Afrikas geologi

Det afrikanske kontinent består av fem gamle grunnfjellsområder, kratoner, som er sveiset sammen med yngre fjellkjeder. 57 % av kontinentet har prekambriske bergarter blottlagt i overflaten, og resten har yngre avleiringer oppå dette grunnfjellet. Afrika fikk sin nåværende form da Sør-Amerika, Antarktis og Australia rev seg løs fra det store Gondwana-kontinentet for mindre enn 200 millioner år siden.

Se også artikkel om det afrikanske skjold.

Den eldste berggrunnen i Afrika er de såkalte granitt-gneis-grønnsteinsbeltene i Kaapvaal-, Zimbabwe- og Kongo-kratonene. De skriver seg fra inntil 3,6 milliarder år tilbake. I grønnsteinsbeltene har man den vulkanske bergarten komatitt som særlig karakteristisk bergart. Denne bergarten er opprinnelig en lava som er dannet på havbunnen. Etter en periode med fremtrengning av enorme volumer av granitt mot slutten arkeikum og tektonisk stabilisering, ble området slitt ned og dekket av sandsteiner, som inneholder økonomisk viktige gull- og uranforekomster blant annet ved Witwatersrand i Sør-Afrika. I kiselskifer (chert) fra grønnsteinsbelter i Transvaal er det funnet fossiler av encellete alger, som er et av de eldste spor av liv som er kjent i verden.

Ved slutten av prekambrium for 950–550 millioner år siden kom det til dannelse av flere langstrakte foldebelter (pan-afrikanske episode). Mot slutten av prekambrium dannet det seg store, vide forsenkninger som fyltes med sedimentære og vulkanske avleiringer blant annet i Transvaal-, Kongo- og Vest-Afrikabassengene.

Transvaal inneholder økonomisk viktige jernmalmer, og Det vest-afrikanske bassenget inneholder morenekonglomerat, tillitt, som viser til en istid i dette området ved slutten av prekambrium (likesom i Norge).

I tiden mellom 545 til 248 millioner år tilbake ble det anlagt mindre foldebelter blant annet i Sør-Afrika (Kappbeltet), Marokko (Antiatlasbeltet) og i Mauritania (Mauritaniabeltet). Disse svarer til de kaledonske og hercynske fjellkjedefoldninger i Europa.

For 200–300 millioner år siden brøt det frem enorme flommer av den vulkanske bergarten basalt i Sør-Afrika, Namibia og Øst-Afrika (Karroo-basalter). Disse store spalteerupsjonene har trolig sammenheng med den begynnende oppbrytningen av det store Gondwana-kontinentet. I kritt fant det sted svært spesielle og ennå lite forståtte vulkanske fenomener som gav diamantførende kimberlittrør i sentrale og sørlige Afrika.

For 100 til 40 millioner år siden tok nordvestre deler av kontinentet del i den alpine fjellkjedefolding, som skyldtes et sammenstøt mellom de afrikanske og europeiske platene. Dette gav Atlasfjellene, som er en del av den alpine foldesonen. I øst åpnet Rødehavet seg i løpet av tertiær langs en rift mellom de afrikanske og arabiske landmassene. En tilsvarende rift har nå dannet seg gjennom Øst-Afrika (Øst-Afrikanske riftsystem eller «graben») fra Malawisjøen i sør, gjennom Øst-Afrika til Etiopia og videre til Jordan-dalen. Her er det i dag aktiv vulkanisme (med bl.a. vulkanen Kilimanjaro, som er kontinentets høyeste fjell, 5895 moh. og Mt. Kenya, 5199 moh.). Hvis denne riftsonen fortsetter å sprekke opp, må man vente at havet vil trenge inn, og at den østre delen vil bli en øy. Det man ser ved Rødehavet og det Øst-Afrikanske riftsystem, er trolig tidlige stadier i dannelse av verdenshav.