Folkemordet i Rwanda

Befolkningen i Rwanda er sammensatt av de tre folkegruppene tutsi, hutu og twa. De første menneskene bosatte seg i det området som nå er Rwanda for rundt 10 000 år siden. Jeger- og samlerfolket twa anses for å ha bebodd landet i rundt 5000 år, og regnes for å være etterkommere av de første bosetterne. Mellom år 700 og 1500 ble området invadert av forskjellige bantustammer, som etablerte seg med bofast jordbruk. På 1400-tallet inntok kvegeiere området, og utviklet etter hvert et kongedømme og et føydalt styresett. Jordbrukerne ble senere kjent som hutuer, mens kvegeierne ble kalt tutsier.

Det var imidlertid ikke uvanlig at hutuer og tutsier inngikk ekteskap med hverandre, og at en hutu som gjorde karriere i samfunnet kunne bli kalt tutsi. Skillet mellom de to folkegruppene er ikke knyttet opp til biologisk slektskap, men er et klasseskille basert på sosial rangordning. Alle tre folkegruppene deler samme språk (kinyarwanda), kultur, og religion.

Den belgiske kolonimakten mente at tutsiene tilhørte en hamittisk folkegruppe, og innførte i 1935 en permanent inndeling av befolkningen som innebar å vise identitetskort som viste etnisk tilhørighet. Dette favoriserte tutsiene og førte til et skarpere skille mellom folkegruppene.

Mot slutten av 1950-tallet ga belgierne hutuene mer innflytelse i Rwanda etter press fra det internasjonale samfunnet. Huturevolusjonen i 1959 førte til at kongen og regjeringen ble styrtet, og i løpet av de neste fem årene flyktet mer enn 200 000 tutsier til nabolandene Burundi, Zaïre og Uganda.

6. april 1994 ble president Habyarimanas fly skutt ned av to raketter da det skulle inn for landing i Kigali. Habyarimana var på vei fra et toppmøte i Tanzania for å diskutere gjennomføringen av Arusha-avtalen sammen med Burundis president Cyprien Ntaryamira og lederen for Rwandas regjeringshær, Déogratias Nsabimana. Flyet styrtet i Habyarimanas hage og alle om bord ble drept.

Det er omdiskutert hvem som stod bak nedskytningen av president Habyarimanas fly. Én teori er at det var presidentens egne sikkerhetsstyrker som sto bak angrepet. De var motstandere av Arusha-avtalen, og brukte nedskytingen som et påskudd for å iverksette angrepet på tutsiene. Den politiske og militære ledelsen i Rwanda hevdet at det var tutsienes opprørsgruppe RPF som sto bak nedskytingen, og at angrepet var et bevis på at tutsiene planla statskupp og maktovertagelse i Rwanda.

• 6. april: President Habyarimanas fly ble skutt ned. Umiddelbart etter drapet på president Habyarimana satte myndighetene opp veisperringer der folk måtte vise identitetskort for å bevise om de var tutsier eller hutuer. Tutsier og tutsivennlige hutuer ble drept på stedet. Samtidig ble hæren, Interahamwe og andre militsgrupper over hele landet mobilisert.
• 7. april: Den moderate hutustatsministeren Agathe Uwilingiyimana (1953–1994) og ti belgiske FN-soldater som skulle beskytte statsministeren ble henrettet tidlig om morgenen. Dette førte til en umiddelbar tilbaketrekking og evakuering av de belgiske FN-styrkene i Rwanda. I løpet av ett døgn antas det at 8000 mennesker ble drept.
• 9. april: Øverstkommanderende for UNAMIR (FNs fredsbevarende styrker), Roméo Dallaire, ba om at styrken ble doblet fra 2500 til 5000 soldater. Dette ble avvist av FNs sikkerhetsråd, og Dallaire ble bedt om å unngå å involvere seg i en væpnet konflikt.
• 19. april: Human Rights Watch anslo at 100 000 mennesker var drept. Massedrapene var nå spredt til stort sett hele landet etter at lokal administrasjon i det sentrale og sørlige Rwanda, hvor de fleste tutsiene levde, hadde kjempet imot massedrapene i begynnelsen.
• 21. april: FNs sikkerhetsråd stemte for å trekke 90 prosent av styrkene ut av Rwanda.
• 25. april: UNAMIR-styrkene ble redusert til 450 dårlig utrustede soldater. Det hadde på dette tidspunktet kommet mange rapporter fra journalister og andre kanaler i Rwanda om at det foregikk massedrap i landet.
• 1. mai: Dødstallene antas å ha steget til rundt 200 000 mennesker. Hundretusenvis hadde flyktet til nabolandene Tanzania, Burundi og Zaïre.
• 17. mai: Frankrike tilbød å sende soldater til Rwanda. Det tok imidlertid flere uker før styrkene var på plass i Rwanda, blant annet på grunn av uenighet mellom FNs sikkerhetsråd og USA om kostnadene ved bruk av militært utstyr for de fredsbevarende styrkene.
• 22. mai: Tutsienes opprørshær RPF rykket stadig fremover i landet og tok kontroll over Kanombe internasjonale flyplass i Kigali.
• 27. mai: Den første evakueringen av flyktninger organisert av UNAMIR fant sted. Fra Hotel des Mille Collines ble hundrevis av hutuer og tutsier reddet og fraktet gjennom RPF-kontrollerte områder til «ingenmannslandet» Kacyiru.
• 22. juni: Det ble endelig enighet mellom USA og FNs sikkerhetsråd om å sende en fransk FN-styrke til Rwanda. Oppdraget får navnet Opération Turquoise og reddet flere tusen tutsier fra å bli drept. Oppdraget fikk imidlertid i ettertid sterk kritikk for blant annet å ha latt gjerningsmenn som var ansvarlige for folkemordet flykte til det østlige Zaïre gjennom buffersonen som var opprettet av de franske styrkene.
• 4. juli: RPF overtok kontrollen over Kigali og Butare, samtidig som de franske styrkene erklærte Kibuye, Gikongoro og Cyangugu som trygge soner.
• 17. juli: RPF erklærte at krigen var over. Opptil én million mennesker antas drept. RPF opprettet så en midlertidig regjering i Kigali.

Innledningsvis ble drapene organisert og utført av folkehæren Interahamwe, hæren og andre militsgrupper etter instruks fra regjeringen i Kigali. Kort tid etter de første drapene fant sted brukte myndighetene den private radiostasjonen Radio Télévision Libre des Mille Collines (RTLM) til å involvere sivile rwandere gjennom å lese opp lister over tutsier og moderate hutuer som skulle drepes. Noen av de største massakrene fant sted på såkalte «trygge steder» som skoler, kirker og sykehus der tutsiene ble oppfordret til å samle seg for å søke tilflukt.

Etter hvert ble sivile rwandere i rurale områder instruert av Interahamwe og andre militsgrupper om hvordan de skulle bruke blant annet macheter til å utføre drapene. Radiostasjonen RTLM oppfordret sivile til å drepe naboer, familiemedlemmer og andre nærstående.

FN har i ettertid fått sterk kritikk for sin unnfallenhet under folkemordet i Rwanda. Drapet på ti belgiske FN-soldater i starten på folkemordet, som førte til at Belgia ønsket å trekke ut resten av soldatene fra Rwanda, blir sett på som en av de viktigste eksplisitte årsakene til at sikkerhetsrådet valgte å hente ut og sende hjem 90 prosent av styrkene. En viktig bakenforliggende årsak var angrepet på amerikanske soldater under et fredsbevarende oppdrag i Somalia høsten 1993, der 18 amerikanske soldater ble drept. Amerikanerne og sikkerhetsrådet fryktet at en mislykket militær intervensjon i Rwanda ville medføre ytterligere tap av menneskeliv.

FN opprettet allerede i 1993 en fredsbevarende styrke i Rwanda, og i ettertid er det liten tvil om at verdenssamfunnet og FN satt på informasjon om at det foregikk massedrap i Rwanda i 1994. I 2000 tok FNs sikkerhetsråd på seg ansvaret for ikke å ha stanse massedrapene, og først i 2014 anerkjente FNs medlemsland at hendelsene i Rwanda klassifiserte for betegnelsen folkemord.

Kofi Annan, som satt som leder for FNs fredsbevarende styrker under folkemordet, beklaget under en konferanse i 2004 at han selv og FN ikke gjorde nok for å stanse massedrapene i 1994.

Rettsoppgjøret etter folkemordet ble svært krevende på grunn av det enorme omfanget av alvorlige forbrytelser og brudd på menneskerettighetene.

Mistenkte for deltagelse i folkemordet ble i hovedsak prøvd i tre rettsinstanser. I tillegg til det nasjonale rettsvesenet i Rwanda, ble det i 2001 opprettet Gacaca-domstoler over hele landet. Dette var tradisjonelle folkedomstoler bestående av dommere og lekfolk i lokalmiljøet. Bortsett fra planlegging av folkemord, kunne disse domstolene dømme i alle typer saker. FN opprettet i 1994 en krigsforbryterdomstol, International Criminal Tribunal for Rwanda (ICTR), med sete i Arusha i Tanzania.

Tribunalet dømte i 1998 Jean Kambanda (1955–), statsminister i Rwanda da folkemordet startet, for deltagelse i folkemord. Dette var første gang siden Nürnberg-tribunalet etter andre verdenskrig at en statsleder ble dømt i en internasjonal domstol.

I 2020 ble forretningsmannen Félicien Kabuga pågrepet av politiet i Frankrike. Kabuga, som var en av Rwandas rikeste menn, ble i 1997 tiltalt av ICTR for planlegging og organisering av folkemord. Etter pågripelsen i Frankrike ble Kabuga overført til den internasjonale domstolen i Haag (IRMCT), der han fremdeles sitter fengslet og venter på å bli stilt for retten.

Under og etter folkemordet flyktet mange medlemmer av den hutudominerte regjeringen og andre hutuer som deltok i folkemordet til Den demokratiske republikken Kongo (Zaïre). Flyktningestrømmen bidro til en konflikt mellom hutuer og tutsier i landet, og utløste den første Kongo-krigen i 1996. I 1998 brøt den andre Kongo-krigen ut etter at den RPF-ledede regjeringen i Rwanda angrep Kongo med mål om å styrte det sittende regimet i landet. Krigen involverte etter hvert åtte afrikanske land og ble offisielt avsluttet i 2003. Det er regnet at rundt fem millioner mennesker mistet livet i krigen, deriblant anslagsvis 200 000 hutuer.

• Rwanda
• Rwandas historie
• Rwandas befolkning
• Den internasjonale domstol for forbrytelser i Rwanda
• folkemord
• humanitær intervensjon