Sjiraff i Kenya.

Shutterstock. Begrenset gjenbruk

Sjiraffer

SCODE. Begrenset gjenbruk

Sjiraff, tidligere skrevet giraff, er en partået klovdyrart i sjiraffamilien.

Hodet er utstyrt med knuter og hudkledde horndannelser. På pannen er en uparet benknute, og på grensen mellom panneben og isseben er det hos begge kjønn utviklet små bakoverrettede horn som er overtrukket med hårkledd hud. De er selvstendige knokkeldannelser. Kroppen faller bratt av bakenfor skulderen. Halsen er uforholdsmessig lang, og dens virvler (7 i tallet, som hos de fleste andre pattedyr) er lange og gjør halsen stiv. Kroppslengde 3,8–4,7 m. Høyden til hornspissene 4,7–5,3 m, skulderhøyden ca. 3 m. Vekt 550–1930 kg, hanner er størst. Fargen er gulhvit med store, skjoldformede, brune flekker. Det finnes flere underarter som avviker noe fra hverandre i fargemønster og størrelse.

De er i dag utbredt på tresavanner og i områder med glissen skog. De lever særlig av bladene på mimoser, mest en akasie (Acacia giraffae). De søker mat om dagen og hviler om natten. Synet er godt, men luktesansen er svak. Sjiraffen lever i små eller større flokker, ofte opptil ti individer. Den er passgjenger, sky og årvåken og flykter med stor fart og utholdenhet når den blir forfulgt. Hunnen går drektig i 14 måneder, og får som regel én unge, som er ca. 2 m høy og forholdsvis korthalset. Sjiraffen er et meget fredsommelig dyr.

De første fossile sjiraffer er kjent fra miocen, og de var tallrike i slutten av tertiær og begynnelsen av kvartær. De fantes i Afrika, Sør-Amerika og Eurasia, og mange var store arter, men uten den sterkt forlengede halsen hos våre dagers sjiraff.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.