J. A. Houdon: Portrettbyste av dikteren Molière fra slutten av 1700-tallet. Musée Fabre, Montpellier.

SCODE. Begrenset gjenbruk

Maleri. François Clouet: Elisabeth av Østerrike, ca. 1570–73. Louvre, Paris.

SCODE. Begrenset gjenbruk

Peter Paul Rubens: Selvportrett, 1623–25. Galleria degli Uffizi, Firenze.

SCODE. Begrenset gjenbruk

Portrettkunst, billedmessig fremstilling av personer med vekt på individuelle trekk og tolkning av personlighet. Innen skulptur skjelner man mellom byste, herme og statue. Bysten har større eller mindre brystutsnitt med rund, profilert sokkel. Ved hermen fortsettes det avkuttede skulderparti i en høy, rektangulær sokkel. Hvis den portretterte er avbildet i helfigur, brukes betegnelsen statue, i overnaturlig størrelse kolossalstatue. I maleriet bruker man betegnelsen helfigur, knestykke og brystbilde når man vil angi hvor mye av figuren som er tatt med. Portrett en face (sett forfra) og en profil (fra siden) betegner hodets stilling.

I Egypt fantes allerede i det gamle riket sterkt realistiske fremstillinger, både i statuer og relieffer. For faraoenes vedkommende var fremstillingen tydelig sterkt idealisert og så typisert at det kan være tvil om den bør kalles portrett. I det nye riket finner man imidlertid på 1400-tallet fvt. en tydelig individualisering med fremheving av personlige trekk.

I mesopotamisk og persisk kunst var personskildringen åpenbart skjematisk. Først på 400-tallet fvt. begynte grekerne å arbeide med likhet ved avbildningen. Fra midten av 300-tallet fvt. ble portrettstatuer vanlige minnesmerker over stormenn, også avdøde (se hellenismen. Hos romerne utviklet portrettkunsten seg med stor karakteriseringsevne og naturalisme, særlig gravkunsten under republikken (se Romerriket, kunst). Fra 200-tallet evt. gav portrettkunsten i stigende grad uttrykk for en transcendental orientering som førte til at bildet ble mer og mer symbol. Denne oppfatningsmåte slo igjennom sammen med kristendommens seier.

Først mot middelalderens slutt vant det individualiserte portrett frem igjen, særlig gjennom donatorportretter ved alterskap og lignende. En særdeles viktig rolle for portrettkunsten spilte flamlenderne, spesielt maleren Jan van Eyck (død 1441). Minst like viktig var det store oppsving i Italia gjennom 1400-tallet med Pisanellos malerier og medaljer og Donatellos arbeider. Blant renessansens andre store grunnleggende portrettører regnes malerne Andrea del Castagno, Domenico Veneziano, Piero della Francesca, Antonello da Messina med flere og billedhuggerne Desiderio da Settignano og Benedetto da Maiano. I Frankrike virket malere som Nicolas Froment og Jean Foucquet.

Den klare, detaljerte skildring av virkelighetsnære mennesker hos disse 1400-talls kunstnere ble fortsatt i det følgende århundre nord for Alpene av Albrecht Dürer, Hans Baldung, Hans Holbein den yngre, Jean Clouet og andre. Leonardo da Vinci og Rafael førte portrettkunsten i Italia over til en klassisk, harmonisk høyrenessanseholdning, mer stemningsbetont i Giorgiones og Tizians bilder.

Manierismens bidrag til portrettkunsten er den inntrengende karaktertolkning på bekostning av det ytre og representative. Den kontrastrike menneskelighet fant sine tolkere under barokken med sans for kraftige effekter hos Caravaggio, impresjonistisk oppfattet hos Frans Hals, psykologisk hos Rembrandt og med frodig livsutfoldelse hos Rubens og Bernini. Til denne perioden hører de nederlandske store gruppeportretter av skytterlag og andre korporasjoner som inntar en særstilling i portrettkunstens historie.

På 1700-tallet spilte Storbritannia, hvor portretter like fra middelalderens slutt hadde vært dyrket mer ensidig enn kanskje noe annet sted, en forgrunnsrolle med William Hogarth, Joshua Reynolds og Thomas Gainsborough som de ledende kunstnere. Med de to siste oppnås en overensstemmelse mellom person, stemning og omgivelse – en sammensmeltning av den portretterte og naturen – som er særlig karakteristisk for engelsk portrettkunst.

Antonio Canovas og Bertel Thorvaldsens portrettskulptur var preget av klassisismen. En håndfast realisme særkjente Jacques Davids galleri av empiremennesker, mens Francisco de Goya ubønnhørlig avslørte sine modellers innerste vesen. Fra romantikken kan vi merke oss Philipp Otto Runges og Friedrich Wasmanns finstemte menneskeskildringer.

Under realismen fikk portrettkunsten en fornyet blomstring med særlig vekt på en sannferdig stoffskildring og redelig personskildring. Impresjonistene la senere i århundret større vekt på den tilfeldige stillings sjarm og det spontane uttrykk. Med nyromantikken, symbolismen og ekspresjonismen ble det igjen lagt sterkere vekt på den psykologiske tolkning som hos Vincent van Gogh og Edvard Munch. Både ekspresjonismen og kubismen innledet en eksperimentering som ledet portrettkunsten bort fra det tidligere hovedmål. Oskar Kokoschka har imidlertid skapt sterkt suggestive portretter og Picasso har tilført betydningsfulle abstrakte verdier.

De første norske portrettfotografer begynte bare få år etter fotografiens inntreden i Europa. I Bergen virket trolig allerede fra 1843 en daguerrotypist Iversen, og i 1845 åpnet Carl Neupert et portrettatelier i Christiania. Fra denne tid møtte portrettmalerne en stadig mer følbar konkurranse fra fotografene. I en særstilling står Christiania-fotografen Carl Christian Wischmann, som i samarbeid med maleren Christian Olsen kunne tilby fotografier påmalt oljefarger.

Med utnevnelsen av hoffotografer fikk fotografien og fotografene en ny prestisje. Blant disse var Ludwik Szacinski i Christiania og Marcus Selmer i Bergen. Gode portretter ble senere tatt blant annet av Ole Tobias Olsen og Anders Beer Wilse. Fra første del av 1900-tallet kan nevnes fotografer som Jon Riise, Nils A. Jacobsen og Waldemar Eide.

Etter en stagnasjon i norsk fotografi etter den annen verdenskrig, vokste det fra begynnelsen av 1970-årene frem en fornyet interesse for fotografiens frie, kreative uttrykksformer. Talende portretter er tatt av blant andre Robert Meyer, Lavasir Nordrum, Harald Medbøe, Morten Krogvold og Gro Jarto.

  • Beyer, Andreas: Portraits: A History, 2003.
  • Walker, John: Portraits : 5000 Years, 1983. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.