Zimbabwes historie

Stedet Zimbabwe (navnet betyr 'steinhus' ), som ligger ca. 300 km sør for Harare, består av ruinene etter en befestet by fra Stor-Zimbabwes tid. Riket nådde sitt høydepunkt på 1400-tallet, da det omfattet det meste av dagens Zimbabwe og deler av dagens Mosambik.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Great Zimbabwe. En del av ruinanlegget med den store murinnhegningen. Det antas at dette var en del av det kongelige boligkvarteret, der kongens mor og koner holdt til. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Området som i dag er Zimbabwe hadde vært befolket av bantuer i flere hundre år da europeiske bosettere begynte å komme i siste halvdel av 1800-tallet. I 1923 ble landet en britisk koloni med navnet Sør-Rhodesia. I 1965 erklærte det hvite mindretallsstyret i Rhodesia landet som selvstendig, men løsrivelsen fra Storbritannia ble ikke internasjonalt anerkjent.

Etter en frigjøringskrig ble landet en uavhengig nasjon i 1980, og tok navnet Zimbabwe, etter ruinbyen Store Zimbabwe, hovedstaden i det historiske kongedømmet Zimbabwe.

Eldre historie

Portugisisk kart over Munhu Mutapa-riket fra 1500-tallet.

Zimbabwe tilhører en av de lengst befolkede deler av Afrika. Arkeologiske funn fra for rundt 500 000 år siden stammer trolig fra forfedrene til det jeger- og sankerfolk som fant tilhold i landet for cirka 20 000 år siden og som det er mange funn etter i form av hulemalerier. De tilhørte trolig san-folket, som levde over hele det sørlige Afrika. De ble senere fordrevet, blant annet til Kalahari-ørkenen, hvor de fortsatt lever. Bantutalende folkeslag innvandret fra Sentral og Øst-Afrika fra 400-tallet og er forfedrene til dagens shonatalende folk. Med bantumigrasjonen ble redskaper av jern, bedre dyrkingsmetoder og fast bosetting introdusert. Betydelige gullfunn ble gjort, og handel med arabiske kjøpmenn på Øst-Afrika-kysten innledet.

Fra 1100-tallet la økonomisk fremgang grunnen for en rekke stats- og bydannelser som dels eksisterte ved siden av hverandre, dels etterfulgte hverandre, frem til 1830-årene. Den største av disse er Zimbabwe-dynastiet (cirka 1100–1450), som de godt bevarte Great Zimbabwe-ruinene stammer fra, og som har gitt den moderne statsdannelsen dens navn. Dette riket ble etterfulgt av Torwa-dynastiet, som hersket i rundt 200 år.

Ifølge muntlig tradisjon flyttet et bantutalende folk kjent som rozvi inn i Zimbabwe på 1300-tallet. Deres leder tok tittelen Munhu Mutapa, og på 1400-tallet nådde Munhu Mutapa-riket sin største utstrekning og kontrollerte mesteparten av Zimbabwe samt deler av dagens Mosambik. Riket inngikk avtaler med portugiserne, som fikk ferdes og handle i landet. Portugiserne etablerte handelsstasjoner, og det oppsto konflikter. Munhu Mutapa-riket gikk i oppløsning etter portugisiske militære aksjoner mot riket i 1628 og 1629. Portugisisk handel fortsatte, og også de østlige deler av Zimbabwe ble hjemsøkt av slavehandlere.

En klan som brøt ut fra Munhu Mutapa, dannet fra 1680-årene en annen betydningsfull stat, Rozvi-riket, etter hvert med tyngdepunkt i sør og sørvest, blant annet ved å underlegge seg Torwa-staten. Det vokste ikke frem nye sterke statsdannelser etter at Rozvi ble svekket i østlige og sørlige deler av landet, men shonafolket organiserte seg i mindre høvdingdømmer. Buhera, en gammel stat etablert på 1200-tallet, fortsatte å eksistere, men var fragmentert. En rekke småstater sluttet seg sammen i Duma-konføderasjonen.

En større bevegelse av bantutalende folk fra dagens Sør-Afrika fant sted fra 1830, og berørte også Zimbabwe. Tidlig på 1800-tallet kom venda- og sotho-talende folk sørfra og slo seg ned i sør og sørvest. Tidlig i 1830-årene forflyttet nguni-folk seg gjennom Zimbabwe. De bidro til å svekke Rozvi-riket, men vandret videre og slo seg til lenger nord og øst. Større innvirkning hadde ndebele-invasjonen i 1837, da zulugeneralen Mzilikazi dro nordover og slo seg ned i Matopos i det vestlige Zimbabwe. Han underla seg Rozvi-riket, som etter et forsøk på militær oppstand i 1857 ble slått – og gikk i oppløsning.

Samtidig vokste en ndebele-stat frem, som fra 1870-årene hadde sin storhetstid under Mzilikazis etterfølger Lobengula, med angrep mot de mindre shonastatene, som mot slutten av århundret fikk bedre tilgang på våpen og ble bedre i stand til å forsvare seg. Ndebelenes innvandring og statsdannelse har hatt vedvarende innvirkning på Zimbabwe, idet motsetninger mellom ndebele-mindretallet og shona-flertallet er en politisk konfliktdimensjon også i moderne tid.

Kolonialisme

Kvinne og fem barn i en landsby ved Bulawayo, Rhodesia (nå Zimbabwe) omkring 1900.
Av /Library of Congress.

Fra 1850-årene besøkte europeiske jegere, handelsmenn og misjonærer Zimbabwe, og knyttet bånd til Mzilikazi og Lobengula. Av størst betydning var den gruppe kolonister fra Sør-Afrika som i 1890 slo seg ned i den fremtidige hovedstaden Salisbury (Harare). Invasjonen var et ledd i byggingen av det britiske imperium fra Kapp til Kairo, og ble iscenesatt av Cecil Rhodes, forretningsmann og statsminister i Kappkolonien. Han brukte, med britisk diplomatisk støtte, sitt British South Africa Company (BSAC) til invasjonen, som endte med at kong Lobengula ble avsatt i 1893, etter at han hadde forsøkt å bekjempe inntrengerne, og at hvitt herredømme ble innført også i Matabeleland.

Stilt overfor den europeiske trusselen, med beslaglegging av jord og kveg, samt tvangsarbeid, gikk både ndebelene og shonagrupper i 1896 til 1897 til opprør mot okkupasjonen, i hva som idag er omtalt som den første frigjøringskampen (chimurenga). Ndebelene inngikk en fredsavtale med kolonistene; shonaene ble slått uten noen avtale. Forut for dette, i 1889, hadde portugisiske interesser gjort forsøk på å få fotfeste i det østlige Zimbabwe. Opprørene i 1890-årene fikk langsiktig politisk betydning, både ved å styrke de hvites stilling, til landet ble en britisk koloni med indre selvstyre i 1923, og ved å gi næring til frigjøringskrigen (den andre chimurenga) i 1970-årene.

BSAC fortsatte å styre Rhodesia etter opprørene, og det ble økt europeisk innvandring, etablering av farmer og gruvedrift. Etter første verdenskrig økte kravet om selvstyre, og en avstemning blant landets 34 000 europeiske innbyggere i 1922 ga flertall for selvstyre fremfor sammenslutning med Sør-Afrika-unionen. Da landet deretter i praksis ble selvstendig som en selvstyrt britisk koloni (1923), ble det styrt av et hvitt mindretall på om lag fem prosent av befolkningen. Diskriminerende lover fra BSAC-styret ble videreført, og det ble institusjonalisert et apartheidstyre som sikret europeisk kontroll over jord og billig afrikansk arbeidskraft. Jorden ble delt i soner og fordelt mellom afrikanere og hvite, hvor de siste fikk en uforholdsmessig stor del og i tillegg de delene som var best egnet for jordbruk.

Andre verdenskrig førte til økonomisk oppsving i Sør-Rhodesia, og etter 1945 økte den hvite befolkningen fra 80 000 til 205 000 i 1958 – og med det kravet om selvstendighet. Samtidig økte urbaniseringen, også med stor tilflytting av afrikanere, noe som fremmet politisk organisering og krav om like rettigheter. I 1953–1563 var Sør-Rhodesia del av Den sentralafrikanske føderasjon sammen med Nord-Rhodesia (Zambia) og Nyasaland (Malawi). Føderasjonen brøt sammen da Zambia og Malawi ble selvstendige i 1964.

Det hvite mindretallet i Sør-Rhodesia motsatte seg selvstendighet med flertallsstyre, og etter at Rhodesian Front (RF) vant valget i 1965, erklærte den nye regjeringen, ledet av statsminister Ian Smith, Rhodesia for selvstendig stat 11. november 1965. Smiths regime var illegalt og ble fordømt av FN. Sikkerhetsrådet vedtok i 1966 bindende økonomiske sanksjoner mot landet. Dette var første gang FN vedtok sanksjoner mot et stat. Sanksjonene ble utvidet i 1968. Kolonimakten Storbritannia ønsket ikke å gripe inn med makt overfor rebellene, selv om Rhodesia formelt sett fortsatt var britisk. Under Smiths styre ble raseskillepolitikken strammet til, og tidligere forsøk på liberalisering ble reversert. Den 2. mars 1970 erklærte Smith Rhodesia for republikk.

Motstandskamp

Kampen mot hvitt styre i Zimbabwe startet allerede ved invasjonen i 1890, men tilgang til overlegne våpen gjorde at det hvite mindretallet kunne slå motstanden ned. Den politiske kampen for flertallsstyre tok til med tyngde i 1950- og 1960-årene, etter fremveksten av flere politiske og faglige organisasjoner. Nasjonalistpartiet Zimbabwe African People's Union (ZAPU) ble dannet i 1962, ledet av Joshua Nkomo. I 1963 stiftet en utbrytergruppe, ledet av Ndabaningi Sithole, Zimbabwe African National Union (ZANU), senere ledet av Robert Mugabe. I 1964 ble ZAPU og ZANU forbudt. Først i 1971 ble et nytt parti stiftet, African National Council, senere omdøpt til United African National Council (UANC), ledet av biskop Abel Muzorewa.

Frigjøringskrigen tok til for alvor i 1972 og 1973, da ZANUs militære gren, Zimbabwe African National Liberation Army (ZANLA), etablerte et nært samarbeid med frigjøringsbevegelsen FRELIMO i Mosambik og etter hvert kunne operere fra frigjort mosambikisk territorium. Mosambiks selvstendighet i 1975 førte til en sterk opptrapping av motstandskampen i Zimbabwe, og til at rhodesiske styrker gjennomførte angrep inn i Mosambik. ZAPUs væpnede gren, Zimbabwe People's Revolutionary Army (ZIPRA), hadde baser i Zambia. Geriljakrigen spredte seg i omfang, og Smith-regimet svarte med å flytte flere hundre tusen mennesker til såkalte beskyttede landsbyer.

I 1976 gikk ZANU og ZAPU sammen i Patriotic Front (Patriotisk front, PF). ZANLA og ZIPRA ble satt under én kommando, men fortsatte i praksis som to separate styrker. Presset av geriljaens fremgang, økonomisk krise og politisk påtrykk fra Storbritannia, Sør-Afrika og USA, gikk Smith-regimet med på å finne en løsning på konflikten med andre og mer moderate afrikanske politikere enn PF. Abel Muzorewa, Jeremiah Chirau og Ndabaningi Sithole godtok i 1978 en ny grunnlov som fortsatt ville sikre det hvite mindretallet stor økonomisk og politisk makt, men hvor alminnelig stemmerett og flertallsstyre skulle innføres. Valget i 1979 ble boikottet av PF, og UANC vant. Muzorewa ble statsminister i hva som ble kalt Zimbabwe-Rhodesia.

Den nye regjeringen fikk ingen internasjonal anerkjennelse og klarte ikke å få slutt på krigen. I 1979 startet nye forhandlinger mellom partene i London, og i desember ble det inngått en avtale som ble grunnlaget for våpenhvile og frie valg. Muzorewas regjering trådte tilbake og en britisk guvernør, Christopher Soames, tok over styret i en overgangsperiode frem til valget og selvstendigheten påfølgende år.

Selvstendighet

I april 1980 ble den tidligere britiske kolonien Sør-Rhodesia til den selvstendige staten Zimbabwe. Under høytideligheten i Salisbury (som byttet navn til Harare) møttes (fra venstre): Charles, prinsen av Wales, statsminister Robert Mugabe, partilederen Joshua Nkomo og den britiske utenriksminister Lord Carrington. De står under maleriet av Cecil Rhodes, som gav sitt navn til kolonien.

Av /NTB Scanpix ※.
Robert Mugabe var leder for Zimbabwes regjering fra uavhengigheten fra Storbritannia i 1980, først som statsminister og deretter som president, til han ble avsatt i 2017. Han døde i 2019.
/Nederlands nasjonalarkiv.
Lisens: CC BY 2.0

I februar 1980 ble det avholdt frie valg. ZANU valgte å stille uavhengig av ZAPU og fikk rent flertall i parlamentet, hvor 20 av i alt 100 seter var reservert for hvite. Alle disse ble i et separat valg vunnet av RF. ZANU vant 57 av de resterende 80 plasser, ZAPU tok 20 og UANC 3. Robert Mugabe dannet en enhetsregjering med medlemmer også fra ZAPU og det hvite mindretallet, og ble Zimbabwes statsminister fra selvstendigheten, 18. april 1980. Canaan Banana ble president. Mugabe la stor vekt på forsoning mellom folkegruppene, med forsikringer om at det ikke ville bli iverksatt represalier mot de tidligere undertrykkerne. Det hvite mindretallet mistet sin politiske makt, men beholdt sin dominerende økonomiske stilling. Likevel ble den hvite folkegruppen halvert i løpet av de ti første selvstendighetsårene, til cirka 100 000. Umiddelbart etter selvstendigheten ble de to geriljastyrkene integrert med den rhodesiske hær til én nasjonal forsvarsstyrke.

Det oppsto etter kort tid nye motsetninger mellom de to frigjøringsbevegelsen ZANU og ZAPU. Det startet med opptøyer og protester i det ZAPU og Ndebele-dominerte Matabeleland i vest med anklager mot ZANU og Shona-dominansen. Dette førte til militær intervensjon. Over en femårsperiode er det anslått at så mange som 15 000 – 20 000 ble drept i det som omtales som Gukurahundi-massakrene. Tusenvis av sivile ble også fengslet i interneringsleire anklaget for å støtte opprørere. Konflikten ble først løst i 1987 der ZAPU gikk inn i et nytt Zimbabve African Nation Union – Patriotic Front (ZANU-PF) og der ZAPUs leder ble landets visepresident. Ved parlamentsvalget i 1990 fikk dette partiet 117 av de 120 representantene.

ZANU og, fra 1987, ZANU-PF vant overveldende og sikret seg rent flertal i parlamentet ved alle valg de første 20 årene. I 1987 ble de 20 hvite setene reservert for det hvite mindretallet avskaffet i henhold til grunnloven. Fra 1988 inntrådte en annen grunnlovsendring, som avskaffet statsministerstillingen og gjorde presidentstillingen utøvende, med Robert Mugabe som president.

Flere partier ble dannet utover på 1990-tallet. Zimbabwe Unity Movement (ZUM), ledet av den avhoppede ZANU-veteranen Edgar Tekere (1937–2011), oppnådde betydelig oppslutning ved valget i 1990, men fikk grunnet valgordningen liten plass i parlamentet. Tekere stilte også opp mot Mugabe i presidentvalget, og oppnådde 17 prosent av stemmene. Flere partier stilte ved parlamentsvalget 1995, men ZANU-PF beholdt sin oppslutning på over 80 prosent av stemmene. Valgsystemet – basert på flertalsvalg i de enkelte valgdistrikt – sikret at nesten alle representantene i parlamentet kom fra ZANU-PF. Presidenten ble utpekt ved direkte valg. Ved presidentvalget i 1996 oppnådde Mugabe 92,7 prosent av stemmene.

Dette skulle endre seg dramatisk i 2000. Først tapte ZANU-PF og Robert Mugabe en folkeavstemming om innføring av en ny grunnlov som blant annet ville gi større makt til presidenten. Ved det påfølgende parlamentsvalget fikk et nytt parti, Movement for Democratic Change (MDC), etablert i 1999, hele 47 prosent av stemmene, mot ZANU-PFs 48,6 prosent. MDC som hadde sitt utspring i en voksende fagbevegelse, Zimbabwe Congress of Trade Unions, hadde stor oppslutning i storbyene og i Matabeleland i vest. Ved presidentvalget i 2002 fikk MDCs leder, Morgan Tsvangirai, 42 prosent av stemmene mot Robert Mugabes 56 prosent. ZANU-PF svarte på den nye opposisjonens framvekst med tiltagende brutalitet og undertrykking. Tsvangirai ble flere ganger arrestert og tiltalt for høyforræderi, og en rekke medlemmer og tilhengere av MDC ble arrestert, banket opp og drept.

Bakgrunnen for framveksten av en ny opposisjon på slutten av 1990 var sammensatt. Mugabe og ZANU-PF hadde stor popularitet og gikk fram ved alle valg på 1980 og 1990-tallet. Dels sprang dette ut av historien som landets frigjørere, men samtidig hadde ZANU-PF gått i bresjen for en storstilt utbygging av skole- og helsevesen. Økonomisk var det også stor framgang, men utover i 1990-årene skulle veksten her begynne å svikte med påfølgende krav fra långivere og donorer om økonomiske reformer og reduksjoner i offentlige utgifter. Nedskjæringer i sosiale utgifter sammen med arbeidsledighet og økte matpriser ga grobunn for voksende misnøye. Samtidig vokste det fram motstand mot maktmisbruk fra regjeringspartiet.

Samtidig var omfordeling av jord en verkebyll. Den beste jorda – rundt en tredjedel av dyrkbart areal – var i hendene på 4000 storbønder – hovedsakelig hvite farmere og enkelte landbruksselskaper. Den svært skjeve fordelingen av jord fra Rhodesia, og krav om jordfordeling var en viktig drivkraft i frigjøringskampen og zimbabwisk politikk etter selvstendigheten. I henhold til planene fra selvstendigheten og avtalen med den britiske kolonimaken skulle det skje en omfordeling fra hvite storbønder til svarte småbønder. Jordreformen var opprinnelig basert på frivillig og kompensert overdragelse av jord, men førte bare i liten grad fram. Regjeringen hadde utbredt støtte i befolkningen for fortgang og økt takt i omfordeling av jord.

ZANU-PF regjeringen svarte på misnøyen fra slutten av 1990-tallet med løfter om mer radikal jordreform. Nye lover ble vedtatt som tillot direkte ekspropriasjon uten kompensasjon. Slik overtagelse har også skjedd ved utstrakt bruk av terror, og der hvite bønder er fordrevet fra sine eiendommer. I 2000 ble om lag 1300 storgårder okkupert av såkalte krigsveteraner, og eierne – samt mange gårdsarbeidere – fordrevet; flere ble også drept. De påfølgende årene ble nesten alle storgårdene eid av hvite ekspropriert.

Krisetid

Emmerson Mnangagwa møtte Sør-Afrikas president Jacob Zuma i Pretoria 22. november 2017, etter at president Mugabe var satt i husarrest av militæret. To dager senere ble Mnangagwa tatt i ed som Zimbabwes president.

Det første tiåret på 2000-tallet ble preget av politisk, økonomisk og sosial krise, med fremvekst av autoritært styresett og med et samfunn i oppløsning – og voksende opposisjon mot ZANU-PF regimet og president Mugabe. Deretter kom den voldspregede kampanjen med inndragning av gårdsbruk eid av hvite familier og en spiral med undertrykking, oppløsning og en økonomi i fritt fall. En samlingsregjering av ZANU-PF og MDC med Mugabe som president og Tsvangirai som statsminister styrte fra 2009 til 2013 og fikk økonomien på fote. Deretter har igjen ZANU-PF overtatt med ny nedgang som resultat. Samtidig har krisa skapt konflikter og splittelser både innad i ZANU-PF og i MDC. Mugabes død i 2019 ga kortvarig optimisme, men siden har nedgangen og krisa blitt forsterket.

Til tross for voksende misnøye og opposisjon klarte Robert Mugabe og ZANU-PF å beholde makten helt til 2009, da det ble inngått avtale om maktfordeling med MDC. Mugabe slo etter folkeavstemningen og valget i 2000 inn på en hardere politisk linje. I 2002 kunngjorde han at Zimbabwe var inne i sin tredje chimurenga (frigjøringskamp), og overtakelse av jord ble intensivert, voldsbruken mot opposisjonen og kritikken av Vesten trappet opp som del av en tydeligere ideologi der ZANU-PF vendte tilbake til retorikk og praksis fra 1970- og 1980-tallet. Som et instrument i jordovertakelse og voldsutøvelse ble de såkalte krigsveteraner – hvorav mange var for unge til selv å ha deltatt i krigen – brukt. Dette var også en måte å knytte den nye kampen til den historiske, som utgjør selve grunnlaget for Mugabes og ZANU-PFs maktposisjon. Kampen for jord var sentral i frigjøringskampen, og ble tatt frem som et sentralt kort på 2000-tallet. Jordspørsmålet ble også brukt i retorikken mot Storbritannia, som i tiltagende grad ble fremstilt som en motstander – ansvarlig for koloniseringen og uvillig til å finansiere jordreformen som ble avtalt ved selvstendigheten i 1979.

Økonomien var i fritt fall. Dette er kanskje best illustrert ved en hyperinflasjon som i november var kommet opp i over 89 trillioner (80 etterfulgt av 22 nuller) – verdens til nå høyeste og lengste (bare inflasjonen i Ungarn like etter andre verdenskrig var høyere, men den varte mye kortere). Arbeidsledigheten nådde også svimlende høyder der nesten alle var arbeidsledige eller jobbet for lønninger som ikke var i stand til å holde tritt med inflasjonen. Millioner av landets innbyggere, kanskje så mye som en fjerdedel, rømte landet; de fleste til Sør-Afrika. Overføringer fra disse har fram til idag vært en viktig livslinje for de fattige inne i Zimbabwe.

Den humanitære krisen ble også forsterket av tørke og kollapsen i landbruksproduksjonen som gjorde over fem millioner avhengig av matvarehjelp. En kolera-epidemi i 2008 og 2009 krevde over 4000 liv.

Som ved parlamentsvalget i 2000, var MDC en reell utfordrer til ZANU-PF i 2005, da den forholdsvis klare seieren til regjeringspartiet langt på vei ble forklart med utbredt voldsbruk mot MDC. Samtidig opprettholdt ZANU-PF mye av sin tradisjonelt sterke oppslutning på landsbygda. ZANU-PF oppnådde 59,6 prosent av stemmene, MDC 39,5 prosent. Etter flere år med økonomisk og sosial krise, mistet ZANU-PF for første gang sitt flertall i parlamentet ved valgene i 2008: MDC ledet av Tsvangirai oppnådde 42,9 prosent av stemmene, og en utbrytergruppe, MDC-M ledet av Arthur Mutambara, fikk 8,4 prosent – mot ZANU-PFs 45,9 prosent. Også dette valget var preget av uregelmessigheter og voldsbruk mot opposisjonen, som hevdet å ha vunnet valget.

Ved presidentvalget 2008 fikk Tsvangirai flest stemmer i første valgomgang (47,9 prosent mot Mugabes 43,2 prosent), men ikke rent flertall – og det måtte avholdes en andre omgang. ZANU-PF erkjente å ha tapt første valgomgang, men Tsvangirai trakk seg fra den avgjørende runden under henvisning til utstrakt voldsbruk mot hans tilhengere. Mugabe ble deretter innsatt for sin sjette presidentperiode – dog politisk sterkt svekket. Militsgrupper fra ZANU-PF så vel som de såkalte krigsveteranene var aktivt deltagende i den politiske volden som dels var rettet mot MDC-medlemmer og -tilhengere, dels rettet mot andre som ble tvunget til å avgi stemme.

Etter omfattende internasjonalt press, økonomiske sanksjoner og mekling ledet av Sør-Afrikas president Thabo Mbeki og den regionale samarbeidsorganisasjonen SADC, gikk president Mugabe med på en maktfordeling med Tsvangirai, hvor presidenten skulle beholde sin kontroll med sikkerhetstjenesten, statsministeren skulle ha ansvar for økonomien. I februar 2009 ble Tsvangirai innsatt som statsminister.

Den nye samlingsregjeringen avskaffet Zimbabwe-valutaen og innførte amerikanske dollar som betalingsmiddel. Også nabostatenes valuta – framfor alt sørafrikanske rand – ble godtatt som betalingsmiddel. Politisk stabilitet og begynnende økonomisk vekst la grunnlaget for optimisme og framtidshåp.

En ny grunnlov ble vedtatt i en folkeavstemning i mars 2013. Den innskrenket blant annet presidents makt. Nytt valg på president og parlament ble avholdt senere samme år. Her vant Mugabe og ZANU-PF klart. Mugabe fikk rundt 61 prosent ved det direkte presidentvalget mens Tsvangirai fikk 34 prosent. Resultatet var tilsvarende ved parlamentsvalget. Det var mange uregelmessigheter og anklager om valgfusk, men samtidig var det klart at ZANU-PF hadde en sterk partiorganisasjon og drev en effektiv valgkamp. MDC på sin side var preget av indre konflikter og svak organisasjon.

Men også innen ZANU-PF var det store motsetninger og konflikter – ikke minst rundt spørsmålet om hvem som skulle etterfølge en aldrende og en stadig mer svekket Mugabe. Mugabe hadde gjennom mange år kommet på kant med mulige arvtagere og sparket sine konkurrenter. Samtidig var han preget av alder og sykdom. Ingen i ZANU-PF våget likevel åpent å utfordre hans lederposisjon. Etterhvert utkrystalliserte det seg to hovedfraksjoner. Den ene var en yngre garde av partiledere som etterhvert fikk Mugabes kone, Grace Mugabe, som sin frontfigur. Grace Mugabe hadde tidligere ikke hatt noen politisk profil, men dette endret seg raskt. Den andre fraksjonen var en eldre garde av partiveteraner med sterk støtte fra de militære lederne og med Emmerson Mnangagwa som en viktig lederskikkelse. Zimbabwes ene visepresident Joyce Mujuru – veteran fra frigjøringskampen – ble angrepet offentlig av Grace Mugabe i 2014 og ble kort tid etter avsatt av Robert Mugabe. Det samme gjentok seg i 2017 med anklager mot den andre visepresidenten, Mnangagwa – en annen veteran fra frigjøringskampen og de militære. Han ble også kort tid etter avsatt og rømte da landet. Etter dette intervenerte de militære etter en uke. Med hærsjefen Constantino Chiwenga i spissen ble Mugabe plassert i husarrest, medlemmer av kretsen rundt Grace Mugabe arrestert og landsstyret i ZANU-PF innkalt for å avsette Mugabe og velge Emmerson Mnangagwa som nye partileder. Mugabe ble presset til å meddele parlamentet sin avskjed som president og parlamentet valgte deretter Mnangagwa til hans etterfølger. Han avla president-eden 24 november; 18 dager etter at han ble avsatt som visepresident. Hærsjefen Chiwenga ble ny visepresident. Robert Mugabe døde på sykehus i Singapore 6. september året etter.

Etter Mugabe

Avsettelsen av Mugabe skapte ny optimisme og framtidshåp. Mnangagwa anla en forsonende holdning til sine motstandere og ønsket å framstå som landsfader. Han appellerte til samling og ønsket utenlandsk kapital velkommen. Dette inkluderte også løfter om at tidligere storbønder som hadde fått farmene ekspropriert på visse vilkår kunne få disse tilbake.

Optimismen ble kortvarig. Ved president- og parlamentsvalget i juli 2018 vant Mnangagwa og ZANU-PF. Mnangagwa fikk snaut 51 prosent av stemmene, mens MDCs presidentkandidat, Nelson Chamisa – som overtok etter at Morgan Tsvangirai døde i februar – oppnådde 44 prosenet. MDC anklaget myndighetene for valgjuks og under påfølgende demonstrasjoner ble flere drept av hæren som ble satt inn for å slå dette ned. Dette var begynnelsen på en ny og vedvarende bølge av trakassering og forfølgelse av opposisjonen.

Økonomien har heller ikke kommet på beina og de fleste zimbabwere mangler arbeid og fast inntekt og overlever på småjobber og overføringer fra slekt og venner i Sør-Afrika og andre nabostater. Nødhjelp fra FN og andre er også viktig i deler av landet. Noe av gruveindustrien og det kommersielle landbruket har tatt seg opp. Det gjelder særlig eksport av diamanter og tobakk. Innen tobakksindustrien har det nå vært produsert rekordavlinger i regi av småbønder som har fått hjelp og støtte fra innkjøpere og tobakkselskaper til å øke produktivitet og avkastning. Eksport til Kina har her vært særlig viktig. Kinas inntog er også markant, men på et langt lavere nivå enn det myndighetene hadde håpet på. Kina er også involvert gjennom lån og kreditter for å få en nedslitt kraftproduksjonen på fote.

De interne konfliktene som herjet ZANU-PF før Mugabes fall har også gjenoppstått og har satt sitt sterke preg på partiet. Tilsvarende har også rivaliseringene innad i MDC blitt forsterket etter Morgan Tsvangirais død.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg