Afrika er kontinentet der man kan følge menneskehetens historie lengst tilbake i tiden. De eldste kjente redskapsfunnene er fra Gona i Etiopia og er ca. 2,6 millioner år gamle. Vel én million år lenger fram i tiden er den mer omhyggelig tilhugde håndøksen det vanligste redskap i afrikanske funn. Det er allment antatt at dette redskapet først ble utviklet i Afrika og har spredt seg derfra til andre kontinenter.

Kjennskapet til husdyravl og dyrking av matplanter kom trolig til Egypt fra Midtøsten, og førte i Nildalen i løpet av kort tid til sterk folkeøkning, yrkesspesialisering, bydannelser, skriftkultur og politisk organisasjon under et gudekongedømme (farao). Jordbruksutviklingen ble senere bestemmende for befolkningsfordelingen over hele kontinentet. Som en følge av folkeøkningen begynte folk fra savanneområdene sør for Sahara å trenge sørover gjennom tropeskogen i de siste hundreårene f.Kr.

Egypt førte omfattende handel sørover i Nildalen og langs Rødehavskysten og la under seg store deler av Nubia, den nordlige delen av dagens Sudan. I dette området vokste det i ca. år 1000 f.Kr. frem et selvstendig kongedømme, Kusj (også kjent som Meroë), etter hovedstaden. På 700-tallet hersket Kusj-riket over store deler av Egypt, men ble knust av det fremvoksende Aksum-riket i Etiopia. Kusj-rikets eksistens var grunnlagt i kontrollen med viktige handelsveier fra det indre av Afrika og ut til kysten, men Aksum tok over monopolstillingen Kusj hadde med denne handelen, og Kusj-riket bukket under ca. år 350 f.Kr.

I århundrene frem mot vår tidsregning ble det nordafrikanske kystområdet preget av middelhavsfolkene. Fønikerne kontrollerte fra 800-tallet det vestlige Middelhavet. Deres viktigste by var Karthago, grunnlagt omkring 750 i det nåværende Tunisia. Grekerne grunnla kolonier langs kysten lenger øst, blant annet Kyrene. Egypt ble erobret av Aleksander den store i 332 og siden styrt av den ptolemeiske kongeslekten. I de siste hundreårene f.Kr. ble Roma den dominerende makten i Nord-Afrika. De tre puniske krigene endte med Karthagos ødeleggelse i 146 f.Kr. I det vestlige området samlet Masinissa et stort rike på slutten av 100-tallet f.Kr. og lå i langvarig krig med romerne.

Den første romerske provins Africa ble grunnlagt etter 146, siden kom flere til. Det romerske Afrika var fruktbart og fredelig, og det gikk frasagn om rikdommen der. Tallrike byer og store jordeiendommer fantes over hele området. Vanningssystemet var velutviklet. Først og fremst korn og oliven, men også marmor, trevirke, gull og ville dyr var viktige eksportartikler. Senatorsjiktet fra Afrika var tidvis det dominerende i Roma. Kristendommen spredte seg i byene og blant den fastboende befolkningen langs kysten. Kirkefedre som Augustin, Tertullian og Cyprian kom fra Afrika. I Egypt ble den koptiske kirke grunnlagt på en variant av den kristne lære.

På slutten av 600-tallet erobret araberne Nord-Afrika. Berberfolkene i vest gikk snart over til islam, og bare i Egypt levde kristendommen videre som en minoritetsreligion. I Maghreb førte den arabiske erobring til sterk økonomisk og kulturell fremgang, og det varte ikke lenge før det vokste frem uavhengige berberdynastier som satte det arabiske fremmedstyret til side.

Fatimidene (ca. 900–1100) rådde en tid over et rike som strakte seg fra Atlanterhavet til Mesopotamia. Andre berberdynastier utvidet sitt herredømme både til Spania i nord og folk ved Niger i sør (almoravidene, ca. 1050–1150, almohadene, ca. 1150–1250). I Egypt kom den virkelige makt snart i hendene på kalifens militæraristokrati (mamelukkene), som ble rekruttert fra tyrkiske slavemarkeder i Asia.

Arabisk språk og kultur trengte etter hvert gjennom over hele Nord-Afrika, enda om det arabiske befolkningselement var forholdsvis lite, særlig i de vestlige områdene.

Blant folkene i savanneområdet sør for Sahara må jordbruksrevolusjonen ha skapt vilkår for samfunnsorganisasjon i betydelig målestokk alt lenge før vår tidsregning. I Nord-Nigeria (nok-kulturen) er det funnet levninger etter et jordbrukssamfunn med en høyt utviklet naturalistisk keramikk-skulpturtradisjon fra ca. 1000 f.Kr. Kjøpmenn fra Nord-Afrika kunne allerede på 700–800-tallet e.Kr. fortelle om store kongedømmer både ved den vestlige del av Niger (Ghana) og ved Tsjadsjøen (Kanem). Disse statene hadde regelmessig kontakt både med middelhavslandene og Nildalen, og langdistansehandelen, som gikk helt tilbake til fønikernes tid, var sikkert det viktigste grunnlag for deres maktstilling.

Islam spredte seg i Sudan-området fra ca. 1100 som en religion for herskerklassen og handelsfolket. Det politiske tyngdepunkt skiftet i senmiddelalderen over til andre riker i Niger-området (Maliriket ca. 1250–1450, Songhai ca. 1450–1700 og hausastatene i Nord-Nigeria). Handelen gjennom Sahara blomstret, og de fremste Sudan-byene (Timbuktu, Kano og Katsina) fikk ry som lærdomssentra i den islamske verden.

Betydelige statsdannelser har fra 1200–1300-tallet også eksistert i det vestafrikanske skogbelte sørover mot Guineakysten. I Ife og Benin ble det praktisert en høyt oppdrevet bronsestøpningsteknikk, som i stilform ser ut til å ha røtter tilbake til nok-kulturen i Nord-Nigeria. Fra Øst-Afrikakysten kan en gresk sjøbeskrivelse fra det første århundre e.Kr. (Periplus fra Eritreahavet) fortelle om en livlig handel, vesentlig formidlet av kjøpmenn fra det sørlige Arabia.

Elfenben og slaver var fra begynnelsen standardvarer i Øst-Afrikahandelen, men henimot år 1000 e.Kr. var det gull og kobber fra de rike leiene i Katanga og Rhodesia som ble de viktigste vareslag. I disse strøk gav eksporthandelen grunnlag for betydelige riksdannelser. Monomotapaenes kongedømme sør for Zambezi med hovedstad i Zimbabwe (kjent for de største steinbygg sør for Sahara) ekspanderte på 1400-tallet over store deler av det området som utgjør det nåværende Zimbabwe.

I Katanga vitner arkeologiske funn fra Kisalesjøen om en tallrik og høyt spesialisert befolkning allerede på 800–900-tallet, og fra senmiddelalderen har vi vitnemål om statsdannelser under ledelse av luba- og lunda-dynastier over hele den sørlige savannen.

På slutten av 1400-tallet seilte portugisiske oppdagelsesreisende og handelsmenn langs afrikakysten for å komme i direkte kontakt med de gullproduserende statene og for å vinne kontroll over handelen i Det indiske hav. Med dette begynte europeernes utforsking – og erobring – av Afrika.

I 1471 nådde portugiserne Øvre-Guinea, 1485 Kongos munning og 1486 Kapp det gode håp. I 1498 møttes Vasco da Gama med arabere på østkysten av Afrika. Dermed var den afrikanske kystlinjen noenlunde kjent for europeerne. Den velutviklede østafrikanske kystsivilisasjon ble sterkt skadelidende da portugiserne overtok gullhandelen ved Zambezi og herjet i kystbyene helt nord til Persiabukta. Selv om portugiserne på 1600-tallet ble jaget tilbake fra de østafrikanske kystbyene, som søkte hjelp fra den arabiske sjøstaten Oman, vant ikke bystatene tilbake sin gamle styrke. Mange av dem kom for første gang under direkte arabisk kontroll.

Den arabiske slavehandel økte sterkt på 1700-tallet, og i 1840 flyttet fyrsten av Oman sitt hovedsete til Zanzibar. Svakere folkegrupper i innlandet ble utbyttet av de arabiske handelsmenn, men sterkere kongedømmer, som Buganda ved Victoriasjøen, tjente på handelsforbindelsen.

Europeernes handelsvirksomhet i Afrika ble etter hvert dominert av slavehandelen, som på afrikansk side ble formidlet av afrikanske riksmyndigheter og private handelsmenn. Helt til andre halvpart av 1800-tallet begrenset de europeiske besittelsene på Vest-Afrikakysten seg i alt vesentlig til opplagsplasser og festninger, myntet på handel – derunder av slaver. Slavehandelen foregikk både i Øst-Afrika, hvor den var drevet av arabiske interesser, og i Vest-Afrika, hvor europeiske stater startet den transatlantiske slavehandelen fra tidlig på 1500-tallet. Arbeidskraft ble da eksportert til sine nye besittelser i Karibia, senere også til Sør-Amerika (særlig Brasil) og i noen grad til sørstatene i dagens USA.

Flere land var delaktig i denne handelen, også Danmark–Norge, men med Portugal som den største enkeltaktør. Hvor mange slaver som i alt ble skipet ut fra Afrika, lar seg vanskelig beregne. For Vest-Afrikas vedkommende er det antydet tall rundt ti millioner eller høyere, for Afrika trolig 14 millioner eller flere. Afrika ble derved tappet for sin viktigste ressurs, mennesker, og det handelsmønster som utviklet seg – med eksport av råvarer og import av ferdigvarer – gav liten stimulans til indre økonomisk utvikling. De politiske virkninger av slavehandelen var også betydelige. Herskerklassene økte sin makt, og nye dominerende stater vokste frem, blant annet Ashanti, Oyo og Dahomey.

Den industrielle revolusjon i Europa bidro til at den europeiske virksomheten i Afrika endret karakter på 1800-tallet. Fra 1807 forbød Storbritannia slavehandelen, og selv om Portugal fortsatte handelen med mennesker, tok andre handelsvarer over. Fortsatt var handel med gull og elfenben viktig, men den fremvoksende europeiske industrien hadde behov for andre råvarer, ikke minst trengte de britiske tekstilfabrikkene bomull. Oppdagelsesreisende og misjonærer kartla stadig større deler av kontinentet, og nye avtaler og allianser med afrikanske ledere ble inngått.

Mange afrikanske stater forsøkte selv å nyttiggjøre seg europeisk teknikk og lærdom, derunder moderne styresett, uten derved å bli politisk avhengig av europeiske makter. Særlig i Vest-Afrika nådde man mange steder langt i å skape moderniserte stater under ledelse av en afrikansk middelklasse med opplæring fra europeiske misjonsskoler, for eksempel Egbaland i Nigeria og Fantiføderasjonen på Gullkysten. En lignende utvikling kom også i gang i Basutoland og Barotseland i det sørlige Afrika og i Buganda ved Victoriasjøen i Øst-Afrika.

I Sudan-området foregikk det på 1800-tallet en politisk fornyelse med grunnlag i reformistiske islamske bevegelser. Europeiske handelsmenn og misjonærer ble også lett involvert i afrikansk politikk. I krisetilfeller var det da nærliggende å kreve støtte fra de europeiske landene i form av diplomatiske representanter, flåtetrusler, militære ekspedisjoner og i siste omgang direkte kolonistyre.

I Vest-Afrika hadde britene allerede fra begynnelsen av 1800-tallet anvendt flåtestyrker for å stoppe slavehandelen, og etter 1850 begynte både briter og franskmenn å legge under seg de viktigste kystbyene, dels for å skape tryggere forhold for den eksisterende handel, dels for å sikre seg politisk kontroll over fremtidige handelsområder. I Øst-Afrika var derimot de europeiske handelsinteressene små, og britene nøyde seg helt til henimot 1890 med å motarbeide den arabiske slavehandel gjennom diplomatisk press mot sultanen av Zanzibar.

Europeerne praktiserte tidlig en direkte erobringspolitikk i Sør-Afrika (Nederland og Storbritannia) og Nord-Afrika (Frankrike). Hollandske bønder (boere) fra Kappkolonien (Sør-Afrika) hadde alt fra tidlig på 1700-tallet trengt innover i landet med sikte på erobring og bosetting. Strømmen økte etter at britene ved Napoleonskrigene fikk herredømmet over Kappkolonien. Boerne spredte seg helt nord til Limpopoelven, og Oranjefristaten og Transvaal ble erklært for selvstendige republikker på 1850-tallet.

Boernes ekspansjon skapte allerede i 1820-årene en sterk uro blant bantufolkene i området. Forskjellige grupper av ngonifolket, med zuluene som den mest kjente, la ut på erobringstokter med kjedereaksjoner helt nord til de store sjøene. Matabelene etablerte et sterkt rike i det senere Zimbabwe, og en gruppe av sotoene erobret Barotseland i det nåværende Zambia. Britene ønsket å løse problemene innen rammen av en sørafrikansk føderasjon som dessuten ville sikre britisk kontroll med de store mineralrikdommene i området, men boerne motsatte seg alle slike planer.

Det blodigste oppgjør i selve koloniseringen av Afrika fant således sted mellom europeere, da britene knekket boerrepublikkene i den såkalte boerkrigen (1899–1901) og tvang frem en føderasjonsløsning innen rammen av det britiske imperium – med selvstendighet for Sør-Afrikaunionen i 1910.

I Nord-Afrika gikk franskmennene i land i Algerie i 1830 og hærtok i de neste tiårene berberfolkene helt sør til Sahara. Algerie ble deretter Frankrikes fremste settlerkoloni i Afrika med ca. en million europeiske innvandrere; Tunisia ble gjort til fransk protektorat i 1881. Senere ble også Marokko del av den franske interessesfæren i Maghreb. I Egypt kom et nytt militærdynasti til makten i 1805, og grunnleggeren Muhammad Ali og hans etterfølgere etablerte i praksis et egyptisk imperium – selv om landet formelt sett fortsatt var en del av Det osmanske riket. Med europeisk kapital ble et omfattende moderniseringsarbeid igangsatt.

Den europeiske koloniseringen av Afrika skjedde gradvis gjennom etablering av handels- og misjonsvirksomhet i de eksisterende afrikanske statsdannelser. Den formelle erobringen av Afrika skjedde gjennom etablering av territorielle besittelser – kolonier. De europeiske stater delte Afrika mellom seg under Berlin-konferansen i 1884–85; dette ble kulminasjonen av det såkalte kappløpet om Afrika, der særlig Frankrike og Storbritannia var aktive for å sikre seg størst mulig besittelser før den forestående delingen av kontinentet – etter grenser som i hovedsak fortsatt er de samme.

Frankrike og Storbritannia ble de største kolonimaktene, mens Tyskland og Portugal fikk kontrollen med henholdsvis seks og fem kolonier. Belgia, Italia og Spania var de øvrige kolonimakter. Bare to afrikanske stater ble aldri kolonisert: Etiopia og Liberia. Sistnevnte ble etablert som egen republikk for å ta imot frigitte slaver fra USA. Etiopia manøvrerte med stor dyktighet under delingsperioden, og slo i 1895 tilbake italienske angrepsstyrker ved slaget om Adua. I tropisk Afrika var motstanden mot den europeiske erobring sterkest fra de nye islamske rikene i savannebeltet sør for Sahara og ngonienes erobringsriker i sør.

Selv ved den formelle underleggelsen i 1880-årene var det oftest bare deler av koloniene som reelt var under kolonimyndighetenes kontroll. Det var i en rekke land aktiv motstand mot koloniseringen, og kolonimakten hadde sjelden kontroll over de indre deler av territoriene.

Parallelt med den europeiske erobring økte også kjennskapet til Afrikas indre. Særlig fra 1850-årene skjøt utforskingen av «det mørke fastland» fart. I 1860-årene nådde europeerne Nilens kilder. For utforskingen av Kongo og det sørlige Afrika fikk ikke minst ekspedisjonene til David Livingstone og Henry M. Stanley stor betydning.

De afrikanske territorienes tilknytning til de europeiske kolonimaktene varierte, fra fristaten Kongo som var kong Leopolds private eiendom, til britiske protektorater, fortsatt nominelt selvstendige og styrt av lokale ledere, men under britisk overherredømme. Kolonimaktene etablerte en administrasjon i koloniene, som på vegne av hjemlandets myndigheter regjerte i de oversjøiske territoriene.

Både Frankrike og Storbritannia styrte flere av sine kolonier under felles administrasjon og gjennom lokale ledere og tradisjonelle strukturer. Kolonimaktene fremstilte gjerne sin oppgave som å «sivilisere» de folkene de underla seg. Realiteten var først og fremst at koloniene var et ledd i en rivalisering mellom stormaktene, og en kamp om posisjon og makt. Denne maktkampen pågikk fra de store oppdagelsesreisene, som etablerte nye og verdifulle handelsruter, og utkjempes fortsatt – om enn bare unntaksvis med direkte erobring av territorium. For de europeiske maktene var kontroll over kolonier adgang til råvarer fra disse områdene – og adgang til markeder for eksport av ferdigvarer fra den fremvoksende industrien.

Kolonialismen var en imperialistisk politikk, med to hoveddeler: å skape imperier ved erobring av territorier, og å skape verdier gjennom kontrollert handel. Den fremste oppgaven for kolonimyndighetene var derfor å legge vilkårene til rette for økt eksportproduksjon i koloniene. Dette ble gjort ved å sikre stabilitet, om nødvendig «pasifisere» den innfødte befolkningen og å investere særlig i moderne samferdselsnett. Hensikten med utbygging av veier og jernbaner var å lette eksporten av råvarene som ble tatt ut av Afrika, og de ble typisk nok bygd fra skog- og gruveforekomster i innlandet til utskipingshavner på kysten.

De private europeiske investeringene i Afrika sør for Sahara i koloniperioden var ikke store sett i verdensmålestokk, og to tredjedeler var knyttet til bergverksdriften i Kongo, Rhodesia og Sør-Afrika. Utenom mineraler bestod eksporten hovedsakelig av tropiske jord- og skogbruksprodukter. Det ble oppmuntret til europeisk innvandring, men bosettingen i settlerkoloniene var begrenset, bortsett fra i noen få kolonier, fremfor alt Algerie, Angola, Mosambik, Sør-Afrika og Rhodesia. I settlerkoloniene tiltvang europeerne seg de beste jordområdene med våpenmakt og administrative nyordninger, og det er ikke uten grunn at det særlig var i disse koloniene at det kom til væpnet kamp for selvstendighet – og at retten til jord var et hovedanliggende i frigjøringskampen.

Med unntak av en del plantasjedrift var det hovedsakelig afrikanske småbønder som produserte tropiske eksportvarer som kakao, kaffe, te og tobakk. Plantasjedriften så vel som utvinningen av mineralressursene var arbeidskrevende, og fordret tilgang på rimelig arbeidskraft. Rekruttering av lokal afrikansk arbeidskraft i et samfunn mest preget av naturalhusholdning var problematisk, og kolonimyndighetene måtte ty til administrative forordninger, fremfor alt skattlegging av hus og kveg, for å sikre den nødvendige arbeidskraft.

I noen av koloniene, særlig i fransk og portugisisk Afrika, var tvangsarbeid utbredt, og tvangsproduksjonen av gummi i det senere Belgisk Kongo ble spesielt beryktet. Oppbyggingen av drivkraften i sørafrikansk økonomi – gruvedriften – var basert på systemet med migrantarbeidere: arbeidere som ble rekruttert fra hele regionen for å arbeide et antall år ved gruvene, og som etterlot familien på hjemstedet og måtte bo ved gruvene. Til Sør-Afrika, Kenya og enkelte andre land ble også et stort antall indere hentet, fremfor alt til utbygging av jernbanen, men også til jordbruket.

Av flere årsaker fremmet kolonimyndighetene, så vel som religiøse og filantropiske interesser, også den sivile utviklingen i de afrikanske territoriene. Dels var det ønskelig med lokal kompetanse for å utvikle ulike samfunnssektorer, dels var det ansett som en moralsk forpliktelse. Forskjellen på de ulike kolonimakters forhold til slike spørsmål var betydelig, hvor Frankrike og Storbritannia gikk lengst i å bygge en sivil infrastruktur og utdanne lokale eliter og fremme middelklasser i sine besittelser.

Belgia var i den motsatte ende i Kongo, hvor det knapt ble etablert et høyere utdanningstilbud for afrikanere. Heller ikke Portugal investerte mye i å fremme afrikanernes utvikling og velstand. Derimot ble det i mange kolonier etablert foreninger med økonomiske og sosiale formål, særlig i byene – kimen til den kommende nasjonalistbevegelsen som ledet kampen for selvstendighet.

Kravet om selvstyre kom tidligst til uttrykk på det kirkelige området, der afrikanske frikirker brøt ut fra de europeisk dominerte misjonskirkene, i britisk Vest-Afrika allerede i 1880–1890-årene. En mer radikal form for religiøs protest kom til uttrykk i profetbevegelser som forkynte en afrikanisert form for kristendom og ofte hadde klare visjoner om politiske forandringer.

Rent politiske organisasjoner var tidligst ute i britisk Vest-Afrika, der lovgivningsrådene etter den første verdenskrig hadde et visst innslag av valgte afrikanske representanter. På landsbygda reiste bøndene seg mange steder til protest mot økonomisk utbytting. Streikeaksjoner blant lønnsarbeiderne hadde ofte direkte brodd mot kolonimyndighetene. Afrikanske aviser, som i de viktigste kystbyene i Vest-Afrika gikk helt tilbake til 1870–1880-årene, gjorde også mye for å skape en politisk bevissthet. Deltakelsen til afrikanske soldater i europeiske armeer under første verdenskrig bidro også til økt bevisstgjøring og oppvåkning i forhold til likeverd.

Den første verdenskrig endret ikke selve Afrika-kartet, men Tyskland måtte avgi sine kolonier, som Folkeforbundet gav andre stater tilsynsmyndighet med. Følgelig fikk Belgia ansvaret for Ruanda-Urundi (Rwanda og Burundi), Frankrike ble gitt kontrollen med Togo, mens Kamerun ble delt mellom Frankrike og Storbritannia. Tanganyika ble overlatt Storbritannia, og Sør-Afrika overtok administrasjonen av Sørvest-Afrika (Namibia). Forut for krigen erobret Italia kystområdene i hva som senere ble Libya fra det osmanske riket, som gikk i oppløsning som følge av verdenskrigen.

I 1939 ble Libya inkorporert i Italia som en provins, men under andre verdenskrig ble de italienske og tyske styrkene drevet ut av Libya av britiske tropper 1942–43, og Tripolitania og Kyrenaika kom under britisk militæradministrasjon, Fezzan under fransk. Etter krigen klarte ikke de allierte å enes om Libyas fremtid, og spørsmålet ble forelagt FN, som besluttet å slå sammen Tripolitania, Kyrenaika og Fezzan og å gi territoriet selvstendighet (1951). Italia brukte Somaliland og Eritrea som springbrett for å invadere Abyssinia (Etiopia) i 1936, men måtte oppgi sine afrikanske besittelser da disse ble invadert av Storbritannia i 1941.

Som en del av fredsavtalen fra 1947 mistet Italia all rett til Italiensk Somaliland, og i 1950 ble Italia gitt i oppgave å lede territoriet, som nå var mandatområde under FN, frem til selvstendighet – hvilket skjedde i 1960. Eritreas fremtid ble etter andre verdenskrig en sak for FN, som i 1950 fastslo at Eritrea skulle innlemmes som en autonom enhet i Etiopia – til landet ble selvstendig etter en lang frigjøringskrig i 1993.

Den styrte avkoloniseringen av Afrika tok til først etter andre verdenskrig. Noe av grunnlaget var at utdanningssystemet ble sterkt forbedret etter 1945. Da fikk også stadig flere afrikanere høyere utdanning i Europa, fremfor alt i Storbritannia og Frankrike, til dels også i Portugal, og noen i USA. Økt utdanning og større kontakt mellom folk fra ulike kolonier bidro sterkt til diskusjon og bevisstgjøring – og til organiseringen av både nasjonale og flernasjonale bevegelser for politisk frigjøring. Etter hvert vokste en pan-afrikansk bevegelse frem, med en filosofi som fortsatt er levende. Denne ble ikke minst utviklet i møtet mellom svarte fra Afrika og Amerika – i USA og Europa.

I mellomkrigstiden fikk en rekke afrikanske politikere kontakt med de svartes frihetsbevegelse i USA, og flere av de ledende amerikanske tenkerne og aktivistene hadde stor innflytelse på den politiske og ideologiske utviklingen av afrikansk nasjonalisme, særlig Marcus Garvey, William E. B. Dubois og George Padmore – hvorav de siste selv opprinnelig kom fra Karibia. I fransk Afrika fikk også karibiske intellektuelle, særlig Franz Fanon og Aimé Césaire, begge opprinnelig fra Martinique, stor innflytelse.

En rekke panafrikanske kongresser ble holdt i Europa fra 1919, de viktigste i midten av 1940-årene i Storbritannia. Under disse møtene møttes afrikanske ledere som Kwame Nkrumah (Gullkysten, senere Ghana), Wallace-Johnson (Sierra Leone) og Jomo Kenyatta (Kenya). Flere av de ledende nasjonalistene fra fransk Afrika deltok i det politiske og intellektuelle liv i Frankrike, deriblant Léopold Sédar Senghor fra Senegal og Félix Houphouët-Boigny, hvor den såkalte négritude-bevegelsen vokste frem – også den i samspill med karibiske tenkere.

I 1950-årene fikk flere kolonier indre selvstyre. Kwame Nkrumah ble statsminister i Gullkysten i 1952 etter at hans parti hadde vunnet nasjonale valg, og i 1957 ble Gullkysten den første kolonien i Afrika sør for Sahara som ble selvstendig under navnet Ghana. I 1954 ble Føderasjonen Nigeria etablert, og Nigeria ble selvstendig stat i 1960. Mens Storbritannia fra 1948 aktivt startet avkoloniseringsprosessen, var Frankrikes innstilling en annen. Frankrike så på sine oversjøiske besittelser som permanente og arbeidet for at koloniene skulle bli assimilert med Frankrike.

Fransk Vest-Afrika var den største delen av det franske kolonivelde, og i 1946 ble det dannet et felles politisk parti av nasjonalister fra ulike deler av denne enheten, Rassemblement Démocratique Africain (RDA), som kom til å spille en sentral rolle i avkoloniseringen av fransk Afrika. Fra 1946 ble fransk Vest-Afrika en del av den fjerde franske republikk. Flere fremtredende afrikanske politikere var medlemmer av parlamentet og regjeringen i Paris; Elfenbenskystens senere president Félix Houphouët-Boigny satt eksempelvis i fem påfølgende franske regjeringer fra 1956.

Da general Charles de Gaulle overtok som president i Frankrike i 1958, ønsket han at de oversjøiske territorier skulle være selvstyrte deler av det franske forbund. Koloniene ble bedt om å velge deltakelse i «la communauté» eller selvstendighet. I Guinea valgte et klart flertall av de stemmeberettigede, under ledelse av Sékou Touré, uavhengighet, og landet ble selvstendig i 1958. De øvrige koloniene gikk inn i samveldet, men ble selvstendige i 1960.

Egypt var formelt blitt selvstendig i 1922, men reelt først etter offiserskuppet i 1952. Egypt var deretter en viktig støtte for selvstendighetskampen i en rekke afrikanske land, først og fremst i Nord-Afrika. På samme måte var Ghanas selvstendighet i 1957 en inspirasjonskilde i Afrika sør for Sahara. I april 1958 møttes de selvstendige afrikanske stater, bortsett fra Unionen Sør-Afrika – altså Egypt, Etiopia, Ghana, Liberia, Libya, Marokko, Sudan og Tunisia – til en panafrikansk konferanse i Ghanas hovedstad Accra. Der møtte også nasjonalistledere fra en rekke kolonier, blant andre Patrice Lumumba fra Kongo og Tom Mboya fra Kenya.

Accra-konferansen vedtok at alle afrikanske stater skulle engasjere seg i kontinentets felles frigjøring. Kwame Nkrumah var en av pådriverne for den panafrikanske bevegelsen som vokste frem i de selvstendige afrikanske landene, og som gjennom dannelsen av Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) i 1963 så for seg et kommende Afrikas forente stater. Denne panafrikanske bevegelsen ble søkt gjenopplivet i 1990-årene, blant annet med en ny panafrikansk konferanse i Uganda 1994.

Mot slutten av 1990-årene ble den såkalte afrikanske renessanse et fundament i den panafrikanske tenking, og i 2001 ble et viktig skritt i retning av et forent Afrika tatt, da Den afrikanske union (AU) ble etablert til erstatning for OAU.

Størstedelen av de afrikanske stater vant sin selvstendighet rundt 1960, mens seks land ble selvstendige i andre halvdel av 1960-årene, og åtte i 1970-årene. I 1980 ble Zimbabwe selvstendig, i 1990 Namibia og i 1993 Eritrea. Ennå på begynnelsen av 2000-tallet var fremtiden til den tidligere spanske kolonien Vest-Sahara fortsatt uviss. Landet ble annektert av Marokko i 1979, etter at Spania i 1974 delte kolonien Spansk Sahara mellom Marokko og Mauretania. Marokko gjør også krav på de to spanske enklavene Ceuta og Melilla, og i 2002 kom det til en spent situasjon mellom de to land, da Marokko landsatte soldater på den ubebodde øya Perejil utenfor den marokkanske middelhavskysten, som landet også hevder er marokkansk.

I det store og hele ble kolonigrensene bevart ved selvstendigheten, hvilket også ble politikken til OAU, men i noen tilfeller ble det foretatt endringer. I Kamerun ble de to deler, en britisk og en fransk, samlet til én stat. Det samme skjedde i Somalia, der de britiske og italienske koloniene ble forent til én somalisk republikk; her forble imidlertid Fransk Somaliland på franske hender, for senere å bli selvstendig under navnet Djibouti i 1977.

I 1991 brøt den nordlige delen av Somalia (stort sett identisk med det tidligere britiske området) ut og dannet sin egen stat, Somaliland, mens en annen del av Somalia brøt ut under navnet Puntland i 1998. Den tidligere italienske kolonien Eritrea ble i 1952 av FN føderert med Etiopia, som ti år senere annekterte landet. Først i 1993 vant Eritrea sin selvstendighet, etter 32 års frigjøringskrig.

I 1964 gikk Tanganyika og Zanzibar sammen i én statsdannelse, Den forente republikken Tanzania. Tanganyika var blitt selvstendig i 1961, Zanzibar i 1963. I 1967 brøt en del av Nigeria ut av føderasjonen og dannet sin egen stat, Biafra. Etter en blodig borgerkrig ble separatistene slått og Biafra gjeninnlemmet i Nigeria i 1970. I tidligere belgisk Kongo (Zaïre) forsøkte utbrytere å danne sin egen stat, Katanga (1960–63), før de ble slått og området gjeninnlemmet som en provins i Kongo.

Også i andre land har det vært krefter som har forsøkt å mobilisere for løsrivelse fra den sentrale statsdannelsen. Størst konsekvens har krigen i Sør-Sudan hatt. Fra sin start tidlig i 1970-årene har denne vært en av Afrikas mest omfattende og ødeleggende kriger, der det dels har vært kjempet for selvstendighet, dels for selvstyre. Krav av selvstyre har også ført til militær kamp i Angola (Cabinda), Etiopia (Ogaden, samt fra oromofolket), Mali (tuaregfolket), Namibia (Caprivi) og Senegal (Casamance). Også berberne i Algerie fremmet i 1990-årene krav om selvstyre.

I 1997 valgte to øyer, Anjouan og Moheli, å bryte med føderasjonen Komorene. Under apartheidstyret i Sør-Afrika ble fire såkalte bantustan erklært selvstendige stater (Boputhatswana, Ciskei, Transkei, Venda), men aldri internasjonalt anerkjent.

Mens avkoloniseringen i de aller fleste tilfeller skjedde fredelig, måtte frigjøringskamp til noen steder. I Nord-Afrika kom det allerede i 1945 til væpnet oppstand i Algerie, og i 1952 begynte geriljaenheter å kjempe for selvstendighet i Tunisia, som ble selvstendig i 1956. Frigjøringskrigen i Algerie 1954–62 ble Afrikas mest omfattende, hvor inntil en halv million franske soldater ble satt inn i kampen mot frigjøringsbevegelsen Front de libération nationale (FLN).

I de britiske besittelser var det, med unntak av Rhodesia og Sør-Afrika, bare i Kenya det kom til væpnet frigjøringskamp, selv om Mau Mau-opprøret var av begrenset militært omfang. Det ble erklært unntakstilstand da opprøret startet i 1952. Det varte til 1956 og ble lenge fremstilt som en terroristkampanje, men er i nyere historieskriving ansett som en legitim kamp mot kolonistyret, for jord og selvstendighet. De lengste frigjøringskrigene kom til å stå i de portugisiske kolonier. Portugal ville ikke oppgi sine afrikanske besittelser (Angola, Guinea-Bissau, Kapp Verde, Mosambik og São Tomé), og i tre av disse kom det til væpnet frigjøringskrig i 1960-årene: Angola (1961), Guinea-Bissau (1962) og Mosambik (1964). Alle landene ble selvstendige først i 1974/75, etter diktaturets fall i Portugal.

I det sørlige Afrika ble det også utkjempet frigjøringskriger i tre land med apartheidstyre. I Rhodesia og Sør-Afrika, som begge ble styrt av hvite mindretallsregimer, samt i Namibia, som var okkupert av Sør-Afrika. Situasjonen i disse tre landene var ulik den som rådde i de britiske, franske og portugisiske koloniene. Sør-Afrika ble formelt selvstendig i 1910, men gav kun den hvite befolkningsgruppen medbestemmelsesrett. Den dominerende nasjonalistbevegelsen, African National Congress (ANC), besluttet i 1961 å etablere en militær gren og starte en militær kamp for flertallsstyre. Den væpnede konflikten i Sør-Afrika utviklet seg aldri til regulær krig, som i Rhodesia og Namibia, men geriljaen gjennomførte sabotasje- og nålestikkaksjoner.

En politisk prosess ledet til slutt frem til de første valg med allmenn stemmerett i 1994, hvoretter et flertallsstyre ble innført. Sør-Afrika nektet å oppgi kontrollen med den tidligere tyske kolonien Namibia, som det styrte på vegne av Folkeforbundet, senere FN. En frigjøringskrig startet i 1966, og etter internasjonale forhandlinger og innsetting av en FN-styrke ble landet selvstendig i 1990.

Sør-Rhodesia var formelt sett en britisk koloni, men fikk i 1922 indre selvstyre, hvor det hvite mindretallet etablerte et apartheidregime likt det sørafrikanske. I 1965 utropte det hvite mindretallet Rhodesia som selvstendig republikk, men denne vant ikke internasjonal anerkjennelse, og i 1972 startet en væpnet frigjøringskrig som i 1979 førte til forhandlingsløsning og selvstendighet i 1980, under navnet Zimbabwe.

Det selvstendige Afrika bestod etter hvert av vel femti stater – med til dels svært forskjellige utgangspunkt og forutsetninger, og bare de færreste hadde en moderne administrativ og økonomisk sektor. De beste forutsetningene hadde enkelte av de britiske og franske koloniene med en sterk middelklasse og en forholdsvis bredt sammensatt økonomi, som Ghana og Nigeria, Elfenbenskysten og Senegal, de noe mer industrialiserte landene Sør-Afrika og Zimbabwe, samt de nordafrikanske landene.

Flere av de afrikanske statene hadde gode naturgitte forutsetninger gjennom store naturressurser, både innen gruve- og landbrukssektoren, blant dem Angola, Kongo og Sør-Afrika. Etter hvert som olje ble funnet og utvunnet, innebar også dette for flere land en betydelig inntektskilde. Blant de tidligste oljeeksportørene var Algerie, Angola og Nigeria.

Etter selvstendigheten i 1960- og 1970-årene rådde det derfor betydelig optimisme når det gjaldt en rask og positiv utvikling i Afrika. Hjulpet frem av omfattende internasjonal utviklingshjelp skulle den politiske selvstendigheten gi økonomisk vekst og sosiale fremskritt. Tiltakende økonomiske, politiske og sosiale problemer i 1970- og 1980-årene skapte økt pessimisme, og 1980-årene ble kalt «det tapte tiår» for utvikling i Afrika.

1990-årene var preget av både optimisme og pessimisme: optimisme på grunn av omfattende demokratisering, pessimisme på grunn av en rekke nye konflikter og kriger, aids-epidemien og lav økonomisk vekst. Ved århundreskiftet ble det derfor stilt spørsmål ved om Afrika overhodet ville komme seg ut av sin dyptgripende og tilsynelatende vedvarende krise, hvor flere internasjonale satsinger på å sette ny fart i utviklingen av Afrika syntes å ha slått feil.

Synspunktene på Afrikas utvikling etter selvstendigheten er sterkt varierende, både om de politiske valg som er tatt, og årsakene til at det ikke har gått som håpet og trodd. Det hersker likevel bred enighet om at Afrikas sosiale og økonomiske utvikling i andre halvdel av det 20. århundret kom til kort, både ut fra forventningene ved selvstendigheten og i forhold til andre deler av verden. Afrika har på de aller fleste områder sakket akterut; ikke bare har avstanden til de såkalt utviklede land i nord økt, men også andre regioner og land i sør har klart å nå et vesentlig høyere sosialt og økonomisk utviklingsnivå med om lag samme utgangspunkt, og ikke alltid med de samme naturressurser som finnes i deler av Afrika. Særlig har flere asiatiske land i samme periode lykkes i å utvikle et velutbygd utdanningssystem og skape en bredt sammensatt næringsvirksomhet, med sosial og økonomisk vekst som resultat.

Svært få afrikanske land, med mulige unntak for Botswana, Mauritius og de nordafrikanske statene, kan vise til sammenlignbare resultater. Nord-Afrika skiller seg på mange måter ut fra resten av Afrika, og i forhold til sosial og økonomisk utvikling er det vanlig å se på Afrika sør for Sahara og de fem forholdsvis industrialiserte arabiske statene ved Middelhavet hver for seg.

På enkelte områder, for eksempel jordbruksproduksjonen, har Afrika relativt sett svekket sin stilling siden 1960-årene, hvor særlig produksjonen av matvarer ikke har holdt tritt med befolkningsveksten. Dette skyldes ikke folkeveksten alene, men også at jordbruket er hardt rammet både av naturkatastrofer og kriger. Det er i mange land også ført en politikk som primært gavnet bybefolkningen, og som ytterligere har marginalisert landsbygda og ført til lave priser på bøndenes produkter. Forfall i infrastruktur, derunder veinett og transport, samt manglende kredittmuligheter, har bidratt til at landbruket har stagnert. Jordbruket har også lidd under sterke svingninger i råvarepriser på de internasjonale markedene.

Mange afrikanske stater investerte etter selvstendigheten systematisk i den sosiale infrastrukturen, særlig skole- og helsestell, med betydelig fremskritt. Mot slutten av 1990-årene ble det i flere land imidlertid registrert tilbakegang på det sosiale området, blant annet forventet levealder (vesentlig på grunn av aids-epidemien) samt lese- og skrivekyndighet. Tidligere investeringer i infrastruktur og industri forfalt også grunnet manglende nasjonalt økonomisk rom for tilstrekkelig vedlikehold og utvikling – og med begrensede utenlandske investeringer. Som en følge av stagnasjon og tilbakegang i 1980- og 1990-årene var flesteparten av verdens minst utviklede land, og en voksende andel av verdens fattige, ved utgangen av århundret å finne i Afrika sør for Sahara.

Politiske forhold har bidratt til den forverrede situasjonen siden selvstendigheten: Store deler av Afrika har vært preget av mangel på demokrati og politisk stabilitet, med svakt funderte regimer og hyppige maktskifter – ofte gjennom militær inngripen. Den politiske kulturen som utviklet seg før og etter selvstendigheten var preget av eliter som overtok, og forsøkte å etterligne, det europeiske styresettet. Med manglende demokratisk tradisjon utnyttet de nye elitene statlige institusjoner til å fremme sin posisjon – som tilfellet hadde vært under kolonitiden. Bare få av de afrikanske statene var kulturelt homogene, og de færreste ledere hadde en solid maktbasis. Samtidig som de fleste afrikanske land adopterte en europeisk statsskikk ved selvstendigheten, søkte flere å utvikle mer genuint afrikanske modeller. Begge deler ble i praksis utnyttet til å samle mer makt på få hender.

Ettpartistyre ble vanlig, med rent formelle gjenvalg av partiets ledere. Samtidig grep de militære makten i en rekke land – ofte under påskudd av å redde nasjonen fra inkompetente og korrupte politikere, uten selv å ha verken forutsetninger eller vilje til å styre landet bedre. Til tross for manglende demokrati og godt styresett, ble de fleste afrikanske land og regimer tilgodesett med betydelig utenlandsk bistand – økonomisk og militært. Dette skjedde så lenge den kalde krigen varte, og var dels ideologisk, dels militærstrategisk betinget.

I andre halvdel av 1980-årene avviklet Sovjetunionen sine strategiske interesser i Afrika. Dette førte til at de alvorlige konfliktene i det sørvestlige Afrika – Namibias selvstendighet, krigen i Angola, og til slutt avvikling av apartheidstyret i Sør-Afrika – kunne løses. Som følge av den kalde krigens slutt opplevde Afrika i 1990-årene å bli ytterligere internasjonalt marginalisert, både fordi kontinentets strategiske betydning avtok og på grunn av konkurransen om internasjonal bistand; bistandsmidler gikk i betydelig grad til det østlige Europa. Særlig for USA, verdens største økonomi, ble størstedelen av Afrika ansett som lite betydningsfullt – både politisk og økonomisk.

Samtidig med den manglende sosiale og økonomiske utvikling festet det seg i verden utenfor Afrika et bilde av verdensdelen som dominert av katastrofer og kriser. Bildet er riktig i den forstand at Afrika har vært herjet av en lang rekke katastrofer, noen naturgitte (tørke og flom), andre menneskeskapte (kriger og flyktningstrømmer) – samt, og delvis som en følge av disse, spredning av dødelige sykdommer, fremfor alt aids og malaria. Både naturkatastrofer og kriger, men også den økonomiske krisen, har dertil bidratt til å true miljøet, blant annet i form av jorderosjon og press på regnskog og truede arter, samt overbeskatning av fiskebestand. Disse negative forholdene har langt på vei overskygget flere positive sider ved utviklingen i Afrika, som i 1990-årene særlig lå på politisk plan, med gjennomgripende overgang fra autoritært (ofte militært) styre til demokratisk styresett.

Flere land lykkes også i å gjennomføre økonomiske reformer som la grunnen for nødvendig vekst, og flere økonomiske indikatorer ved inngangen til det nye årtusen var bedre enn på lenge, men med store forskjeller mellom enkeltland, og enda større ulikheter innad i de fleste land. Afrika besitter imidlertid også store naturressurser som ennå ikke er fullt utnyttet, og som – brukt til sosial og økonomisk utvikling – fortsatt kan bidra til å bringe kontinentet fremover. En av Afrikas styrker ligger dertil i en rik kultur med en verdifull kompetansearv, blant annet innen jordbruk og medisin, som de senere år er blitt mer akseptert og verdsatt. Lokal kompetanse kan bidra til fremskritt mer uavhengig av importert kunnskap, som ikke alltid har vist seg like godt tilpasset afrikanske forhold.

Ved selvstendigheten ble en moderne statsforvaltning etter vestlig – eller østlig – mønster etablert i afrikanske land, med sterk sentralstyring og favorisering av bybefolkningen – hvor den politiske eliten fantes. Moderniseringsforsøket var særlig knyttet til forvaltning, infrastrukturutvikling og industrireising, og færre ressurser ble satset på utvikling av landsbygda, derunder økonomisk oppmuntring til bøndene og tilrettelegging for økt matproduksjon. Stor vekt ble også lagt på produksjon av varer for eksport, for å finansiere import til den moderne sektor. Derved klarte ikke landbruksproduksjonen å holde tritt med etterspørselen, hvilket førte til utarming av bygdene – og til rask urbanisering, som igjen medførte økt fattigdom og sosiale problemer i storbyene.

Mye av optimismen som ble skapt de første selvstendighetsårene, skyldtes entusiasmen som var knyttet til den politiske frigjøringen fra kolonistyre, ikke minst der frigjøringen kom etter væpnet kamp, oftest med bakgrunn både i radikale teorier og med konkrete løfter – som i Algerie, Kenya, Angola, Mosambik, Guinea-Bissau, Zimbabwe, Namibia, Eritrea og til dels Sør-Afrika. Optimismen ble underbygd gjennom innspill fra akademisk og politisk hold særlig i Europa, hvor en ved overføring av kapital og kompetanse – vesentlig i form av utviklingshjelp – så for seg at afrikanske stater på relativt kort tid skulle gjøre vesentlige sosiale og økonomiske fremskritt.

Denne utviklingsoptimismen var i stor grad fundert i sosialdemokratisk likhetstenking, med mål om økonomisk vekst og sosial utjevning, som i Ghana og Tanzania. I andre land ble en kapitalistisk utviklingsvei valgt, med langt færre endringer i forhold til kolonitiden, som i Elfenbenskysten og Kenya. Enkelte land la en sosialistisk politisk teori til grunn, oftest med støtte fra østeuropeiske stater, til dels fra Kina og Nord-Korea. Dette gjaldt fremfor alt de land som hadde måttet kjempe en væpnet kamp for selvstendigheten som bare de sosialistiske statene ville yte direkte støtte til, eksempelvis Algerie, Angola, Mosambik og Zimbabwe.

De fleste politiske eksperimenter satt ut i livet de første par tiårene etter selvstendigheten var bygd mer på europeiske ideer og erfaringer enn afrikansk tradisjon og innflytelse, ofte finansiert av utviklingshjelp. Afrika har nytt godt av utstrakt internasjonal støtte på mange områder, men har også fungert som et laboratorium og prøveområde for utviklingsteorier – som ikke alle har bidratt til en reell og bærekraftig utvikling. Utviklingen i Afrika har vist at erfaringer fra nord, politiske og økonomiske, ikke uten videre har latt seg overføre. Det samme gjelder satsingen på rask industrireising – igjen med internasjonal oppmuntring og bistand. Det manglet kapital og kompetanse til å drive industrien, som også ofte var dårlig integrert med resten av det økonomiske liv, og slik ble lite lønnsom.

Utviklingsoptimismen fra 1960- og 1970-årene førte også til at mange prosjekter ble dimensjonert feil; de ble ofte for store og dermed for kostbare for det enkelte land å drive – med den følge at kapasiteten ble dårlig utnyttet, og mange etter til dels kort tid avviklet. Fortsatt er Afrika den minst industrialiserte verdensdel, og derfor fortsatt avhengig av å produsere og eksportere råvarer. Selv om det finnes moderne sektorer i de største byene i praktisk talt alle afrikanske land, var Afrika på begynnelsen av 2000-tallet fortsatt strukturelt preget av arbeidsdelingen som ble etablert under kolonitiden – som en råvareprodusent og ferdigvareimportør. Det er diskutert om globaliseringen, med færre restriksjoner på handel og annet samkvem samt utviklingen av et nettverksbasert samfunn, vil bidra til å integrere Afrika i det moderne internasjonale samfunn eller ytterligere marginalisere kontinentet.

Økonomisk liberalisering og utviklingen innen kommunikasjonsteknologi kan gavne Afrika, men har i liten grad gitt synlige utviklingsgevinster. Også Afrika er knyttet til de nye nettverkene, men bare deler av kontinentet – med fare for økt skille mellom stater og ytterligere forsterkede skiller mellom urbane og rurale strøk, rike og fattige. Uavhengig av sektor er det akseptert at en jevnere fordeling av sosiale og teknologiske goder er en forutsetning for å bekjempe fattigdommen. Denne er stor både i byer og bygder i Afrika.

Årsakene til Afrikas manglende utvikling er sammensatte. Arven fra kolonitiden var et hinder for utviklingen, men er også i noen grad blitt brukt som en unnskyldning for afrikanske staters egen utilstrekkelighet. FNs tidligere generalsekretær Kofi Annan, selv fra Ghana, anklaget under OAU-toppmøtet i 2000 Afrikas ledere for selv å være skyld i de fleste av kontinentets problemer. Likevel kan mange av årsakene spores til ulike sider ved den koloniale arven: kolonimaktene etterlot grenser som har skapt stater med til dels dyptgripende kulturelle (etniske) motsetninger, som igjen har gitt grobunn til politiske og militære konflikter.

På det økonomiske området bærer Afrika fortsatt preg av de strukturelle rammer som ble lagt i kolonitiden. Bare få afrikanske land har klart å endre dette mønsteret. Mange afrikanske stater produserer og eksporterer fortsatt uforedlede råvarer, og mange er avhengig av bare én eller et fåtall råvarer – som São Tomé (kakao) og Burundi (kaffe). Dermed er afrikanske land svært avhengige av utviklingen andre steder i verden, fremfor alt i Europa og Nord-Amerika, og utviklingen av internasjonale handelsregimer.

Afrika har lite industri utover småindustri for lokalt forbruk, og lite egen kapital til å utvikle denne sektoren. Derved skapes det lite merverdi gjennom viderebehandling av råvarer, og dette igjen bidrar til at Afrika har en etter folketallet uforholdsmessig liten andel av verdenshandelen. Fra 1970-årene har Afrika i tillegg pådratt seg et betydelig gjeldsproblem som har skapt enda mindre nasjonal handlefrihet, og som har bidratt til at de fleste stater, etter krav fra de internasjonale långiverne, har måttet underkaste seg en omstridt markedsliberalistisk restrukturering. Kravet om å innfri gjeldsforpliktelser har i flere land gått utover investeringer i den sosiale sektor. Utenlandsgjelden har også ført til en netto kapitaloverførsel fra Afrika til nord – ikke omvendt, som det er behov for.

Flere fattige land har krevd sletting av gjeld som en forutsetning for utvikling. I 1990-årene ble det også startet en prosess for at Afrika skal få økonomisk kompensasjon for slavehandelen. Ved siden av de økonomiske strukturer som ble lagt i kolonitiden og som fortsatt er til hinder for Afrikas utvikling, fremholdes også vedvarende psykiske skader. Gjennom innføring av europeisk styre og normer ble tradisjonelle afrikanske samfunn og systemer undergravd – og dermed ble også afrikansk tro på seg selv og sine kunnskaper, erfaringer og verdier underminert. Dette har hemmet utvikling av egne løsninger, bygd på afrikansk tradisjon og lokale behov.

Dårlig ledelse er en intern årsak til Afrikas mangelfulle utvikling. En annen hovedgrunn er at få land i Afrika har den politiske og administrative infrastruktur som kreves for å styre etter europeiske normer. Dette er dels en historisk arv fra kolonitiden. Enkelte land, som Ghana og Nigeria, hadde ved selvstendigheten en velutviklet fysisk infrastruktur, en høy utdanningsgrad og et godt økonomisk grunnlag, mens andre var svært dårlig forberedt på selvstendigheten. Dette gjaldt særlig de belgiske og portugisiske kolonier, der kolonimakten ikke ønsket å utdanne en nasjonal elite.

I Belgisk Kongo var det ytterst få afrikanere med høyere utdanning da landet ble selvstendig. I Angola og Mosambik var situasjonen tilsvarende; der forlot i tillegg de fleste med utdanning (dvs. portugiserne) landet ved selvstendigheten. Afrikanske statsdannelser er derfor oftest svake. Enkelte land, som Liberia, Sierra Leone og Somalia, opphørte i 1990-årene i praksis å eksistere som reelle stater. Her, men også i mange andre land, har det vært store svakheter forbundet med overholdelse av menneskerettighetene, og mange regimer har ikke stått til ansvar overfor befolkningen.

I skjæringspunktet mellom den europeiske styringsmodellen med krav om legitimitet og etterrettelighet, og den afrikanske tradisjonen med krav om ansvar for storfamilie og klan, oppstår også et krysspress som har medført utbredt maktmisbruk, deriblant nepotisme og korrupsjon. Korrupsjon er et betydelig samfunnsproblem i Afrika.

Mens landene i nord under den kalde krigen langt på vei så gjennom fingrene med overgrep og fravær av demokrati i Afrika, stilte de i 1990-årene krav om innføring av flertallsstyre og demokrati, med økt ansvarliggjøring av politisk ledelse og statsforvaltning. Slike krav ble knyttet til tildeling av lån og bistand. Bak disse politiske kravene lå den europeiske/nordamerikanske idé om demokrati. Flere afrikanske stater forsøkte etter selvstendigheten å etablere politiske modeller som klart brøt både med kolonitidens styre og tradisjonelt afrikansk styresett, mens andre valgte en utviklingsvei som i liten grad brøt med fortiden – både politisk og økonomisk.

Særlig ble Elfenbenskysten lenge sett på som en modellstat for en vellykket overgang til selvstendighet – basert på en kapitalistisk utvikling med opprettholdelse av tette forbindelser med den tidligere kolonimakten Frankrike. Likeledes ble Kenya lenge regnet som et godt eksempel på kapitalismens suksess i Afrika. Begge innførte imidlertid ettpartistyre – i likhet med de mange stater som valgte en utviklingsvei i mer sosialistisk retning.

Flere av ettpartistyrene hadde gjennomgått en sterk politisering som følge av væpnet frigjøringskamp. Dette preget den politiske utviklingen særlig i de tidligere portugisiske koloniene, fremfor alt Angola, Guinea-Bissau og Mosambik, men også i land som Algerie og Zimbabwe. Andre slo inn på en sosialistisk kurs etter østeuropeisk modell uten en tilsvarende historisk erfaring, mer som et politisk eksperiment.

I Benin, Kongo, Komorene, Madagaskar og Etiopia ble marxist-leninistiske folkerepublikker etablert, sistnevnte som følge av omfattende militær støtte fra Sovjetunionen og Cuba under krigen mot Somalia i 1977. Også andre stater forsøkte å etablere sosialistiske utviklingsmodeller, men mer etter sosialdemokratisk mønster, med vekt på sosial utvikling og økonomisk utjevning – som Guinea, Tanzania og Zambia.

Særlig Tanzania gikk langt i å gjennomføre et omfattende politisk eksperiment som skulle føre til en ny modell for afrikansk sosialisme, kjent gjennom den såkalte ujamaa-politikken som blant annet bestod av etableringen av kollektive landsbyer for bedre å nå ut til landsbygdbe-folkningen med sosiale tilbud. Ujamaa-eksperimentet som samfunnsmodell mislyktes, ikke minst fordi det i stor grad var basert på tvang, men utviklingspolitikken førte til vesentlige sosiale forbedringer i et av Afrikas fattigste land, blant annet innen skolestellet. Det samme skjedde de første årene etter Zimbabwes frigjøring, da landet investerte mye i utdanning og helse. Senere har gevinstene i noen grad fordunstet begge steder – dels grunnet økonomiske krise og politisk press fra bistandsyterne om en annen budsjettmessig prioritering, dels som følge av aids-epidemien.

Ved selvstendigheten innførte de fleste afrikanske stater et demokratisk styresett basert på flerpartisystem og frie valg. Andre styringsformer ble innført – gradvis eller brutalt – og i 1970- og 1980-årene var Afrika preget av enten ettpartistater eller militærregimer. De fleste afrikanske land har på et eller annet tidspunkt vært ettpartistater – og bare få har unngått militærkupp. De militæres inngripen tok til allerede i 1960-årene og var særlig fremtredende i 1970- og 1980-årene.

Mange afrikanske stater bygde opp sine nasjonale forsvar ved selvstendigheten, større enn potensielle eksterne trusler skulle tilsi. I mange land ble derfor det militære maktapparatet mer en deltaker i det nasjonale politiske spillet enn et nasjonalt sikkerhetspolitisk instrument. De militæres begrunnelse for å gripe makten har gjerne vært som nasjonale «redningsmenn» fra politikernes påståtte (og ofte reelle) vanstyre. Med få unntak har de militære ikke vist seg bedre skikket til å styre et land, og har selv innført både udemokratisk og ineffektivt styresett.

Blant militære makthavere som har gjort seg kjent for diktatorisk maktbruk og utstrakt personlig berikelse, var Zaïres Mobutu Sese Seko og Nigerias Sani Abacha. Andre militære ledere, som Ghanas Jerry J. Rawlings og Burkina Fasos Thomas Sankara, forsøkte å innføre en ny og radikal politikk.

Ved inngangen til 1990-årene fant det sted en omfattende politisk endring over store deler av Afrika. Nye grunnlover ble vedtatt med rom for frie partidannelser og valg. Endringen skjedde vesentlig etter press fra to kanter, fra grupper i det enkelte land og fra bistandsytere i nord. Et slikt press utenfra var direkte utslagsgivende for innføringen av demokratisk styresett i Malawi, mens det i Zambia, som var blant de første land til å gå fra ett- til flerpartistyre, var det press fra en nasjonal grasrot som bidro til å fremskynde utviklingen.

I de fleste tidligere franske kolonier ble det holdt nasjonale konferanser som ofte fikk eller gav seg selv i oppgave å utforme ny grunnlov, med konstitusjonell maktdeling. Disse demokratiske sammenkomstene hadde likhetstrekk med tradisjonelt afrikansk styresett basert på åpen diskusjon. Det samme er forsøkt for å bilegge stridigheter i Somalia. I Etiopia tvang utfallet av borgerkrigen frem et regimeskifte med flerpartisystem, samtidig som Eritrea bare tillot ett parti. Ved å legalisere politiske partier ble båndene mellom staten og det statsbærende parti fjernet, og en rekke partier oppstod og deltok i valg, samtidig som flere reelle kandidater stilte ved presidentvalg.

Bare fire afrikanske stater – Botswana, Mauritius, Namibia og Zimbabwe – har utelukkende hatt flerpartistyre siden selvstendigheten. I løpet av 1990-årene ble demokratisk styresett innført i de aller fleste afrikanske land. I noen ble valg avholdt under internasjonalt oppsyn, blant annet FN-overvåkning i Eritrea, Mosambik og Namibia. Av særlig symbolsk betydning var det første frie valget i Sør-Afrikas historie i 1994, som markerte slutten på det institusjonaliserte apartheidstyret. I flere land klarte de sittende ledere fra ettpartitiden å oppnå flertall også ved frie valg, men flere steder ble det et reelt maktskifte.

En test på hvor forankret det demokratiske styresettet er, er om det blir avholdt nye demokratisk valg – eventuelt med maktskifter. Dette har vært tilfelle land som i Ghana, Kenya og Senegal. Men det har også vært enkelte tilbakeslag; demokratiske regimer har blitt styrtet i militærkupp (Burundi, Elfenbenskysten, Gambia, Guinea-Bissau, Niger, Nigeria, São Tomé og Den sentralafrikanske republikk), nye borgerkriger (Kongo og Sierra Leone) eller ved undergraving av det nye demokratiet fra sittende ledere (Burkina Faso, Elfenbenskysten, Guinea, Namibia og Zambia).

I enkelte land har ett parti en dominerende stilling, med uforholdsmessig stor makt (Botswana, Namibia og Zimbabwe). I Zimbabwe er presidenten gitt utstrakt makt, og Robert Mugabe har brukt den til å sette statens maktapparat inn mot den legale opposisjonen og til å overstyre domstolene.

Det er i Afrika ført en prinsipiell debatt om den europeiske/nordamerikanske demokratimodellen er den mest tjenlige for land med en helt annen kultur og tradisjon, hvor partidannelser lett kan medføre polarisering langs etniske, religiøse eller regionale linjer – og som i verste fall kan true landets sikkerhet og selve statsdannelsen. Ettpartistaten var et forsøk på å finne en annen modell, som i teorien kunne være like demokratisk som et flerpartisystem dominert av ett sterkt parti.

For enkelte afrikanske statsledere, som Tanzanias Julius Nyerere, var ettpartistaten ikke bare et middel for å konsentrere makt, men også et forsøk på å skape enhet og dempe ødeleggende motsetninger i en krevende nasjonsbyggingsprosess. Uganda prøvde under president Yoweri Museveni fra slutten av 1980-årene en annen modell – et parlamentarisk styresett med folkevalgte representanter, men uten partideltakelse i valg, et såkalt «nullparti-demokrati». Partier er ikke forbudt, men kandidater ved valg må stille som enkeltpersoner og ikke representere noe parti. I et av verdens få gjenværende utøvende monarkier, Swaziland, er politiske partier forbudt.

I flere stater har tradisjonelle herskere beholdt noe av sin funksjon, som ashantifolket i Ghana og sultaner i Kamerun og Nigera – og flere av disse fikk i 1990-årene styrket sin posisjon. Således fikk flere av Ugandas tradisjonelle førkoloniale kongedømmer en oppblomstring i 1990-årene, med innsetting av konger med en vesentlig seremoniell posisjon, men samtidig med politisk innflytelse. Også andre steder, som i Zambia, har det vært voksende oppslutning om tradisjonelle strukturer. Samtidig har flere stater ivaretatt kulturelle og etniske ulikheter i forfatningen.

Afrikas mest folkerike land, Nigeria, lever med store indre motsetninger – dels mellom ulike folkeslag, dels mellom de to dominerende religionene kristendom og islam, dernest mellom geografiske regioner. For å dempe motsetningene har Nigeria, innenfor sin føderale statsdannelse, opprettet stadig flere delstater med indre selvstyre. Etiopia valgte i 1990-årene en konstitusjon som gir etnisk baserte delstater delvis selvstyre, og grunnlovfestet rett til å bryte ut av føderasjonen. Sør-Afrika valgte ved overgangen til demokrati også en føderal modell med delvis indre selvstyre.

Pan-afrikanismen har vært fremtredende siden kolonitiden. Etter selvstendigheten i 1957 inntok Ghana og Kwame Nkrumah en ledende posisjon for å støtte avkoloniseringen av resten av Afrika og samle de afrikanske stater etter hvert som de ble selvstendige. Allerede i 1963 ble Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) etablert, en organisasjon som skulle arbeide for afrikansk samarbeid – ikke minst for å støtte den videre avkolonisering og kampen mot apartheid i Sør-Afrika.

På det praktiske plan maktet ikke OAU mye, men organisasjonen har vært en viktig politisk møteplass, og den styrket sin stilling ved årtusenskiftet, da OAU hadde klart å innta en mer aktiv holdning til de mange konfliktene gjennom å etablere fredsoperasjoner. Under OAUs toppmøte våren 2000 ble medlemsstatene enige om å etablere Den afrikanske union (AU), etter modell fra EU. African Union ble etablert i 2001, til erstatning for OAU, og med videre fullmakter, blant annet i forhold til inngripen i enkeltstater, eksempelvis for å forhindre folkemord.

AU etablerte en rekke nye organer og mekanismer, derunder eget parlament, domstol og bank – med sikte på en utstrakt integrasjon av de afrikanske stater. Vel så sentral i det flernasjonale samarbeidet i Afrika som OAU og AU har regionale samarbeidsorganisasjoner vært, hvorav to av de største – Economic Community of West African States (ECOWAS, etablert 1975) og Southern African Development Community (SADC, 1980) – i 1990-årene utvidet sine mandater fra økonomisk samarbeid til å engasjere seg i regional sikkerhetspolitikk. Økonomisk samkvem er fortsatt en prioritert oppgave for de fleste av de regionale organisasjonene, fremfor alt handel og pengepolitikk. Samtidig som det er en særlig utfordring å øke handelen mellom afrikanske stater, arbeider Afrika også for bedre tilgang til markedene i nord – ikke minst styrke forbindelsene med USA.

I amerikansk politikk spiller Afrika en marginal rolle. USAs bistand til Afrika ble halvert i 1990-årene. I 2000 vedtok USA en ny lov som bedret afrikanske staters adgang til det amerikanske markedet og gav amerikanske bedrifter insentiver for å investere i Afrika. Dette var en del av USAs utenrikspolitikk for å fremme amerikanske handelsinteresser. Siden 1975 har en rekke afrikanske stater hatt en regulert samarbeid med EU gjennom Lomé-konvensjonen.

Borgerkriger har vært ødeleggende for flere afrikanske land, særlig i Angola, Burundi, Etiopia, DR Kongo, Republikken Kongo, Liberia, Mosambik, Rwanda, Sierra Leone, Sudan, Somalia, Tsjad og Uganda. I flere av disse landene har også utenlandske interesser nørt opp under konflikter og holdt dem i live. I 1970- og 1980-årene bidro det sørafrikanske apartheidregimet til ødeleggende konflikter i det sørlige Afrika; supermaktene bidro både til at diktatorer ble holdt ved makten (Etiopia, Zaïre) og at konflikter ble holdt ved like (i Angola og mellom Etiopia og Somalia; i begge tilfeller støttet Sovjetunionen og USA hver sin side).

Flere av konfliktene under den kalde krigen hadde ideologiske overtoner (bl.a. krigen i Angola), mens stormaktsinnblandingen i andre grader vesentlig skyldtes militærstrategiske hensyn (særlig på Afrikas horn). Med den kalde krigens slutt ble denne dimensjonen neddempet, selv om utenlandske interesser fortsatt spiller en aktiv rolle i Afrika. Særlig Frankrike har opprettholdt sitt militære nærvær i flere land. I 1990-årene opplevde Afrika en regional krig i DR Kongo.

Afrikas kriger har bare unntaksvis dreid seg om grenser, og få har vært mellom stater: Ogaden-krigen mellom Etiopia og Somalia 1977–78, Tanzanias intervensjon for å styrte Idi Amin i Uganda 1978, Sør-Afrikas invasjoner av Angola, en grensekonflikt mellom Kamerun og Nigeria 1994–98 og grensekrigen mellom Eritrea og Etiopia 1998–99. Det har i tillegg vært eksempler på intervensjon av ett afrikansk land i et annet, enten direkte eller gjennom militære grupper – blant annet Libyas intervensjon i Tsjad og Sør-Afrikas i Mosambik.

Det har også vært europeiske intervensjoner, særlig fra Frankrike, enten etter avtaler med angjeldende land eller med FN-mandat. I 1999 intervenerte også Storbritannia direkte i Afrika – i borgerkrigen i Sierra Leone – for første gang siden Suez-konflikten i 1956. I andre halvdel av 1970-årene sendte Cuba tropper til Angola og Etiopia, og bidro begge steder i avgjørende grad til den militære utviklingen. Belgia intervenerte i DR Kongo i 1960 og 1978. Flere intervensjoner har skjedd med grunnlag i mandat fra FN eller andre multinasjonale organ.

Krigene har mest vært en kamp om politisk makt – og dermed muligheten til å ta kontrollen med de rikdommer som finnes i mange afrikanske land. Dette har ikke minst vært tilfellet i flere av krigene etter den kalde krigen, som i Liberia og Sierra Leone, til dels også i DR Kongo, hvor kontroll med rike mineralforekomster har vært et sentralt element. I 1990-årene og på starten av 2000-tallet var Afrika det mest konfliktfylte området i verden.

To av de mest omfattende krigene fulgte i kjølvannet av frigjøringskampen i Angola og Mosambik, samtidig med at kampen fortsatt pågikk i Namibia, Zimbabwe og Sør-Afrika. Apartheidregimet i Sør-Afrika var delaktig i begge krigene, i Angola også med direkte militær intervensjon, ved siden av å støtte opprørsbevegelsen União Nacional para a Indepêndencia Total de Angola (UNITA). I Mosambik var apartheidregimet involvert ved støtte til opprørsbevegelsen Resistencia Nacional Moçambicana (RNM).

Særlig krigen i Angola var nært knyttet til den kalde krigen og dens supermaktsrivalisering mellom USA og Sovjetunionen. Da den sovjetisk-støttede Movimento Popular de Libertação de Angola (MPLA) dannet regjering ved selvstendigheten i 1975, ble den bekjempet av de to rivaliserende grupperingene som mottok støtte fra Sør-Afrika og USA så vel som Kina. MPLA fikk støtte fra Cuba, som sendte betydelige styrker til Angola. Krigen i Angola fortsatte også etter at den kalde krigen var over, og først i 2002, da UNITAs leder Jonas Savimbi ble drept, ble krigen i Angola erklært for over. Landet hadde da vært i krig siden kampen mot portugiserne startet i 1961.

Krigen i Mosambik endte i 1992 etter ti år, med påfølgende valg under overvåking av en fredsstyrke fra FN i 1994. Krigen i Mosambik hadde sammenheng med kampen for frigjøring i Zimbabwe; tilsvarende var Sør-Afrikas engasjement i Angola knyttet til dets okkupasjon av Namibia og forsvar av det hvite mindretallsregimet der. I en større sammenheng skal hele konflikten i det sørlige Afrika sees som en del av den kalde krigen, hvor det sørafrikanske apartheidregimet ble sett på som en alliert av Vesten, som et bolverk mot sovjetisk ekspansjon og kommunistisk fremmarsj i regionen.

Også Afrikas horn var åsted for den kalde krigens supermaktsrivalisering, særlig i 1970-årene. Mens USA hadde et nært forhold til Etiopia under keiser Haile Selassie, fikk Sovjetunionen fotfeste i Somalia under president Siad Barre. Da keiseren ble styrtet i 1974 og militærjuntaen slo inn på en sosialistisk kurs, skiftet Sovjetunionen side og allierte seg med Etiopia på bekostning av Somalia. USA fikk derved adgang til militære anlegg i Somalia bygd av sovjeterne. Hornet var av stor strategisk betydning grunnet sin beliggenhet nær Golfen og Midtøsten, og flere østeuropeiske stater støttet Etiopia under Haile Mengistu Mariam; i krigen mot Somalia i 1977–78 ble også kubanske styrker satt inn til støtte for Etiopia.

Samtidig som Sovjetunionen og USA kivet om politiske og militære allianser i Afrika, pleide Frankrike nære forbindelser med sine tidligere kolonier og andre fransktalende stater. Kina deltok i Afrika under den kalde krigen primært med teknisk personell og støtte til utbygging av infrastruktur, men støttet også frigjøringsbevegelser militært. Det samme gjorde Nord-Korea, som også sendte militære instruktører til Zimbabwe. Av afrikanske stater var særlig Libya aktiv i ulike konflikter, mens både Algerie og Egypt støttet frigjøringskreftene.

Etter den kalde krigen ble Afrikas sikkerhetspolitiske betydning sterkt redusert. Konfliktene er ikke blitt færre, men har fra 1990-årene primært bestått av borgerkriger. Disse har dels vært enkeltkonflikter, men også med regionalt tilsnitt, både i Vest-Afrika og i området rundt de store sjøene i Sentral-Afrika. Utviklingen på Afrikas Horn var i 1990-årene særlig preget av den fortsatte borgerkrigen i Sudan, samt den faktiske oppløsningen av Somalia. Her utspant det seg en voldsom borgerkrig som førte til at den nordlige del av landet brøt ut som egen stat. Samtidig ble krigen i Eritrea avsluttet, og landet ble selvstendig stat etter tre tiårs frigjøringskrig fra Etiopia. I 1998–99 utkjempet de to nabolandene en omfattende krig om en grensedragning. Også i Djibouti var det borgerkrig i begynnelsen av 1990-årene.

Mens noen væpnede konflikter har hatt politiske årsaker, bunner mange i kamp om makt mellom enkeltpersoner og grupperinger, ofte med utspring i etniske grupper. Borgerkrigene i de tre nabolandene Liberia, Sierra Leone og Elfenbenskysten er nært knyttet til hverandre, og har flere felles trekk.

Borgerkrigen i Liberia ble startet av opprørslederen Charles Taylor i 1989 og ble en av de mest brutale i hele Afrika – med omfattende overgrep mot sivilbefolkningen. Taylor ble i 1997 valgt til landets president, men i 2003 tvunget til å oppgi makten og dra i eksil. 1990–91 startet geriljagruppen Revolutionary United Front (RUF) sin virksomhet i det østlige Sierra Leone og inntok i 1999 hovedstaden Freetown, før en fredsavtale ble inngått samme år. RUF hadde nær forbindelse med Taylors National Patriotic Front of Liberia (NPFL). Også RUF ble beryktet for sin voldsutøvelse mot sivilbefolkningen og sin bruk av barnesoldater. Kampene i både Liberia og Sierra Leone dreide seg i vesentlig grad om kontroll over verdifulle naturressurser, i Liberia særlig diamanter og tømmer, i Siera Leone diamantgruvene. Liberia under Taylor ansees også som delaktig i opprøret som i 2002 brøt ut i Elfenbenskysten.

Konflikten startet med militærkuppet i 1999, i hva som til da var holdt for å være et av Afrikas mest stabile demokrati. Frankrike intervenerte med ca. 4000 soldater i Elfenbenskysten i 2002. USA var under press for å intervenere i Liberia i 2003, men begrenset seg til å holde tropper på et skip utenfor kysten og sette i land et mindre antall for å bevokte sin egen ambassade. FN satte inn en fredsbevarende styrke i Liberia i 2003, mens den regionale samarbeidsorganisasjonen ECOWAS satte inn en styrke i Elfenbenskysten, som ble etterfulgt av en FN-styrke.

Mens borgerkrigene i Liberia, Sierra Leone og Elfenbenskysten vesentlig var indre stridigheter i hvert enkelt land, utviklet borgerkrigen i Zaïre (DR Kongo) seg til en regional storkrig med direkte involvering fra sju afrikanske stater – i tillegg til flere geriljagrupper, og med påfølgende multinasjonal intervensjon med mandat fra FN. Krigen utspant seg fra andre halvdel av 1990-årene og må sees i sammenheng med krigen i Rwanda, men har også forbindelser til konflikten i Angola og borgerkrigene i Burundi, Sudan, Uganda og Kongo-Brazzaville.

Under borgerkrigen i Rwanda fant et folkemord sted i 1994, da en halv til én million mennesker ble drept. Hovedsakelig var det medlemmer av mindretallsgruppen tutsi som ble myrdet av hutuer. Samme år tok den tutsi-dominerte Front patriotique rwandais (FPR) makten i landet, og det sittende (hutu-)regimet flyktet til det østlige Zaïre. Den nye rwandiske regjeringen fryktet at det gamle regimet ville reorganisere seg i Zaïre, og FPR-regjeringen så seg derfor tjent med å støtte opprøret som i 1996 brøt ut. Rwanda og Uganda engasjerte seg begge i opprøret mot president Mobutu Sese Seko i det østlige Zaïre. Helt siden selvstendigheten i 1960 hadde Kongo vært preget av betydelige motsetninger innenfor en kulturelt svært sammensatt statsdannelse. Under den kalde krigen var Mobutu en av USAs nærmeste allierte i Afrika, men var senere blitt mer en belastning. Presidenten hadde derfor liten støtte da opprørshæren Alliance pour la libération du Congo-Kinshasa (AFDL), ledet av Laurent Kabila, inntok Kinshasa i 1997.

Mens krigen i utgangspunktet var en maktkamp i Kongo, ble det snart en regional storkrig. I alt ti stater var innblandet i krigen, Afrikas første kontinentale krig. I motsetning til under den kalde krigen var dette en afrikansk krig, en konflikt om regional politisk innflytelse og økonomisk gevinst. Opprinnelig (1996–98) ble Kabilas opprørsstyrke nokså åpent støttet av Angola, Rwanda og Uganda, men soldater fra Burundi og Tanzania skal også ha deltatt. Eritrea var en politisk alliert i kulissene. Særlig aktiv var Rwanda, som deltok militært i erobringen av Kinshasa. Rwanda og Uganda var nære allierte fra borgerkrigen i Rwanda, og stod sammen i støtten til Kabila; fra 1998 stod de sammen i støtten til et nytt opprør fra Øst-Kongo, rettet mot Kabila. Mens Burundi, Rwanda og Uganda vendte Kabila ryggen, valgte Angola fortsatt å støtte ham. Sammen med Namibia og Zimbabwe sende Angola militære avdelinger til Kongo. Også Tsjad og Sudan sendte soldater og materiell til støtte for Kabila, som også ble bistått av rwandiske hutu-soldater, både fra den tidligere regjeringshæren og hutumilitsen Interahamwe.

Til kompletteringen av krigsbildet hører også borgerkrigen i Sudan og væpnede opprør i det nordlige Uganda, borgerkrig i Burundi og Republikken Kongo – alle nabostater til Den demokratiske republikken Kongo. Borgerkrigen i DR Kongo var dertil i seg selv en arena for regional intervensjon – med styrker fra Angola og Tsjad, eks-president Mobutus spesialstyrker så vel som europeiske leiesoldater og UNITA involvert. DR Kongo var følgelig ikke bare åsted for sin egen borgerkrig, men av flere kriger. Et nytt opprør i det østlige Kongo i 1998 slo en kile i alliansen mellom Rwanda og Uganda, og i 1999 brøt det ut kamper mellom rwandiske og ugandiske styrker inne i Kongo – der de støttet hver sine deler av den kongolesiske opposisjonen, som også utkjempet kamper seg imellom. Kamper mellom rwandiske og ugandiske enheter brøt ut på ny i 2000, og særlig var kampene i den viktige byen Kisangani harde. Krigen i DR Kongo vedvarte inn på 2000-tallet, med store sivile tap – vel så mye som følge av fordriving, sult og sykdom som av direkte krigshandlinger.

Ved midten av 1990-årene vokste det frem konturene av en ny politisk-militær allianse, fra Eritrea til Angola og Sør-Afrika – gjennom Etiopia, Uganda, Rwanda og Kongo. Denne aksen, basert på land som støttet Kabila, hadde nære forbindelser til USA. Amerikanerne så derved ut til å få et nytt politisk fotfeste i Afrika, til dels på bekostning av Frankrike. Det er hevdet at USA spilte en aktiv rolle i konflikten i Sentral-Afrika, bl.a. ved å gi militær trening til soldater fra Rwanda, Uganda og Kongo, og at de forsynte rebellene med etterretning. Alliansen falt imidlertid sammen 1998–2000, da Angola og Rwanda/Uganda havnet på hver sin side i den nye Kongo-konflikten, og Eritrea og Etiopia tørnet sammen i en grensekrig.

I 1990-årene opplevde om lag en tredel av Afrikas stater borgerkrig eller borgerkrigslignende tilstand: I Algerie, Angola, Burundi, Djibouti, Elfenbenskysten, Etiopia, Guinea-Bissau, Kongo–Brazzaville, Kongo–Kinshasa, Lesotho, Liberia, Mali, Mosambik, Rwanda, Senegal, Sentralafrikanske republikk, Sierra Leone, Somalia, Sudan, Tsjad og Uganda var det borgerkrig. I flere andre land var det en utbredt voldsutøvelse, dels på grunn av sosiale og kulturelle motsetninger, som i Kamerun, Kenya og Nigeria, dels politiske som i Zimbabwe, eller i form av utstrakt voldskriminalitet, som Sør-Afrika har vært sterkt preget av. Også andre land var preget av sterke politiske motsetninger, som Madagaskar og Togo.

I 1960- og 1970-årene intervenerte flere ikke-afrikanske stater militært i kriger og konflikter i Afrika, fremfor alt Frankrike. Flere av krigene i Afrika har avstedkommet multinasjonal, militær intervensjon, dels i regi av FN, dels av regionale, afrikanske organisasjoner. FN iverksatte fem fredsoperasjoner i Afrika frem til 1990 (Egypt, Kongo, Angola, Namibia); i 1990-årene var det 15 operasjoner (Angola, Vest-Sahara, Somalia, Mosambik, Uganda–Rwanda, Liberia, Rwanda, Tsjad–Libya, Sierra Leone, Sentralafrikanske republikk, Etiopia–Eritrea, Kongo).

Flere av FNs største og mest krevende operasjoner er gjennomført i Afrika, derunder to av de nyere, i Sierra Leone og DR Kongo. United Nations Mission in Sierra Leone (UNAMSIL) måtte i 2000 få støtte fra britiske styrker, da den var under sterkt press fra opprørere. FN-styrken i Kongo, Mission de Nations Unies en République démocratique du Congo (MONUC), ble i 2003 forsterket av en fransk styrke i Øst-Kongo. Flere av FNs operasjoner i Afrika har vært mindre vellykket, og til dels mislykket – derunder operasjonene i Rwanda og Somalia. FN ble i 1994 sterkt kritisert for på det nærmeste å trekke sin styrke ut av Rwanda da folkemordet startet, og for ikke å ha grepet inn da styrken der ble kjent med at et folkemord var i gjære. Dette skyldtes også de vanskelige erfaringene fra operasjonen i Somalia året før, som særlig påførte USA tap – og som bidro til skepsis i FN mot nye operasjoner i Afrika. Operasjonen i Somalia regnes som FNs minst vellykkede, mens  operasjonene i Namibia og Mosambik, med henholdsvis overgangen til selvstendighet og frie valg etter en fredsavtale som endte borgerkrigen, fremholdes som blant de mest vellykkede.

Et flertall av de afrikanske land har deltatt i fredsoperasjoner i FN-regi. Flere har også deltatt i rene afrikanske operasjoner. Ghana og Nigeria har vært sentrale i den vest-afrikanske fredsstyrken ECOMOG, etablert av ECOWAS, som først ble satt inn i Liberia, deretter i Sierra Leone, Guinea-Bissau og Elfenbenskysten. Seks afrikanske regionale organisasjoner har iverksatt fredsoperasjoner, derunder også SADC til Lesotho (1998) og Kongo (1998). OAU gjennomførte flere mindre operasjoner, mens dens etterfølger, Den afrikanske union (AU), igangsatte sin første operasjon i Burundi i 2003. Sør-Afrika og Nigeria er de to regionale stormaktene i Afrika sør for Sahara, og det stilles særlige forventninger til deres deltakelse i konfliktløsing og fredsbevaring. Da AU ble etablert i 2002, ble det lagt stor vekt på instrumenter for å forhindre og løse konflikter, og unionen arbeider for en felles sikkerhetspolitikk. Unionens fredsbevarende styrker settes inn i operasjoner iverksatt av AU og FN. Tiltaket er ment å redusere Afrikas avhengighet av utenlandske militære fredsstyrker, men avhenger i stor grad av finansiering utenfra. Nigeria har vært en meget aktiv deltaker, særlig i Vest-Afrika, mens Sør-Afrika lenge var mer nølende da det sørafrikanske forsvaret måtte reorganiseres etter maktskiftet i 1994. Fra 1999 har Sør-Afrika forpliktet seg politisk til økt deltakelse i regional konfliktløsing, og landet har deltatt i operasjoner i Etiopia–Eritrea, Lesotho, Kongo og Burundi. Flere land bistår afrikanske stater med utdanning og utrustning, og land som Storbritannia og USA har hatt egne programmer for å trene afrikanske fredssoldater.

Etter den kalde krigen har det vært lett tilgang på lettere våpen. Særlig etter østblokkens sammenbrudd kom det en flom av håndvåpen til Afrika. Våpnene havnet i stor utstrekning hos kriminelle og opprørsgrupper og ble i tiltagende grad betalt ved illegal eksport av diamanter og andre råvarer. Spredningen av slike våpen er et av Afrikas største sikkerhetsproblem, og bidrar til økende voldskriminalitet i flere land. Blant de hardest rammet i så måte er Kenya og Sør-Afrika. I 1990-årene var det også en økende leiesoldat-aktivitet i Afrika, i form av vestlige selskap som leide ut militær ekspertise for trenings- eller sikkerhetsoppdrag.

Etter terroranslaget mot USA 11. september 2001 ble det rettet fornyet oppmerksomhet mot Afrika som et mulig område terrorister kunne søke tilhold og operere fra. De første angrep al-Qaida rettet mot amerikanske mål fant sted i Afrika: 7. august 1998 ble USAs ambassader i Kenya og Tanzania utsatt for bombeangrep, med til sammen 224 drepte (hvorav 12 amerikanere) og rundt fem tusen sårede. Også i 2002 var det et terroristangrep i Kenya, da et hotell i Mombasa ble bombet og 15 mennesker ble drept, samtidig som et israelsk passasjerfly ble forsøkt skutt ned ved Mombasa. Deler av Afrika, med manglende statlig styring og dårlig bevoktede grenser, kan være egnet operasjonsområde for terrorgrupper, og USA har rettet oppmerksomheten mot Afrikas horn og det østlige Afrika, og særlig Somalia, Sudan og Kenya. al-Qaida antas å ha et eget nettverk på kysten av Kenya og Tanzania, samt på Komorene. En somalisk gruppe, al-Ittihad al-Islamiya, blir av USA regnet som en del av al-Qaidas nettverk. Osama bin Laden hadde en periode (1991–96) sin base i Sudan, som også lenge stod på USAs liste over land som støtter terrorisme, og FN innførte i 1996 sanksjoner mot landet. Disse ble hevet i 2003, etter at regjeringen i Sudan hadde delt sin etterretningsinformasjon og samarbeidet med det internasjonale samfunn om en fredsavtale i landet. USA bombet i 1998 en farmasøytisk fabrikk i Sudan, som ble mistenkt for å produsere kjemiske stridsmidler, som hevn for terroranslagene i Øst-Afrika. USA opprettet 2002 en avdeling for å bekjempe terrorisme på Afrikas horn, og USAs president lanserte i 2003 et initiativ for å bistå Djibouti, Eritrea, Etiopia, Kenya, Tanzania og Uganda i kampen mot terrorisme. Det er også frykt for at det skal være grobunn for terrorisme i flere land med sterkt svekket statlig kontroll og sterke kriminelle nettverk – så vel som utbredt fattigdom, som i Liberia og Somalia samt i muslimske samfunn, derunder i Nigeria, hvor det er motsetninger mellom muslimske og andre deler av landet.

Kriger og konflikter har hatt alvorlige sosiale følger utover de mange millioner som er drept i krigene etter selvstendigheten. Ifølge Flyktningregnskapet 2016 finnes det 18,6 millioner flyktninger i Afrika – flere enn noen annen verdensdel. Konfliktene bidrar også til ytterligere destabilisering, og forsinkelse av politisk normalisering. En av de sosiale sider ved konfliktene i Afrika er også den utstrakte bruken av barnesoldater. På begynnelsen av 2000-tallet var det anslått at det var ca. 120 000 soldater under 18 år i Afrika sør for Sahara, flest i Angola, Burundi, Etiopia, Kongo, Liberia, Rwanda, Sierra Leone, Sudan og Uganda. Konfliktene anses også som en medvirkende faktor til spredningen av aids i Afrika.

Til utfordringene som det store antall konflikter og kriger skaper, hører gjenreisingsarbeidet etter at konflikten er bilagt. Dels dreier dette seg om fysisk gjenoppbygging, dels om mental rehabilitering. Etter maktskiftet i Sør-Afrika i 1994 var landets sannhets- og forsoningskommisjon et viktig instrument, hvor mange saker fra apartheid-tiden ble belyst med vitnemål, i den hensikt å legge epoken bak seg. Etter folkemordet i Rwanda ble det opprettet en internasjonal domstol i Arusha, Tanzania, for å etterforske og stille de ansvarlige for retten. En domstol ble i 2003 også opprettet av myndighetene i Sierra Leone, støttet av FN og med internasjonale dommere.

I kolonitiden var Afrikas primære oppgave i den internasjonale arbeidsdelingen å forsyne kolonimaktenes industri med råvarer, sekundært å være et marked for de samme lands industriprodukter. Kolonienes næringsliv, i praksis jordbruk og gruvedrift, ble innrettet på å tjene kolonimaktenes interesser. For jordbruket betydde det at de beste arealene ble satt av til eksportproduksjon av produkter som bomull, sisal, jordnøtter, kaffe, te, sukker og kakao. I settlerkoloniene ble den beste jorden også beslaglagt av hvite innvandrere, hvilket har etterlatt en svært skjev fordeling særlig i land som Namibia, Sør-Afrika og Zimbabwe, og som særlig i Zimbabwe har skapt betydelige problemer. Som følge av det koloniale produksjonsmønsteret stod de afrikanske statene ved selvstendigheten derfor i et sterkt avhengighetsforhold til de tidligere kolonimaktene. Denne avhengigheten har vedvart. Noen land er særlig avhengig gjennom en ensidig eksport av et lite antall produkter, fra jordbruk eller gruvedrift.

Med få unntak (Algerie, Nigeria, Sør-Afrika, Zimbabwe) har det ikke lyktes land med mineralforekomster å utnytte disse i oppbyggingen av egen industri. De fleste stater har støtt på problemer som mangel på teknologi og kapital, til dels også motstand fra transnasjonale selskaper som i stor grad kontrollerer handel og foredling av råvarer. Land med store inntekter fra eksport av olje (Angola, Gabon, Republikken Kongo og Nigeria) har heller ikke lykkes i å utnytte disse i vesentlig grad. Flere av Afrikas fattigste stater har hatt betydelige inntekter fra oljeutvinning på 2000-tallet, deriblant Ekvatorial-Guinea, São Tome og Tsjad. Afrikas økonomiske avhengighet har på flere områder økt de senere årene, blant annet er Afrika mer avhengig av utenlandsk bistand enn andre deler av verden, men er også økonomisk avhengig gjennom en betydelig utenlandsgjeld. Den koloniale arven har gjort økonomisk utvikling vanskelig, og landene har i tillegg lidd under politisk ustabilitet, vanstyre og naturgitte problemer – forsterket av globale økonomiske reguleringer.

Med et svekket økonomisk utgangspunkt er Afrika sør for Sahara sårbar for globalisering. Afrika befinner seg ikke på siden av internasjonal økonomi; tvert imot har kontinentet fra kolonitiden vært sterkt integrert i den – men er i stor utstrekning prisgitt beslutninger fattet andre steder. Strukturtilpassingen som Verdensbanken, IMF og de fleste bistandsytere krevde gjennomført i 1980-årene var en tilpassing til et liberalisert, globalt marked som Afrika i liten utstrekning har nytt godt av – og som har kostet mange afrikanere dyrt i form av svekkede offentlige tilbud. Ulike land har forsøkt ulike utviklingsveier, men få har lykkes i å bedre befolkningens kår i vesentlig grad. Flere land har de siste par tiårene vært preget av økonomisk og sosial tilbakegang.

Fire av fem afrikanske land får mer enn halvparten av sine eksportinntekter fra bare én eller to råvarer. For disse er et hovedproblem at råvareprisene på det internasjonale marked er sterkt varierende, og at det derfor er vanskelig å planlegge den økonomiske utviklingen. Det samme gjelder for land som er tilsvarende avhengig av mineraleksport, som Guinea (bauxitt) og Zambia (kobber). For de råvareproduserende landene har også bytteforholdet på det internasjonale marked gått i deres disfavør: mens prisene har holdt seg lave eller sunket, har prisen på importvarene steget jevnt og trutt. Fra tidlig i 1970-årene økte i tillegg prisen på olje sterkt og førte til store finansielle problemer for en rekke afrikanske land. I enkelte land er det blitt sterkt forsømt på grunn av en for ensidig satsing på gruvedrift og forsøk på industrialisering (Nigeria og Zambia), mens det i andre land har vært hardt rammet av tørke (Sahel og det sørlige Afrika) eller av krig (Angola, Mosambik og Sudan). Enkelte land har hatt fremgang på jordbrukssektoren og er i gode år selvforsynte med matvarer (Kenya, Malawi, Sør-Afrika og Zimbabwe) – men tidvis rammet av tørke.

I mange afrikanske land klarer ikke økning i jordbruksproduksjonen å holde tritt med befolkningsveksten, og Afrika har den høyeste prosentvise andel av underernærte mennesker i verden. Kronisk matvareusikkerhet rammer over en firedel av befolkningen, og ca. 200 millioner lider av feilernæring. Denne utviklingen skyldes ikke alene en sterk folketilvekst og svekkede produksjonsmuligheter grunnet epidemier, men også en politisk satsing på økt produksjon for eksport, til dels til fortrengsel for matproduksjon. Denne politikken rammet jordbruket ved at subsidier på kunstgjødsel ble fjernet og prisstabiliteten for produsentene forsvant gjennom privatisering av omsetningsorganer. Elfenbenskysten, Kenya, Uganda, Ghana og São Tomé og Príncipe er eksempler på land som har satset mye av sin økonomiske utvikling på eksportproduksjon i jordbruket.

Internasjonale handelsregimer og sterk subsidiering av landbruket i EU og USA er også med på å svekke afrikansk jordbruk og eksport. Den høye folketilveksten og manglende økonomiske veksten tilsier at det blir et hardt press på dyrkbar jord og et stort underskudd på arbeidsplasser. Det er i flere land allerede for lite jord og stigende arbeidsledighet, da det ikke finner sted en økonomisk vekst som skaper tilstrekkelig med sysselsetting. Også miljøet er skadelidende under denne utviklingen, og stadig større deler av Afrika utpines. Særlig er det hardt press på skogen, hvor 80 prosent av kontinentets energibehov hentes fra. Afrikas tropiske skoger er også under hardt press, både på grunn av omfattende regulert uttak og illegal hugst for eksport. De største gjenværende regnskogene i Afrika er i den sentrale delen av kontinentet, og presset er særlig stort i Ekvatorial-Guinea, Gabon, Kamerun og de to Kongo-statene.

Afrika er mange ganger blitt hardt rammet av tørke, som i sin tur har ført til hungersnød. Særlig hard var tørken i 1984–85, men også senere er store områder – særlig i Sahel, Afrikas horn og det sørlige Afrika – blitt tørkerammet. Disse gjentatte hendelsene har også sammenheng med jordbrukspolitikken som er blitt ført, og den utarming av jorden som for hard beskatning medfører. Det er anslått at klimaendringer vil skape alvorlig tørke i Afrika også i årene som kommer – og skape ytterligere sult.

I mange afrikanske land har de offentlige utgiftene, og ikke minst militærkostnadene, vært mye høyere enn inntektsnivået skulle tilsi. Staten har i de fleste afrikanske land vært sterkt involvert i næringslivet, hvilket endret seg gjennom en omfattende privatisering fra slutten av 1980-årene. Privatiseringen var et ledd i en økonomisk krisepolitikk som et flertall av de afrikanske stater slo inn på. Det internasjonale valutafondet (IMF) og Verdensbanken krevde strukturtilpasning for å yte nye lån og kreditter. Samtidig stilte flere enkeltland som yter bistand tilsvarende krav, såkalt kondisjonalitet. Kravene var i utgangspunktet primært av økonomisk art; i 1990-årene kom det også krav om demokrati og godt styresett. Strukturtilpasningspolitikken medførte nedskjæring av offentlige utgifter, devaluering av valutaen og privatisering, og er kritisert fordi den i uforholdsmessig stor grad rammet de svakeste i samfunnet, og fordi den ikke tok tilbørlig hensyn til lokale forhold. Det er også reist kritikk mot en gjennomgående anbefaling i denne politikken, om å produsere mer råvarer for eksport. Kritikerne har også fremholdt at strukturtilpasningspolitikken ikke så mye har vært myntet på at Afrika skal komme seg ut av krisen, som at de afrikanske land skal bli i stand til å tilbakebetale sin gjeld. Politikken har også hatt negativ effekt på den gjennomsnittlige inntektsveksten, som vokste i årene 1960–80, for deretter å synke i 1980- og 1990-årene.

Handelsmønsteret som ble lagt i kolonitiden er bare delvis endret, idet Afrika fortsatt mest eksporterer uforedlede råvarer og importerer ferdigvarer. Afrikanske lands handel med andre land i Afrika utgjør bare ca. 12 prosent av samlet eksport, som domineres av et fåtall land: Elfenbenskysten, Ghana, Kenya, Nigeria, Sør-Afrika og Zimbabwe. Mye intra-afrikansk handel skjer imidlertid illegalt, og blir ikke registrert.

Både tørke og krig har ført til at Afrika er den del av verden som har flest flyktninger, enten folk har flyktet til et naboland eller lever som flyktninger i sitt eget land. Flertallet av flyktningene er såkalte internflyktninger, flyktninger i eget land, og er derfor ikke beskyttet av internasjonale konvensjoner. Blant mange særskilte problemer de interne flyktningene står overfor, er den store spredningen av landminer og andre eksplosiver. Disse er både en årsak til flukt – og til at flyktningene nøler med å vende tilbake, selv om situasjonen for øvrig skulle gjøre det mulig. Landminer er brukt i en rekke konflikter. Det er anslått at det er 40 millioner landminer i Afrika, spredd i vel 20 land med 140 millioner innbyggere. Hardest rammet er i Angola, hvor det er anslått å være 15 millioner miner. Til andre sterkt berørte land hører Eritrea, Etiopia, Liberia, Mosambik, Rwanda, Somalia, Sudan, Tsjad og Uganda. I Nord-Afrika ligger det store antall miner fra andre verdenskrig i Egypt, Libya og Tunisia. Årlig blir ca. 12 000 mennesker drept av landminer i Afrika, langt flere skadet. Minene har ikke bare helsemessige virkninger, men også sosiale og økonomiske – idet de reduserer muligheten for et normalt samfunnsliv og hindrer effektivt jordbruk. Det pågår rydding etter miner i mange land, men arbeidet er kostbart og tidkrevende.

Siden 1980-årene har den globale hiv-epidemien rammet Afrika sør for Sahara hardere enn noen annen del av verden. FNs samordningsorgan for aids (UNAIDS) anslår at 24,7 millioner mennesker er smittet av hiv i denne regionen (2013). Dermed står regionen sør for Sahara i dag for nærmere 70 prosent av verdens hiv-tilfeller. Da epidemien begynte å spre seg for alvor i Afrika fra midten av 1980-årene, var utbredelsen størst i det østlige Afrika, rundt Victoriasjøen. Et tiår senere var utbredelsen størst i det sørlige Afrika, hvor nærmere 40 prosent av den voksne befolkningen var smittet i enkelte land. Flest smittede finnes i Sør-Afrika og Swaziland. I Afrika spres smitten vesentlig gjennom seksuell kontakt, og flere kvinner enn menn er smittet. I flere hardt rammede land, deriblant Uganda og Zambia, synes epidemien å være på tilbakegang eller å ha flatet ut, mens situasjonen i Botswana, Lesotho, Namibia og Swaziland er blitt betegnet som katastrofal. Epidemien påfører Afrika en enorm ekstrabyrde, dels i form av det menneskelige tap og den omfattende lidelse, dels fordi de sosiale mekanismer i mange lokalsamfunn går i oppløsning. Økonomisk legger epidemien økt press på helsestellet og -utgiftene, og den rammer først og fremst den yrkesaktive og produktive befolkningen. Sykdommen rammer også sterkt i miljøer med høy utdannelse. I de hardest rammede delene av Afrika regnes aids-epidemien som en reell trussel mot den videre økonomiske og sosiale utvikling, og Verdensbanken har antydet at den sterkeste økonomien i Afrika sør for Sahara – Sør-Afrika – står overfor «komplett økonomisk kollaps» i løpet av tre generasjoner hvis landet ikke får bekjempet epidemien. I flere land er aids den fremste dødsårsak for folk i aldersgruppen 15–59 år, og i Botswana, Lesotho, Swaziland og Zimbabwe reduserer den voksnes gjennomsnittlige levealder med 20 år. I det sørlige Afrika var dødeligheten blant voksne tidlig på 2000-tallet høyere enn 30 år tidligere.

I 2016 var verdens lavest forventede levealder i Tsjad (50,2 år) og Guinea-Bissau (50,6 år). Sør-Sudan, Den sentralafrikanske republikk, DR Kongo og Somalia er blant de fattigste landene i Afrika; Seychellene, Gabon og Ekvatorial-Guinea blant de rikeste.

Malaria er fortsatt svært utbredt, og krever særlig mange barns liv. Årlig dør ca. én million av malaria på verdensbasis, 92 prosent av dødsfallene skjer i området sør for Sahara (2015). Om lag 40 prosent av offentlige helseinvesteringer i Afrika går til bekjempelse av malaria. Mens vaksinasjonsprogram har redusert utbredelsen av en del sykdommer, har tuberkulose rask fremgang i Afrika, med ca. 20 prosent av tilfellene på verdensbasis. På slutten av 1990-årene ble det også satt søkelys på en omfattende handel med mennesker i deler av Afrika; av barn som billig arbeidskraft i Vest-Afrika, og av kvinner til sex-industrien i Europa. Afrika er den del av verden hvor barnearbeid skal være mest utbredt, med ca. 40 prosent av alle barn i aldersgruppen 5–14 år i arbeid.

Den vedvarende økonomiske krisen og de voksende sosiale problemene gjør behovet for internasjonal bistand stort. Det var i 1980- og 1990-årene flere større satsinger i FN-regi for å hjelpe Afrika ut av krisen, uten at disse i avgjørende grad bidro til å få fart på den økonomiske utviklingen. Afrika har vært den største mottaker av norsk bistand gjennom 50 år, og er fremdeles den regionen som mottar mest norsk bistand. Sør-Sudan, Malawi, Tanzania, Etiopia og Uganda er blant de største mottagerlandene (2015). Fordelt på sektorer går mest norsk bilateral bistand til Afrika til utdanning, dernest helse. 

En vesentlig årsak til sykdom i Afrika er manglende tilgang på rent vann og dårlige sanitære forhold. Over en kvart million afrikanere mangler tilgang på rent vann. Dette, og flere andre forhold som hindrer sosial utvikling, skyldes fattigdom. Fattigdom er det alvorligste hinder for fred og sikkerhet – og for utvikling i sin alminnelighet.

Toppmøtet i Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) vedtok i 2001 et integrert rammeverk for den politiske, sosiale og økonomiske utvikling av Afrika: The New Partnership for Africa's Development (NEPAD), initiert av statsoverhodene i Algeria, Egypt, Nigeria, Senegal og Sør-Afrika. Hovedmålene er å utrydde fattigdommen og sette afrikanske land på rett kurs mot bærekraftig vekst og utvikling, stanse marginaliseringen av Afrika i globaliseringsprosessen og akselerere kvinners stilling. NEPAD ligger til grunn for arbeidet til Den afrikanske union

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.