Joseph Beuys' økologiske og sosiale prosjekt Byforskogning fremfor byforvaltning, 7000 eiketrær (Stadtverwaldung statt Stadtverwaltung, 7000 Eichen) ble til i forbindelse med den internasjonale kunstutstillingen documenta 7 i Kassel i 1982. Beuys var en av 1900-tallets mest sentrale kunstnere i tysk og internasjonalt kunstliv, og documenta regnes som en av verdens viktigste mønstringer av internasjonal samtidskunst. Treet på bildet står foran Fredericianum-museet og er ett av 7000 eiketrær som ble plantet av Kassels innbyggere og besøkende til documenta-utstillingen.
.
Lisens: CC BY SA 3.0

Den tyske kunsthistorien regnes tilbake til keltisk kultur i tiden før vår tidsregning. Tyskland og de tysktalende områdene i Europa representerer en viktig del av europeisk kunsthistorie. Særlig i det 19. og 20. århundrets billedkunst, fra 1800-tallets romantikk til 1900-tallets ekspresjonisme, er innflytelsen fra tysk kunst betydelig.

Dagens tyske kunstscene er globalt orientert og multimedial, og Tyskland innehar en rekke av kunstverdenens mest betydelige institusjoner for samtidskunst.

Forhistorisk tid

Før begynnelsen av vår tidsregning utviklet kelterne i det sørlige Tyskland en hellensk influert, lineær stil. Sannsynligvis formidlet gjennom goterne lærte germanerne seg etter orientalsk mønster å smykke våpen, spenner og annet med ornamenter både i filigran og i såkalt edelstenstil (slutten av 400-tallet evt.). Samtidig ble den typisk germanske dyrestilen utviklet. Mot midten av 500-tallet kombinerte de dyrehoder med båndfletningsornamentikk av østromersk opprinnelse.

Middelalderen

Kobberdørene i domkirken i Hildesheim

Relieffene på kobberdørene i domkirken i Hildesheim regnes som noe av det ypperste i tysk romansk skulptur. Bildet viser et utsnitt av Bernwarddøren, 1015.

Av /NTB Scanpix ※.

Menneskefigurer ble tatt i bruk i billedfremstillinger, og akantusornamentikk inspirert av antikke forbilder ble dominerende. Fra keiserbyen Aachen blomstret «den karolingiske renessansen» på 800-tallet, etter at Karl den store hadde søkt å fornye den klassiske tradisjonen. Etter antikkens mønster fikk menneskekroppen den viktigste plassen i kunsten. Dette viste seg først og fremst i bokkunst, dernest i elfenbensplastikk, gullsmedkunst og annet håndverk.

Fra 900-tallet merkes den såkalte «ottonske renessansen» (rundt 950–1040). I Michaelskirken i Hildesheim (1001–1033) ble det utført to svære bronsedører og den såkalte Kristussøylen hovedmonumenter innen den tidlige romanske kunsten i Tyskland, med ekspresjonistisk pregede figurfremstillinger. Fra slutten av århundret stammer skildringene av Esekiels visjon i Hildesheim-katedralen, nedtagelsen fra korset, grottekapellet ved Externstein i Teutoburgerwald (antagelig rundt 1115), og stukkfigurene i kirken i Gernrode (1100–1120).

Gotikken

Gotisk skulptur
Bambergrytteren, ukjent kunstner, første halvdel av 1200-tallet. Bamberg domkirke.
Av .
Lisens: CC BY NC SA 3.0

En ledende kunstner omkring 1200 var Nicolaus fra Verdun. Han utførte det rike Helligtrekongerskrinet til domkirken i Köln (rundt 1200) og korskrankene i Michaelskirken i Hildesheim, som er utført i en følelsesladet stil. Dette gjelder også Henrik Løves og hans gemalinnes gravsteinfigurer (omkring 1250), Den gylne ports tympanon ved Mariakirken i Freiberg og Georgkorets relieffigurer ved domkirken i Bamberg.

En rekke arbeider i domkirken i Bamberg, for eksempel Maria og Elisabet og den såkalte Bambergrytteren, viser en forbindelse til skulpturene i Reims. Rytteren, utført i første halvdel av 1200-tallet, regnes som den første monumentale rytterstatue siden antikken. I skulpturen avtok det dramatiske uttrykket omkring 1350 og en mer avdempet stil viste seg i Strasbourg-domkirkens kirke- og synagogestatuer og tympanon-relieffer. Disse arbeidene, blant annet Marias død og kroning, viser slektskap med skulpturene i Chartres.

Maleriet utviklet seg under påvirkning fra Sør-Italia i en mer plastisk virkende retning, eksempler på dette finnes i taket i Michaelskirken i Hildesheim (rundt 1200) og i hvelvmaleriene i St. Maria zur Höhe i Soest (1220–1230). Parallelt med monumentalmaleriet gikk miniatyrillustrasjonene.

1200-tallets realisme vek etter hvert plassen for åndeliggjørelse og avmaterialisering, for eksempel Strasbourg-domkirkens vestportal (omkring 1300) og apostelstatuene ved domkirken i Köln (1320-årene). Andre kjente verker er gravsteinfigurene over bispene Otto von Wolfskehl i Würzburg (død 1345) og Friedrich von Hohenlohe i Bamberg (død 1352). Også i monumentalmaleriet vokste gotikken frem, for eksempel i St. Peter i Augsburg (rundt 1260), i St. Castor i Koblenz (1280-årene) samt i glassmalerier i Regensburg og Köln, men først og fremst i bokmaleriet, som for en stor del var inspirert fra England.

I midten av 1300-tallet ble lyriske og religiøse fremstillinger avløst av håndfaste, svulmende plastiske figurer både i Gmünd, Augsburg og ved rådhuset i Bremen (1405–1406). En mykere stil utmerket en rekke terrakottafigurer fra begynnelsen av 1400-tallet: apostler fra Nürnberg, Korsbæringen fra Lorsch og krusifikset (rundt 1430) og Birgittastatuen (1450–1460) fra Vadstena kloster. Henimot 1470 kom en sterkere realisme, lidenskapelig beveget i Georgalteret i Nördlingen, og spesielt i alteret som Veit Stoss skar til Mariakirken i Kraków. Bernt Notkes kunst var dramatisk, ikke minst i den monumentale St. Georg og draken (1498) i Stockholms Storkyrka.

Dødedansen
Dødedansen av Bernt Notke

Renessansen

Selvportrett

Albrecht Dürer, Selvportrett, 1500. Alte Pinakothek i München.

Selvportrett
Av .

Matthias Grünewald var, ved siden av Albrecht Dürer og Hans Holbein, en av den tyske renessansens fremste kunstnere. Bildet viser Den hellige Erasmus og Mauritius, 1521–1523. Alte Pinakothek i München.

.
Lisens: fri

Mot 1500 trengte renessanseformene inn i tysk kunst med Albrecht Dürer som sentral formidler og personlighet. Men renessanseformene levde lenge sammen med det sengotiske formspråket, både i maleri, skulptur og arkitektur. Rundt 1500 skapte Tilman Riemenschneider i Würzburg sine åndfulle, spinkle menneskeskikkelser. Samtidig med ham hugde Adam Krafft sine personer i forenklet, virkelighetstro form, for eksempel Kristi lidelsesgang (Nürnberg). Blant sengotikkens store mestere var billedhuggerne Peter Vischer og Veit Stoss, men de hadde også tydelige trekk fra renessansen i sine verker.

I Köln arbeidet malerne Hermann Wynrich og Stephan Lochner, som gjennom clair-obscur-teknikken skapte lyrisk stemning over byens helgener på alterskapet i domkirken. Fra samme skole stammet Konrad i Soest, mens mester Francke malte Englandsfareralteret til Johanneskirken i Hamburg (1424) i sterkt psykologisk realisme. Sans for romvirkning kjennetegnet Lucas Moser og Konrad Witz fra Konstanz, som noe senere gav et virkelig landskapsportrett i maleriet Peters fiskefangst. Rundt 1460 gjorde sterk nederlandsk innflytelse seg gjeldende i Köln og hos Hermann Rode i Lübeck, særlig fra Dirk Bouts. Fra Roger van der Weyden spores innflytelse hos Martin Schongauer i Kolmar. En noe forsinket sengotiker var den særpregede Matthias Grünewald med sine pasjonerte og visjonære verker. Hans hovedverk var Isenheimeralteret i Kolmar (omkring 1511).

Bronsetabernakelet for den hellige Sebaldus' skrin i hans kirke i Nürnberg var påbegynt i sengotikken, men ble fullført i 1519 med ornamenter og figurer i renessanse som Peter Vischers sønn brakte hjem fra Italia. Den tidlige barokken ble representert med Giovanni da Bolognas elev Adriaen de Vries, som utførte Herkules- og Merkurbrønnene i Augsburg.

For malerkunsten ble den italienske renessansen en kraftig vekker, først og fremst ved Albrecht Dürer, etter hans møte med den på reisene til Italia i 1495 og 1505–1506. Han klarla midler og mål: stor, fast form bygd på minutiøs naturiakttagelse, formet med innsikt så vel i proporsjoner som perspektiv. Lucas Cranach den eldre bevarte mer enn Dürer den dypt rotfestede sengotiske oppfatningsmåten. Albrecht Altdorfer uttrykte det store landskapets stemning i sine små bilder, mens følsomhet utmerket Hans Baldungs verker. Hans Holbein var den kjølige, likevektige iakttageren og derfor en treffsikker portrettør med atskillig ironi i sitt livssyn.

Barokken

En fremragende representant for tidlig barokk var Adam Elsheimer, som er særlig kjent for sine landskaper. Kirker og slott ble dekorert med figural og ornamental skulptur. Billedhuggeren Andreas Schlüter skapte rytterstatuen av kurfyrst Fredrik Wilhelm i Berlin (1692–1703). I tiden omkring 1700 utfoldet det seg en rik figural og dekorativ romdekorasjon i tilknytning til den illusjonistiske italienske stilen, for eksempel Hans Georg Asam, og av hans mer betydelige sønn Cosmas Damian Asam.

Rokokkoen

Rokokkostilen kom til de katolske tysktalende områdene, særlig Tyskland og Østerrike, i 1730-årene. Det var en sammensmelting av den franske elegansen i rokokkoen og senbarokkens dramatiske effekter både i arkitektur, skulptur og dekor. Mange palasser og kirker ble bygd i rokokko, der også fasadene ble utformet med rokokkoens bølgende linjer.

I de sørtyske kirkene kulminerte barokkskulpturen i en åndfull, nervøs og raffinert, liksom flammende stil (blant annet Ignaz Günther). Monumentalmaleriet ble fortrinnsvis brukt til takdekorasjon. Til utsmykning av residensen i Würzburg var den italienske maleren Giovanni Battista Tiepolo innkalt (1750–1753). Ellers i Sør-Tyskland bygde man videre på tradisjonen fra barokken, men fargene ble muntrere og formene flyktigere.

1800-tallet

Rytterstatuen  av Fredrik 2
Christian Rauch har laget den kjente rytterstatuen av Fredrik 2 (1839–1851). Rauchs arbeider er alle i større eller mindre grad preget av klassisismen.
Av /NTB Scanpix ※.
Lisens: Gnu FDL
Vinterlandskap med kirke

Caspar David Friedrich var midtpunkt i en krets av romantiske landskapsmalere som i første halvdel av 1800-tallet holdt til i Dresden. Bildet viser Vinterlandskap med kirke, 1811. Museum für Kunst und Kulturgeschichte i Schloss Cappenberg i Dortmund.

Av /KF-arkiv ※.

Ledende innen nyklassisismens skulptur var Johann H. Dannecker med sin byste av Friedrich Schiller. Finest uttrykk fant stilen hos Gottfried Schadow med sin apoteosering i marmorstatuene av prinsessene Luise og Friederike (1795). Til hans elever hørte Christian Rauch, mesteren for Fredrik den stores rytterstatue på Unter den Linden (1839–1851). Naturtroskap og individualisering var særmerker for Ernst Rietschel (Lessingstatuen 1853), som gjorde det epokegjørende å fremstille en dikter i sin egen tids drakt. Ut gjennom 1800-tallet foregikk det stadig brytninger mellom klassisisme og naturalisme.

Realisme i fremstillingen kjennetegnet Daniel Chodowieckis arbeider, likeså portrettene som blant annet Anton Graff malte. Raphael Mengs fulgte antikkens forbilder, mens Asmus Jakob Carstens viste en mer romantisk holdning. Han dannet utgangspunkt for forskjellige retninger: rent religiøst oppfattet stor- og renlinjet landskapsdiktning hos Caspar David Friedrich, og ornamentale bilder med suggererende lys- og luftskildring hos Philipp Otto Runge. I 1809 dannet Overbeck sammen med Franz Pforr, Julius Schnorr von Carolsfeld, Philipp Veit og flere den såkalte nasarener-gruppen med skildring av bibelske, men også andre litterære motiver for øye, og Peter Cornelius sluttet seg sammen med dem en tid.

Det heroiske landskapet ble dyrket fortrinnsvis på italiensk grunn av Anton Koch, noe senere og med større interesse for den koloristiske atmosfæren av Ferdinand Olivier, Karl Blechen og flere. Karl Friedrich Lessing skildret skoginteriøret som den tyske folkesjels hjem, og Andreas Achenbach ble toneangivende for landskapskunsten i Düsseldorf. Her utviklet det seg også et karakteristisk genremaleri, av Henry Ritters, Ludwig Knaus og flere. Alfred Rethel søkte inspirasjon hos Dürer og 1500-tallets kunst, noe som kommer til syne i freskene i Aachens rådhus (1847–1852) med scener fra Karl den stores liv.

Historiemaleriet dominerte kunsten i München under Karl Pilotys ledelse i 1840- til 1850-årene. To av de fremste tyske nyromantikerne var den franskpåvirkede kvinneskildreren Anselm Feuerbach og den Paris-skolerte Arnold Böcklin. Sistnevnte gjengav motiver fra klassisk mytologi i germansk drakt.

Naturalismen viste seg tidlig i Tyskland, først og fremst hos Adolf Menzel. Størst betydning fikk den likevel kanskje hos folkelivsmaleren Wilhelm Leibl, som var påvirket av Gustave Courbet. I en klasse for seg stod Hans von Marées' fresker i den zoologiske stasjonen i Napoli (1873). Blant tidens ledende kunstnere kan også nevnes Hans Thoma og Max Klinger.

Impresjonismen opptrådte delvis sammen med friluftsmaleriet fra rundt 1880. Ledende navn var Max Liebermann, Fritz von Uhde, Lovis Corinth og Max Slevogt. Paula Modersohn-Becker var influert av postimpresjonister som Paul Gauguin og Paul Cézanne og regnes som en viktig forløper for den tyske ekspresjonismen.

1900-tallet

Selvportrett

Paula Modersohn-Becker, Selvportrett, 1906. Museum Ludwig i Köln.

Av .

I begynnelsen av 1900-tallet var det særlig utviklingen innen fransk billedkunst som fikk betydning for tysk kunst. To motstridende tendenser skulle i særlig grad få betydning for kunsten: på den ene siden angsten og grunnrystelsen ved storbyens fremmedgjørende kraft, og på den andre siden lengselen etter eksistensiell enhet med natur og verdensaltet. Problemene med metropolens fremvekst ble tatt opp med et adskillig strengere alvor enn i Frankrike og Storbritannia. Denne utfordringen fikk en forsterket virkning i og med første verdenskrig. Traumene ble forverret gjennom vilkårene diktert ved Versaillesfreden og de skarpe samfunnsmessige og sosiale brytningene man så under Weimarrepublikken. Fire sentrale bevegelser i tysk 1900-tallskunst før andre verdenskrig var ekspresjonismen, Bauhaus, dadaismen og Neue Sachlichkeit.

Tysk ekspresjonisme

Grafikk

Käthe Kollwitz, Selbstbildnis (selvportrett), 1912. Etsning.

Rosa Schapire

Karl Schmidt-Rottluff var en av de ledende tyske ekspresjonistene og grunnla sammen med Ernst Ludwig Kirchner og Erich Heckel kunstnergruppen Die Brücke i Dresden i 1905. Bildet viser Portrett av Rosa Schapire fra 1911.

© /KF-arkiv ※BONO 1998.
Lisens: Vernet verk

Tysk ekspresjonisme bestod i hovedsak av gruppene Die Brücke og Der Blaue Reiter, den første med base nord i landet, mens sistnevnte utgikk fra München. Sentrale kunstnere i Die Brücke (stiftet 1905) var Ernst Ludwig Kirchner, Karl Schmidt-Rottluff og Erich Heckel. En rekke gruppeuavhengige kunstnere gav også uttrykk for en hektisk og utsatt livsfølelse. Lovis Corinths landskaper og portretter er energisk malt med heftig pensel. Emil Nolde skildret naturens mysterium og religiøs åpenbaring i fargeeksplosive bilder, og Max Beckmann plasserte figurer med tydelige konturer i klaustrofobiske billedrom. Ved hjelp av en kubistisk og futuristisk fasett-teknikk utførte Ludwig Meidner dystre og apokalyptiske scener som viste byer og landsbyer i full oppløsning. I Die Brücke prøvde man å ta opp noe av den tyske arven, for eksempel middelalderens tresnitt og måten kunstnere var organisert på, i arbeids- og verkstedfellesskap, som middelalderens håndverkslaug.

Kjernen i Blaue Reiter (1911–1914) bestod av russeren Vasilij Kandinskij sammen med Franz Marc og Gabriele Münter. August Macke og sveitseren Paul Klee var en del av miljøet, og i likhet med Kandinskij skulle Klee senere bli medlem av lærerkollegiet ved Bauhaus. Det er en lettere, mer intens og naturmystisk tendens blant Blaue Reiter-kunstnerne enn hos Die Brücke. Det var det åndelige i kunsten som opptok dem mest. Hos disse kunstnerne ser vi farger brukt på en svært ren og frisk måte. De følte slektskap med fargeklangen hos den franske orfisten Robert Delaunay, og de delte Klees interesse for ren estetisk form. Det er i dette miljøet vi ser én av forutsetningene for det abstrakte maleret som skulle bli en så viktig del av 1900-tallets billedkunst. Wilhelm Lehmbruck dyrket menneskekroppens skjønnhet nærmest som en ikke-materiell kraft i en serie vakre, langstrakte skulpturer.

I en særstilling i tysk ekspresjonisme står grafikeren, tegneren og skulptøren Käthe Kollwitz (1867–1945), med sitt mer realistiske, humanistiske og sterkt pasifistiske uttrykk.

Bauhaus

Bauhaus ble grunnlagt i Weimar i 1919 av arkitekten Walter Gropius. Her skapte dyktige, fremtidsorienterte arkitekter, kunstnere og designere nye og funksjonelle former for å gjøre hverdagen lys, ren og verdig for hundretusener av arbeidstagere og deres familier. Bauhaus-skolen la vekt på moderne former og nye, industrielle fremstillingsmetoder. Skolen ble stengt av nazistene i 1933 etter at den via Dessau hadde flyttet til Berlin. Bauhaus gav betydelige impulser til moderne formgivning. Flere av pionerene ved Bauhaus, grunnleggeren Walter Gropius, László Moholy-Nagy og Anni og Josef Albers, emigrerte til USA og fikk ledende posisjoner ved høyere læresteder, mens Gunta Stölzl (1897–1983), lederen av tekstilavdelingen og skolens eneste kvinnelige verksmester, emigrerte til Sveits allerede i 1931. I 1937 åpnet Moholy-Nagy det amerikanske New Bauhaus i Chicago.

Dadaismen

Hannah Höch, Lustige Person, 1932
/BONO.
Lisens: Vernet verk

Dadaismen i Tyskland var mer politisk orientert enn i Zürich og New York, men delte dens avsky for første verdenskrigs krigsmaskiner. Tysk dada var noe mer enn et nasjonalt opprør, det var et fullstendig oppgjør med hele ideen om fremskritt og teknologiens frie vekst. Sentrale tyske dadaister var Raoul Hausmann, Hannah Höch og John Heartfield i Berlin, Kurt Schwitters i Hannover og Max Ernst i Köln. Berlin-kunstnerne benyttet i stor grad fotomontasjen. Schwitters' små collager og det store Merzbau, som han bygde i sin leilighet, er derimot personlig og innadvendt, nesten privat. Max Ernst skapte gjennom sine malerier og collager nye og urovekkende sammenstillinger.

Det er et visst slektskap mellom deler av tysk dada, for eksempel hos Georg Grosz, og den «nye sakligheten». For det man kaller en ny «samling om orden», kan både merkes hos dadaistene og hos de nysaklige. Selv om den samlede, kontinuerlige og synlige virkeligheten er klippet opp og limt sammen igjen i dadaistens collager, finner man likevel sømmer og sårkanter i stramme, nysaklige arbeider av Georg Grosz, Christian Schad og Rudolf Schlichter.

Neue Sachlichkeit

Storbyen

Otto Dix var en av forgrunnsskikkelsene i den nyrealistiske retningen i tysk malerkunst. Bildet viser to felter av hans store dekorative arbeid Storbyen, malt 1927–1928. Museum Folkwang i Essen.

© /KF-arkiv ※ BONO.
Lisens: Vernet verk

Neue Sachlichkeit ('nysaklighet') kan sees som tyskernes bidrag til den klassiske renessansen i 1920-årene, med den samme sansen for formal renhet som preget maleriet i andre deler av Europa og i USA på samme tid. Svært mange kunstnere gikk tilbake til en harmonisk og avbalansert figurfremstilling og et sammenhengende, tredimensjonalt billedrom. Tyskerne fikk impulser til et kjølig og klassiserende maleri fra Pablo Picasso og Fernand Léger, men også fra Giorgio de Chirico og Carlo Carrà gjennom det italienske tidsskriftet Valori Plastici.

Selv om de nysaklige var imot enhver ekspresjonistisk heftighet i uttrykket, greide kunstnere som Otto Dix og Christian Schad å fange stemningen av tidsåndens bleke og hyperelegante natteliv og overfladiske, dekadente forlystelse. Denne kunsten skildret en brutal og kynisk verden og lå langt fra den agrare tradisjonforankringen og optimistiske sunnheten som fantes i lignende bevegelser i USA, Storbritannia og Norge. Typisk var interessen for seksualmordet som tema, noe man kan se i bilder av Oskar Kokoschka, Otto Dix og Rudolf Schlichter. Denne periodens stemningsleie fikk i 1970-årene en ny og kraftig manifestasjon i Rainer Werner Fassbinders filmer.

Oscar Schlemmers malerier og kostymer samt scenografi til mekaniske balletter viste en fascinasjon overfor den nye verden. Hans sterkt fortegnede figurer ser nesten ut som om de er dreiet eller støpt i form, og de beveger seg som marionetter. Gjennom sin plassering og forsering av rommet synes de å synliggjøre usynlige kraftlinjer som styrer menneskene i den moderne storbyen.

Nazismen

Kenotaf i Magdeburg
Ernst Barlachs antikrigsminnesmerke
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Den moderne kunsten, med ekspresjonismens og dadaismens fragmenterte billedrom og mangel på figurativ orden og entydige referanse til dagliglivets hendelser, passet dårlig med nazistenes kunstsyn, der klassisistiske idealer og fremstilling av det ariske mennesket stod sentralt. De så de nye retningene som Entartete Kunst. Nazismens sensurering og brutale kampanje mot de nyere kunstuttrykkene banet veien for en nasjonalsosialistisk realisme. Denne kunsten var sterkt heroiserende med fremstillinger av prototypen på den germanske krigerhelten og skildringer av germansk familieidyll. Denne typen propagandakunst, men da med heroisering av bønder og arbeidere, kjenner man også fra kommunistiske stater. I Tyskland under nazismen hadde denne kunsten en spesiell politisk funksjon i statens propagandavirksomhet.

Blant naziregimets foretrukne kunstnere kan nevnes malerne Adolf Ziegler og Paul Padua og billedhuggerne Arno Breker og Josef Thorak. Opposisjonelle kunstnere fikk male- og utstillingsforbud, eller gikk i eksil. Max Ernst, Paul Klee, Max Beckmann, Georg Grosz og andre ble viktige deltakere på andre kunstarenaer. Andre igjen, som Emil Nolde, malte i det skjulte og i mindre formater.

Etter andre verdenskrig

Tyskland, Marx-Engels-skulptur

Mye av DDRs kunst hørte til den såkalte sosialistiske realismen, med hyllest av kommunismens fedre. Bildet viser Ludwig Engelhardts Marx-Engels-monument i Berlin. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005–2007.

Av /KF-arkiv ※.

Abstrakte uttrykksformer ble i 1940-årene regnet for å være den demokratiske og frihetselskende verdens kunst, blant annet fordi tradisjonelle figurative fremstillinger ikke kunne gi tilfredsstillende uttrykk for de traumene og den nasjonale skylden som krigen og jødeutryddelsene hadde påført tyskerne. Det skulle gå flere tiår før tysk kunst igjen tok opp tyske temaer og hendelser fra den nære fortid.

Kunstnere som Werner Heldt og Richard Oelze skapte skrekkvisjoner som ikke eksplisitt tok opp tyske krigsmotiver. Heldts livløse stilleben mot en utdødd by-bakgrunn, er formalt beslektet med den syntetiske kubismen, mens Oelzes dommedagsscener slekter på surrealismen og enkelte av Max Ernsts jungelscenarier. Heldt og Oelze var forløpere for malere som Anselm Kiefer og Markus Lüpertz, som i 1970-årene tok opp temaer fra det tredje riket.

I 1950-årene fikk det abstrakte maleriet en viss aksept i Tyskland. Wols hadde fra sitt franske eksil arbeidet med spontanistisk maleri (tachisme), mens Ernst Wilhelm Nay og Willy Baumeister fortsatte sitt abstrakte maleri, som var påbegynt på slutten av 1930-årene. Nays abstrakte maleri var fargerikt og basert på en ekspresjonistisk heftig og intens pensellaveringsteknikk, mens Baumeisters komposisjoner ofte baserte seg på biomorfe figurer. Det var også i 1950-årene at Vest-Tyskland for alvor åpnet seg mot den vestlige kunstscenen. Opprettelsen av documenta -utstillingen i Kassel i 1955 var viktig i så måte, og utstillingen har siden den gang vært et viktig møtested for nyere internasjonal kunst. Den første utstillingen var hovedsakelig viet de klassiske modernistene, mens man allerede med documenta 2 i 1959 åpnet for ny kunst skapt etter 1945.

Düsseldorf

Düsseldorf ble i 1960-årene sentrum for nyere tysk kunst og var, i motsetning til Berlin, en helt vestlig by. Impulser fra New York-skolen, tachismen og kunstnere som Lucio Fontana, Yves Klein, Jean Dubuffet, Alberto Giacometti og Francis Bacon gjorde seg gjeldende. Etter hvert kom også innflytelse fra popkunsten, Jasper Johns og Robert Rauschenberg.

En spesiell objektiv og realistisk kunst, som overfladisk sett kan minne om popkunst, dukket opp allerede midt i 1950-årene, da den svært unge Konrad Klapheck (1935–2023) begynte å lage nitide og glatt utpenslede malerier av skrivemaskiner, symaskiner og så videre, plassert mot en nøytral bakgrunn. Den düsseldorfbaserte Zero-gruppen hadde et utopistisk kunstsyn og hentet sin inspirasjon fra teknologi og naturvitenskap, Yves Kleins mange aktiviteter og sveitsiske Jean Tingeleys mobiler. Zero-gruppens to viktigste eksponenter var Otto Piene og Heinz Mack, noe senere kom Günther Uecker til. Lyset, bølgene og partikkelsvermene ble deres metaforer og tema. De søkte ikke som ekspresjonistene opprinnelsen i menneskets arkaiske fortid, men i naturens egne grunnelementer og prosesser.

Gotthard Graubner utgikk også fra Zero-gruppen. Hans store, nesten monokrome malerier har vært kjent i tysk samtidskunst helt siden 1960-årene. Han gjorde fargen til tema i sine bilder ved å skape kontinuerlige fargefelter. Zero-gruppen er typisk for en senmodernistisk renhet og tro på et abstrakt, rent billeduttrykk.

Joseph Beuys og fluxus

Eine Art Engel gesehen

Joseph Beuys var av de mest sentrale kunstnere i Vest-Tyskland og i Europa i 1970- og 1980-årene.

© /KF-arkiv ※BONO 1998.
Lisens: Vernet verk
The Pack
Joseph Beuys, The pack, 1969. Installasjon med folkevognbuss og tjuefire tresleder, alle med filtteppe, belter, tau, lommelykt og fett, og stemplet med Braunkreuz (brun oljemaling). Foto fra Tate Modern i 2005.
Av /Scanpix/Tony Kyriacou/REX.

Miljøet i Düsseldorf hadde i tiårene etter 1960-årene en enorm kraft gjennom Joseph Beuys' lærergjerning og kunstpraksis. Beuys' kunst og pedagogikk forandret vårt syn på skulptur. Han så skulpturen som en plastisk og sosial størrelse, som noe langt bredere og mer vidtrekkende enn det å lage vakre og uttrykksfulle gjenstander. Hans egen kunst, som består av alt fra små sammenstillinger i skap eller på hylle, tegninger, tavler med skisser og skriftlige utlegninger over kommunikasjonsskulpturer og performancer til store installasjoner, har en helt spesiell estetisk kraft. Han arbeidet med grå filt, gulnende pappesker, gammelt trevirke, hermetikkbokser, matrester, lommelykter, kobberledninger, utrangerte fjernsynsskjermer og så videre. De store installasjonene kan leses som kompliserte fortellinger, dels over hans eget liv, dels over kosmiske prosesser og sosiale kommunikasjonsmåter. Beuys' kunst handler om beskyttelse, overlevelse, samhandling, livsutvikling og kommunikasjon, og han har utarbeidet en nedslitt og uren estetikk, som øker tilskuerens følelsesrepertoar betraktelig.

To sentrale kunstnere som har arbeidet med minimalistisk estetikk og enkle geometriske former, er Beuys' elever Blinky Palermo og Imi Knoebel. Hos begge ser vi meningsladede geometriske former. Hos Palermo kan dette være signalflagg eller logotyper, hos Knoebel er presist utførte paneler og kuber satt sammen til massive installasjoner. I hans utstillinger gjøres tilskueren oppmerksom på sin egen kropp og sansemåte, ved måten formene er plassert i forhold til galleriets vegger og tak og publikums bevegelsesmuligheter.

Situasjonen i Düsseldorf kan sammenlignes med lignende tendenser i Italia, Storbritannia og USA. Joseph Beuys hadde kontakter med fluxusmiljøet og ses gjerne som en av inspirasjonskildene bak fremveksten av arte povera i Nord-Italia i 1960-årene. Mary Bauermeister (1934–2023) var sentral i etableringen av fluxus i Tyskland fra sitt atelier i Köln i 1960-årene. Sentral i dette miljøet var multimediakunstneren Wolf Vostell og videopioneren Nam June Paik. Sistnevnte hadde lang tilknytning til Düsseldorf-scenen gjennom sitt professorat ved kunstakademiet i byen.

«Free-style» og postmodernisme

Seascape
En besøker studerer maleriene Seascape på utstillingen Gerhard Richter: Painting After All på Met Breuer i New York i 2020.
Seascape
Av /John Angelillo/UPI/Shutterstock/NTB.

En holdning om at alle stilistiske muligheter var utprøvd, og at ingen stil eller noe tema kunne ha noen forrang fremfor andre, skulle bli fremtredende i tysk samtidskunst. Denne holdningen skulle etter hvert bli sett som typisk for den fremvoksende postmodernismen i billedkunsten.

I tillegg til Düsseldorf skulle Köln og Vest-Berlin bli de viktigste sentra for både tysk og internasjonal kunst i 1970- og 1980-årene. I Köln vokste det frem en betydelig kommersiell galleriscene, og flere kunstnere etablerte seg der. Situasjonen i Berlin var en annen enn i byene i vest. I 1960-årene ble byen liggende som en frihavn, innlemmet i det kommunistiske DDR. Flere av kunstnerne derfra hadde flyktet fra østsonen og var på ulike måter preget av sin bakgrunn derfra.

Gerhard Richter var en av mange kunstnere som kom fra Øst-Tyskland for å arbeide i vest. Han hadde med seg et virtuost malerhåndverk fra sin akademitid i Dresden. Hans første viktige bidrag var en billedserie hvor han tok for seg svart-hvite amatørfotografier hentet fra private arkiver, der tyske menneskers dagligliv var dokumentert. Med en metode som senere er blitt kalt appropriasjon (tilegnelse), etterlignet Richter disse ufokuserte og banale bildene.

Richter har malt alt fra fargekart med monokrome rektangler og store abstrakte bilder der ren farge er lagt på med store sparkelkniver for å skape overdådige, syntetiske billedrom. Han har også malt etter fotografier og religiøse scener. Richters maleri har en kjølighet i forhold til personlig uttrykk, men det er en energi og total fortrolighet med maleriet som middel. Hans verker har vært en av de viktigste forutsetningene for en type «free-style»-maleri som man mot slutten av århundret så praktisert av yngre kunstnere i deler av Europa og USA.

Sigmar Polkes virtuose og svært varierte malerier viser humor og kommenterende holdninger til kunst og populærkultur. Hans rasterbilder, der blant annet trykkteknikken blir kommentert, og en serie bilder med sitater av strøktyper, avbildning av banale gjenstander, ofte med ironiske påskrifter, skulle bli sentrale referansepunkter i nyere kunstkritisk debatt.

Neue Wilde

Selvportrett
Selvportrett av Martin Kippenberger fra 1988.
Selvportrett
Av /Matt Dunham/Reuters/Scanpix.
Sulamith

Anselm Kiefer var blant de profilerte kunstnerne i den såkalte nye heftighet.

© /KF-arkiv ※Bono 1998.
Lisens: Vernet verk

Martin Kippenberger står med sitt mangfoldige virke i en særstilling i tysk kunst fra perioden. Han motsatte seg enhver stil og tilhørighet til noen uttrykksform, og utfoldet seg i maleri, installasjoner, skulptur, fotografi og grafiske arbeider. Han ble en forgrunnsfigur i bevegelsen av kunstnere som skulle få navnet Neue Wilde eller Junge Wilde, som fikk sitt gjennombrudd i internasjonal kunst i 1970- og 1980-årene med et nyfigurativt og uttrykksfullt maleri.

Blant andre profilerte kunstnere i den såkalte nye heftigheten var Markus Lüpertz, Georg Baselitz, Anselm Kiefer og Albert Oehlen. Disse kunstnerne ville nok ta opp kampen med det amerikanske etterkrigsmaleriet når det gjaldt store lerreter og grovt malerarbeid, men like viktig var ønsket om å ta opp tradisjonelle teknikker og metoder fra kunsthistorien. De fant inspirasjon i Vest-Berlins byliv, punk-estetikk og tidens undergrunnskultur og ville også ta opp traumene som hadde delt århundret og splittet landet i to. Grovt huggede tresnitt og treskulpturer fra ekspresjonismen ble tatt opp igjen. Lüpertz har laget en serie bilder der tyskerhjelmer, feltkanoner og så videre settes som nedslitte og ruinerte emblemer i en slagmark. Baselitz malte sine bilder opp/ned som skildringer av en verden som er så forrykt at den bokstavelig talt er snudd på hodet.

Anselm Kiefer markerte seg sterkt i 1980-årene med sine enorme historiebilder. Han brukte store mengder maling, som han festet halm og metallgjenstander til. Bildene var grove som pløyde jorder og visuelt råe som en slagmark. Over sårene i det nordtyske landskapet satte han inn rekvisitter og tekster som la tydelige føringer på tolkningen i retning av den kulturhistorien som var begravd og pløyet opp i denne delen av Europa.

Fotografi og konseptkunst

fotografier
Bernd & Hilla Becher fotograferte industristrukturer og organiserte bildene i serier, arrangert i rutemønstre over galleriveggen, i det de kalte «typologier».
Av /Thomas Hawk.
Lisens: CC BY NC 2.0
Hanne Darboven. Aufklärung
Hanne Darbovens omfangsrike installasjoner presentert i utstillingen Hanne Darboven. Aufklärung på Haus der Kunst i München i 2015–2016.
Hanne Darboven. Aufklärung
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Bernd & Hilla Becher skapte skole i tysk samtidsfotografi med sine såkalte «typologier», fotoserier i svart-hvitt av nedlagte industri- og gruveanlegg. De hadde sine forbilder i tysk førkrigsfotografi, representert med for eksempel industrifotografen Albert Renger-Patzsch (1897–1966) og skildreren av yrkes- og samfunnsklassetyper, August Sander. Sammen etablerte Bernd og Hilla Becher Düsseldorfer Photoschule i sitt fotostudio i Düsseldorf. Bernd Becher virket også som lærer ved kunstakademiet i Düsseldorf i 1976–1996. Flere av parets elever, som Andreas Gursky, Candida Höfer, Thomas Ruff (1958–), Thomas Struth (1954–) og Axel Hütte (1951–), gjerne omtalt som Becher-Klasse eller Becher-Schule, har ført den tyske tradisjonen for systematisk og objektivt dokumentarfotografi videre.

Den konseptuelle kunstens interesse for systematikk, alle former for arkiv og katalogisering har inspirert flere ledende tyske samtidskunstnere. Gerhard Richters storverk Atlas er en imponerende samling typologier. Hanne Darbovens store installasjon over verdens kulturhistorie er et like mektig verk som Richters. Kraften i begge verkene ligger i mengden informasjon og den stramme systematiseringen i selve presentasjonen. Charlotte Posenenske (1930–1985) arbeidet med minimalistisk skulptur i serier som utforsker systemer og standardisering innen masseproduksjon. Hans-Peter Feldmanns særegne kunstnerskap inkluderer fotografi og appropriasjon av andres bilder, samlinger av trivielle gjenstander og produksjon av såkalte artist books. Reinhard Mucha (1950–) har arbeidet med «administrasjonens estetikk» ved å lage installasjoner med maktutstrålende vitrineskap, kontorpulter i metall og tunge arkivskap med skuffer. Hans Haacke (1936–) regnes som en av konseptkunstens pionerer både i fødelandet Tyskland og i USA, der han bosatte seg i 1961. Hans systemkritiske arbeider undersøker ideologier og maktforhold i kunstverdenen og er sentrale innen den institusjonskritiske kunsttradisjonen.

Rosemarie Trockel har gjort seg bemerket med strikkebilder med innfelte enkle logoer eller tekster, utført i maleriformat. Hun bringer videre en undersøkelse påbegynt av Palermo, som kunne lage minimalistiske «malerier» ved å sy sammen to stoffer og spenne dem rett på blindrammen. Denne bevisstheten om det meningsbærende i selve den senmodernistiske billedflaten er typisk for senere generasjoner konseptuelt orienterte kunstnere i Tyskland og USA. Hos multimediakunstnere som Isa Genzken, Jutta Koether (1958–) og Cosima von Bonin (1962–) ser man også hvordan denne billedflaten inngår i større sammenhenger, materielt og konseptuelt, i maleri, assemblage, installasjon og skulptur.

Nyere samtidskunst

Anne Imhof
Anne Imhof fotografert i forbindelse med utstillingen SexTate Modern i London 21. mars 2019.
Av /Scanpix.

Tysk kunstliv har fortsatt å øve innflytelse på den globale samtidskunsten, selv om kunstverdenen etter 1990 ikke lenger er sentrert om et fåtall byer i Vesten. Etter murens fall ble Berlin igjen et viktig knutepunkt med en rekke gallerier og institusjoner som etablerte seg der, i tillegg til en stor andel tilflyttede kunstnere fra hele verden, også norske, tiltrukket av rimelige boliger og byens kulturelle energi og frie livsstil.

Omkring 2000 så man en bølge av yngre malere med bakgrunn fra kunstakademiet i Leipzig – benevnt som Neue Leipziger Schule og anført av Neo Rauch (1960–) – innta den internasjonale kunstscenen. Blant andre sentrale kunstnere innen samtidsmaleriet finnes Michael Krebber (1954–), Katharina Grosse (1961–), Daniel Richter (1962–), Tomma Abts (1967–) og Kerstin Brätsch (1979–).

En rekke tyske kunstnere født rundt 1970 og senere regnes blant den internasjonale samtidskunstens fremste skikkelser. Hito Steyerl formulerer komplekse problemstillinger knyttet til digital kultur i film og video, mens Wolfgang Tillmans regnes som en av samtidskunstens mest innflytelsesrike nålevende fotografer. Tino Sehgals og Anne Imhofs koreograferte performance-arbeider har høstet betydelig oppsikt og anerkjennelse på den internasjonale kunstscenen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg