Arkitektur, bygningskunst, byggekunst, utformingen av ting, byggverk og anlegg i landskapet, sett enkeltvis eller samlet, med den betydning at de forskjellige miljøers praktiske og åndelige behov derved er tilfredsstillet og samordnet på en overbevisende måte, alt sett på bakgrunn av tilgjengelige resurser og rådende teknisk ferdighet. Alt fysisk menneskeverk kan således få rang av arkitektur.

Les mer om arkitektur i Norge og ulike epokers og kulturers arkitektur.

Arkitekturens virkemidler er likeså mangfoldige som oppgavenes art, og spenner fra de rent abstrakte, knyttet til formenes iboende egenskaper, som for eksempel det oppadstrebende i gotikkens spissbue- og ribbesystem, til slike som forteller om fremstillingsprosesser, atferdsmønstre og gjøremål, fra det monumentale til det intime, fra praktutfoldelse til det asketiske, alt som i det hele tatt illustrerer rådende kår, forestillinger og livsholdninger. Og da intet menneskeverk kan få sin utforming helt ut fastlagt på grunnlag av teknisk-praktiske hensyn, vil det alltid gis mulighet for innføring av den åndelige merverdi som gjør benevnelsen arkitektur berettiget.

Arkitektur kan også karakteriseres som bestemte former for orden, og i arkitekturens historie kan slik orden prinsipielt sies å opptre i to hovedformer. Den ene er den formalt bestemte, basert på en tilpasning av tingene innenfor et mer eller mindre geometrisk fastlagt system som især er kjennetegnet ved symmetri omkring en midtakse. Den representative egyptiske og romerske arkitekturen tilhører denne kategorien, sammen med den europeiske fra renessansen og frem til 1900-tallet. Den andre form for orden er den organiske, bundet til fremstillingsteknikk og praktisk anvendelighet, slik den gjør seg gjeldende i all folkelig arkitektur, foruten å kjennetegne middelalderens, og i dette århundret for eksempel inngå i funksjonalismens program. I grekernes arkitektur, som har vært av så stor betydning for den senere europeiske utvikling – middelalderen unntatt – kan disse to hovedformer sies å være forent med hovedvekten lagt på det harmoniske i betydningen å hvile i seg selv, være i urokkelig balanse.

Ved å imøtekomme åndelige behov må arkitekturen betraktes som en kunstart, hvis utøvelse imidlertid ikke nødvendigvis behøver å være basert på personlig, skapende innsats, men vel så ofte på et kollektivt, mer eller mindre bevisst uttrykk. Av dette følger at arkitektur som regel må bli mindre personlig preget enn arbeider innenfor de friere kunstarter, mens den til gjengjeld står som tydeligere uttrykk for hele tidsaldres og miljøers livsholdning, samfunnsforhold, forestillinger og materielle kår.

Selv om grenselinjene ellers er utydelige, kan man skille mellom en representativ (akademisk) og en anonym (folkelig) arkitektur, den første knyttet til byggverk av ekstraordinær betydning og/eller prosjektert av spesielt kvalifiserte. Den andre er mer å betrakte som et miljøs samlede manifestasjon, utviklet på grunnlag av tradisjon og felles interesser, uten at det kunstneriske innholdet bevisst er tilsiktet. Til denne kategori kan regnes alle velutviklede byggeskikker fra periodene før industrialismen, især på boligens område. Karakteristiske eksempler er det romerske gård- eller atriumhus, det balkanske verandahus (begge av orientalsk opprinnelse) og den mellomeuropeiske hall hvorav den tradisjonsrike norske bondestue er utviklet. Hertil kommer de mange typer som fra middelalderen av oppstod som produkt av byenes tomteinndeling, tettbebyggelse og næringsforhold. Mange byer, særlig de middelalderske, må i sin helhet regnes til den anonyme kategori.

Om enn arkitektur er en syntese av teknikk, funksjon og uttrykksfulle former, vil disse tre bestanddeler i de enkelte tilfeller være representert med forskjellig styrke. Hver for seg har de også bidratt til å prege de forskjellige epoker i arkitekturens historie. For teknikkens vedkommende kan nevnes følgende eksempler: Den mesopotamiske, basert på det skjøre soltegl og de derav følgende tette blokkvirkninger, tydeligst i de helt massive, terrasserte tårnbygninger, zigguratene. Den egyptiske, hvor bruk av stein gjorde det mulig å operere med helt presise, stereometriske (romgeometriske) former, som pyramidene. Den egyptiske og senere greske bruk av stein som utpreget konstruktivt materiale i søyler og bjelker, hvor de forskjellige deler kunne hvile på hverandre som byggeklosser.

Romernes utvikling av buen og hvelvet (i tegl eller stein) som avdekking av henholdsvis åpninger og hele rom, hvilket gav et mer spenningsfylt og variert bilde. Middelalderens gotiske kirkebygninger, hvor prinsippet for disse konstruksjonssystemer ytterligere er fremhevet, især illustrert ved de luftige strebepilarer og -buer som opptar hvelvenes sidetrykk. Innenfor anonym arkitektur kan nevnes den nordiske teknikk med laftet tømmer, med de derav følgende tunge bygningsformer, og bindingsverkshuset med sin klare differensiering av de konstruktive og de utfyllende deler.

På 1800-tallet innførte man stålkonstruksjoner, basert på eksakte beregninger. Dette endret alle forestillinger om hva som er mulig, som da man til verdensutstillingen i Paris 1889 bygde det 300 meter høye Eiffeltårnet og en hall med 110 meters fri spennvidde. Jernbetongen forente i neste omgang det bærende og det bårne til noe sammenstøpt, og gjorde det derved blant annet mulig med fritt utstikkende baldakiner og fasader med sammenhengende vindusbånd, uten synlige understøttelser. Til senere tiders mest markante anvendelse av dette materiale hører de sfæriske skall- og hengekonstruksjoner.

Som eksempler på arkitektur hvor bruksmessige eller funksjonelle hensyn tydelig kommer til uttrykk kan nevnes:

  • De greske teatre, med tilskuernes benkerader i stigende halvsirkler opp fra det runde scenegulvet, som på motsatt side hadde et podium og en skjermende vegg.
  • Romernes forsamlingshus (basilikaer), badeanstalter (termer) og amfiteatre hvor benkeradene danner en sluttet krets omkring den ovale arenaen i midten – anlegg som alle var produkter av rikets spesielle samfunnsstruktur.
  • Middelalderens borger, vasallens befestede residens, var igjen et produkt av en spesiell samfunnsorden.
  • Barokkens teater- og operabygninger, som ikke bare gav plass for oppførelser, men også var ledd i byenes sosiale livsutfoldelse.

Innenfor den anonyme sektor står igjen boligen sammen med forskjellige slags ervervsbygninger som representanter for den bruksmessig pregede arkitektur. Som navnet sier, har funksjonalismen – den revolusjonerende retning som brøt gjennom i 1920- og 1930-årene – nettopp en tilfredsstillelse av de praktiske krav som det fundamentale i sitt program. Denne synsmåten hadde naturlig sammenheng med den alminnelige, tekniske utvikling, dessuten med tidens sosiale omveltningsprosesser og kravene om i første rekke å tilfredsstille omfattende, rent materielle behov, især på boligens område.

Nesten alt som siden er bygd, er preget av samme oppfatning, selv om man i stigende grad har innsett at de funksjonelle hensyn aldri er entydige, at de aldri av seg selv fører til helt bestemte utforminger, men at det alltid gis en mulighet for også å la andre hensyn komme til uttrykk.

Det finnes flere internasjonale arkitekturpriser. Størst prestisje har Pritzker-prisen, som har blitt utdelt hvert år siden 1979.

I Norge deles blant annet den viktige prisen Houens fonds diplom ut av Kulturdepartementet.

Union Internationale des Architectes, UIA, er en verdensomspennende arkitektfaglig sammenslutning hvor arkitektorganisasjoner er medlemmer. Den engasjerer seg først og fremst i arbeidet med fagideelle standpunkter. Norske Arkitekters Landsforbund, NAL, er medlem via den nordiske seksjonen.

Architects' Council of Europe ivaretar arkitekters yrkesmessige interesser i EU. Organisasjonen er arkitekters talerør overfor EUs organer. Private og offentlige arkitektorganisasjoner i EUs medlemsland kan bli medlemmer. NAL er observatørmedlem.

Anbefalt litteratur

  • Ching, Francis D.K.: Architecture : form, space, & order, 3rd ed., 2007, isbn 978-0-471-75216-5, Finn boken
  • Gunnarsjaa, Arne: Arkitekturhistorie : en kort innføring i byggekunst, 2001, isbn 82-7935-019-5, Finn boken
  • Gunnarsjaa, Arne: Arkitekturleksikon, 2. rev. utg., 2007, isbn 978-82-7935-197-9, Finn boken
  • L'Orange, H.P. & Thomas Thiis-Evensen: Oldtidens bygningsverden, 1978, isbn 82-09-01668-7, Finn boken
  • Norberg-Schulz, Christian: Meaning in western architecture, rev. ed., 1980, isbn 0-289-70635-1, Finn boken
  • Nuttgens, Patrick: Arkitekturens historie, 1999, isbn 82-05-25157-6, Finn boken
  • Pevsner, Nikolaus: Europas arkitekturhistorie: en oversigt, 1973, isbn 87-567-5842-1, Finn boken
  • Rasmussen, Steen Eiler: Om at opleve arkitektur, 2. opl., 1966, Finn boken
  • Thiis-Evensen, Thomas: Europas arkitekturhistorie : fra idé til form, 1995, isbn 82-05-22422-6, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.