Berlinkonferansen var en internasjonal konferanse i Berlin i 1884–1885 som delte opp Afrika mellom kolonimaktene. Konferansen regnes som høydepunktet i det imperialistiske kappløpet om Afrika.

På 1870-tallet var europeiske tilstedeværelse i Afrika begrenset til kysten og noen kolonier helt sør og nord på kontinentet. På 1870-tallet økte imidlertid de koloniale ambisjonene, også blant europeiske stormakter som fra før kun hadde begrenset aktivitet på kontinentet.

Spesielt hard var rivaliseringen mellom Frankrike og Storbritannia. Frankrike økte sin innflytelse i et belte fra Vest-Afrika og østover, mens Storbritannia ekspanderte nordover fra Kapp-kolonien, og sørover fra Egypt. Portugal ønsket på sin side å ekspandere fra sine områder på vestkysten, dagens Angola, mot områdene på østkysten, i dagens Mosambik.

Den direkte utløsende årsaken til Berlinkonferansen var ambisjonene til den tyske rikskansleren Otto von Bismarck. Som en ny stormakt i Europa mente han at det var naturlig at også Tyskland skulle ha kolonier. Aktivitetene til Kong Leopold av Belgia uroet også Bismarck og de andre europeiske statslederne. Leopold var spesielt interessert i Kongo-vassdraget og sendte på 1870-tallet den amerikanske journalisten Henry Morton Stanley på flere ekspedisjoner for å nå kontinentets indre.

Alle europeiske stater ble invitert til å delta i konferansen. Tyskland, Østerrike-Ungarn, Belgia, Danmark, Frankrike, Storbritannia, Italia, Nederland, Portugal, Russland, Spania, Sverige-Norge, Det osmanske riket og USA var til stede. Ingen afrikanske interesser eller ledere representert ved konferansen.

Hvordan handel og ekspansjon skulle foregår langs Kongo-vassdraget og Niger-vassdraget i Vest-Afrika var et viktig fokus under konferansen. Berlinkonferansen trakk opp grensene for kolonimaktenes besittelser i Afrika. Man kom også til enighet om frihandel langs Kongo, Niger og Malawisjøen. Det ble også opprettet en frihandelstat i Kongo, formelt styrt av Kongoselskapet, men under Kong Leopolds beskyttelse. Man ønsket også å få slutt på slavehandelen i Afrika. Avtalen ble undertegnet 26. februar 1885.

Snarere enn å dempe spenningene mellom de europeiske stormaktene, førte Berlinkonferansen til en sterkere rivalisering om innflytelse i Afrika enn tidligere. En av årsakene til dette var et omstridt punkt i avtalen fra 1885 om at man kunne ta besittelse i et område om man kom dit først. Frankrike og Storbritannia møttes i Sudan i 1889, konflikten ble løst ved at de franske troppene trakk seg. Over hele kontinentet førte de nye grensene til en ekspansjon av europeisk militærmakt, og mot slutten av århundret hadde europeiske styrker lagt under seg det meste av kontinentet. I 1895 var de eneste selvstendige territoriene i Afrika Marokko, Etiopia, Liberia og to sultanater i dagens Somalia.

Grensene trukket opp under Berlinkonferansen har, med mindre justeringer, blitt stående til idag. På tross av at de ofte skjærer tvers igjennom tidligere afrikanske riker og områder, vedtok Organisasjonen for Afrikansk Enhet (OAE, senere den Afrikanske Union, AU ) å beholde de kunstige grensene ved uavhengighet, for å hindre en ytterligere oppsplitting av statene. De kunstige grensene er likevel i mange tilfeller fortsatt omstridt, og i flere tilfeller opphav til konflikt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.