Afrikas samtidshistorie

1960 ble kalt «Afrikas år». Dette året ble hele 17 land selvstendige, de aller fleste fra Frankrike, men også Belgisk Kongo og flere britiske kolonier fikk sin selvstendighet.

I oktober 1960 talte Ghanas president Kwame Nkrumah til generalforsamlingen i FN og ba om at alle resterende afrikanske land også måtte bli selvstendig. Nkrumahs appell ble fulgt opp av et vedtak i generalforsamlingen som slo fast alle koloniserte folks rett til selvstendighet.

Tre år senere ble Organisasjonen for afrikansk enhet (OAE) dannet. Organisasjonens hovedformål var at alle koloniene på kontinentet skulle få sin selvstendighet. I de første årene etter selvstendighet var mange land preget av en slags politisk og økonomisk optimisme. Denne inspirerte også i resten av verden, blant annet borgerrettsbevegelsen i USA.

Det ble imidlertid fort klart at de nylig selvstendige statene stod ovenfor store utfordringer. Kolonimaktene hadde i varierende grad utviklet koloniene sine, og i mange land kun for å ta ut naturressurser. Disse naturressursene, om det var mineraler som gull, olje og diamanter, eller jordbruksvarer som gummi, bomull, kakao eller palmeolje, ble ikke bearbeidet lokalt, men skipet uraffinert til kolonisentre i Europa. Dette holdt de tidligere kolonilandene i et avhengighetsforhold til de tidligere kolonimaktene. Fordi koloniene i stor grad var bygget på å ta ut naturressurser, var det heller ikke satset på utdanning for befolkningen.

Med store lån, ofte fra tidligere kolonimakter, men også fra internasjonale organisasjoner som Verdensbanken, satte mange land i gang store og ambisiøse prosjekter. Men prosjektene gikk ikke alltid som planlagt og den store pengestrømmen førte med seg korrupsjon og uro i mange land. I Ghana, som ble regnet som noe av en ledestjerne, førte dette til statskupp i 1966.

Ikke alle land fikk selvstendighet uten kamp. I løpet av 1900-tallet hadde flere områder fått en betydelig europeisk befolkning, spesielt gjaldt dette områder i sør, deler av Øst-Afrika og Algerie i Nord-Afrika. Disse landene var bosetterkolonier.

Da resten av de franske koloniene fikk sin selvstendighet, pågikk fortsatt en blodig krig i Algerie. Krigen hadde pågått siden 1954 og selv om Frankrike ønsket å gi Algerie selvstendighet, satte franske bosettere i kolonien seg imot dette. Landet fikk til slutt sin selvstendighet i 1962.

Portugal var ikke klar for å gi slipp på det de kalte sine oversjøiske territorier. Siden slutten av 1400-tallet hadde portugisiske sjøfarere tatt i besittelse flere øygrupper utenfor Vest-Afrikakysten, samt Guinea Bissau, Angola og Mosambik på fastlandet. I stedet for nå å gi disse selvstendighet, sendte Portugal nye skip med portugisere til Afrika. Det brøt ut krig i alle koloniene på fastlandet som følge, frigjøringskriger som skulle fortsette til 1974. Da snudde portugisiske offiserer og soldater, lei av de langtrukne kolonikrigene, mot det portugisiske regimet. Etter nellikrevolusjonen i 1974, fikk de portugisiske koloniene selvstendighet i 1975.

For de fleste britiske koloniene var overgangen til selvstendighet fredelig, unntaket var igjen land med stor europeisk befolkning. Kenya hadde en helt spesiell plass i det britiske imperiet, og på 1950-tallet slo britene ned Mau Mau-opprøret Kenya. Da andre britiske kolonier fikk sin selvstendighet i 1960, ble det avholdt en konferanse om Kenya i London. Kenyas europeiske bosettere motsatte seg at det skulle avholdes valg og gis selvstendighet til Kenya. Disse måtte allikevel etter hvert gi seg og Kenya ble selvstendig i 1962.

En lignende utvikling så man i Rhodesia. Tre forskjellige områder utgjorde Føderasjonen av Rhodesia og Nyasaland, og i 1963 ble Nord-Rhodesia til Zambia, og Nyasaland til Malawi. Men i Sør-Rhodesia fantes det en stor befolkning av europeisk avstamning. Rhodesia erklærte til slutt selvstyre ledet av Ian Douglas Smith i 1967, men nektet å gi den svarte majoritetsbefolkningen noe politisk innflytelse.

Sør-Afrika hadde vært dels selvstendig siden 1910, og i 1961 fikk de også full selvstendighet. Men som i Rhodesia ville ikke det hvite mindretallet gi fra seg makt til majoritetsbefolkningen. Sør-Afrika kontrollerte også Sørvest-Afrika, dagens Namibia. Heller ikke her hadde majoritetsbefolkningen noen innflytelse. Mens det ene landet etter det andre fikk selvstendighet utover på 1960- og 1970-tallet, befestet mindretallsregimene sør på kontinentet seg.

Etter Angola og Mosambiks selvstendighet i 1975 ble disse landene en slags front mot Sør-Afrika og Rhodesia i sør. Mot slutten av 1970-tallet gikk Ian Smiths regime mot slutten, og i 1980 ble Rhodesia til Zimbabwe. Nå var Sør-Afrika igjen alene, omgitt av en rekke mer eller mindre fiendtlige stater, kalt frontlinjestatene, som huset geriljabevegelser som ønsker å frigjøre også Sør-Afrika og Namibia. Sør-Afrika svarte på truslene med å blande seg i borgerkrigene i Angola og Mosambik, og også militarisere Namibia. Supermaktene blandet seg også inn; Sovjetunionen og Cuba støttet frontlinjestatene, mens USA gikk inn med støtte til opprørere som også fikk støtte fra Sør-Afrika. Krigen om det sørlige Afrika ble således også en del av den kalde krigen.

Utover på 1970- og 1980-tallet forsvant mye av optimismen som hadde preget de første tiårene etter selvstendighet. På tross av at det var tatt opp store utenlandslån uteble mye av den forventede utviklingen. Politisk uro og korrupsjon preget mange land, og i flere hadde militæret tatt makten.

Flere steder på kontinentet pågikk også langvarige og kostbare kriger. Kontinentets grenser, streket opp av kolonimaktene under Berlinkonferansen i 1884–1885 lå fast, men dette ga opphav til en rekke konflikter som truet med å dra noen av kontinentets største land i stykker. I Sudan brøt det ut et opprør alt før selvstendigheten i 1956. Offiserer fra de søndre delene av landet fryktet at eliter fra nord ville dominere det nye landet. Med ett opphold, mellom 1973 og 1984, varte den sudanske borgerkrigen fra 1955 til 2005.

I Nigeria brøt det ut et opprør for selvstendighet i den østlige delen av landet, i Biafra. Biafrakrigen varte fra 1967 til 1970, og var en av de første store separatistkrigene på kontinentet. I det sentrale Afrika brøt det ut flere konflikter i kjølvannet av Kongos, som fikk navnet Zaïres, selvstendighet. Øst i landet kom det til opprør i det ressursrike Katanga, opprøret ble etterfulgt av et kupp i 1965 som brakte en offiser ved navn Mobutu Sese Seko til makten. Både Nigeria og Zaïre ble styrt av militærdiktatorer fram til 1990-tallet.

Etiopia var aldri blitt kolonisert og ble fram til 1974 styrt av keiser Haile Selassie. I 1974 hadde derimot befolkningen fått nok av hans ineffektive regime. Foranledningen for opprøret mot Selassie var en hungersnød, men snart ledet komiteer kjent som Derg an. Innad i Dergen tok Mengistu Haile Mariam kontrollen. Etter at Etiopia ble erklært som republikk i 1975, vokste imidlertid misnøyen med Dergen, ikke minst blant landets studenter. Svaret fra militærkomiteene var utrenskninger. Minst 2000 ble drept under den røde terroren og langt flere torturert. Mange etiopiere flyktet og dannet senere en frigjøringsfront. Det ble også dannet en frigjøringsfront nord i landet, som kjempet for selvstendighet for Eritrea. Sistnevnte ble selvstendig i 1991, da ble også Mengistu styrtet.

Selv om Angola fikk sin selvstendighet fra Portugal i 1975, fortsatte tre forskjellige frigjøringsbevegelser å slåss om makten. Angola ble snart en slagmark i krigen om Namibia og Sør-Afrika, da myndighetene i Angola ga geriljabevegelser fra nabolandene mulighet til å trene i og operere fra Angola. På 1980-tallet vokste det internasjonale presset på Sør-Afrika. Landet gikk også på et militært nederlag i Angola, og mot slutten av 1980-tallet ble det startet samtaler både med den namibiske frigjøringsbevegelsen Swapo og sørafrikanske ANC. I 1989 gikk Sør-Afrika med på å trekke seg ut av Namibia, mot at kubanere og sovjetere som hadde deltatt på Angolas side i krigen der, også trakk seg ut.

Etter Namibias selvstendighet lå forholdene til rette også for å få slutt på krigen i Angola, samt slutt på mindretallsstyre i Sør-Afrika. Det siste lyktes gjennom forhandlinger som førte fram til Sør-Afrikas første frie valg i 1994. I Angola vendte man imidlertid tilbake til krig etter et ikke like vellykket valg i 1992.

Også andre steder på kontinentet falt gamle regimer på denne tiden. I Somalia falt i 1991 militærdiktatoren Muhammed Siad Barre, som hadde sittet med makten siden 1969. Samme år erklærte den nordlige delen av landet, Somaliland, seg selvstendig. Resten av tiåret var Somalia i krig.

I Rwanda var det også borgerkrig, og i april 1994 initierte et presset regime et folkemord. I løpet av 100 dager ble om lag én million mennesker drept, de fleste fra folkegruppen tutsi. De ansvarlige for folkemordet flyktet inn i nabolandet Den demokratiske republikken Kongo, og drev sivile fra folkegruppen hutu med seg. Dette førte igjen til uro i Kongo, og tre år etter folkemordet ble diktatoren Mobutu Sese Seko avsatt av opprørere fra øst. Dette stoppet imidlertid ikke krigen i Kongo hvor det nå hadde skjedd en fragmentering av de krigførende partene. Nye opprørere i øst hadde etter hvert støtte fra Rwanda, Burundi og Uganda, mens opprørsgeneral Laurent-Désiré Kabila, som nå hadde makten i Kinshasa hadde støtte fra Angola, Namibia, Tsjad og Zimbabwe. Også milits fra Sudan var involvert i krigen som kalles Afrikas første verdenskrig.

Også i Vest-Afrika var 1990-tallet urolig. I Liberia ble diktatoren Samuel Kanyon Doe, som selv hadde tatt makten i et kupp i 1980, styrtet i 1989. Doe ble styrtet av Charles Taylor som umiddelbart ble utfordret av Prince Johnson. Krigen varte, med et opphold mellom 1996 og 1999, fram til 2003. Taylor var også involvert i krigen i nabolandet Sierra Leone som raste i samme periode. Krigen hadde brutt ut i 1991, og varte fram til 2002

Flere av konfliktene i løpet av 1990-tallet fikk fortsette fordi de krigførende partene hadde adgang til store naturressurser. I noen tilfeller handlet krigene også om kontroll med disse ressursene. Mens krigførende parter i Angola, Liberia og Sierra Leone tjente penger på diamanter, forsynte partene i krigen i Kongo seg med mineraler som kobolt og gull. Myndighetene i Angola hadde også tilgang på olje.

Mens Afrika på 1970- og 1980-tallet ennå var preget av militærkupp og militære regimer, innførte mange land i løpet av 1990-tallet flerpartisystem. I en del land, som noen av de nevnt over, ble overgangen brutal. I andre var overgangen mer fredelig.

Ved inngangen til et nytt årtusen var optimismen tilbake. I 2002 ble Organisasjonen for afrikansk enhet (OAE) til Den afrikanske union (AU). Tanken var å skape en mer dynamisk og bedre integrert politisk enhet på kontinentet, ikke ulik Den europeiske union i Europa. Mens hovedformålet til OAE hadde vært full selvstendighet for hele kontinentet var målet for AU økonomisk og politisk utvikling.

Denne utviklingen ble forespeilet gjennom økonomiske planer som New Partnership for African Development (Nepad) og opprettelsen av egne fredsbevarende styrker og mekanismer for konflikthåndtering. Mange av krigene som hadde preget 1990-tallet tok også slutt de første årene i det nye årtusen. Det ble fred i Sierra Leone i 2001, i Liberia og Angola i 2002, krigen i Den demokratiske republikken Kongo tok en pause i 2003 og det ble i 2005 inngått en fredsavtale i Sudan. Med på å stabilisere situasjonen i blant annet Sierra Leone, Liberia og Somalia var regionale fredsbevarende styrker fra ECOWAS og AU. Man snakket om afrikanske løsninger på afrikanske problemer, og i Etiopias hovedstad Addis Abeba ble det bygget et nytt stort hovedkvarter for AU.

Optimismen ble ledsaget av kraftig økonomisk vekst i mange afrikanske land. I mange land, spesielt de som hadde store ressurser, lå veksten på mellom sju og femten prosent i løpet av det første tiåret etter 2000. Etter hvert opplevde også enkelte land uten store råvareressurser vekst.

Samtidig opplevde også kontinentet en oppblomstring av islamistisk ekstremisme. Flere terrorgrupper har operert i Afrika; al-Qaida rettet sitt første angrep mot USAs ambassader i Kenya og Tanzania i 1998, og al-Qaeda i Maghreb (AQIM) har stått bak aksjoner i flere land. I Nigeria har terrorgruppen Boko Haram stått bak en rekke angrep mot sivilbefolkningen; i Somalia har al-Shabaab også angrepet mål i Kenya, inklusive et kjøpesenter i Nairobi i 2013. I Nord-Afrika har Den islamske stat (IS) fått fotfeste særlig i Libya. Sammenbruddet i Libya førte også til at det blusset opp borgerkrig i Mali i 2013. I Nord-Uganda, det sørlige Sør-Sudan og Den sentralafrikanske republikk herjet den kristenfundamentalistiske Herrens motstandshær, ledet av Joseph Kony, med bruk av barnesoldater, bortføringer og seksuell vold.

Også annen uro fortsetter. I 2011 ble Afrikas yngste land opprettet, Sør-Sudan. To år senere, i 2013 brøt det imidlertid ut ny borgerkrig. Borgerkrigen fortsetter også i nabolandet Den demokratiske republikken Kongo, og i Somalia. I alle disse områdene og Mali utgjør afrikanske styrker hovedbestanddelen i fredsbevarende styrker som er på plass for å stabilisere disse landene.

• Afrika
• Økonomi og næringsliv i Afrika
• Berlinkonferansen
• Organisasjonen for afrikansk enhet (OAE)
• Den afrikanske union (AU)