ca. 1570–73. Louvre, Paris.

Elisabeth av Østerrike av François Clouet. Falt i det fri (Public domain)

1623–25. Galleria degli Uffizi, Firenze.

Selvportrett av Peter Paul Rubens. Falt i det fri (Public domain)

Portrettkunst, billedmessig fremstilling av personer med vekt på individuelle trekk og tolkning av personlighet. Innen skulptur skjelner man mellom byste, herme og statue. Bysten har større eller mindre brystutsnitt med rund, profilert sokkel. Ved hermen fortsettes det avkuttede skulderparti i en høy, rektangulær sokkel. Hvis den portretterte er avbildet i helfigur, brukes betegnelsen statue, i overnaturlig størrelse kolossalstatue. I maleriet bruker man betegnelsen helfigur, knestykke og brystbilde når man vil angi hvor mye av figuren som er tatt med. Portrett en face (sett forfra) og en profil (fra siden) betegner hodets stilling.

I Egypt fantes allerede i det gamle riket sterkt realistiske fremstillinger, både i statuer og relieffer. For faraoenes vedkommende var fremstillingen tydelig sterkt idealisert og så typisert at det kan være tvil om den bør kalles portrett. I det nye riket finner man imidlertid på 1400-tallet fvt. en tydelig individualisering med fremheving av personlige trekk.

I mesopotamisk og persisk kunst var personskildringen åpenbart skjematisk. Først på 400-tallet fvt. begynte grekerne å arbeide med likhet ved avbildningen. Fra midten av 300-tallet fvt. ble portrettstatuer vanlige minnesmerker over stormenn, også avdøde (se hellenismen. Hos romerne utviklet portrettkunsten seg med stor karakteriseringsevne og naturalisme, særlig gravkunsten under republikken (se Romerriket, kunst). Fra 200-tallet evt. gav portrettkunsten i stigende grad uttrykk for en transcendental orientering som førte til at bildet ble mer og mer symbol. Denne oppfatningsmåte slo igjennom sammen med kristendommens seier.

Først mot middelalderens slutt vant det individualiserte portrett frem igjen, særlig gjennom donatorportretter ved alterskap og lignende. En særdeles viktig rolle for portrettkunsten spilte flamlenderne, spesielt maleren Jan van Eyck (død 1441). Minst like viktig var det store oppsving i Italia gjennom 1400-tallet med Pisanellos malerier og medaljer og Donatellos arbeider. Blant renessansens andre store grunnleggende portrettører regnes malerne Andrea del Castagno, Domenico Veneziano, Piero della Francesca, Antonello da Messina med flere og billedhuggerne Desiderio da Settignano og Benedetto da Maiano. I Frankrike virket malere som Nicolas Froment og Jean Foucquet.

Den klare, detaljerte skildring av virkelighetsnære mennesker hos disse 1400-talls kunstnere ble fortsatt i det følgende århundre nord for Alpene av Albrecht Dürer, Hans Baldung, Hans Holbein den yngre, Jean Clouet og andre. Leonardo da Vinci og Rafael førte portrettkunsten i Italia over til en klassisk, harmonisk høyrenessanseholdning, mer stemningsbetont i Giorgiones og Tizians bilder.

Manierismens bidrag til portrettkunsten er den inntrengende karaktertolkning på bekostning av det ytre og representative. Den kontrastrike menneskelighet fant sine tolkere under barokken med sans for kraftige effekter hos Caravaggio, impresjonistisk oppfattet hos Frans Hals, psykologisk hos Rembrandt og med frodig livsutfoldelse hos Rubens og Bernini. Til denne perioden hører de nederlandske store gruppeportretter av skytterlag og andre korporasjoner som inntar en særstilling i portrettkunstens historie.

På 1700-tallet spilte Storbritannia, hvor portretter like fra middelalderens slutt hadde vært dyrket mer ensidig enn kanskje noe annet sted, en forgrunnsrolle med William Hogarth, Joshua Reynolds og Thomas Gainsborough som de ledende kunstnere. Med de to siste oppnås en overensstemmelse mellom person, stemning og omgivelse – en sammensmeltning av den portretterte og naturen – som er særlig karakteristisk for engelsk portrettkunst.

Antonio Canovas og Bertel Thorvaldsens portrettskulptur var preget av klassisismen. En håndfast realisme særkjente Jacques Davids galleri av empiremennesker, mens Francisco de Goya ubønnhørlig avslørte sine modellers innerste vesen. Fra romantikken kan vi merke oss Philipp Otto Runges og Friedrich Wasmanns finstemte menneskeskildringer.

Under realismen fikk portrettkunsten en fornyet blomstring med særlig vekt på en sannferdig stoffskildring og redelig personskildring. Impresjonistene la senere i århundret større vekt på den tilfeldige stillings sjarm og det spontane uttrykk. Med nyromantikken, symbolismen og ekspresjonismen ble det igjen lagt sterkere vekt på den psykologiske tolkning som hos Vincent van Gogh og Edvard Munch. Både ekspresjonismen og kubismen innledet en eksperimentering som ledet portrettkunsten bort fra det tidligere hovedmål. Oskar Kokoschka har imidlertid skapt sterkt suggestive portretter og Picasso har tilført betydningsfulle abstrakte verdier.

Fra renessanse og barokk finnes en nøktern realistisk, men stort sett provinsiell portrettkunst med Elias Fiigenschoug som den betydeligste maler.

Fra rokokkoen har vi psykologisk inntrengende og fint koloristiske portretter av Heinrich C. F. Hosenfelder, mens portretter av Peder Aadnes særlig har dekorativ karakter.

Klassisismen fikk sin representant med Jacob Munch, men den fremste portrettmaler i første halvdel av 1800-tallet var Mathias Stoltenberg, som forener inntrengende menneskeskildring med koloristisk rikdom.

Under nasjonalromantikken ble det skapt lite portrettkunst av betydning, mens derimot 1880-årenes naturalister etterlot seg et stort og fremragende portrettgalleri. Det gjelder særlig Christian Krohg, Erik Werenskiold,Hans Heyerdahl og Eilif Peterssen. Edvard Munchs portretter er i 1880- og 1890-årene preget av psykologisk skildring, men får etter århundreskiftet en større og mer summarisk monumental form, blant annet i en rekke helfigurportretter.

Henrik Lund og Ludvig Karsten utviklet en virtuos impresjonistisk stil, mens nyere kunststrømninger preger portretter av Matisse-elevene Henrik Sørensen, Jean Heiberg og andre.

Senere er gode portretter skapt av Agnes Hiorth og Harald Dal. Siden 1960-årene har portrettmaleriet fått fornyet blomstring, for eksempel hos Odd Nerdrum, Svein Bolling, Even Richardson med flere.

1890.

Johanne Kielland Sømme, kunstnerens mor av Jacob Kielland Sømme/Nasjonalmuseet. Falt i det fri (Public domain)

I Norge finnes det innen skulptur ingen portrettkunst av betydning før i annen halvdel av 1800-tallet med Julius Middelthuns senklassisistiske arbeider og de realistiske av Brynjulf Bergslien, Mathias Skeibrok og andre. Av Stephan Sinding finnes franskpåvirkede statuer og byster, av Ingebrigt Vik klassisistisk betonte byster.

Et stort og betydningsfullt portrettgalleri ble skapt av Gustav Vigeland, i form av statuer og byster. Nye strenge plastiske idealer kommer til uttrykk i byster av Wilhelm Rasmussen, fortsatt av hans elever, blant andre Rolf Lunde, Emil Lie, Gunnar Janson, Stinius Fredriksen, Dyre Vaa og Ørnulf Bast.

Gode portretter er senere skapt av blant andre Per Palle Storm, Per Hurum, Anne Raknes, Arnold Haukeland, Kjeld Rasmussen, Per Ung og Nils Aas.

  • Beyer, Andreas: Portraits: A History, 2003.
  • Walker, John: Portraits: 5000 Years, 1983.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.