de ortodokse kirker

En gresk-ortodoks kirke på Kreta.
.
Lisens: CC BY NC 2.0

Artikkelstart

De ortodokse kirker er en samlebetegnelse for flere selvstendige kirkesamfunn med til sammen over 300 millioner medlemmer. Det er vanlig å dele disse kirkesamfunnene inn i to hovedretninger: de orientalsk-ortodokse kirker, som er mest utbredt i Midtøsten, Armenia, på Afrikas horn og i India, og de østlige ortodokse kirker, som er mest utbredt i Øst-Europa og på Balkan. Begge retningene har også menigheter i vestlige land.

Begrepet ortodoks betyr rettroende, og det viser til at hver av disse to hovedretningene betrakter seg selv som vokter av den rette lære fra oldkirken, og dermed som mest autentisk.

Ortodoksi anvendes om de ortodokse kirkers lære og praksis, men det er de østlige ortodokse kirker som vanligvis omtales som den ortodokse kirke.

De orientalsk-ortodokse kirker

De østlige ortodokse kirker

De østlige ortodokse kirker omtales vanligvis som den ortodokse kirke og består av autokefale og autonome kirker. Autokefale kirker kan selv ordinere egen patriark (øverste kirkeleder). Det kan ikke autonome kirker.

Autokefale kirker

Autonome kirker

  • Sinai erkebispedømme
  • den finsk-ortodokse kirke
  • den ortodokse kirke i Estland
  • den ortodokse kirke i Japan
  • den ortodokse kirke i Kina

Kirker med uavklart status

Historie

Fram til 451 var kirken samlet rundt de fem opprinnelige kirkelige patriarkatene i Konstantinopel, Roma, Alexandria, Jerusalem og Antiokia. På kirkemøtet i Kalkedon oppstod det imidlertid uenighet om hvordan forholdet mellom Kristi guddommelige og menneskelige natur skulle forstås og formuleres. De som senere blir omtalt som de orientalsk-ortodokse kirker, aksepterte ikke flertallets formuleringer som de oppfattet indikerte at Kristus hadde to atskilte naturer. Selv hevdet de at Kristi naturer inngår i en udelelig enhet. De har senere blitt betegnet som monofysitter.

De som brøt med flertallet, var den koptiske ortodokse kirke, den syrisk-ortodokse kirke og den armensk-ortodokse kirke. Striden førte til at flertallet innledet langvarige og voldsomme forfølgelser for å tvinge mindretallet tilbake til det kirkelige fellesskapet. Dette forsterket splittelsen og bidro til at ortodoksien ble delt i to hovedretninger. Gjennom de siste tiårs dialog har de ortodokse kommet til en økende forståelse av at denne striden i stor grad skyldtes språklige misforståelser. De har derfor anerkjent hverandres formuleringer av kristologien. Flere kirker har gjenopprettet nattverdfelleskap, interkommunion, som betyr at medlemmer av de ulike kirkesamfunnene kan motta nattverd hos hverandre.

Det store skisma

I 1054 oppstod det en ny splittelse mellom latinsk og ortodoks kristendom, det vil si mellom den ortodokse kirke, med hovedsete i Konstantinopel, og den katolske kirke, med hovedsete i Roma. Utgangspunktet for denne splittelsen, som kalles det store skisma, var uenighet om den katolske pavens posisjon. Det er etter dette at den ortodokse kirke fremstår som et eget kirkesamfunn atskilt fra både de orientalsk-ortodokse kirker og den katolske kirke.

De orientalsk-ortodokse kirker inkluderer i dag også den etiopisk-ortodokse og den eritreisk-ortodokse kirke. Disse har sitt utspring i den koptisk-ortodokse kirke, men ble erklært selvstendige i henholdsvis 1959 og 1998.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Fagansvarlig for De ortodokse kirker

Berit S. Thorbjørnsrud
Professor, Universitetet i Oslo