Sjiraffens horn er korte benutvekster som ikke felles, og er permanent dekket med håret hud.
Sjiraffen lever i små eller større flokker, ofte opptil ti individer.
Av /iStock.

Artikkelstart

Sjiraff er en art av partåete klovdyr i sjiraffamilien. Den er verdens høyeste pattedyr og kan strekke mer enn fem meter til værs. Den veldig lange halsen hjelper dem med å nå blader, skudd og frukt fra trær som de spiser. Halsen er imidlertid ikke lang nok til at de når ned til bakken uten å bøye bena. Alle ville sjiraffer lever i Afrika.

Faktaboks

Uttale
sjirˈaff
Etymologi
arabisk zurafa, antagelig fra et lokalt språk
Også kjent som

Giraffa camelopardalis; tidligere stavemåte giraff

Beskrivelse

Sjiraffen er verdens største drøvtygger og gjennomsnitthøyden er 4,3 meter for hunner og 5,3 meter for hanner. Vekten til en voksen sjiraff varierer fra 830 til 1200 kilo. Spesielt halsen er påfallende lang, men den har i likhet med andre pattedyr syv halsvirvler. Kroppen skråner bratt bakenfor skulderen. Bena er lange og tynne med store klover som kan ha en diameter på 30 centimeter.

Pels

Sjiraffens pels er gulhvit med store, skjoldformede, brune flekker. Mønsteret er unikt for hvert individ. Det går en man langs halsen fra hode til skulder. Halen har samme mønster som kroppen, og har en mørk pelsdusk i enden.

Hode med horn og blå tunge

Sjiraffens hode er utstyrt med knuter og hudkledde horndannelser. Begge kjønn har små bakoverrettede horn som er overtrukket med hårkledd hud. Dette er selvstendige knokkeldannelser som sitter løst på nyfødte sjiraffer, slik at de ikke skal skade moren under fødselen. Sjiraffen har en lang (om lag 50 centimeter), blåaktig tunge som den bruker til å gripe tak i høytvoksende vegetasjon med.

Spesielle tilpasninger

Giraffa camelopardalis, sjiraff. Foto fra: Etosha, Namibia

Selv om sjiraffens hals er lang, så er den for kort til å nå ned til bakken. Sjiraffer må derfor stå med bena spredt, eller knele, når de drikker. Blodårene i halsen har en slags ventiler som forhindrer at blodtrykket i hodet endres fort når sjiraffen bøyer seg ned for å drikke.

Sjiraffens hjerte kan veie opptil elleve kilo. Det er mer enn hos noe annet landlevende dyr. Det trengs et kraftig hjerte for å pumpe cirka 60 liter blod i minuttet rundt i hele den langstrakte kroppen. Blodtrykket er dobbelt så høyt som hos mennesker.

Levevis

Sjiraffen er i dag utbredt på tresavanner og i områder med glissen skog. Den lever særlig av bladene på mimoser, mest en akasie (Acacia giraffae).

Sjiraffen er i dag utbredt på tresavanner og i ulike områder med innslag av trær. Den lever av blader, skudd og frukt fra trær. Hovedsakelig spiser de akasie (Acacia giraffae), men dietten kan inneholde om lag 100 ulike planter. Mesteparten av dagen går med til å spise, spesielt i tørketiden da næringsinnholdet i plantene er lavt. Da må dyrene også bevege seg mer for å finne mat. Arten kan være aktiv om natten, og bruker gjerne måneskinnsnetter til å beite.

Flokkstruktur og rivalisering

Sjiraffen lever alene eller i flokker som varierer i antall. Flokker kan løses opp og dannes av ulike individer over tid. Hanner kan ha brytekamper med halsen for å teste styrkeforholdet seg i mellom. Disse duellene er vanligvis ganske harmløse, men dyrene kan i noen sjeldne tilfeller påføres alvorlige skader når de knoklete hodene denges inn i hverandre.

Formering

Sjiraffen blir kjønnsmoden ved 3–4 års alder. Hunnen går drektig i omtrent 15 måneder, og får som regel én unge. Fødselen foregår stående og ungen faller omtrent to meter ned på bakken når den kommer ut. Den nyfødte kalven kan stå selv i løpet av en time. Dødeligheten for kalver er omtrent 50 prosent.

Sjiraff som byttedyr

Sjiraffens viktigste naturlige fiender er løver som jager i flokk. Løvene ser seg gjerne ut sårbare dyr og tar nyfødte unger. Kalvene kan også være bytte for andre rovdyr som leoparder, hyener og villhunder.

Sjiraffen er spesielt utsatt når den drikker siden hodet da er lavt nok til at rovdyr kan få tak i det. Også krokodiller kan angripe drikkende sjiraffer. Sjiraffer trenger ikke å drikke hver dag for de får i seg væske fra plantene de spiser.

Sjiraffer forsvarer seg mot rovdyr med spark med både for- og bakbein. De har godt syn og bytter på å holde vakt. En sjiraff kan komme opp i en hastighet på 50 km per time når den løper.

Utbredelse

Sjiraffen har størst utbredelse i Sør- og Øst-Afrika og finnes i spredte, små bestander i Sentral- og Vest-Afrika. Den er utryddet i syv afrikanske land. Det antas å finnes omtrent 68 000 voksne sjiraffer, men antallet synker, særlig i de østlige og nordlige delene av utbredelsesområdet.

Systematikk og opprinnelse

Alle sjiraffer tilhører i dag samme art, men kan deles i ni underarter. Genetiske studier tyder imidlertid på en inndeling i tre ulike arter.

Det eneste andre nålevende medlemmet av sjiraffamilien er okapi. Funn av fossiler viser at det tidligere fantes en rekke slektninger av giraffen i både Afrika og Eurasia. De eldste fossilene er datert til å være 15–20 millioner år gamle.

Bevaringsstatus og trusler

Sjiraffen er regnet som sårbar av den internasjonale naturvernsunionen (IUCN). Den største trusselen er tap av leveområder som følge av menneskelig aktivitet som jordbruk, gruvedrift og befolkningsvekst.

Det pågår også både lovlig og ulovlig jakt på sjiraffer. Det mest vanlige er troféjakt. Skinn og skinnprodukter fra sjiraff omsettes internasjonalt. I 2019 ble arten inkludert i konvensjonen om internasjonal handel med truede og sårbare arter (CITES) for å regulere dette markedet. Kriger i utbredelsesområdet er også regnet som en betydelig trussel mot sjiraffers overlevelse.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg