Partisystem, betegnelse som i statsvitenskap brukes om et lands politiske partier sett som et hele. Forskning omkring partisystemer er i utpreget grad komparativ, dvs. den benytter seg av sammenligninger mellom land. Innen denne forskning har det vært vanlig å legge vekt på to forhold som kjennetegner partisystemet; for det første hvor mange partier et system består av, og for det annet hvilke og hvor store motsetninger partiene i et system representerer.

Det sondres hovedsakelig mellom toparti- og flerpartisystemer. Av og til tales det også om ettpartisystemer, men et partis rolle blir svært spesiell i et slikt system; det vil virke nærmest som en statlig institusjon. Topartisystemer, eller tilnærmede topartisystemer, finner man i første rekke i Storbritannia og andre engelsktalende demokratier. I Vest-Europa for øvrig og i Skandinavia dominerer flerpartisystemet; Tyskland og Østerrike har imidlertid hatt tilnærmede topartisystemer.

Valgordningen spiller åpenbart en rolle for partiantallet. Den britiske og amerikanske ordning, med flertallsvalg i enmannskretser, har bidratt til å skape og opprettholde topartisystemene der. På det europeiske kontinent og i Skandinavia har forholdsvalgordningen medvirket til at flerpartisystemer er blitt det vanlige. Men konfliktlinjene i samfunnet er også av betydning for partiantallet – og for så vidt også for valgordningen. Med flere og klare konfliktlinjer øker sannsynligheten for flerpartisystem og for forholdsvalgordning.

Et partisystem reflekterer i stor grad de viktigste motsetninger i et samfunn. Da partiene vokste frem i Storbritannia på 1700-tallet og i andre land vesentlig på 1800-tallet, reflekterte de i stor grad motsetningen mellom by og land. I Norge spilte denne konflikten en klar rolle ved fremveksten av Venstre og Høyre. Motsetningen mellom religiøse interesser og sekulære strømninger førte også i flere land til partidannelser. På Kontinentet ble de liberale, og siden de sosialistiske partier samlingspunkt for antiklerikale strømninger, mens kristelig-demokratiske partier ble etablert for å forsvare religiøse verdier. I Norge oppstod Kristelig Folkeparti i 1933 som et forsvar for den tradisjonelle religion. Etniske og språklige konflikter har også i flere land påvirket partisystemet; det finnes f.eks. separate flamske (nederlandsktalende) og vallonske (fransktalende) partier i Belgia; i Spania og Canada er det spesielle språklig-kulturelle separatistpartier i hhv. Baskerland, Cataluña og Québec.

På 1900-tallet var imidlertid motsetningene mellom arbeidere og arbeidsgivere (eller middelklassen) den partimessig viktigste. Nesten alle vestlige land har relativt store arbeider- eller sosialistpartier (unntaket er USA) og sterke middelklasseorienterte, ofte konservative, partier. Konflikter med økende aktualitet, som motsetningene mellom de to kjønn, og mellom de over og de under 65 år, har ennå ikke påvirket partisystemene. De har hittil i stedet skapt spenninger innad i de enkelte partier.

De tradisjonelle skillelinjers betydning er imidlertid synkende i mange vestlige land. Det har ført til større velgermobilitet og kan etter hvert endre de etablerte og stort sett gamle partisystemer i mer radikal grad. Det kan endog gjøre at partienes betydning som rekrutteringsorganer til politikken svekkes, kanskje at partienes rolle blir overtatt av andre organer eller mekanismer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.