellig av forskerne, men det synes å være enighet om at nettopp yorubafolkets teatrale uttrykksform apidan tidlig utviklet seg til å bli en regulær teaterform med forskjellige dramatiske sjangere. Andre slike tradisjonelle former var bamanafolkets kote-lon, Madagaskars mpilalo og tvivfolkets dukketeater kwagh-hir.

Den europeiske påvirkningen som kom med kolonimaktene gjorde seg etter hvert gjeldende i afrikansk teater. Gradvis utviklet det seg moderne teaterformer på innenlandske språk, slik som i Ghana i 1920-årene med Concert Parties og Yoruba Opera i Nigeria i 1940-årene. Den europeiske påvirkningen kom i all hovedsak til å fordele seg på de viktigste kolonimaktenes språk, engelsk og fransk. Denne utviklingen var igjen knyttet til fremveksten av teaterinstitutter ved noen av universitetene fra 1950-årene, slik som i de engelskspråklig påvirkede landene Ghana og Nigeria. Dette førte også til fremveksten av en afrikansk dramatikk på enten innenlandske språk eller et av kolonimaktenes språk.

Utviklingen i det engelskspråklig dominerte Afrika var i utgangspunktet sterkere enn i det franskspråklige når det gjaldt fremgangen av lokal dramatikk og teater, fordi britene i større grad oppmuntret den innfødte kulturen. Dette la grunnen for dramatikere som Wole Soyinka og John Pepper Clark i Nigeria, og i Ghana utviklet det seg et spesielt teatermiljø med blant andre kvinnelige dramatikere som Efua Sutherland og Ama Ata Aidoo. I franskspråklige land som Kongo og Elfenbenskysten overvant man etter hvert det stramme franske kultursynet, og det utviklet seg egne franskspråklige dramatikere og teaterregissører. Kjente navn er Bernard Dadié fra Elfenbenskysten og Cheik Ndao fra Senegal. Man kan vise til en svært dynamisk teatervirksomhet i de franskspråklig orienterte landene med grupper som Théâtre du Scorpion fra Kongo og Sanza Théâtre fra Gabon. Skuespillere fra Burkina Faso har gjestet Norge i forbindelse med Ibsen-festivalen og Nordiske Teaterdager i 1994.

I Nord-Afrika og andre deler av Afrika med en sterk islamsk påvirkning, ble utviklingen av teater sterkt hindret av religionen. Også i Nord-Afrika er det et dynamisk teaterliv slik som i Algerie med Théâtre Citadelle. I Sør-Afrika kan man finne en helt egen teaterutvikling preget av både hvite og fargede dramatikere, regissører og skuespillere, hvorav den mest kjente er dramatikeren Athol Fugard som ofte er blitt spilt i Norge. I 1963 ble det tidligere nasjonale teater erstattet av fire provinsråd som overtok ansvaret for å drive statsstøttede teatre, og i disse har det senere skjedd en interessant utvikling. Teater på afrikaans er påvirket av europeisk eksistensialisme og absurdisme, og av dramatikere kan nevnes Bartho Smit, Chris Barnard og André Brink. Et teater drevet av svarte teaterarbeidere som protesterte mot apartheidsystemet oppstod i 1970-årene med en gruppe som MDALI, forkortelse for Music Dance Art Literature Institute. Mthuli Shezis stykke Shanti kom til å bety mye for å utvikle solidariteten i den fargede befolkningen. Township musical er betegnelsen på en melodramatisk sjanger som benytter seg av stereotype figurer og har en moraliserende funksjon.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

7. mai 2010 skrev Mari Jacobsen

De britiske kolonimaktene brukte de tradisjonelle teaterformene for å undertrykke befolkningen i Tanzania



Under kolonitiden brukte britene drama for å undertrykke å vranglære de lokale innbyggerne. Etter kolonitiden ble det opprettet noen nasjonale teatertropper. Problemet med disse var at folk ikke kunne kjenne seg igjen i hva som ble spilt på scenen fordi det handlet om nasjonale problemer og ikke om samfunnsproblemer på grasrotnivå. Det ble spilt etter vestlig teaterform slik som vi er vant til at teater er i Norge. Det Afrikanske teateret Det var også et problem at folk utenifra kom som bedrevitere og eksperter. Dette gjorde at tilskuerene følte seg hjelpeløse og ikke fant handlingsemne til å løse egene problemer (Kamal Salhi, 1998). Kolonistene undertrykte og hjernevasket store deler av befolkningen til å tro at de ikke hadde noen kultur og ikke noen fortid, dette var for å få slavene til å bli deres eiendom og i deres varetekt for alltid. Slavene måtte selv tro at de ikke hadde noen verdi og at de var slaver og skulle forbli slaver, uten fortid og uten kultur. Dette var problemet når kolonistene endelig ble kastet ut av landområder. Da ble de lokale overlatt til seg selv, uten å kjenne sin egen kultur og infrastrukturen i deres opprinlige leveformer, var endret til å være slaver for hvite. Det kulturelle livet var ødelagt og den svarte mann ble tatt på hvite masker i den betydning at de ikke lenger viste hvordan de skulle leve da de kun viste om den vestlige måten å leve, uten at de selv hadde levd slik. Det ble ikke naturlig å gå tilbake til den tiden før koloniseringen fordi det ble å gå tilbake i utviklingen, da europeerne hadde tilført landet nymoderne hjelpemidler og annerledes metoder å gjøre ting på. Den kulturelle utviklingen hadde også forandret seg. I 1962 uttalte presidenten Nyerere seg om påvikningen av det vestlige innen for sang og dans. At mange flere kunne spille gitar, danse sving og at vestlige sanger ble sunget istedenfor de lokale afrikanske uttryksformene (Gabril Ruhumbika,1974).



Utdrag fra Bacheloroppgave med tema: Teater som helsopplysning

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.