de ortodokse kirker

• den koptisk-ortodokse kirke
• den armensk-ortodokse kirke
• den syrisk-ortodokse kirke
• den etiopisk-ortodokse kirke
• den eritreisk-ortodokse kirke

De østlige ortodokse kirker omtales vanligvis som den ortodokse kirke og består av autokefale og autonome kirker. Autokefale kirker kan selv ordinere egen patriark (øverste kirkeleder). Det kan ikke autonome kirker.

Fram til 451 var kirken samlet rundt de fem opprinnelige kirkelige patriarkatene i Konstantinopel, Roma, Alexandria, Jerusalem og Antiokia. På kirkemøtet i Kalkedon oppstod det imidlertid uenighet om hvordan forholdet mellom Kristi guddommelige og menneskelige natur skulle forstås og formuleres. De som senere blir omtalt som de orientalsk-ortodokse kirker, aksepterte ikke flertallets formuleringer som de oppfattet indikerte at Kristus hadde to atskilte naturer. Selv hevdet de at Kristi naturer inngår i en udelelig enhet. De har senere blitt betegnet som monofysitter.

De som brøt med flertallet, var den koptiske ortodokse kirke, den syrisk-ortodokse kirke og den armensk-ortodokse kirke. Striden førte til at flertallet innledet langvarige og voldsomme forfølgelser for å tvinge mindretallet tilbake til det kirkelige fellesskapet. Dette forsterket splittelsen og bidro til at ortodoksien ble delt i to hovedretninger. Gjennom de siste tiårs dialog har de ortodokse kommet til en økende forståelse av at denne striden i stor grad skyldtes språklige misforståelser. De har derfor anerkjent hverandres formuleringer av kristologien. Flere kirker har gjenopprettet nattverdfelleskap, interkommunion, som betyr at medlemmer av de ulike kirkesamfunnene kan motta nattverd hos hverandre.

• den ortodokse kirke
• de orientalsk-ortodokse kirker