Den demokratiske republikken Kongo, offisielt République démocratique du Congo, er et land i sentral-Afrika. Mellom 1300- og 1800-tallet var det flere sterke kongedømmer i ulike deler av det som i dag er Kongo. Europeisk og arabisk kontakt og særlig Belgisk kolonitid (1884-1960) fikk store konsekvenser for kongolesere i form av slaveri, utnyttelse av råvarer og grov undertrykkelse av de innfødte. Selvstendigheten i 1960 utløste en krig (1960-1964) der også supermaktene USA og Sovjetunionen støttet ulike sider. Diktatoren Mobutu Sese Seko tok makten i 1965 og satt fram til 1997, med store sosiale og økonomiske konsekvenser for befolkningen. 

Jeger- og sankerfolk i de store skogene i nord og nordøst utgjør den eldste befolkningen i hva som i dag er Den demokratiske republikken Kongo. Disse, batwa/mbuti – også kjent som pygmeer, lever fortsatt i skogene i Kongo, men har i senere år blitt fortrengt blant annet av hogst, og deres livsform er truet av krigen i den østlige del av landet. For vel to tusen år siden fant det sted en omfattende tilflytting av bantutalende folkegrupper, først fra nordvest, dernest også fra øst. De første dyrket jorden, de siste hadde også kveg og organiserte lokalsamfunn basert på fast bosetting, nye jordbruksteknikker og husdyrhold. På denne tiden ble det utviklet en jernalderkultur, og funn viser også kobberproduksjon fra 600-tallet.

Fra 1300-tallet vokste det frem flere statsdannelser i det sentrale Afrika. Enkelte av disse hadde en utviklet kultur med omfattende økonomisk aktivitet og komplekse administrative strukturer. Det eldste var trolig Teke-kongedømmet i vest, mens det dominerende rike var Kongo-kongedømmet, som strakte seg over et stort område i vest, samt i det nordlige av dagens Angola – fra Kongo-floden i nord til Luanda i sør. Dette riket ble til blant annet gjennom allianse med andre kongedømmer, som Tio og Loango, begge nord for elven, i dagens Kongo (Brazzaville).

Gjennom oppdagere, handelsmenn og misjonærer stod Kongo-staten fra ca. 1480 i nær kontakt med Portugal, så vel som andre statsdannelser i området. Etableringen av portugisisk styre i Angola på slutten av 1500-tallet svekket Kongos innflytelse i sør, samtidig som kongedømmet la under seg nye områder i øst. Kongos storhetstid var under kong Affonso 1 (regjeringstid 1506–43); et hundreår senere gikk det i oppløsning. En avtale med Holland i 1641 førte til invasjon fra den portugisiske kolonien Angola i 1665, da kong Antonio 1 ble slått i slaget ved Mbwila. Angola gav opp forsøket på å erobre Kongo, men kongeriket gikk i oppløsning, mye på grunn av indre stridigheter.

En annen dominerende stat på denne tiden var Luba i den sørlige delen av det moderne Kongo. Samtidig, på 1600-tallet, vokste det nærliggende Lunda-kongedømmet frem i sør, til dagens Angola og Zambia. Luba-Lunda utviklet en sammenslutning med flere selvstyrte kongedømmer, hvorav Kazembe var det største, og utgjorde størsteparten av den moderne regionen Katanga. Andre mindre kongedømmer var Mwata Yamo og Kuba. Disse statene ble mot slutten av 1800-tallet svekket av arabiske slavehandlere og europeiske kolonialister, samt indre stridigheter og angrep utenfra.

I det 18. århundre ble mye av den politiske strukturen i Sentral-Afrika endret, da handelsnettverk, ikke stater, ble den dominerende faktor – fremskyndet av den tiltagende handelen med Europa og Brasil. De sosiale og politiske strukturene i Kongo ble vesentlig endret som følge av det økte omfanget av handel med mennesker. Rundt midten av 1800-tallet ble slaver gradvis erstattet av andre varer; i Kongo særlig av rågummi mot slutten av hundreåret. Den andre store eksportvaren var fortsatt elfenben. Årsaken var både avskaffelsen av slaveri og fremveksten av industri i Vesten; slavehandelen østover fortsatte til århundreskiftet.

Portugiserne etablerte tidlig handel på Kongo-kysten, særlig basert på kontakten med Kongo-riket. Hollendere startet handel, særlig med Loango, tidlig på 1600-tallet. De viktigste handelsvarene var lenge slaver og elfenben; Loango eksporterte også kobber. Behovet for slaver i Brasil og Karibia økte etterspørselen og medførte jevn forsyning til 1800-tallet. Afrikanske kongedømmer bedrev selv slavehold, særlig av krigsfanger og kriminelle, og forsynte portugiserne med slaver. Østfra drev afroarabere med base på Zanzibar slavehandel. Slavehandelen ble senere etterfulgt av systematisk tvangsarbeid, i realiteten slavearbeid, i Fristaten Kongo og Belgisk Kongo.

Portugiserne var ute etter de antatte gullforekomstene i Kongo, men Kongo-staten beholdt selv kontrollen over utvinningen av kobber og jern. Senere, under belgisk styre, ble mineralutvinning den fremste inntektskilden fra kolonien. Handelen med europeerne var svært skjev, i det store rikdommer ble ført ut av Kongo, men få reelle verdier gitt tilbake som betaling. Rundt 1900 var Kongo den mest lønnsomme kolonien i Afrika – basert på eksport av gummi og elfenben, innsamlet gjennom tvangsarbeid.

Handel og misjon åpnet Kongo for europeerne, uten at dette medførte direkte kolonisering. Oppdageren Henry Morton Stanley, som i 1877 fulgte Kongofloden østfra til utløpet i vest, var en av dem som ivret for at Storbritannia skulle ta kontrollen over området. Storbritannia var ikke interessert, men Frankrike etablerte seg på nordsiden av floden, i hva som ble Kongo (Brazzaville). Dette ansporet Belgias kong Leopold 2 i hans bestrebelser på å skaffe sitt land en koloni, men heller ikke belgiske myndigheter var interessert. Dette medførte at Leopold, blant annet med støtte av Stanley, som kongen engasjerte for nye oppdrag i Afrika, selv satte seg fore å etablere en koloni i Kongo. Etter et politisk spill hvor ham fremstilte sin interesse som humanitær, fikk han støtte fra blant annet Tyskland og USA, og sikret seg under Berlin-konferansen 1884–85 kontrollen over Kongo. Fra 1879 opprettet kongen en rekke handelsstasjoner langs Kongofloden, og hans intensjon var hele tiden å skape størst mulig fortjeneste på engasjementet i Afrika.

Forutsetningen for stormaktenes støtte til hans kolonifremstøt var at Kongo skulle være et frihandelsområde, og kolonien ble opprettet som Fristaten Kongo (État Indépendant du Congo) i 1885. Like fullt lykkes Leopold i å opprette et handelsmonopol i Kongo, hvor belgiske selskap – der kongen selv var dominerende eier – fikk konsesjon for handel, samt for mineralutvinning. For at Kongo skulle skaffe kongen størst mulig fortjeneste på kortest mulig tid, ble et hensynsløst styre satt ut i livet av kolonitjenestemenn som i vesentlig grad arbeidet for private selskap, men i siste instans under kontroll av kongen. En forutsetning for profitabel utnytting av ressursene var bygging av en jernbane, som ble gjort ved hjelp av tvangsarbeid, og opprettelsen av skipstrafikk på Kongofloden. Særlig intensiv ble utbyttingen fra 1890-årene, da etterspørselen etter rågummi økte sterkt, og før plantasjer kunne forsyne markedet med denne varen i større omfang.

Systematisk bruk av tvangsarbeid ble anvendt både for å samle inn villgummi og for å skaffe bærere for transport. Bruk av vold, særlig pisking, var svært utbredt, men drap var også vanlig. Fanger ble tatt og landsbyer ødelagt for å tvinge høvdinger til å skaffe det nødvendige antall bærere; hender ble hogd av for å skremme tvangsarbeiderne til å yte sitt ytterste. Sentral i kontrollen med kolonien var militær makt, fra 1888 organisert som kongens kolonihær i styrken Force Publique. Den bestod av afrikanske soldater, men ble ledet av europeiske offiserer og satt inn både for å kue befolkningen og slå ned motstand mot kolonistene. Motstanden var betydelig fra flere folkegrupper, og i deler av landet var det geriljakrig mot kolonimakten, til dels over flere år.

Et argument kong Leopold brukte for å få oppslutning i Europa og USA om sitt koloniprosjekt, var at han ville bekjempe slavehandelen som ble drevet fra Zanzibar; på slutten av 1800-tallet ledet av den best kjente av dem, Tippu Tip. Slavehandlere derfra kontrollerte store deler av det østlige og sørøstlige Kongo, og i 1892–93 gikk Fristaten til krig mot dem for å gjenvinne kontrollen. Bruken av slavearbeid og voldsutøvelsen var kjent i Europa, blant annet gjennom avsløringer fra misjonærer og borgerrettsforkjempere, men ble ikke avskaffet; de ansvarlige i Kongo ble sjelden stilt til rettslig ansvar. Utbyttingen i Fristaten Kongo er et av de best dokumenterte eksempel på den groveste form for utbytting i kolonihistorien, men fant også sted i andre kolonier, derunder i nabolandet Fransk Kongo.

Internasjonale protester førte til at den belgiske stat måtte overta ansvaret for territoriet, og Kongo ble belgisk koloni ved at parlamentet annekterte landet i 1908, som Belgisk Kongo. Da hadde kong Leopold sørget for at Fristatens arkiver var ødelagt, for å slette de fleste spor. En del av de verste overgrepene opphørte etter at den belgiske stat overtok, men den økonomiske virksomheten var ennå lenge basert på tvangsarbeid. Som i andre kolonier var én måte å tvinge den lokale befolkning til å arbeide for koloniherrene, å pålegge skatter – som medførte at de måtte ta lønnet arbeid, eller produsere varer som europeerne ville betale for. Følgelig fortsatte utbyttingen under belgisk styre, men mineraler erstattet etter hvert gummi som den viktigste eksportvare. Det er antatt at folketallet i Kongo ble halvert som følge av det brutale kolonistyret i årene rundt 1900, og at rundt ti millioner mennesker døde som direkte følge av dette.

Kong Leopolds Kongo ble i stor utstrekning styrt fra Brussel, ved hjelp av en privat koloniadministrasjon. En stor del av denne ble besatt av personell rekruttert fra flere europeiske land, derunder ca. 1500 fra Skandinavia. Også 200–300 nordmenn tjenestegjorde der, mange av dem sjømenn og offiserer. Disse virket som henholdsvis skipsoffiserer og offiserer i Force Publique eller gruveselskapenes sikkerhetsstyrker. Nordmenn var dermed også, direkte eller indirekte, med på overgrepene som fant sted i kolonien. Belgias konsul i Norge, industrilederen Christian Thams, deltok i rekrutteringen fra Skandinavia. Norske misjonærer har virket i Kongo fra rundt 1920; baptister i nord, pinsevenner i øst.

Belgia styrte sin Kongo-koloni med utstrakt grad av paternalisme – og skilte hvite og svarte i et segregert system basert på rase. Selv anså belgierne at de utviklet en modell-koloni, med etablering av egne byforsteder for svarte, med helse- og skolevesen – det siste rett nok i vesentlig grad drevet av misjonærer. I likhet med portugiserne i sine kolonier, var belgierne lite mottakelige for tanken om selvstendighet for koloniene. De var derfor mot å utvikle en afrikansk middelklasse eller en utdannet elite som ville kreve selvstendighet. Mens grunnskolen var vel utbygd, fantes få tilbud om videre utdanning. Ved selvstendigheten var det derfor bare 17 kongolesere med universitetsgrad. Belgiere besatte de fleste stillinger i offentlig administrasjon. Mangelen på kongolesere med høyere utdanning, og få med erfaring fra høyere stillinger innen moderne forvaltning, bidrog til de store problemene Kongo stod overfor ved selvstendigheten, og som landet har vært preget av senere. Også politiske og regionale motsetninger som vokste frem under belgisk styre har vedvart, og utenlandske interesser har bidratt til å holde dem ved like.

Som en av Afrikas mest mineralrike stater har Kongo tiltrukket seg utenlandske gruveinteresser fra kolonitiden og til i dag, og disse har i betydelig grad bidratt til konflikter og kriger i landet; både i borgerkrigen umiddelbart etter selvstendigheten og i borgerkrigen som i andre halvdel av 1990-årene utviklet seg til en regional krig. Forekomster av flere strategiske mineraler, som kobber, kobolt og uran, bidrog til at Vesten støttet et diktatorisk regime i 1970- og 1980-årene. De store naturrikdommene var hovedårsaken til at kong Leopold sikret seg kontrollen med Kongo, og til at Belgia ikke ønsket å gi kolonien selvstendighet.

I motsetning til Frankrike og Storbritannia var ikke Belgia innstilt på legge til rette for fremtidig selvstendighet; i likhet med Portugal så Belgia for seg å holde på territoriet. Som i de store portugisiske koloniene Angola og Mosambik var det et stort antall europeere som hadde slått seg ned i Kongo, og som i stor utstrekning dominerte offentlig administrasjon og besatte ledende stillinger i privat sektor. Først i 1950-årene ble politisk organisering tillatt. Alliance des Bakongo (ABAKO) ble stiftet i 1950 som en kulturell organisasjon, for å styrke bakongespråket og -kulturen. Under ledelse av Joseph Kasavubu ble det omgjort til politisk parti i 1954.

I 1958 ble det mer radikale Mouvement national congolais (MNC) dannet av Patrice Lumumba. MNC gikk inn for en enhetlig kongolesisk stat etter selvstendigheten og forfektet panafrikanisme. Andre grupperinger, som Rassemblement Katangais, ønsket lokalt selvstyre for de forskjellige regioner innenfor en føderasjon. Belgia hadde sett for seg en langvarig prosess før Kongo fikk selvstyre, men nasjonalistene presset på for å få fortgang, og i 1957 begynte Belgia å forberede overgangen til selvstendighet, blant annet gjennom lokale valg. Opptøyer i Kinshasa i januar 1959 krevde en rekke menneskeliv og medvirket til å fremskynde selvstendigheten; umiddelbart etter voldsomhetene anerkjente Belgia for første gang selvstendighet som endelig mål. En konferanse for å drøfte selvstendighet ble avholdt i Belgia i 1960, der belgierne gav etter for nasjonalistenes krav. I påfølgende valg i mai ble MNC til belgiernes overraskelse det største partiet, med flertall i Kongos første nasjonalforsamling.

Kongo ble selvstendig 30. juni 1960, styrt av en koalisjonsregjering med Lumumba som statsminister og Kasavubu som president.  Hæren ble fortsatt ledet av belgiske offiserer, og det brøt ut mytteri i de væpnede styrker. Belgia sendte umiddelbart tropper for å slå det ned; offisielt for å beskytte belgiske borgere. Størstedelen av den europeiske befolkningen flyktet fra landet i panikk. Beskyttet av belgiske soldater erklærte Moïse Tshombe Katangas selvstendighet 11. juli 1960, med seg selv som statsoverhode. Dette skjedde i forståelse med Belgia, Sør-Afrika og USA, og med støtte fra gruveselskapene, som hadde store interesser i provinsens mineralrikdommer.

I august brøt også Kasaï ut og erklærte sin selvstendighet, men dette opprøret ble slått ned. Løsrivelsen av Katanga svekket Lumumbas strategi for et forent Kongo, og statsministeren brakte krisen inn for FN, som sendte en fredsbevarende styrke, Opération des Nations Unies au Congo (ONUC), 1960–64, med blant annet norsk deltakelse. Med ONUC på plass ble de belgiske styrkene etter hvert tatt hjem. FN-operasjonen ble en av de mest omfattende og krevende noen gang, og FN-styrken var involvert i direkte kamphandlinger, også med noen av de mange leiesoldatene som kjempet på begge sider. Konflikten fant sted på høyden av den kalde krigen, og Lumumba mottok støtte fra Sovjetunionen etter at USA ikke ville bistå ham i å sikre Kongos enhet. Konflikten var først og fremst en kamp mellom dem som ønsket en reell selvstendighet for Kongo, representert særlig ved Lumumba, og de som ønsket en nykolonial løsning, som Tshombe – der Vesten fortsatt kontrollerte råvarene. Dette medførte at blant annet Belgia og USA motarbeidet Lumumba, som ble ansett for å være en farlig demagog og fremstilt som kommunist.

President Kasavubu avsatte statsminister Lumumba som følge av håndteringen av Katanga-krisen, men nasjonalforsamlingen nektet å godkjenne avsettelsen. Den støttet Lumumba, som avsatte presidenten. I denne politiske krisen grep de militære, under ledelse av oberst Joseph-Désiré Mobutu, makten 14. september 1960. All politisk aktivitet ble suspendert, og Mobutu nedsatte en kommisjon som skulle styre landet. Samtidig dannet en del av Lumumbas ministre en ny regjering under ledelse av Antoine Gizenga i Stanleyville (Kisangani) og gjorde krav på å være den eneste lovlige. Lumumba ble flere ganger arrestert og mishandlet, til han 17. januar 1961 ble myrdet. Drapet ble utført i Katanga, på grunnlag av Mobutus beslutning og Tshombes ordre; av katangesiske soldater og belgiske polititjenestemenn i Katangas tjeneste. Da hadde den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA lenge planlagt å ta livet av statsministeren. Liket av Lumumba, og to andre nasjonalister som ble drept med ham, ble partert og oppløst i syre, for å slette alle spor. Først i 2002 vedgikk Belgia sin delaktighet i drapet og påtok seg et moralsk ansvar for at den valgte kongolesiske statsministeren ble myrdet.

Drapet på Lumumba var et tilbakeslag så vel for kongolesisk nasjonalisme som kontinental panafrikanisme, og den politiske utviklingen i Kongo etter hans død bestod i flere tiår av indre stridigheter, borgerkrig og utenlandsk militær innblanding. Lumumbas tilhengere ble forfulgt og flere opprør mot Mobutu og Kasavubu nedkjempet; flere tusen ble drept i første halvdel av 1960-årene. I 1966 ble Lumumba utropt til nasjonalhelt, samtidig som Mobutu startet sin nasjonale autentiseringspolitikk. I 1961 omkom FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld da flyet hans styrtet over Nord-Rhodesia, mens han var på reise i et forsøk på å megle i konflikten. Lumumbas politiske mål, å samle det enorme landet, hvorav en stor del er lite tilgjengelig, i en enhetlig stat ble ikke nådd. Fraværet av en sterk sentral myndighet, en klar politikk og en demokratisk tradisjon fra den første tiden etter selvstendigheten er en hovedårsak til Kongos store problemer siden. En annen årsak er landets rikdom, som både har ført til utstrakt korrupsjon og til utenlandsk innblanding.

Kongos parlament møttes igjen i 1961 og utpekte en ny regjering under ledelse av Cyrille Adoula, fortsatt med Kasavubu som president – og med Mobutu som den sterke mann. På to konferanser i 1961 ble det besluttet å opprette en konføderasjon av kongolesiske stater, uten at dette ble iverksatt. Under press fra sentralmyndighetene sa Tshombe seg villig til å oppgi Katangas selvstendighet, men ga ikke opp sin posisjon før han i 1963 reiste i eksil, da Katanga også opphørte som stat. Året etter ble Tshombe invitert til å danne en samlingsregjering, og stod overfor militær motstand mot regjeringen i flere deler av landet. 1964 tilkalte han belgiske styrker som støtte for å slå ned opprøret ledet av det marxistiske Conseilé national de libération (CNL), de såkalte simbaene; etablert i 1963 av blant annet senere president Laurent-Désiré Kabila. Regjeringen engasjerte også et stort antall utenlandske leiesoldater. Opprørerne ble støttet av land som Algerie og Egypt, som bistod med våpen og rådgivere. Ugandiske tropper gikk inn i Øst-Kongo for å støtte opprørerne. Dette scenariet gjentok seg langt på vei tre tiår senere, under den neste borgerkrigen i Kongo – da opprør i øst førte til at blant annet Uganda intervenerte, og myndighetene hyrte inn leiesoldater for å styrke en svak regjeringshær.

Et nyvalg i 1965 ble vunnet av Tshombes Convention national congolais (CONACO). Opposisjonen samlet seg i Front démocratique congolais (FDC). Støttet av FDC gikk president Kasavubu mot flertallet i parlamentet og utpekte Evariste Kimba som statsminister. Denne fastlåste parlamentariske situasjonen endte med at de militære, under ledelse av general Mobutu, grep makten i november 1965. Opprør i regionene Kwilu, Kivu og Katanga ble slått ned. Opprør i Kisangani 1966 og 1967 var iverksatt av tilhengere av Tshombe, som 1967 ble dømt til døden in absentia, for forræderi. Mobutu tok etter kuppet selv over som statssjef og forbød snart all partipolitisk virksomhet. I 1967 dannet han sitt eget statsbærende parti, Mouvement populaire de la révolution (MPR) året etter. En ny grunnlov fra 1967 gav presidenten utøvende makt. I Kivu og Katanga kom det til nye opprør. I Katanga gikk en styrke inn fra Angola, 1967, i et forsøk på å gjeninnsette Tshombe. En av opprørslederne fra CNL, Pierre Mulele, ble henrettet 1968. Tshombe døde av naturlige årsaker 1969.

I 1970 lot Mobutu seg velge til president uten motkandidat, og han startet en politisk prosess for å styrke sin innflytelse og i realiteten gi ham eneveldig makt. I 1971 skiftet landet navn til Zaïre, og en nasjonalistisk politikk basert på såkalt «afrikansk autensitet» førte til at alle europeiske navn måtte byttes ut – både på steder og personer; presidenten tok selv navnet Mobutu Sese Seko Kuku Ngbendu Wa Za Banga. En personkult ble bygd opp rundt Mobutu, til dels inspirert av Mao, etter et besøk til Kina. Mobutu gjorde Zaïre til en sekulær stat og forsøkte å erstatte kristendom med «mobutisme». Utenlandske handelsmenn ble tvunget fra landet og forretningene deres konfiskert. Mobutu satte Zaïre på verdenskartet da mesterskapskampen i boksing mellom George Foreman og Muhammed Ali ble holdt i Kinshasa 1974.

En opprørsstyrke, Front national pour la libération du Congo (FNLC), gikk inn i Shaba-provinsen (tidligere Katanga) i 1977. Mobutu fikk hjelp fra Marokko, som sendte en militær styrke fløyet inn av Frankrike; Egypt og Frankrike sendte teknikere. Et enda alvorligere opprør i Shaba fant sted i 1978, da en ny invasjonsstyrke under samme navn og ledelse kom fra baser i Angola via Zambia og okkuperte gruvebyen Kolwezi. Frankrike intervenerte og slo ned opprøret; Belgia sendte også tropper. Marokko sendte på ny soldater, denne gang som del av en panafrikansk styrke, som ble trukket ut 1979. Zaïre mottok også betydelig økonomisk og militær bistand fra USA, og var for en lengre periode en av USAs nærmeste allierte i Afrika. USA benyttet blant annet Zaïres Kamina-base for å forsyne opprørsstyrker i Angola med våpen. Opprørernes nederlag i Shaba i 1977–78 styrket Mobutus stilling, som han befestet ytterligere ved systematisk undertrykkelse og omfattende bestikkelser – finansiert gjennom presidentens underslag fra statskassen.

Zaïres økonomi ble sterkt svekket på grunn av vanstyret, hvilket medførte økt sosial uro. Særlig fra begynnelsen av 1980-årene vokste det frem en betydelig politisk opposisjon. Internasjonalt vokste kritikken mot regimet, blant annet for brudd på menneskerettighetene – uten at dette førte til at Frankrike og USA trakk tilbake sin støtte til Mobutu. Misnøye i de væpnede styrker førte flere ganger til opptøyer: uroligheter etter et soldatopprør i 1991 førte til at Frankrike og Belgia sendte tropper for å beskytte og evakuere egne borgere. De to land grep på ny militært inn da enheter fra hæren i 1993 stod bak nye opptøyer.

Den organiserte politiske opposisjonen mot regimet opererte blant annet fra eksil i Belgia, men var splittet og hadde liten tyngde. Dette bildet endret seg en del fra slutten av 1980-årene, og presset mot Mobutus styre ble sterkere; forsterket både av den økonomiske situasjonen i Zaïre og den internasjonale politiske utvikling etter den kalde krigen, hvor det politiske presset for demokratisering også fra USA ble følbart. I 1990 kunngjorde Mobutu at det skulle innføres fullt flerpartisystem og opphevet forbudet mot partier. Sentralt blant de nye partiene var Union des fédéralistes et républicains indépendants (UFERI), ledet av Nguza Karl-I-Bond, og Union pour la démocratie et le progrés social (UDPS), ledet av Etienne Tshisekedi.

Det tiltagende politiske presset førte til at det i 1991 ble avholdt en nasjonal konferanse om Zaïres politiske fremtid. Året etter erklærte den seg selvstendig og gav seg selv fullmakt til å utstede lover, for slik å undergrave regjeringens autoritet og derved svekke presidentens makt. Kongressen valgte Tshisekedi til statsminister; Mobutu fikk fortsette som president mot å akseptere konferansens beslutninger. I desember oppløste konferansen seg, og innsatte i stedet et råd, Haut conseil de la république (HCR), erstattet av Haut conseil de la république–parlement de transition (HCR–PT) året etter, som utarbeidet ny grunnlov. Denne skulle gjøre Zaïre til en føderal stat med 26 provinser. Grunnloven skulle vedtas i en folkeavstemning i desember 1996, men før denne kunne avholdes, brøt det ut et omfattende opprør øst i landet, som både førte til at Mobutu ble styrtet og at Zaïre ble kastet ut i en langvarig borgerkrig.

  • Devlin, Larry: Chief of Station, Congo, 2007. Finn boken i Google books
  • Fosser, Per E.: Kongo: Landet verden helst vil glemme, 2007.
  • Gondola, Didier: The History of Congo, 2002. Finn boken i Google books
  • Hochschild, Adam: Kong Leopolds arv, 2002.
  • Mikaelsen, Svenn W.: FN-tjeneste i Kongo, 2010.
  • Morel, Edmund D: Kongelig Slaveleir, 2002.
  • O'Hanlon, Redmond : Til Kongos indre, 2000.
  • Tygesen, Peter: Congo - formoder jeg, 2001.
  • Witte, Ludo de: The Assassination of Lumumba (2001).
  • Reybrouck, David van: Kongo - Historien om Afrikas hjerte, 2011.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.