Krypdyr, virveldyrklasse. Inntar en sentral stilling blant virveldyrene; de stammer fra amfibier og har selv gitt opphav til både fugler og pattedyr. Er de første virveldyr som helt og holdent er blitt landdyr; de har ikke fungerende gjeller, men lunger. Huden er beskyttet mot uttørring av hornskjell. Eggene legges på land, og det klekkes ut små landdyr. Fem arter i Norge: firfisle, stålorm, huggorm, buorm og slettsnok (se Norge (Dyreliv)).

Den kraftige virvelsøylen av godt forbenede virvler består av fire avsnitt: hals-, kropps-, bekken- og haleregionen. De to første halsvirvlene er utviklet til en ring- og en tappvirvel, som tillater en friere bevegelse av hodet (samme anordning finnes hos fugler og pattedyr). Ribbena er ofte tallrike, kan forekomme også på halsvirvlene. Enkelte arter har også bukribber, som i virkeligheten er stavformede forbeninger i lærhuden. Lemmene er svært varierende utviklet. Hos noen er de forholdsvis svake, hos andre kraftige. Mange utdødde arter hadde store bakben og gikk på to (bipede). Men det finnes arter med sterk reduserte ben (noen øgler) eller helt manglende ben (slanger). Hos enkelte vannlevende krypdyr forandres lemmene til luffer (fiskeøgler, svaneøgler, havskilpadder). Hos flygeøgler ble forlemmene til vinger. Tærne har alltid kraftige klør. Halen er som regel lang. Den tjener som svømmeredskap hos enkelte vannformer. Hos de bipede dinosaurene støttet den kroppen under oppreist gange.

Hodeskallen er alltid sterkt forbenet, med liten hjernekasse og stort kjeveparti. Ellers er den svært varierende utformet. Hos enkelte er den helt stegal, dvs. uten andre åpninger enn øye-, øre- og neseåpninger. Hos andre finnes én (synapsida og parapsida) eller to (diapsida) åpninger i kinnregionen bak øyet. Dette danner grunnlag for systematisk inndeling i underklasser. Bare én enkelt leddknute i bakhodet, i motsetning til amfibier og pattedyr som har dobbelt leddknute. Underkjeven består av en rekke knokler og er leddforbundet med kvadratbenet, quadratum, i overkjeven. Tallrike, oftest kjegleformede, ensartede tenner, festet enten på siden eller på toppen av kjevebenet, eller i fordypninger (alveoler). Nye tenner dannes til erstatning av de gamle hele livet. Hos enkelte arter kan tennene helt (nålevende skilpadder og enkelte flygeøgler) eller delvis (enkelte utdødde dinosaurier) erstattes av et hornnebb. Hudens sterkt fortykkede hornlag, som danner skjell eller plater, skiftes fra tid til annen (hudskifte). Noen har benplater i lærhuden, hos enkelte danner de et mer eller mindre sammenhengende benpanser (skilpadder, enkelte fossile øgler). Huden er fattig på kjertler.

Hjernen er liten, men både store- og lillehjernen er bedre utviklet enn hos amfibier og fisk. Sanseorganene er velutviklet. Sprøytehullet (opprinnelig første gjellespalte) er omdannet til indre øre og eustachisk rør. Trommehinnen er bare ubetydelig senket under hudens overflate og er beskyttet av en lav hudfold – et slags ytre øre. Bare én øreknokkel (stapes). Øynene har øyelokk både på over- og underkanten av øyet, det nederste kan skyves foran øyet (blunking). Hos gekkoer og slanger er øyelokkene sammenvokst og gjennomsiktige. De danner således en ekstra beskyttende hinne foran øyet. Hos kameleoner er det bare en liten spalte foran pupillen.

Hjertet har to forkamre og to ufullstendig atskilte hjertekamre (hos krokodiller er de helt atskilte). Lungene har mer eller mindre svampet bygning. Krypdyrene har indre befruktning. Hos hannene finnes paringsorgan (paret eller uparet). De store eggene har rikelig med reservenæring og læraktig eller kalkskall. De ruges ut av solvarmen. Hos enkelte arter er fosterutviklingen avsluttet ved eggleggingen, slik at ungen klekkes samtidig med at egget legges. Tilsynelatende føder da dyret unger. Det er som regel ingen yngelpleie.

Krypdyrene er vekselvarme, trives best i varmere strøk og ligger i dvale om vinteren i kaldere strøk.

Når de utdødde gruppene regnes med, er krypdyrene en meget stor klasse, som systematisk deles i 5–6 underklasser og ca. 17 ordener. Hovedprinsippet for inndelingen i underklasser er hodeskallens bygning. De enkelte ordener skiller seg fra hverandre ofte både i bygning, utseende, størrelse, levevis m.m.

Fire ordener har overlevd til våre dager: Broøgler (Rhynchocephalia), en meget gammel orden som har holdt seg uforandret hel fra jura, nå lever kun én art, broøgle (Sphenodon punctatus); skilpadder (Testudines), kjent helt fra trias; krokodiller (Crocodylia), som oppstod i trias, og skjellkrypdyr (Squamata) slanger, øgler og ormeøgler, som oppstod i trias. Skjellkrypdyrene omfatter de fleste av de ca. 6500 kjente nålevende krypdyrartene. Dertil kanskje 10 000 utdødde arter.

De eldste krypdyrene, Cotylosauria,er kjent fra karbon. De ligner panserpadder og har sannsynligvis utviklet seg fra dem. Allerede i perm oppstod nye ordener, bl.a. de pattedyrlignende krypdyrene, orden Therapsida.De fortsetter utover i trias og minner i sin bygning om pattedyr, som stammer fra dem. Andre grupper som også opptrer først i perm, men er alminnelig i mesozoikum, er de som sekundært har tilpasset seg livet i havet: fiskeøgler og svaneøgler. Fra trias begynner den rike utfoldelsen av krypdyr med en rekke nye ordener. De mest kjente er skrekkøglene eller dinosaurene, ordnene Saurischiaog Ornithischia,som kunne oppnå gigantiske dimensjoner. Fra samme grunnstamme som skrekkøglene oppstod også de første flygeøglene. De eldste fuglene oppstod i jura fra arter beslektet med små løpe- eller klatredinosaurer. Ved overgangen til Jordens nyere tid, kenozoikum, gikk krypdyrene sterkt tilbake, og mange ordener døde ut.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.