Zimbabwe tilhører en av de lengst befolkede deler av Afrika. Arkeologiske funn fra rundt 500 000 år siden stammer trolig fra forfedrene til det jeger- og sankerfolk som fant tilhold i landet for ca. 20 000 år siden og som det er mange funn etter i form av hulemalerier. De tilhørte trolig san-folket, som levde over hele det sørlige Afrika. De ble senere fordrevet, blant annet til Kalahari-ørkenen, hvor de fortsatt lever. Bantutalende folkeslag innvandret fra Sentral-Afrika fra det 5. århundre e.Kr. og er trolig forfedrene til dagens shonatalende folk. Med bantumigrasjonen ble redskaper av jern, bedre dyrkingsmetoder og fast bosetting introdusert. Betydelige gullfunn ble gjort, og handel med arabiske kjøpmenn på Øst-Afrika-kysten innledet.

Fra 1100-tallet la økonomisk fremgang grunnen for statsdannelser som dels eksisterte ved siden av hverandre, dels etterfulgte hverandre, frem til 1830-årene. Den største av disse er Zimbabwe-dynastiet (ca. 1100–1450), som de godt bevarte Great Zimbabwe-ruinene stammer fra og som har gitt den moderne statsdannelsen dens navn. Dette riket ble etterfulgt av Torwa-dynastiet, som hersket i ca. 200 år. Ifølge muntlig tradisjon flyttet et bantutalende folk kjent som rozvi inn i Zimbabwe på 1300-tallet; deres leder tok tittelen Munhu Mutapa, og på 1400-tallet nådde Munhu Mutapa-riket sin største utstrekning og kontrollerte mesteparten av Zimbabwe samt deler av dagens Mosambik. Riket inngikk avtaler med portugiserne, som fikk ferdes og handle i landet. Portugiserne etablerte handelsstasjoner, og det oppsto konflikter. Riket gikk i oppløsning etter portugisiske militære aksjoner mot riket i 1628–29. Portugisisk handel fortsatte, og også de østlige deler av Zimbabwe ble hjemsøkt av slavehandlere. En klan som brøt ut fra Munhu Mutapa, dannet fra 1680-årene en annen betydningsfull stat, Rozvi-riket, etter hvert med tyngdepunkt i sør og sørvest, blant annet ved å underlegge seg Torwa-staten. Det vokste ikke frem nye sterke statsdannelser etter at Rozvi ble svekket i østlige og sørlige deler av landet, men shonafolket organiserte seg i mindre høvdingdømmer. Buhera, en gammel stat etablert på 1200-tallet, fortsatte å eksistere, men var fragmentert. En rekke småstater sluttet seg sammen i Duma-konføderasjonen.

En større bevegelse av bantutalende folk fra dagens Sør-Afrika fant sted fra 1830, og berørte også Zimbabwe. Tidlig på 1800-tallet kom venda- og sotho-talende folk sørfra og slo seg ned i sør og sørvest. Tidlig i 1830-årene forflyttet ngoni-folk seg gjennom Zimbabwe. De bidro til å svekke Rozvi-riket, men vandret videre og slo seg til lenger nord og øst. Større innvirkning hadde ndebele-invasjonen i 1837, da zulugeneralen Mzilikazi dro nordover og slo seg ned i Matopos i det vestlige Zimbabwe. Han underla seg Rozvi-riket, som etter et forsøk på militær oppstand i 1857 ble slått – og gikk i oppløsning. Samtidig vokste en ndebele-stat frem, som fra 1870-årene hadde sin storhetstid under Mzilikazis etterfølger Lobengula, med angrep mot de mindre shonastatene, som mot slutten av århundret fikk bedre tilgang på våpen og ble bedre i stand til å forsvare seg. Ndebelenes innvandring og statsdannelse har hatt vedvarende innvirkning på Zimbabwe, idet motsetninger mellom ndebele-mindretallet og shona-flertallet er en politisk konfliktdimensjon også i moderne tid.

Fra 1850-årene besøkte europeiske jegere, handelsmenn og misjonærer Zimbabwe, og knyttet bånd til Mzilikazi og Lobengula. Av størst betydning var den gruppe kolonister fra Sør-Afrika som i 1890 slo seg ned i den fremtidige hovedstaden Salisbury (Harare). Invasjonen var et ledd i byggingen av det britiske imperium fra Kapp til Kairo, og ble iscenesatt av Cecil Rhodes, forretningsmann og statsminister i Kappkolonien. Han brukte, med britisk diplomatisk støtte, sitt British South Africa Company (BSAC) til invasjonen, som endte med at kong Lobengula ble avsatt i 1893, etter at han hadde forsøkt å bekjempe inntrengerne, og at hvitt herredømme ble innført også i Matabeleland. Stilt overfor den europeiske trusselen, med beslaglegging av jord og kveg, samt tvangsarbeid, gikk både ndebelene og shonagrupper i 1896–97 til opprør mot okkupasjonen, i hva som er omtalt som den første frigjøringskampen (chimurenga). Ndebelene inngikk en fredsavtale med kolonistene; shonaene ble slått uten noen avtale. Forut for dette, i 1889, hadde portugisiske interesser gjort forsøk på å få fotfeste i det østlige Zimbabwe. Opprørene i 1890-årene fikk langsiktig politisk betydning, både ved å styrke de hvites stilling, til landet ble en britisk koloni med indre selvstyre i 1923, og ved å gi næring til frigjøringskrigen (den andre chimurenga) i 1970-årene.

BSAC fortsatte å styre Rhodesia etter opprørene, og det ble økt europeisk innvandring, etablering av farmer og gruvedrift. Etter første verdenskrig økte kravet om selvstyre, og en avstemning blant landets 34 000 europeiske innbyggere i 1922 ga flertall for selvstyre fremfor sammenslutning med Sør-Afrika-unionen. Da landet deretter i praksis ble selvstendig som en selvstyrt britisk koloni (1923), ble det styrt av et hvitt mindretall på om lag 5 prosent av befolkningen. Diskriminerende lover fra BSAC-styret ble videreført, og det ble institusjonalisert et apartheidstyre som sikret europeisk kontroll over jord og billig afrikansk arbeidskraft. Jorden ble delt i soner og fordelt mellom afrikanere og hvite, hvor de siste fikk en uforholdsmessig stor del og i tillegg de delene som var best egnet for jordbruk.

Den andre verdenskrig førte til økonomisk oppsving i Sør-Rhodesia, og etter 1945 økte den hvite befolkningen fra 80 000 til 205 000 i 1958 – og med det kravet om selvstendighet. Samtidig økte urbaniseringen, også med stor tilflytting av afrikanere, noe som fremmet politisk organisering og krav om like rettigheter. 1953–63 var Sør-Rhodesia del av Den sentralafrikanske føderasjon sammen med Nord-Rhodesia (Zambia) og Nyasaland (Malawi). Føderasjonen brøt sammen da Zambia og Malawi ble selvstendige i 1964. Det hvite mindretallet i Sør-Rhodesia motsatte seg selvstendighet med flertallsstyre, og etter at Rhodesian Front (RF) vant valget i 1965, erklærte den nye regjeringen, ledet av statsminister Ian Smith, Rhodesia for selvstendig stat 11. november 1965. Smiths regime var illegalt og ble fordømt av FN, som i 1968 vedtok økonomiske sanksjoner mot landet. Kolonimakten Storbritannia ønsket ikke å gripe inn overfor rebellene, selv om Rhodesia formelt sett fortsatt var britisk. Under Smiths styre ble raseskillepolitikken strammet til, og tidligere forsøk på liberalisering ble reversert. 2. mars 1970 erklærte Smith Rhodesia for republikk.

Kampen mot hvitt styre i Zimbabwe startet allerede ved invasjonen i 1890, men tilgang til overlegne våpen gjorde at det hvite mindretallet kunne slå motstanden ned. Den politiske kampen for flertallsstyre tok til med tyngde i 1950- og 1960-årene, etter fremveksten av flere politiske og faglige organisasjoner. Nasjonalistpartiet Zimbabwe African People's Union (ZAPU) ble dannet i 1962, ledet av Joshua Nkomo. I 1963 stiftet en utbrytergruppe, ledet av Ndabaningi Sithole, Zimbabwe African National Union (ZANU), senere ledet av Robert Mugabe. I 1964 ble ZAPU og ZANU forbudt. Først i 1971 ble et nytt parti stiftet, African National Council, senere omdøpt til United African National Council (UANC), ledet av biskop Abel Muzorewa.

Fra 1966 var det regulære kamper mellom ZANU og regjeringen. Frigjøringskrigen tok til for alvor i 1972–73, da ZANUs militære gren, Zimbabwe African National Liberation Army (ZANLA), etablerte et nært samarbeid med frigjøringsbevegelsen FRELIMO i Mosambik og etter hvert kunne operere fra frigjort mosambikisk territorium. Mosambiks selvstendighet i 1975 førte til en sterk opptrapping av motstandskampen i Zimbabwe, og til at rhodesiske styrker gjennomførte angrep inn i Mosambik. ZAPUs væpnede gren, Zimbabwe People's Revolutionary Army (ZIPRA), hadde baser i Zambia. Geriljakrigen spredte seg i omfang, og Smith-regimet svarte med å flytte flere hundre tusen mennesker til såkalte beskyttede landsbyer.

I 1976 gikk ZANU og ZAPU sammen i Patriotic Front (Patriotisk front, PF). ZANLA og ZIPRA ble satt under én kommando, men fortsatte i praksis som to separate styrker. Presset av geriljaens fremgang og politisk påtrykk fra Storbritannia, Sør-Afrika og USA, gikk med på å finne en løsning på konflikten med andre og mer moderate afrikanske politikere enn PF. Abel Muzorewa, Jeremiah Chirau og Ndabaningi Sithole godtok i 1978 en ny grunnlov som fortsatt ville sikre det hvite mindretallet stor økonomisk og politisk makt, men hvor alminnelig stemmerett og flertallsstyre skulle innføres. Valget i 1979 ble boikottet av PF, og UANC vant; Muzorewa ble statsminister i hva som ble kalt Zimbabwe-Rhodesia.

Den nye regjeringen fikk ingen internasjonal anerkjennelse og klarte ikke å få slutt på krigen. I 1979 startet nye forhandlinger mellom partene i London, og i desember ble det inngått en avtale som ble grunnlaget for våpenhvile og frie valg. Muzorewas regjering trådte tilbake og en britisk guvernør, Lord Soames, tok over styret i en overgangsperiode frem til valget og selvstendigheten påfølgende år.

I februar 1980 ble det avholdt frie valg. ZANU valgte å stille uavhengig av ZAPU og fikk rent flertall i parlamentet, hvor 20 av i alt 100 seter var reservert for hvite. Alle disse ble i et separat valg vunnet av RF. ZANU vant 57 av de resterende 80 plasser, ZAPU tok 20 og UANC 3. Mugabe dannet en enhetsregjering med medlemmer også fra ZAPU og det hvite mindretallet og ble Zimbabwes statsminister fra selvstendigheten, 18. april 1980. Canaan Banana ble president. Mugabe la stor vekt på forsoning mellom folkegruppene, med forsikringer om at det ikke ville bli iverksatt represalier mot de tidligere undertrykkerne. Det hvite mindretallet mistet sin politiske makt, men beholdt sin dominerende økonomiske stilling. Likevel ble den hvite folkegruppen halvert i løpet av de ti første selvstendighetsårene, til ca. 100 000. Umiddelbart etter selvstendigheten ble de to geriljastyrkene integrert med den rhodesiske hær til én nasjonal forsvarsstyrke.

Ved valget på ny nasjonalforsamling i 1985 gikk ZANU ytterligere frem, og partiet har senere sikret seg rent flertall ved alle valg. I 1987 ble de 20 hvite setene reservert for det hvite mindretallet avskaffet i henhold til grunnloven. Fra 1988 inntrådte en annen grunnlovsendring, som avskaffet statsministerstillingen og gjorde presidentstillingen utøvende, med Robert Mugabe som president. Høsten 1987 ble ZANU og ZAPU slått sammen til ett parti, ZANU-PF. Dette var ledd i et forsøk på å etablere en ettpartistat, som imidlertid senere ble oppgitt. Men ZANU-PFs politiske dominans gjorde i praksis landet til en ettpartistat, helt til nye opposisjonspartier ble dannet i 1990-årene. Zimbabwe Unity Movement (ZUM), ledet av den avhoppede ZANU-veteranen Edgar Tekere, oppnådde betydelig oppslutning ved valget i 1990, men fikk grunnet valgordningen liten plass i parlamentet. Tekere stilte opp mot Mugabe i presidentvalget, og oppnådde 17,0 prosent av stemmene. Flere partier stilte ved parlamentsvalget 1995, men ZANU-PF beholdt sin oppslutning på over 80 prosent av stemmene. Bare ett parti (ZANU-Ndoga, som også ble representert ved valget 1990) i tillegg til regjeringspartiet ble innvalgt i nasjonalforsamlingen. Ved presidentvalget 1996 oppnådde Mugabe 92,7 prosent av stemmene; to veteraner fra kampen mot mindretallsstyret – Abel Muzorewa og Ndabaningi Sithole – stilte mot ham, men trakk seg rett før valget.

Valget i 2000 var første gang en sterk opposisjon klarte å ta sete i parlamentet. Et nytt parti, Movement for Democratic Change (MDC), ble etablert høsten 1999, og fikk 47 prosent av stemmene, mot ZANU-PFs 48,6 prosent. Valgresultatet var et betydelig nederlag for Mugabe, og ZANU-PF tapte særlig oppslutning i de store byene og i Matabeleland. Den store oppslutningen om MDC viste misnøye med ZANUs autoritære styre og var en trussel mot regjeringspartiet, som svarte med tiltagende undertrykking. MDCs leder, tidligere leder av Zimbabwe Congress of Trade Unions (ZCTU) Morgan Tsvangirai, ble flere ganger arrestert og tiltalt for høyforræderi; en rekke medlemmer og tilhengere av MDC ble arrestert, banket opp og drept. Zimbabwe og president Mugabe høstet fra slutten av 1990-årene tiltagende kritikk for brudd på menneskerettighetene, blant anent undertrykking av media og irregulariteter ved valg. Tsvangirai utfordret Mugabe ved presidentvalget 2002, og oppnådde 42 prosent av stemmene, mot Mugabes 56 prosent. Opposisjonen mot regjeringspartiet og presidenten viste seg også da deres forslag til ny grunnlov, lagt frem i folkeavstemning 2000, ble avvist. Forslaget innbar en styrking av presidentens fullmakter og anledning til å konfiskere land fra hvite gårdbrukere til fordeling uten kompensasjon.

Sterk internasjonal kritikk ble tidlig på 2000-tallet også rettet mot regjeringen for dens håndtering av omfordeling av jord, som i henhold til politiske planer skulle skje vesentlig fra hvite storbønder til svarte småbønder. Jordreformen fra 1980-tallet, basert på frivillig og kompensert overdragelse av jord, førte bare i liten grad frem, og var i tillegg forbundet med korrupsjon, som bidro til at overtatt land ikke ble fordelt til jordløse, men ble kjøpt av personer som stod regimet nært. Regjeringen har senere vedtatt lover som tillater direkte ekspropriasjon uten kompensasjon. Slik overtagelse har også skjedd ved utstrakt bruk av terror, og bønder er fordrevet fra sine eiendommer. I 2000 ble om lag 1300 storgårder okkupert av såkalte krigsveteraner, og eierne – samt mange gårdsarbeidere – fordrevet; flere bønder såvel som arbeidere ble drept. Den svært skjeve fordelingen av jord fra Rhodesia, og jordfordeling som en viktig drivkraft i frigjøringskampen og zimbabwisk politikk etter selvstendigheten har gjort at regjeringen har utbredt støtte i befolkningen for kravet om økt takt i omfordelingen av jord. Motstanden mot den økonomiske politikken for øvrig tiltok mot slutten av 1990-årene, da det var flere streiker og demonstrasjoner mot heving av prisen på matvarer samt ilegging av nye skatter.

Det første tiåret på 2000-tallet ble preget av politisk, økonomisk og sosial krise, med fremvekst av autoritært styresett og med et samfunn i oppløsning – og voksende opposisjon mot ZANU-regimet og president Mugabe. En hardere politisk linje fra Mugabe og regjeringspartiet ZANU-PF ble tydelig etter at forslaget til ny grunnlov ble avvist i 2000; hans første politiske nederlag. Deretter kom den voldspregede kampanjen med konfiskasjon av gårdsbruk eid av hvite familier og en spiral med undertrykking og oppløsning.

Til tross for voksende misnøye og opposisjon, som vist ved valget i 2000, klarte Robert Mugabe og ZANU-PF å beholde makten helt til 2009, da det ble inngått avtale om maktfordeling med MDC, og Morgan Tsvangirai ble utpekt til statsminister for en samlingsregjering. Mugabe beholdt sin stilling til tross for nasjonal opposisjon og internasjonalt press, og slo inn på en hardere politisk linje enn på 1990-tallet. I 2002 kunngjorde han at Zimbabwe var inne i sin tredje chimurenga (frigjøringskamp), og overtakelse av jord ble intensivert, voldsbruken mot opposisjonen og kritikken av Vesten trappet opp som del av en tydeligere ideologi der ZANU-PF vendte tilbake til retorikk og praksis fra 1970- og 80-tallet. Som et instrument i jordovertakelse og voldsutøvelse ble de såkalte krigsveteraner – hvorav mange var for unge til selv å ha deltatt i krigen – brukt, hvilket også var en måte å knytte den nye kampen til den historiske, som utgjør selve grunnlaget for Mugabes og ZANU-PFs makt. Kampen for jord var sentral i frigjøringskampen, og ble tatt frem som et sentralt kort på 2000-tallet, da flere tusen hvite bønder ble drevet fra sine eiendommer, og gårdene overtatt for å bli overdratt til svarte, oftest til den herskende eliten og dens forbundsfeller. Jordspørsmålet ble også brukt i retorikken mot Storbritannia, som i tiltagende grad ble fremstilt som en motstander – ansvarlig for koloniseringen og uvillig til å finansiere jordreformen. Vesten, og lokalt næringsliv, ble også anklaget for å stå bak MDC.

I 2005 iverksatte regjeringen en opprenskingsoperasjon i og rundt Harare, Operasjon Murambatsvina (Gjenskap orden), da rundt 700 000 mennesker ble fordrevet fra sine hjem. Operasjonen kom i en situasjon hvor Zimbabwe var inne i en dyp økonomisk krise, som av FNs daværende sjef for humanitære operasjoner, Jan Egeland, ble betegnet som en oppløsning (meltdown). Krisen førte til sterk økning i arbeidsledighet (i 2009 anslått til 95 prosent), og til at mellom en firedel og en tredel av befolkningen rømte til nabolandene. Store deler av økonomien, derunder det viktige landbruket, gikk i stå, og Zimbabwe opplevde en hyperinflasjon som ifølge offisielle tall var på 231 millioner prosent i juli 2008; uoffisielt langt høyere. En parallell økonomi med bruk av utenlandsk valuta vokste frem; i april 2009 ble landets egen valuta ble tatt ut av bruk. En seddel på 1 000 000 000 000 zimbabwedollar var da blitt utstedt. Krisen ble forverret av en omfattende kolera-epidemi høsten 2009 som krevde over 4000 liv, og som førte til innføring av unntakstilstand. Før det hadde regjeringen opphevet hjelpeorganisasjoners tillatelse til å operere i landet, da de ble beskyldt for å arbeide for opposisjonen. Synkende matproduksjon og tørke førte til at om lag fem millioner mennesker trengte matvarehjelp. Til tross for gode avlinger i 2009 trengte fortsatt tre millioner mattildeling, ifølge FN. Den økonomiske situasjonen for øvrig forbedret seg gjennom året, da flere land også sa seg villig til å gjenoppta bistanden til Zimbabwe.

Som ved valget i 2000, var MDC en reell utfordrer til ZANU-PF igjen i 2005, da den forholdsvis klare seieren til regjeringspartiet langt på vei ble forklart med utbredt voldsbruk mot MDC, som på mange måter ble forhindret fra å drive en normal valgkampanje. Samtidig opprettholdt ZANU-PF mye av sin tradisjonelt sterke oppslutning på landsbygda. ZANU-PF oppnådde 59,6 prosent av stemmene, MDC 39,5 prosent – og et enda større flertall i det påfølgende valg til senatet. Etter flere år med økonomisk og sosial krise, mistet ZANU-PF for første gang sitt parlamentsflertall ved valgene i 2008: MDC ledet av Tsvangirai oppnådde 42,9 prosent av stemmene og en utbrytergruppe, MDC-M ledet av Arthur Mutambara fikk 8,4 prosent – mot ZANU-PFs 45,9 prosent. Også dette valget var preget av uregelmessigheter og voldsbruk mot opposisjonen, som hevdet å ha vunnet valget. Ved presidentvalget 2008 fikk Tsvangirai flest stemmer i første valgomgang (47,9 prosent mot Mugabes 43,2 prosent), men ikke rent flertall – og det måtte avholdes en andre omgang. ZANU-PF erkjente å ha tapt første valgomgang, men Tsvangirai trakk seg fra den avgjørende runden under henvisning til utstrakt voldsbruk mot hans tilhengere. Mugabe ble deretter innsatt for sin sjette presidentperiode – dog politisk sterkt svekket. Militsgrupper fra ZANU-PF såvel som de såkalte krigsveteranene var aktivt deltagende i den politiske volden som dels var rettet mot MDC-medlemmer og -tilhengere, dels rettet mot andre som ble tvunget til å avgi stemme. Den systematiske voldsbruken ble kritisert fra en rekke hold, både menneskerettighetsorganisasjoner og flere afrikanske statsledere. MDC anmodet om at fredsbevarende styrker fra regionen ble sendt til Zimbabwe forut for andre presidentvalgomgang, for å sikre en rettferdig avvikling.

Etter omfattende internasjonalt press, økonomiske sanksjoner og mekling ledet av Sør-Afrikas president Thabo Mbeki og den regionale samarbeidsorganisasjonen SADC, gikk president Mugabe med på en maktfordeling med Tsvangirai, hvor presidenten skulle beholde sin kontroll med sikkerhetstjenesten, statsministeren skulle ha ansvar for økonomien. Avtalen ble inngått i september 2008, men iverksettingen ble utsatt på grunn av uenighet omkring fordeling av statsrådsposter mellom ZANU-PF og de to MDC-fraksjonene som inngikk i regjeringen. I februar 2009 ble Tsvangirai innsatt som statsminister; Arthur Mutambara ble visestatsminister.

MDC, som ble dannet 1999, ble svekket av en splittelse 2005, da to fraksjoner fremsto: én (MDC-T) ledet av Morgan Tsvangirai og en annen (MDC-M) ledet av Arthur Mutambara – med førstnevnte som det klart største. De to fraksjonene kunngjorde etter valget 2008 å ville slå seg sammen. Motsetninger innen ZANU-PF har dreid seg delvis om strategier i forhold til MDC og maktfordelingen, dels om maktovertakelse etter at Mugabe før eller senere trer av som den ubestridte leder. Mugabe ble gjenvalgt som partileder på ZANUs partikongress i desember 2009 – og dermed også som partiets presidentkandidat 2013. Som partiets visepresident ble John Nkomo, en ndebele og alliert med forsvarsminister Emmerson Mnangagwa, valgt. Mnangagwa kontrollerte statens maktapparat, og utgjorde én av hovedfraksjonene i ZANU-PF. Den andre ble ledet av ekteparet Joice og Solomon Mujuru, begge veteraner fra frigjøringskampen, førstnevnte Zimbabwes visepresident 2004–2014. Den militære toppledelsen i Zimbabwe, fremfor alt en lite synlig sikkerhetsgruppering kjent som Joint Operations Command (JOC), som også er knyttet til voldsutøvelsen for å påvirke valgene, har hatt stor innflytelse, både innen ZANU-PF og overfor Mugabe.

Tidlig om morgenen onsdag 15. november 2017 tok militæret i Zimbabwe over store deler av statsapparatet, og satte president Mugabe i husarrest. Det blodløse kuppet var en reaksjon på Mugabes avsettelse av visepresident Emmerson Mnangagwa en uke tidligere, som militæret og mange i regjeringspartiet mente var en manøver for å sørge for at Mugabes 41 år yngre kone, Grace, kunne overta presidentembetet etter 93-åringen. Mugabe ble presset til å annonsere sin egen avgang, noe han endelig gjorde 21. november. 24. november ble Mnangagwa tatt i ed som landets nye president, og fremholdt at han ville gjenreise demokratiet og få den skakkjørte økonomien på fote igjen. Selv om mange zimbabwere er skeptiske også til Mnangagwa, har avsettelsen av Mugabes generelt blitt hilst velkommen av store deler av befolkningen.

Zimbabwes utenrikspolitiske forbindelser var de første to tiårene etter selvstendigheten i stor utstrekning knyttet til relasjonene under frigjøringskrigen. De nære forbindelsene mellom ZANU og FRELIMO fortsatte på statsplan etter 1980, og Zimbabwe engasjerte seg på regjeringens side i borgerkrigen i Mosambik, blant annet ved å sende militære styrker til landet 1982–93. Zimbabwe ble på sin side angrepsmål for den mosambikiske opprørsbevegelsen RNM (Renamo). Zimbabwe støttet også den sørafrikanske frigjøringsbevegelsen ANC, og apartheid-regimet sto bak flere sabotasjeaksjoner og attentatforsøk i Zimbabwe, blant annet da ZANUs hovedkvarter ble ødelagt av en bombe i 1981. Forholdet til Zambia var lenge avmålt som følge av at landet primært hadde støttet ZAPU under krigen. Forholdet til nabolandet Botswana har vært vanskeliggjort gjennom omfattende illegal arbeidsmigrasjon fra Zimbabwe da den økonomiske krisen satte inn. Politiske forbindelser til Tanzania, som spilte en ledende rolle som frontlinjestat, har derimot vært godt, og Zimbabwe sluttet seg til det regionale samarbeidet i det sørlige Afrika gjennom SADC. Forholdet til Sør-Afrika endret seg vesentlig etter regimeskiftet der i 1994; Thabo Mbeki var langt på vei en forsvarer av Mugabe mot den internasjonale kritikken.

Som en forlengelse av ZANUs forbindelser fra krigen ble også nære forbindelser til Kina og Nord-Korea videreført, med betydelig økonomisk bistand. Derimot var ikke forholdet til Sovjetunionen, som hadde støttet ZAPU, like godt. Storbritannia forble en nær samarbeidspartner, men verken Storbritannia eller USA ytet den omfattende bistand de hadde lovet, og Storbritannia ble av president Mugabe etter hvert beskyldt for en kolonialistisk og rasistisk politikk. Den norske og nordiske støtten til frigjøringskampen fortsatte i form av statlig bistand etter selvstendigheten, og flere frivillige organisasjoner fortsatte sitt solidaritetsarbeid fra krigens dager. Også de nordiske land delte mye av den internasjonale kritikken som ble Zimbabwe til del fra andre halvdel av 1990-årene, vesentlig grunnet brudd på menneskerettighetene. Zimbabwe opphørte å være et prioritert samarbeidsland for norsk bistand.

I 1998 engasjerte Zimbabwe seg i krigen i DR Kongo ved å sende om lag 11 000 soldater til støtte for president Laurent Kabila. Zimbabwe intervenerte etter et vedtak i samarbeidsorganisasjonen SADC og var det land som sendte flest soldater til DR Kongo. Det kostbare engasjementet var omstridt i Zimbabwe, og ble også kritisert av flere bistandsytere. Zimbabwe sikret seg økonomiske interesser i gruvedrift og landbruk i DR Kongo som motytelse for krigsinnsatsen. I 2004 ble en gruppe leiesoldater anholdt i Zimbabwe under mellomlanding fra Sør-Afrika til Ekvatorial-Guinea, beskyldt for å planlegge et kupp der.

Fra rundt år 2000 har Zimbabwes utenriksforbindelser vært preget av den politiske krisen i landet, som forverret forholdet til Vesten, herunder de største bistandsyterne – og spesielt til Storbritannia. Også Norge stanset stat-til-stat-bistanden fra 2000. Det internasjonale presset førte til at Zimbabwe styrket forbindelsene med Kina og Libya, mens USA og EU innførte sanksjoner mot landet, som også ble utestengt fra Samveldet av nasjoner.

Mugabes håndtering av krisen på 2000-tallet ble kritisert av flere afrikanske ledere, men ble samtidig holdt for å være et afrikansk anliggende som det skulle søkes en afrikansk løsning på. Både Den afrikanske union (AU) og SADC engasjerte seg i problemet, og fremfor alt Sør-Afrika fikk en rolle i å fremforhandle en løsning. Mosambiks tidligere president Joaquim Chissano var engasjert i å etablere en prosess i 2005, men regjeringen avviste hans invitasjon til mekling. FNs generalsekretær Kofi Annan utpekte Tanzanias tidligere president Benjamin Mkapa til å mekle; heller ikke dette førte frem. Etter valget 2008 presset afrikanske ledere gjennom AU på for å få Mugabe til forhandlingsbordet, og Sør-Afrika inntok en mer aktiv rolle – hvilket førte til avtalen om maktfordeling.

Statsminister Jens Stoltenberg kritiserte det zimbabwiske regimet under SADC-toppmøtet i 2008, etterfulgt av to felles nordiske uttalelser om situasjonen i Zimbabwe, med fordømmelse av den politiske volden i landet og bekymring for menneskerettighetssituasjonen. De nordiske land tok også til orde for at Mugabes «vanstyre» måtte opphøre. I mars 2009 avla utviklingsminister Erik Solheimet offisielt besøk til Zimbabwe, og møtte president Mugabe til drøftinger om situasjonen og mulighetene for gjenopptakelse av bistandssamarbeidet. I 2015 var bilateral bistand fra Norge til Zimbabwe 132,7 millioner kroner, hvorav 72 millioner var øremerket «godt styresett».

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.