Rwandiske flyktninger på vei over grensa til Tanzania, 30. mai 1994.
Av /NTB.
Soldater fra Rwandas patriotiske front (RPF) i Rugende nær Kigali i mai 1994. RPF kjempet mot regjeringene og hutuene under folkemordet.
Av /NTB.
Rwandiske regjeringssoldater ankommer en landsby med tanks mens sivilbefolkningen flykter.
Av /NTB.

Artikkelstart

Folkemordet i Rwanda i 1994 var et folkemord der mellom 800 000 og en million tutsier, politisk moderate hutuer og rundt 30 prosent av twabefolkningen ble drept under borgerkrigen i landet. Massedrapene begynte 6. april og varte i 100 dager til midten av juni i 1994.

Folkemordet var et resultat av årelange motsetninger mellom folkegruppene, der hutuene satt med den formelle makten ved krigens begynnelse, etter at tutsiene hadde vært favorisert av den belgiske kolonimakten gjennom mange år. Etter huturevolusjonen i 1959 og militærkuppet ved hutuen Juvenal Habyarimana i 1973 flyktet hundretusenvis av tutsier til nabolandene. Mange eksiltutsier samlet seg i organisert motstand, og spesielt motstandsorganisasjonen Rwanda patriotiske front (RPF) fikk avgjørende betydning for utfallet av folkemordet.

Folkemordet ble planlagt av medlemmer av den hutudominerte regjeringshæren, det nasjonale politiet, presidentens livgarde, høytstående forretningsfolk og ekstremistiske hutu-militser. Mange som gjennomførte massakrene var imidlertid vanlige folk som drepte sine naboer, venner og bekjente i lokalsamfunnet. Ofrene ble hovedsakelig drept med macheter og rifler, og i tillegg ble opptil 500 000 kvinner utsatt for seksualisert vold.

Etter folkemordet overtok en tutsi-dominert regjering ledet av RPF. Rundt to millioner rwandere hadde flyktet til nabolandene Uganda, Burundi, Tanzania og Den demokratiske republikken Kongo (daværende Zaïre). 1,5 millioner var internt fordrevet. Man regner med at halvparten av befolkningen på 7 millioner mennesker ble direkte berørt av folkemordet. FN og verdenssamfunnet fikk i etterkant av krigen massiv kritikk for å forholde seg passive og for ikke å ha stanset folkemordet.

Historisk bakgrunn

Befolkningen i Rwanda er sammensatt av de tre folkegruppene tutsi, hutu og twa. Urbefolkningen twa regnes som de første bosettere i området. Mellom 700 og 1500 ble området invadert av forskjellige bantustammer, som etablerte seg med bofast jordbruk. På 1400-tallet inntok kvegeiere området, og utviklet etter hvert et kongedømme og et føydalt styresett. Jordbrukerne ble senere kjent som hutuer, mens kvegeierne ble kalt tutsier.

Det var imidlertid ikke uvanlig at hutuer og tutsier inngikk ekteskap med hverandre, og at en hutu som gjorde karriere i samfunnet kunne bli kalt tutsi. Skillet mellom de to folkegruppene er ikke knyttet opp til biologisk slektskap, men er et klasseskille basert på sosial rangordning. Alle tre folkegruppene deler samme språk (kinyarwanda), kultur, og religion.

Den belgiske kolonimakten mente at tutsiene tilhørte en hamittisk folkegruppe, og innførte i 1935 en permanent inndeling av befolkningen som innebar å vise identitetskort som viste etnisk tilhørighet. Dette favoriserte tutsiene og førte til et skarpere skille mellom folkegruppene.

Mot slutten av 1950-tallet ga belgierne hutuene mer innflytelse i Rwanda etter press fra det internasjonale samfunnet. Huturevolusjonen i 1959 førte til at kongen og regjeringen ble styrtet, og i løpet av de neste fem årene flyktet mer enn 200 000 tutsier til nabolandene Burundi, Zaire og Uganda.

Militærkupp og borgerkrig

Hutu-hæren Interahamwe ble etablert i 1990. Under folkemordet var de blant organisasjonene som utførte flere av massedrapene.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

I 1973 tok hutuen Juvenal Habyarimana makten gjennom et militærkupp og innførte ettpartisystem i Rwanda. Habyarimana klarte å skape en viss stabilitet, men diskrimineringen av tutsiene fortsatte og han nektet blant annet tutsier i eksil å vende tilbake til landet.

I 1987 startet eksiltutsier i Uganda motstandsorganisasjonen Rwandas patriotiske front (RPF). Organisasjonen hadde som mål å overta makten i Rwanda ved militære midler, og i 1990 invaderte RPF-soldater Rwanda i nordøst for å styrte president Habyarimana. Styrken ble stoppet før den nådde Kigali, men myndighetene utnyttet den spente situasjonen i landet til å spre rykter om at RPF planla å drepe alle hutuene i landet.

Etter press fra det internasjonale samfunnet innførte Habyarimana og regjeringen flerpartisystem i 1991. Samtidig ble ungdomspartiet og folkehæren Interahamwe etablert, som sto bak flere voldelige angrep på tutsier før folkemordet.

Opptrapping mot folkemordet

I februar 1993 angrep tutsienes opprørshær RPF viktige områder nordøst i Rwanda. Omkring en million hutuer ble drevet på flukt til nyopprettede flyktningeleirer sør i landet. Samtidig økte oppslutningen til folkehæren Interahamwe og andre militsgrupper. Urolighetene i landet tvang president Habyarimana til forhandlingsbordet, og 4. august 1993 undertegnet regjeringen og RPF en fredsavtale i Arusha i Tanzania. Sammen dannet de en koalisjonsregjering med andre opposisjonspartier.

FN sendte en fredsbevarende styrke, UNAMIR, til Rwanda og 2500 soldater ble stasjonert i landet for å overvåke freden. Arusha-avtalen innebar våpenhvile og nedrustning, men ytterliggående hutu-ekstremister mente at Habyarimana og regjeringspartiet hadde sviktet hutene.

10. januar 1994 mottok øverstkommanderende for UNAMIR, Roméo Dallaire, informasjon fra en sentral kilde i Interahamwe om at alle tutsier i Kigali skulle registreres, og at et massedrap på tutsier kunne være nært forestående. Dagen etter sendte Dallarie en telefaks til FNs hovedkvarter i New York, men fikk beskjed om at han ikke hadde mandat til å gripe inn.

Startskuddet på folkemordet

Soldater fra Rwandas patriotiske front (RPF) ved vrakrestene av flyet som styrtet 6. april med blant annet den rwandiske og den burundiske presidenten. Dette blir ofte sett på som startskuddet for folkemordet, selv om det fortsatt er usikkert hva som skjedde.
Av /NTB.

6. april 1994 ble president Habyarimanas fly skutt ned av to raketter da det skulle inn for landing i Kigali. Habyarimana var på vei fra et toppmøte i Tanzania for å diskutere gjennomføringen av Arusha-avtalen sammen med Burundis president Cyprien Ntaryamira og lederen for Rwandas regjeringshær, Déogratias Nsabimana. Flyet styrtet i Habyarimanas hage og alle om bord ble drept.

Det er omdiskutert hvem som stod bak nedskytningen av president Habyarimanas fly. En teori er at presidentens egne sikkerhetsstyrker som sto bak angrepet. De var motstandere av Arusha-avtalen, og brukte nedskytingen som et påskudd for å iverksette angrepet på tutsiene. Den politiske og militære ledelsen i Rwanda hevdet at det var tutsienes opprørsgruppe RPF som sto bak nedskytingen, og at angrepet var et bevis på at tutsiene planla statskupp og maktovertagelse i Rwanda.

100 dager med massedrap

Rwandiske flyktninger får utdelt matrasjoner i en flyktningeleir i juli 1994.
Av /NTB.

Folkemordet i 1994 var et resultat av årelange motsetninger mellom hutuer og tutsier. Ekstreme grupper innenfor hutubevegelsen utførte målrettet massakrering av tutsiene. Mellom 500 000 og 1 million mennesker ble drept i løpet av tre måneder, mesteparten tutsier. Flyktningestrømmen til Tanzania og Kongo (Zaïre) var enorm. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.
  • 6. april: President Habyarimanas fly ble skutt ned. Umiddelbart etter drapet på president Habyarimana satte myndighetene opp veisperringer der folk måtte vise identitetskort for å bevise om de er tutsier eller hutuer. Tutsier og tutsivennlige hutuer ble drept på stedet. Samtidig ble hæren, Interahamwe og andre militsgrupper over hele landet mobilisert.
  • 7. april: Den moderate hutustatsministeren Agathe Uwilingiyimana og ti belgiske FN-soldater som skulle beskytte statsministeren ble henrettet tidlig om morgenen. Dette førte til en umiddelbar tilbaketrekking og evakuering av de belgiske FN-styrkene i Rwanda. I løpet av et døgn antas det at 8000 mennesker ble drept.
  • 9. april: Øverstkommanderende for UNAMIR (FNs fredsbevarende styrker), Roméo Dallaire, ba om å doble styrken fra 2500 til 5000 soldater. Dette ble avvist av FNs sikkerhetsråd, og Dallaire ble bedt om å unngå å involvere seg i en væpnet konflikt.
  • 19. april: Human Rights Watch anslo at 100 000 mennesker var drept. Massedrapene var nå spredt til stort sett hele landet etter at lokal administrasjon i det sentrale og sørlige Rwanda, hvor de fleste tutsiene levde, hadde kjempet imot massedrapene i begynnelsen.
  • 21. april: FNs sikkerhetsråd stemte for å trekke 90 prosent av styrkene ut av Rwanda.
  • 25. april: UNAMIR-styrkene ble redusert til 450 dårlig utrustede soldater. Det var på det tidspunktet mange rapporter fra journalister og andre kanaler i Rwanda om at det foregikk massedrap i landet.
  • 1. mai: Dødstallene antas å ha steget til rundt 200 000 mennesker. Hundretusenvis hadde flyktet til nabolandene Tanzania, Burundi og Zaire.
  • 17. mai: Frankrike tilbød å sende soldater til Rwanda. Det tok imidlertid flere uker før styrkene var på plass i Rwanda, blant annet på grunn av uenighet mellom FNS sikkerhetsråd og USA over kostnadene ved bruk av militært utstyr for de fredsbevarende styrkene.
  • 22. mai: Tutsienes opprørshær RPF rykket stadig fremover i landet og tok kontroll over Kanombe internasjonale flyplass i Kigali.
  • 27. mai: Den første evakueringen av flyktninger organisert av UNAMIR fant sted. Fra hotellet Hotel des Mille Collines blir hundrevis av hutuer og tutsier reddet og fraktet gjennom RPF-kontrollerte områder til «ingenmannslandet» Kacyiru.
  • 22. juni: Det ble endelig enighet mellom USA og FNs sikkerhetsråd om å sende en fransk FN-styrke til Rwanda. Oppdraget får navnet Opération Turquoise og reddet flere tusen tutsier fra å bli drept. Oppdraget fikk også kritikk for å ha latt gjerningsmenn ansvarlige for folkemordet flykte til det østlige Zaire gjennom buffersonen opprettet av de franske styrkene.
  • 4. juli: RPF overtok kontrollen over Kigali og Butare, samtidig som de franske styrkene erklærte Kibuye, Gikongoro and Cyangugu som trygge soner.
  • 17. juli: RPF erklærte at krigen var over. Opptil en million mennesker antas drept. RPF opprettet så en midlertidig regjering i Kigali.

Hvem utførte drapene?

Personer fengslet i Kibungo, Rwanda, i august 1994, anklaget for å ha medvirket til folkemordet.
Av /NTB.

Innledningsvis ble drapene organisert og utført av folkehæren Interahamwe, hæren og andre militsgrupper etter instruks fra regjeringen i Kigali. Kort tid etter de første drapene fant sted brukte myndighetene den private radiostasjonen Radio Télévision Libre des Mille Collines (RTLM) til å involvere sivile rwandere gjennom å lese opp lister over tutsier og moderate hutuer som skulle drepes. Noen av de største massakrene fant sted på såkalte «trygge steder» som skoler, kirker og sykehus der tutsiene ble oppfordret til å samle seg for å søke tilflukt.

Etter hvert ble sivile rwandere i rurale områder instruert av Interahamwe og andre militsgrupper om hvordan de skulle bruke blant annet macheter til å utføre drapene. Radiostasjonen RTLM oppfordret sivile til å drepe naboer, familiemedlemmer og andre nærstående.

FNs rolle i Rwanda

Fransk FN-soldat legger ut piggtråd mens rwandiske barn ser på.

FN har i ettertid fått sterk kritikk for sin unnfallenhet under folkemordet i Rwanda. Drapet på ti belgiske FN-soldater i starten på folkemordet, som førte til at Belgia ønsket å trekke ut resten av soldatene fra Rwanda, blir sett på som en av de viktigste eksplisitte årsakene til at sikkerhetsrådet valgte å hente ut og sende hjem 90 prosent av styrkene. En viktig bakenforliggende årsak var angrepet på amerikanske soldater under et fredsbevarende oppdrag i Somalia høsten 1993, der 18 amerikanske soldater ble drept. Amerikanerne og sikkerhetsrådet fryktet at en mislykket militær intervensjon i Rwanda ville medføre ytterligere tap av menneskeliv.

Rettsoppgjøret etter folkemordet

Rwandas statsminister, Jean Kambanda, ble dømt for deltakelse i folkemord i 1998.

Av /NTB.

Rettsoppgjøret etter folkemordet ble svært krevende på grunn av det enorme omfanget av alvorlige forbrytelser og brudd på menneskerettighetene.

Mistenkte for deltagelse i folkemordet ble i hovedsak prøvd i tre rettsinstanser. I tillegg til det nasjonale rettsvesenet i Rwanda, ble det i 2001 opprettet Gacaca-domstoler over hele landet. Dette var tradisjonelle folkedomstoler bestående av dommere og lekfolk i lokalmiljøet. Bortsett fra planlegging av folkemord, kunne disse domstolene dømme i alle typer saker. FN opprettet i 1994 en krigsforbryterdomstol, International Criminal Tribunal for Rwanda (ICTR), med sete i Arusha i Tanzania.

Tribunalet dømte i 1998 Jean Kambanda, statsminister i Rwanda da folkemordet startet, for deltagelse i folkemord. Dette var første gang siden Nürnberg-tribunalet etter andre verdenskrig en statsleder ble dømt i en internasjonal domstol.

Krig og flyktningestrøm etter folkemordet

Under og etter folkemordet flyktet mange medlemmer av den hutudominerte regjeringen og andre hutuer som deltok i folkemordet til Den demokratiske republikken Kongo (Zaïre). Flyktningestrømmen bidro en konflikt mellom hutuer og tutsier i landet, og utløste den første Kongo-krigen i 1996. I 1998 brøt den andre Kongo-krigen ut etter at den RPF-ledete regjeringen i Rwanda angrep Kongo med mål om å styrte det sittende regimet i landet. Krigen involverte etter hvert åtte afrikanske land og ble offisielt avsluttet i 2003. Det er regnet at rundt 5 millioner mennesker mistet livet i krigen, deriblant anslagsvis 200 000 hutuer.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg