Medlemmer i Samarbeidsorganisasjonen for det sørlige Afrika . Av . CC BY NC SA 3.0

sørlige Afrika

Detalj av et hulemaleri i den sør-afrikanske delstaten Free State som viser gulbrune gnuer, malt av Sør-Afrikas urbefolkning. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Artikkelstart

Sørlige Afrika er en region i Afrika som består av landene Angola, Botswana, Lesotho, Malawi, Mosambik, Namibia, Eswatini, Sør-Afrika, Tanzania, Zambia og Zimbabwe. Disse landene danner også kjernen i den regionale organisasjonen Samarbeidsorganisasjonen for det sørlige Afrika (SADC).

Geografi og klima

Det sørlige Afrika strekker seg over flere klimasoner. Mens sørspissen av Sør-Afrika har et temperert subtropisk klima, er kysten av Mosambik og Angola tropisk. Flere av landene i det sørlige Afrika ligger i sin helhet på det kontinentale høyfjellsplatået som strekker seg fra Sør-Afrika til Etiopia og har derfor et temperert klima selv om de ligger nær Ekvator.

Flere store elver bringer vann fra platået ned mot kysten, blant disse er Limpopo, Zambezi og Oranjeelven, som i dag også fungerer som grenseelver. Høyfjellsplatået domineres av savanne. Regionen har også Afrikas nest største ørken, Namibørkenen, som strekker seg fra Namibia til Angola. Det tempererte klimaet er egnet for jordbruksproduksjon; i sør dyrkes frukt og vindruer samt flere kornarter. Savannen er også egnet for husdyrhold.

Historie

Tidlig historie

Bartholomeu Diaz nådde Kapp det gode håp i 1488.

Noen av de første menneskene utviklet seg i det sørlige Afrika. For om lag 25 000 år siden dominerte san-kulturen området, men den største folkegruppen i dag er bantutalende, som kom nordfra gjennom flere migrasjoner. Da de første europeerne kom til området på 1500- og 1600-tallet hadde bantutalende folk etablert seg over det meste av det sørlige Afrika.

På begynnelsen av 1500-tallet etablerte portugiserne seg nedover kysten av dagens Angola, etterfulgt av nederlenderne. Portugiseren Bartholomeu Diaz hadde rundet Kapp det gode håp alt i 1488, og i 1498 fortsatte Vasco da Gama oppover østkysten av kontinentet, på vei til India. Portugiseren opprettet snart handelsposter på østkysten, slik de hadde på vestkysten.

I mange år lå portugiserne i strid med nederlenderne om innflytelsen langs kysten av Afrika. I 1652 grunnla Det nederlandske østindiakompani en koloni på Kapp. Den senere Kappkolonien ble et viktig ankringspunkt for europeiske skip på vei mellom Europa og India. Etter hvert fikk den også en blandet befolkning, med blant annet flere grupper religiøse flyktninger fra Europa. Kappkolonien importerte også slaver fra andre steder i Afrika og fra Asia. Utover 1700- og 1800-tallet ble også de portugisiske havnene langs vest- og østkysten av kontinentet viktigere, ikke minst som havner for utskiping av slaver til Brasil.

Kolonitid

Ved inngangen til 1800-tallet var fortsatt det meste av kontinentets indre ukjent for europeerne ved kysten. Ved inngangen til dette århundret hadde britene tatt kontroll over Kappkolonien, en koloni som nå bestod av rundt 22 000 europeere og 30 000 slaver. Britenes økte kontroll, og deres kamp mot slaveriet førte nå til at deler av befolkningen, særlig etterkommere av de tidlige nederlandske kolonistene, boerne, trakk nordover og østover. Dette omtales i sørafrikansk historie som det store trekket.

Lenger øst ekspanderte en annen gruppe under ledelse av den unge zuluhøvdingen Shaka Zulu. Gjennom 1830-tallet befestet han riket som skulle bli Zululand, samtidig sendte han nye grupper på flukt, både vestover, og nordover. Opprettelsen av Zululand og uroen dette medførte omtales som mfecane, «knusingen». Dette påvirket befolkningssammensetningen i dagens Sør-Afrika, Botswana, Zimbabwe og Mosambik. Kongerikene Lesotho og Eswatini hadde sitt opphav i mfecane. På slutten av 1830-tallet kom det til konflikt mellom zuluhæren og boerne, som hadde trukket nordover fra Kapp.

Europeerne hadde lenge vært interessert i den mineralrikdommen de visste fantes i det sørlige Afrika. I 1869 ble det funnet diamanter i det som skulle bli byen Kimberley, omtrent halvveis mellom Kappkolonien og Natal-kolonien på østkysten som britene grunnla i 1843. Kimberley ble snart en del av Kappkolonien, og nå begynt man også å lete etter mineraler lenger nord. I 1886 ble det funnet gull ved Witwatersrand. Forretningsmannen og politikeren Cecil Rhodes kontrollerte mye av gruvedriften i Kappkolonien, og nå startet han ekspansjon nordover. Gjennom The British South Africa Company (BSAC) tok han kontroll over Matabeleland og Mashonaland.

I løpet av de første tiårene på 1900-tallet ble det meste av det sørlige Afrika underlagt europeisk kontroll. BSAC og andre private foretak hadde sikret seg rettigheter til mineralrikdommen i store områder, som senere skulle bli koloniene Rhodesia og Nyasaland. Rhodesia var oppkalt etter Cecil Rhodes. Det var ikke bare gull og diamanter som nå trakk en ny bølge europeiske migranter til Afrikas sørspiss, men også muligheten til å drive jordbruk. Ved opprettelsen av Sør-Afrika-unionen i 1910 var rundt en femdel av befolkningen i området av europeisk herkomst. Senere skulle også de portugisiske territoriene Angola og Mosambik oppleve en migrasjonsbølge fra Europa. Tyskland, som etter 1886 hadde blitt tilkjent Sørvest-Afrika og Tanganyika som kolonier i området, ble fratatt disse etter første verdenskrig. Sørvest-Afrika ble lagt under Sør-Afrika, og britene tok en mer direkte kontroll over Tanganyika.

Frontlinjestatene

Soldater fra den angolske opprørsbevegelsen UNITA, som var støttet av Sør-Afrika, på marsj i 1989. Statene i det sørlige Afrika som aktivt deltok i kampen mot mindretallstyre i Sør-Afrika, ble kalt frontlinjestatene. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005–2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Ved inngangen til andre verdenskrig bestod det sørlige Afrika av Sør-Afrikaunionen, flere britiske protektorat og kolonier, samt de to portugisiske territoriene Angola og Mosambik. I kjølvannet av krigen i Europa vokste tanken på afrikansk selvstyre fram, og i hele regionen dannet det seg bevegelser med det formål. På 1960-tallet ble først Nord-Rhodesia og Nyasaland selvstendige stater som Zambia og Malawi. Deretter fulgte Bechuanaland som ble til Botswana, og Tanganyika, som sammen med Zanzibar dannet føderasjonen Tanzania. Sør-Afrika og Sør-Rhodesia fortsatte under et hvitt mindretallsstyre.

De nye selvstendige statene i regionen støttet frigjøringskampen i resten av regionen. Etter at Angola og Mosambik fikk sin selvstendighet fra Portugal i 1975, fortsatte kampen mot det hvite mindretallsstyret i Sør-Afrika og Rhodesia. I 1980 falt mindretallsstyret i Rhodesia, og Zimbabwe ble opprettet. Ikke lenge etterpå ble Samarbeidslandene for utviklingsbistand i det sørlige Afrika (SADCC) opprettet.

Organisasjonen var forløperen til dagens SADC, og målet var å redusere den økonomiske avhengigheten av Sør-Afrika og å støtte motstandskampen der. Flere av landene var i direkte konfrontasjon med Sør-Afrika, og landene var også kjent som frontlinjestatene. På slutten av 1980-tallet kom det til forhandlinger, både om Sørvest-Afrika, som nå ble selvstendig som Namibia, og etter hvert også om avslutningen av mindretallsstyret i Sør-Afrika.

Næringsliv

Det sørlige Afrika er en svært ressursrik region, med store olje- og gassressurser i de to tidligere portugisiske territoriene Angola og Mosambik, og mineralressurser i Namibia, Botswana, Sør-Afrika, Zimbabwe og Zambia. Mens økonomien i Angola domineres av oljeinntekter, og dels inntekt fra diamantgruver, er økonomien i de mineralrike landene sentrert rundt inntekter fra gruvene. Blant mineralene som utvinnes er gull, diamanter, uran og kobber.

Gruveøkonomien er arbeidsintensiv. I løpet av det siste århundret vokste det derfor fram et felles arbeidsmarked, hvor migrantarbeidere fra områder uten mineralressurser trakk til de store gruveområdene i særlig Sør-Afrika og Zambia. Flere land har også en kommersiell jordbrukssektor og industri.

Innbyggerne i regionen kan reise passfritt, og alle landene, med unntak av Angola, er også en del av et frihandelsområde administrert av SADC.

Politikk

Politisk er regionen fortsatt preget av allianser bygget under kampen mot apartheid på 1970- og 1980-tallet. Etter demokratiseringen av flere land rundt 1990 og regimeskiftet i Sør-Afrika i 1994, har det regionale samarbeidet utviklet seg på flere områder.

I løpet av andre halvdel av 1990-tallet ble også øystatene Mauritius og Seychellene samt Den demokratiske republikken Kongo medlemmer av SADC. Medlemsstatene ble også engasjert i krigen i sistnevnte.

Landene i regionen har jevnlige møter om felles utfordringer og sikkerhetspolitikk.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg