Økonomi og næringsliv i Afrika

Kart over økonomisk aktivitet i Afrika

Av /Store norske leksikon ※.

Siden årtusenskiftet har de fleste land i Afrika opplevd økonomisk vekst. Men næringslivet på kontinentet er fortsatt dominert av råvareproduksjon, spesielt mineraler og olje, og jordbruk. Fortsatt er mer enn halvparten av alle afrikanere sysselsatt i jordbruket. Uformell sektor, spesiell innen småhandel og håndverk, utgjør også en stor del av afrikansk økonomi.

Telekommunikasjon og energi er blant de sektorene det er satset på mye de siste årene. Det investeres også i turisme, som er en næring i vekst over store deler av kontinentet.

Råvareøkonomi

Kontinentet ble i sin tid kolonisert i stor grad for å få adgang til store råvareressurser. Mineraler som gull og diamanter i det sørlige og vestlige Afrika, gummi og palmeolje i Sentral- og Vest-Afrika. Det ble også anlagt plantasjeøkonomi og jordbruk i stor skala flere steder på kontinentet, blant jordbruksproduktene var kakao, bomull, kaffe, sisal og sukker.

Avhengigheten av europeiske markeder gjorde at Afrika ble hardt rammet av kollaps i råvarepriser i mellomkrigstiden. Helt sør på kontinentet vokste det fram en økonomi basert på gruvedrift. Det sørlige Afrika har blant annet store mineralressurser i form av gull, kull, diamanter og kobber. Dette beltet av mineralressurser strekker seg nordover til Angola og Den demokratiske republikken Kongo, hvor det også er store forekomster av mineraler som coltan. Regionen har også forekomster av uran.

På 1930-tallet ble det oppdaget olje, i dagens Nigeria. Siden har Vest-Afrika blitt en stor oljeprodusent, land som Angola, Gabon, Ekvatorial Guinea og Nigeria har olje som sin viktigste eksportvare. Det samme gjelder flere land i Nord-Afrika, som Algerie og Libya.

Infrastruktur og industri

Sør-Afrika dyrker og eksporterer en lang rekke jordbruksvarer, ikke minst er landet en betydelig vineksportør. Her sees vinranker på en farm ikke langt fra Cape Town. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Infrastrukturen på kontinentet var i hovedsak bygget for eksport av råvarer. Det betyr at veier og toglinjer går fra havner langs kysten inn mot gruver og plantasjer. Under kolonitiden ble alle råvarene eksportert, og det ble i liten grad bygget opp en foredlingsindustri på kontinentet. Det gjelder fortsatt i flere av landene, spesielt de oljeproduserende landene på vestkysten og de mineralrike landene i Sentral-Afrika.

I det sørlige Afrika, og spesielt Sør-Afrika ble det bygget opp industri rundt gruvedriften. Både gruvene og industrien er arbeidsintensiv og sysselsetter både sørafrikanere og migrantarbeidere fra nabolandene. Sør-Afrika var lenge den største økonomien sør for Sahara, på tross av relativt liten befolkning.

Rett etter selvstendighet forsøkte mange land å bygge ut sin egen industri, for å sikre at mer av ressursene forble på kontinentet. Det ble også satt i gang store infrastrukturprosjekter. For å finansiere det hele tok mange land opp store lån, andre prosjekt ble finansiert gjennom utviklingshjelp.

Den økonomiske utviklingen på kontinentet var allikevel beskjeden. Det har blitt pekt på at det skyldtes at kontinentet fortsatt å eksportere råvarer til gunstige priser for mottagerlandene, ofte de tidligere kolonilandene.

Gjeldskrise og spareprogram

Utover 1980-tallet ble gjelden vanskelig å håndterer for mange afrikanske land. Store lån var tatt opp for å finansiere ny infrastruktur og utvikling, men ikke alle prosjektene var vellykkede og mye midler forsvant også til helt andre ting enn det de var ment til. Blant annet brukte flere afrikanske land store summer på militært utstyr og krig, andre midler forsvant i korrupsjon. I noen land beriket en liten politisk og militær elite seg på statsinntektene.

Utover 1990-tallet ble det derfor stilt strengere krav til pengebruken fra de største kreditorene, nemlig Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet. En del av tiltakene for å kutte i den offentlige pengebruken var upopulære, der i blant kutt i antall offentlige ansatte og subsidiering av enkelte matvarer og drivstoff.

På tross av strengere krav opplevde Afrika en gjeldskrise, og kravene om gjeldsslette økte. Spesielt gjaldt dette land der lån var tatt opp og brukt til militærmateriell, eller var stjålet av korrupte ledere. Mot slutten av 1990-tallet tok FN derfor initiativ for å sanere og slette gjeld til de hardest rammede landene.

En økonomisk renessanse

Deler av Afrika har et svært tørt og karrig jordsmonn. Lite og ustabil nedbør og tradisjonelle arbeidsmetoder gjør avkastningene ofte lave. Bildet er fra Mali, som for en stor del består av ørken eller halvørken. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Det nye tusenåret har ofte blitt kalt Afrikas årtusen. Det ble utkjempet færre kriger enn før på kontinentet, og flere land fikk slettet gjeld. Nå tok også den økonomiske veksten til i flere land. Den økonomiske veksten på kontinentet som helhet passerte veksten i Asia i 2007. Da verden forøvrig ble rammet av økonomisk krise i 2008, fortsatte veksten i mange afrikanske land. Unntaket var oljeeksporterende land, der veksten er helt avhengig av prisen på olje. I hele perioden siden 2000 har Afrika under ett hatt en vekst på nesten fem prosent.

Økonomisk kan Afrika deles opp i flere regioner. Hver region har noen land som leder an i utviklingen. I Nord-Afrika er det flere sterke økonomier, dette skyldes ikke minst olje- og gassindustrien. I sør har Sør-Afrika hatt rollen som økonomisk lokomotiv. I Vest-Afrika, Nigeria. Sistnevnte utfordres av Senegal, Elfenbenskysten og Ghana som alle har opplevd kraftig økonomisk vekst. I Sentral-Afrika er det oljelandet Angola som leder an, over naboen Den demokratiske republikken Kongo. I Øst-Afrika har Etiopia gått forbi Kenya som regionens største økonomi.

Tradisjonelt har de europeiske kolonilandene vært viktige handelspartnere for afrikanske land. Siden 2000 har imidlertid både Kina og India blitt viktige. Som enkeltland er Kina nå Afrika viktigste handelspartner, og mye av råvareeksporten fra Afrika går dit. Men for importvarer ser Afrika fortsatt til EU og tidligere koloniland. Under ett er derfor EU fortsatt Afrikas viktigste handelspartner. Både europeiske land, Kina, India, Indonesia og Tyrkia har de siste årene investert mer i Afrika.

Den regionale handelen har også økt, i takt med at etterspørselen på innad på kontinentet vokser.I 2018 ble den Afrikanske Union (AU) enig om å opprette et frihandelsområde for å ytterligere styrke den kontinentale handelen. Da avtalen trådte i kraft i juli året etter hadde rundt halvparten av alle afrikanske land tilsluttet seg den. Avtalen vil erstatte tidligere regionale handelsavtaler, og på sikt gjøre det lettere å bevege både varer, tjenester og mennesker på tvers av landegrensene på kontinentet.

Mens mye av veksten i Afrika i det første tiåret av 2000-tallet skyldtes høye råvarepriser, har veksten de siste årene kommet i flere sektorer. Mye av veksten har kommet i uformell sektor, som ifølge den Internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) utgjør rundt 40 prosent av all økonomisk aktivitet på kontinentet. Den uformelle sektoren omgår ofte reguleringer og skattlegging, og gir dårlige arbeidsvilkår. Mange land forsøker derfor å få «formalisert» den uformelle sektoren, noe som forventes å gi ytterligere økonomisk vekst og høyere skatteinntekter.

Nye næringer, som mobiltelefoni, har også blitt viktigere. Flere land har også investert i infrastruktur og turisme.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev Christian Stranger-Johannessen

Kan dere rette opp dette? Samtidig som det er til dels ekstreme ulikheter mellom land, er det også likheter og fellestrekk – ikke minst i forhold til økonomisk og sosial utvikling.

svarte Maren Sæbø

Ja, vi er i en prosess hvor det skal revideres, oppdateres og eventuelt skrives en helt ny artikkel. Forhåpentligvis kommer denne i løpet av kort tid

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg