Elefanter. En afrikansk elefant på savannen i Øst-Afrika.

Shutterstock. begrenset

Elefanter, eneste nålevende pattedyrfamilie i ordenen elefantdyr eller snabeldyr (Proboscidea). De største av alle landdyr.

Hodet er stort, øynene små, ørene store og pannen fremstående; det siste skyldes en enorm utvikling av pannebenets hulheter (pneumatiske rom) som står i forbindelse med nesehulen. Pannebenet er 30 cm tykt hos voksne dyr. Også andre av skalleknoklene er «pneumatisert» på lignende måte. På dette vis blir kraniets overflate sterkt forøkt, og skaper feste for de kolossale musklene. Nesen er forlenget til en snabel som tjener som føle- og gripeorgan; den berører jorden når dyret står i oppreist stilling. Skilleveggen mellom nesegangene springer ved enden av snabelen frem til en fingerlignende dannelse, som er kledd med en bløt og meget følsom hud. Like under snabelen er den trekantede munnen med underleppen trukket ut i en nedhengende spiss. Føttenes knokler er korte og fast forbundet ved svære båndmasser. Alle føtter har 5 tær, de fleste er forsynt med små hover som lett faller av. Halen er kort med en hårdusk i enden. Huden er enormt fortykket og ligger i grove folder, besatt med spredte, stive hår. Hjernen er liten i forhold til dyrets størrelse (hos fullvoksne 5–6 kg). Drektigheten varer 18–22 måneder.

Melketannsettet består av en liten, meget dårlig utviklet støttann og tre melkejeksler. Det blivende tannsett består av en støttann i hver halvdel av overkjeven og tre jeksler i hver kjevehalvdel. Hunnene av indisk elefant utvikler sjelden støttenner. Se også elfenben.

Elefantene er planteetende og kan gjøre skade på skog og plantasjer. De spiser daglig en matmengde som tilsvarer vel 4 % av kroppsvekten. Maten føres inn i munnen med snabelen, og dyret drikker ved å suge snabelen full av vann og sprøyte det inn i munnen. De er flokkdyr som dels lever i grupper med voksne hanner, og dels i familiegrupper som anføres av en gammel hunn. Familiegruppen består av nært beslektede hunner og deres ikke kjønnsmodne avkom. Her er de sosiale båndene meget sterke, og dyrene viser ofte atferd som tyder på samarbeid. Voksne hanner holder som regel sammen i små flokker som stadig skifter i størrelse og sammensetning, og hvor de sosiale båndene er svake med lite av tegn som tyder på noe samarbeid mellom dem. I brunsttiden utkjempes blodige kamper mellom hannene, og de fordrevne hannene lever som eneboere. Elefantene trives best i fuktig varme, de svømmer lett, løper hurtig og foretar lange vandringer.

Den afrikanske elefanten kan bli ca. 36 år, den indiske ca. 70 år. Dyr over 80 år hører med til sjeldenhetene.

Loxodonta africana,har enorme, vifteformede ører. Støttennene kan bli meget store, hos gamle hanner med en gjennomsnittlig lengde på 2,5 m, hos hunner 1,6 m. Hunnens er meget spinklere og lettere enn hannens. Skulderhøyden er ca. 3 m. Hunnen veier 2700–3500 kg, hannen 4500–5300 kg hos den største underarten, savanneelefanten. I Angola ble det i 1955 skutt en hannelefant som hadde en skulderhøyde på vel 4 m og levendevekt nesten 11 tonn. Den tyngste kjente støttann veier omkring 120 kg. Kinntennenes tyggeflate har ca. 10 lameller. Den afrikanske elefanten ble temmet allerede i oldtiden. Den lever i skoger og steppetrakter i Afrika, sør for Sahara og ble tidligere sterkt etterstrebt for elfenbenets skyld. Fortsatt forekommer ulovlig jakt. Se også elfenben.

Afrikansk elefant har vært delt i underartene savanneelefant og skogselefant. Nye studier tyder på at skogselefant bør skilles ut som en egen art, Loxodonta cyclotis. Den er mindre og mørkere enn savanneelefanten, den har støttenner som ikke krummer like mye og ører som er mindre og rundere i formen. Dvergelefant er mest trolig en dvergform av skogselefant.

Elephas maximus,er litt mindre, med lavere ben og mindre ører. Den har en skulderhøyde på 2,5–3 m og en vekt på opptil 4500 kg. Pannen er sterkt hvelvet, siste kinntann med inntil 24 lameller. Den er temmet i India og lever i skogregioner i det sørøstlige Asia, på Sri Lanka og Sumatra. En del eksemplarer er innført til Borneo og forvillet der.

De eldste elefantdyrene, Moeritherium, er kjent fra tidlig i tertiær (eocen, 55–50 mill. år siden) i Afrika, bl.a. Egypt. Moeritheriumvar på størrelse med en tapir, manglet ekte snabel, men hadde forlengede fortenner (begynnende støttenner) både i over- og underkjeve. Videre utvikling førte til større dyr, lengre snabel og færre og samtidig mer kompliserte kinntenner. Hjørnetennene forsvant, liksom alle fortennene bortsett fra ett eller to par, som ble støttenner. Ordenen snabeldyr eller elefantdyr kan deles i tre underordener:

1) Moeritheroidea(levde fra eocen til oligocen) med familien Moeritheriidae.

2) Deinotheroidea(levde fra miocen til pleistocen) med familien Deinotheriidae.

3) Elephantoidea(nålevende, oppstod i oligocen) med familiene Gomphotheriidae, Mastodontidae og Elephantidae.

De store deinotheridene hadde nedoverbuede støttenner i underkjeven, se Deinotherium. Gomphotheriidaeomfatter mange arter med støttenner både i over- og underkjeven. Flere hadde forlenget underkjeve, iblant med brede, flate støttenner. Mastodontidaehadde støttenner i overkjeven. Kinntennene var uten sement i kronen, og det var alltid mer enn fire kinntenner i munnen av gangen (se Mastodon). Elephantidae, som bl.a. mammut og nålevende elefanter tilhører, har alltid støttenner i overkjeven. Kinntennene har alltid sement i kronen, og det er bare fire kinntenner i munnen av gangen.

Flere hundre arter elefantdyr er kjent fra fossilfunn i Afrika, Europa, Asia og Nord-Amerika. I pleistocen vandret noen arter inn i Sør-Amerika, hvor de siste døde ut for ca. 1500 år siden.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.