Berbere, urbefolkning i Nord-Afrika og Sahara til Niger-buen i sør og den egyptiske Siwa-oasen i øst. Mest tallrike er de i Marokko (ca. 35 % av befolkningen) og Algerie (ca. 20 %), og de teller til sammen minst 15 millioner. De største gruppene er Marokkos rif i Rifkjeden, shluh i Høy-Atlas og Anti-Atlas, beraber i Mellom-Atlas, Algeries kabyler i Jurjurafjellene (Kabylia) og tuaregene i det sørlige Algerie, Niger og Mali.

Berberne er blitt skjøvet tilbake til fjellmassiver og ørkenstrøk av bl.a. fønikere, romere og arabere. De arabiske invasjonene på 600- og 1000-tallet førte til varig arabisering av Nord-Afrikas byer og sletteland, og til full islamisering av berberne, bortsett fra spredte jødiske smågrupper. De nevnte gruppene var imidlertid ikke underlagt noen myndighet utenfra før de europeiske kolonimaktene innfant seg på 1800- og 1900-tallet, og til tross for mange kulturlån har de bevart språk og tradisjoner, der betydelige forskjeller gruppene imellom særlig kan tilskrives lokal tilpasning og innbyrdes isolasjon. Variasjonsskalaen spenner fra Ahaggar-tuaregene med sin kamelnomadisme og karavanehandel og en aristokratisk, klassedelt samfunnsorden der avstamning regnes i kvinnelinjen og kvinnene har stor frihet, til Kabylia med sitt åkerbruk og fjøsstell og den autonome landsbyrepublikken styrt av et råd av familiefedre. Det eneste eksempel i nyere tid på en berbisk statsdannelse i større målestokk er Abd el Krims kortvarige Rif-republikk i 1920-årene.

Språk, se berberspråk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.