På landsbygda er det vanlig at det tradisjonelle jordbruksarbeidet faller på kvinnene. Her sees noen kvinner som maler korn til mel.

Corel. begrenset

Afrika er et svært sammensatt kontinent, som det i bare begrenset grad gir mening å omtale under ett. Ett hovedskille går mellom landene nord og sør for Sahara, hvor det oftest er sistnevnte som inkluderes når det generaliseres rundt Afrikas utvikling. Et annet skille går mellom et fåtall land med store eksportinntekter fra oljeutvinning og/eller en relativt stor industribase, som Nigeria og Sør-Afrika og land som verken har en velutviklet industribase eller råvarer av betydning, som f.eks. Somalia. Samtidig som det er til dels ekstreme ulikheter mellom land, er det også likheter og fellestrekk – ikke minst i forhold til økonomisk og sosial utvikling. Enkelte afrikanske land har få naturressurser, andre er blant de mest ressursrike i verden. Afrika som kontinent har store uutnyttede ressurser, både i form av mineraler og energi og landbruksarealer – men mangler i all vesentlighet kapital og kompetanse. Afrika har også en rik natur, med en biodiversitet som også har en kommersiell verdi, bl.a. til turisme. Til nå har disse rikdommene imidlertid i stor utstrekning blitt brukt til å utvikle landene i nord.

Afrika ble kolonisert for at Europa skulle kunne utnytte de store naturressursene og samtidig skape markeder for europeiske ferdigvarer. Denne fundamentale arbeidsdeling – eksportør av råvarer og importør av ferdigvarer – gjelder i vesentlig grad fortsatt, og er en hovedårsak bak Afrikas mangelfulle utvikling. Europeisk og amerikansk dominans og innflytelse på en rekke områder har bidratt til at Afrika sør for Sahara har sakket akterut i forhold til alle andre regioner. Særlig var rike jordbruksområder og mineralressurser attraktive for kolonimaktene, og begge sektorer ble innrettet med tanke på eksport. Samferdselsårene ble bygd ut for å bringe eksportvarene til utskipingshavner – ikke for å fremme lokal samfunnsutvikling. Ved selvstendigheten stod derfor de afrikanske land i et sterkt avhengighetsforhold til de tidligere kolonimaktene, etter hvert – bl.a. som følge av gjeld og bistandsbehov – til Nord generelt. En annen hovedårsak til den mangelfulle utviklingen i Afrika er politisk ustabilitet og vanstyre, med en rekke statskupp og diktaturer – til dels oppmuntret og støttet av vestlige land. Flere av Afrikas til dels svært ødeleggende kriger har også vært aktivt fremmet av land i Nord, ikke minst av de to supermaktene Sovjetunionen og USA i 1970- og 1980-årene, bl.a. i Angola, Etiopia og Mosambik. Etter den kalde krigen har en rekke borgerkriger, bl.a. i Kongo, Liberia, Sierra Leone og Somalia, ført til store materielle ødeleggelser og menneskelige lidelser. Fra midten av 1980-årene er utbredelsen av hiv/aids blitt et alvorlig problem, som ikke bare er medisinsk og sosial, men også et vesentlig hinder for økonomisk utvikling.

Krigene, med kapitalbehov for import av våpen, har utarmet Afrika på mange måter og bidratt til gjeldsproblemet, som særlig oppstod i kjølvannet av økte oljepriser i 1970-årene. I slutten av 1990-årene var utenlandsgjelden til landene i Afrika sør for Sahara på ca. USD 235 milliarder, dvs. ca. 11 % av utviklingslandenes gjeld – mot ca. 5 % av denne gruppens inntekter. Selv om Afrikas gjeld nominelt sett ikke er så høy som andre regioners, er gjeldsbyrden høyere. Rundt tusenårsskiftet brukte Afrika sør for Sahara ca. USD 13,5 milliarder per år på gjeldsbetjening, og brutto gjeld per innbygger er høyere enn brutto nasjonalinntekt per innbygger. Samtidig er Afrika den mest bistandsavhengige del av verden. I 1990-årene sank imidlertid bistandsoverføringene fra nord – fra USD 26,6 milliarder i 1990 til USD 16,4 milliarder i 2000; deretter har det på ny vært en økning. G8-landene forpliktet seg på sine toppmøter i 2002 og 2003 til økt innsats for utvikling i Afrika, med vekt på sosial utvikling. Økningen i bistanden er likevel ikke tilstrekkelig for at Afrika kan nå målene nedfelt i FNs tusenårsmål fra 2000. Heller ikke den økonomiske veksten er på nivå for å realisere disse målene; det krever årlig vekst på ca. 7 %. I 2002 var det bare 5 av 53 land i Afrika som nådde dette nivået. I fem land var det tilbakegang. Bistanden er på godt under en tidel av hva OECD-landene bruker på jordbrukssubsidier, som i seg selv er et hinder for afrikansk utvikling. Flere land er sterkt avhengige av bistand, som utgjør opptil 60–70 % av enkelte statsbudsjett (Uganda og Mosambik). Afrika har fra 1970-årene vært hovedsatsingsområdet for norsk utviklingshjelp, og 2,4 milliarder kroner (52 %) av norsk bilateral bistand gikk i 2002 til afrikanske land. Sju av de ti største mottakerlandene det året var afrikanske: Tanzania, Mosambik, Uganda, Zambia, Etiopia, Sør-Afrika og Angola – med førstnevnte som største enkeltmottaker, med 354 mill. kroner (8 % av samlet bilateral bistand). Av sju hovedsamarbeidsland var i 2003 fem afrikanske: Tanzania, Mosambik, Uganda, Zambia og Mali; andre samarbeidsland i Afrika var Angola, Etiopia, Eritrea, Mali, Nigeria og Sør-Afrika. Bistand er en hjelp til å utvikle land, men skaper samtidig avhengighet. Næringsutvikling er en viktig del av utviklingshjelpen, men avhenger av at også privat kapital gjøres tilgjengelig. Afrika mottar en uforholdsmessig liten andel av verdens utenlandsinvesteringer, til tross for at avkastningen de senere år har vært større enn i andre regioner. Afrika mangler også hjemlig kapital for investering i økt næringsutvikling. En stor del av investeringene har kommet i tilknytning til privatisering av statsforetak, men privatiseringen har hatt omfang bare i en håndfull land (primært Sør-Afrika, Ghana, Nigeria, Zambia og Elfenbenskysten), og bare et mindre antall har vært større foretak. Lave spare- og investeringsrater er et hovedproblem for Afrikas utvikling. Gjeldsbetjening har samtidig bidratt til en betydelig kapitalflukt. En rekke land har vært ute av stand til å betjene utenlandsgjelden, og flere tiltak har vært satt i verk for å møte problemet. Flere gjeldsletteprogram er etablert, men det ble i 1980-årene også iverksatt vidtrekkende strukturtilpassingsprogram, utarbeidet og fremtvunget av IMF og Verdensbanken, for å bedre landenes evne til å håndtere sine økonomiske kriser – og utenlandsgjeld. Strukturtilpasningspolitikken er kritisert fordi den i uforholdsmessig stor grad har gått ut over de svakeste i samfunnet, og fordi den har tatt begrenset hensyn til lokale forhold. Det er også reist kritikk mot en gjennomgående anbefaling i denne politikken, om å produsere mer råvarer for eksport – noe som bl.a. har ført til økt produksjon, men lavere priser.

Til tross for økende urbanisering, er størstedelen av Afrikas befolkning fortsatt sysselsatt i jordbruket. Det er i de fleste land, over lengre perioder, sterkt forsømt pga. av altfor ensidig satsing på gruvedrift og forsøk på industrialisering, mens det i andre land har vært hardt rammet av tørke eller krig. I mange afrikanske land klarer heller ikke økningen i jordbruksproduksjonen å holde tritt med befolkningsveksten. Flere land er sterkt avhengig av ett eller et fåtall eksportprodukter, enten fra jordbruk eller gruveindustri, og er således sterkt sårbare for svingninger i etterspørsel og pris på de internasjonale markedene. For de råvareproduserende landene har også internasjonale bytteforhold gått i deres disfavør: mens prisene har holdt seg lave eller sunket, har prisen på importvarene steget. Afrikanske land handler primært med land utenfor Afrika – dels pga. innarbeidede mønstre fra kolonitiden (med liten komplementaritet landene imellom), dels pga. mangelfulle transportruter. Afrika er integrert i den globale økonomi, afrikanske økonomier er lite integrert. En rekke samarbeidsorganisasjoner er opprettet for å fremme økt handel og integrasjon, derunder (2001) Den afrikanske union – som bl.a. bygger på NEPAD (New Partnership for Africás Development), et program for økt samarbeid og utvikling. Afrika har et voksende fattigdomsproblem, og en rekke av verdens minst utviklede land er afrikanske. På flere sosiale områder har Afrika hatt en tilbakegang de seneste år, og det er store forskjeller innad i de fleste land, bl.a. med hensyn til inntektsfordeling.

Flertallet av Afrikas befolkning er bosatt på landsbygda og sysselsatt i landbruket. Fra førkolonial og kolonial tid er jordbruk viktigste næringsvei, basert på små bruk. Flere av kolonimaktene innførte plantasjeøkonomi for å styrke en eksportrettet produksjon, bl.a. av bomull og sukker, kaffe og te, palmeolje og jordnøtter. Samtidig ble lokale småbønder oppmuntret til å produsere for eksport, bl.a. kaffe, kakao og tobakk. Slik, og gjennom tvangsskatt, ble jordbruket i stor utstrekning innrettet mot eksport. Store deler av Afrika er godt egnet for ulike typer landbruk, men bare få land er selvforsynt med matvarer. Dels skyldes dette innretting mot eksport og få incentiver for matvareproduksjon, dels en generell neglisjering av bondestanden og jordbruket, dels mange års krig så vel som perioder med tørke i flere regioner. Totalt blir ca. 1/3 av arealet i Afrika sør for Sahara nyttet til landbruk i en eller annen form, størstedelen som beitemark. Husdyrhold, særlig geiter, sauer og kveg, er utbredt i mange samfunn. Bare rundt 6 % av arealet er dyrket mark, og det er særlig mangelfull og usikker vanntilførsel som begrenser nydyrking; kunstig irrigasjon er kapitalkrevende, samtidig som det krever betydelige vannreserver å trappe fra. I enkelte land drives fortsatt plantasjedrift, men i hovedsak er afrikansk landbruk også i dag basert på småbruk. Mange av disse baserer seg fortsatt på tradisjonelle dyrkingsformer og vekster – hvilket i en del tilfeller har vist seg vel så effektivt som mer moderne metoder utprøvd andre steder i verden, bl.a. i forhold til å ta vare på miljøet og forhindre erosjon og tørke.

Matvareproduksjonen varierer fra en region til en annen, med hirse som utbredt i Sahel-området, mais i det sørlige Afrika. Ris dyrkes både i Vest-Afrika og deler av det sørlige; det samme gjelder flere kornslag, deriblant hvete. Rotvekster som kassava og søtpoteter er utbredt over store deler av kontinentet. Grønnsaker og frukt dyrkes både for lokalt konsum og i tiltagende grad for eksport; de senere år har flere land også etablert en betydelig eksport av blomster. Enkelte land har et betydelig husdyrhold, noen også eksport, bl.a. fra Sahel og Afrikas horn til den arabiske verden og fra det sørlige Afrika til Europa. Eksport av jordbruksvarer hindres av importrestriksjoner, og svekkes av utstrakte subsidier av amerikansk og europeisk landbruk. I Afrika har det samtidig vært en reduksjon i støtten til jordbruket, bl.a. gjennom fjerning av subsidier til gjødsel og oppløsning av statlige innkjøpsorgan som sikret bøndene garantert pris og oppgjør – mye som følge av strukturtilpassingspolitikken iverksatt etter krav fra Nord.

Omkring 1/5 av Afrika er dekket med skog, og dette utgjør ca. 15 % av Jordens skogareal. Skogbruket har likevel en forholdsvis beskjeden økonomisk betydning. Det aller meste av veden brukes lokalt til brensel. I de fattigste landene dekker trevirke nesten hele energibehovet (hovedsakelig matlaging og oppvarming). Det som eksporteres er vesentlig tømmer av edle løvtreslag, særlig mahogni, okumé og afrikansk nøttetre. De viktigste produsentlandene er Elfenbenskysten, Gabon, Ghana og Nigeria. Landene i Nord- og Sør-Afrika mangler tilstrekkelige skogressurser og må importere tømmer og trevirke.

Selv om Afrika har en lang kystlinje og mange elver og sjøer, spiller fisket en forholdsvis liten rolle de fleste steder. De største fangstene blir tatt av Sør-Afrika, Angola, Marokko og Senegal. Fiskere fra andre verdensdeler driver et betydelig havfiske utenfor kysten av Vest- og sørlige Afrika. Sild, sardiner og ansjos utgjør de viktigste fiskeslag etter kvantum. Det foregår også en del fiske og fiskeoppdrett i innlandssjøene.

Afrika er svært rikt på mineralforekomster, og flere land – som Angola, Kongo og Sør-Afrika – er blant verdens rikeste i så måte. Mineraler er utvunnet fra førkolonial tid; fremfor alt gull, som i betydelig grad bidrog til Europas interesse for Afrika, og kobber. Gull og salt var viktige handelsvarer og betalingsmiddel. Afrika har en vesentlig andel av verdens forekomster av en rekke sentrale mineraler, men mange påviste forekomster blir ikke utnyttet, dels pga. manglende investeringer, dels pga. lite utbygd infrastruktur og transportnett. De rikeste mineralforekomstene finnes i det sørlige og sentrale Afrika, og Sør-Afrika er det enkeltland som i størst grad har utnyttet dem – hvilket også skyldes tilgangen på kapital og teknologi. Blant de mineraler som genererer størst inntekter er olje, diamanter og gull. Gull er tradisjonelt utvunnet særlig i deler av Vest-Afrika og i det sørlige Afrika, fremfor alt Sør-Afrika. Diamanter utvinnes i det sørlige, sentrale og vestlige Afrika, med Angola, Botswana, Kongo (Kinshasa), Namibia, Sentralafrikanske republikk Sierra Leone og Sør-Afrika som betydelige produsenter. Flere andre mineraler utvinnes i betydelige mengder, bl.a. jernmalm (Angola, Liberia, Nord-Afrika), kobber (Kongo (Kinshasa), Zambia, Zimbabwe), fosfat (Marokko, Mauretania), kull (Nord-Afrika, Sør-Afrika), mangan (Gabon, Ghana, Sør-Afrika), bauxitt (Guinea, Ghana, Sierra Leone), uran (Niger, Sør-Afrika). Olje er blitt en svært viktig inntektskilde for flere land, og produksjonen i Afrika sør for Sahara er størst i Nigeria og Angola, i Nord-Afrika i Algerie, Egypt og Libya. Flere land har – eller er i ferd med å få – stor produksjon, derunder Gabon, Kamerun, Kongo (Brazzaville), São Tome, Tunisia og Tsjad. Flere av Afrikas kriger etter selvstendigheten har bl.a. dreid seg om kontrollen med mineralutvinning, som i Kongo (derunder provinsen Katanga), Angola og Sierra Leone. Illegal utvinning av mineraler har bidratt til å finansiere disse krigene – både for regjeringer og opprørere.

Afrika sør for Sahara er den minst industrialiserte region i verden, hvor forekomsten av råvarer så vel som energi, samt tilgjengeligheten av arbeidskraft, ikke er tilstrekkelig systematisk utviklet for å fremme industrireising. Dette skyldes mye arven fra kolonitiden, da Afrika ble gjort til en eksportør av råvarer og importør av ferdigvarer – som del av en internasjonal arbeidsdeling. Satsing på industrireising, oppmuntret av internasjonal bistand, i 1970-årene mislyktes, og bare få land har bygd opp en industri av omfang. De fleste land har en liten industrisektor, med hovedvekt på produksjon av næringsmidler (foredling av jordbruksvarer), tekstilindustri og fremstilling av andre enkle varer for lokalt forbruk. Afrikanske lands eksport av industrivarer er svært liten, og i hovedsak avgrenset til regionale markeder. I 1980-årene var det et oppsving i noen få land som satset på industrireising i såkalt eksportsoner, der det ble tilbudt fordelaktige vilkår for investorer som ville satse på produksjon for eksport – bl.a. på Mauritius. Mest industrialisert er Sør-Afrika, samt Egypt og Algerie i Nord-Afrika. Enkelte andre stater sør for Sahara med en vesentlig industrisektor er Kenya, Nigeria og Zimbabwe.

Flere afrikanske land er godt posisjonert for å kunne øke industriproduksjonen, basert på rikelige råvareforekomster – både mineraler og landbruksprodukter – og store energireserver. Flere land, bl.a. Angola og Kongo (Kinshasa), har et betydelig utappet hydroelektrisk potensial, men disse betinger store investeringer, bl.a. for å bygge overføringslinjer fra produksjonsområdet til markedene – og de vil være i konflikt med miljøhensyn. Særlig i det sørlige Afrika er det omfattende produksjon av elektrisitet for eksport, og det finnes planer for økt produksjon i det sentrale Afrika – for mulig eksport både til det sørlige Afrika og til Europa.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.