De ortodokse kirker, samlebetegnelse for flere selvstendige kirkesamfunn med til sammen over 300 millioner medlemmer. Det er vanlig å dele disse kirkesamfunnene inn i to hovedretninger: de orientalsk ortodokse kirker som er mest utbredt i Midtøsten, Armenia, på Afrikas horn og i India, og de østlig ortodokse kirker som er mest utbredt i Øst-Europa og på Balkan. Begge retninger har også menigheter i vestlige land.

Begrepet ortodoksi brukes om de ortodokse kirkers lære og praksis, men det er de østlige ortodokse kirker som vanligvis omtales som den ortodokse kirke.

De østlig ortodokse kirker omtales vanligvis som den ortodokse kirke, og består av autokefale og autonome kirker. 

  • Det økumeniske patriakat i Konstantinopel 
  • Patriarkatet i Alexandria
  • Patriarkatet i Antiokia
  • Patriarkatet i Jerusalem
  • Den russisk-ortodokse kirke (Patriarkatet i Moskva) 
  • Den serbisk-ortodokse kirke
  • Den rumensk-ortodokse kirke
  • Den bulgarsk-ortodokse kirke
  • Patriarkatet i Georgia
  • Den gresk-ortodokse kirke på Kypros
  • Den gresk-ortodokse kirke i Hellas
  • Den ortodokse kirke i Polen
  • Den ortodokse kirke i Albania
  • Den ortodokse kirke i Tsjekkia
  • Den ortodokse kirke i Slovakia
  • Den ortodokse kirke i Amerika 
  • Sinai erkebispedømme
  • Den finsk-ortodokse kirke
  • Den ortodokse kirke i Estland
  • Den ortodokse kirke i Japan 
  • Den ortodokse kirke i Kina
  • Den ortodokse kirke i Ukrainia
  • Det ortodokse erkebispedømme i Ohrid (Makedonia)

Fram til 451 var kirken samlet rundt de fem opprinnelige kirkelige patriarkatene i Konstantinopel, Roma, Alexandria, Jerusalem og Antiokia. På kirkemøtet i Kalkedon oppstod det imidlertid uenighet om hvordan forholdet mellom Kristi guddommelige og menneskelige natur skulle forstås og formuleres. De som senere blir omtalt som de orientalsk ortodokse kirker aksepterte ikke flertallets formuleringer som de oppfattet indikerte at Kristus hadde to atskilte naturer. Selv hevdet de at Kristi naturer inngår i en udelelig enhet. De har senere blitt betegnet som monofysitter.

De som brøt med flertallet var den koptiske ortodokse kirke, den syrisk-ortodokse kirke og den armensk-ortodokse kirke. Striden førte til at flertallet innledet langvarige og voldsomme forfølgelser for å tvinge mindretallet tilbake til det kirkelige fellesskapet. Dette forsterket splittelsen og bidro til at ortodoksien ble delt i to hovedretninger. Gjennom de siste tiårs dialog har de ortodokse kommet til en økende forståelse av at denne striden i stor grad skyldtes språklige misforståelser. De har derfor anerkjent hverandres formuleringer av kristologien. Flere kirker har gjenopprettet nattverdfelleskap, interkommunion, som betyr at medlemmer av de ulike kirkesamfunnene kan motta nattverd hos hverandre. 

I 1054 oppstod det en ny splittelse mellom latinsk og ortodoks kristendom, det vil si mellom den ortodokse kirke, med hovedsete i Konstantinopel og den katolske kirke, med hovedsete i Roma. Utgangspunktet for denne splittelsen, som kalles det store skisma, var uenighet om den katolske pavens posisjon. Det er etter dette at den ortodokse kirke fremstår som et eget kirkesamfunn atskilt fra både de orientalsk ortodokse kirker og den katolske kirke.

De orientalsk-ortodokse kirker inkluderer i dag også den etiopisk-ortodokse og den eritreisk-ortodokse kirke. Disse har sitt utspring i den koptisk-ortodokse kirke, men ble erklært selvstendige i henholdsvis 1959 og 1998.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.