Walter Gropius

Gropius ble utdannet i Charlottenburg og München og hos Peter Behrens i Berlin. Allerede med de tidlige bygningene for Faguswerk i Alfeld (1911–1913) og Werkbundutstillingen i Köln (1914) fikk Gropius en banebrytende betydning. Han anvendte der betong og glass i kubiske, usmykkede bygningsblokker, til dels uten spor av de konstruktive elementene i fasaden, og regnes derfor blant skaperne av funksjonalismen.

I 1918 ble Gropius leder av kunstakademiet i Weimar. Dette ble omdøpt til Bauhaus og verdensberømt etter flyttingen til Dessau i 1925, også for de bygningene til institusjonen som Gropius hadde tegnet (1925–1926). Utdannelsen var her basert på et intimt samarbeid mellom alle kunstarter og, for arkitektenes vedkommende, inngående kunnskap om alle tekniske fremstillingsprosesser.

I 1928, etter Bauhaus-perioden, gikk Gropius tilbake til praktiserende virksomhet og bygde blant annet boligbyen Siemensstadt (1929). Han emigrerte etter nazistenes maktovertagelse i Tyskland til Storbritannia, hvor han i årene 1934–1937 samarbeidet med Maxwell Fry. Senere mottok han et professorat ved Harvard i USA. Til hans mest kjente senere arbeider hører Harvard Graduate Center (1949) og USAs ambassade i Athen (1957–61). Gropius' seneste arbeider har vært gjenstand for kritisk vurdering.

Gropiustgav en rekke bøker om arkitektur og undervisning, blant annet Scope of Total Architecture (1956).

• Bauhaus
• funksjonalismen

• Probst, Hartmut & Christian Schädlich: Walter Gropius, 1986-88, 3 b., Finn boken