korrupsjon

Korrupsjon, det å bestikke eller ta imot bestikkelser.

Bestemmelsene i straffeloven om korrupsjon står i §§ 387-388. Bestemmelsene kom inn i straffelovgivningen i 2003. Etter § 387 straffes for korrupsjon den som for seg eller andre krever, mottar eller aksepterer et tilbud om en utilbørlig fordel i anledning stilling, verv eller oppdrag (passiv korrupsjon), eller gir eller tilbyr noen en utilbørlig fordel i anledning stilling, verv eller oppdrag (aktiv korrupsjon).

Alle typer ansettelsesforhold, verv og oppdragsforhold for offentlige og private arbeids- og oppdragsgivere omfattes.

Hva som er utilbørlig er ikke lovbestemt, og vil bero på rettens tolkning i det enkelte tilfelle. I strafferetten er det slik at det må foreligge en klar lovhjemmel før noen kan straffes. Høyesterett har derfor lagt til grunn at terskelen for hva som kan regnes som utilbørlig må være høy og ikke reise tvil i det konkrete tilfellet for at handlingen skal være straffbar.

Høyesterett har lagt til grunn at det normalt må foreligge en ytelse og en motytelse, og at verdien av ytelsen må anses å være av varig art, slik at for eksempel en vinflaske eller en middag som fortæres på stedet ikke vil kunne rammes som utilbørlig, jf. dom av 5. september 2014 inntatt i Norsk Retstidende (Rt) 2014 s. 786.

Straffen for korrupsjon er bøter eller fengsel i inntil tre år. Medvirkning straffes på samme måte. Grov korrupsjon straffes med fengsel inntil 10 år, jf. § 388.

Straffeloven § 389 har en beslektet strafferettslig bestemmelse om påvirkningshandel, som kan straffes med bøter eller fengsel i inntil tre år. Denne bestemmelse brukes der en utilbørlig fordel er gitt eller mottatt for å påvirke utføringen av en stilling, verv eller oppdrag.

• strafferett

• Bestemmelsene er nærmere omtalt i odestingsproposisjon nr. 78 (2002–2003) på regjeringens nettsider (straffebud mot korrupsjon)