Gullsmedkunst, fellesbetegnelse for arbeider i edelt metall, som gull, sølv og platina, foruten innfatning av edelstener (juvelerkunst). Gull og sølv har mer strålende glans og finere fargevirkning enn noen andre metaller. De er dessuten sjeldent elastiske, lar seg villig forme til kar (korpus), bordbestikk og smykker, mens prydverk får en uovertruffen presisjon. De egner seg derfor meget godt til kunstnerisk utforming, og gullsmedkunsten har vært dyrket over det meste av verden helt fra en fjern fortid.

Blant de eldste bevarte stykker gullsmedkunst er egyptiske arbeider av høy teknisk og kunstnerisk kvalitet fra ca. 2500 f.Kr., dvs. tusen år før Tut-ankh-Amon-skattene ble lagt i gravkamrene. Sumerernes gullsmedkunst går enda lenger tilbake i tid. Grekerne behandlet edelmetallene med mesterskap, som Schliemanns svære gullfunn fra Troja og Mykene viser. Blant de teknisk dyktigste og vakreste eksempler på gresk gullsmedkunst er de to massive gullbegre fra Vafio (1400-tallet f.Kr.). Høyklassisk gresk gullsmedkunst kjennes mest i romerske kopier. Gullsmedkunst fra romersk keisertid kjennes i store mengder, fra funn i Roma (Esquilin), Pompeii (fra Boscoreale på Vesuvs skråning) og fra mange viktige funn fra de romerske provinser: Hildesheim ved Hannover (Tyskland), Mildenhall i Essex (England), Kaiseraugust i Sveits og fra de gullrike traktene i Romania. Hoby-funnet fra dansk område inneholdt drikkekar av sølv og bronse, trolig fra tiden omkring Kristi fødsel. Den romerske historiker Tacitus forteller at slikt utstyr ble brukt som gaver til germanske høvdinger.

Romerne brukte på sine praktarbeider gjerne figurale motiver, ofte presentert i meget høyt relieff, men laget også bruksgjenstander som skjeer og fat, nøkternt og funksjonelt utformet. Deres stil fikk utløpere til imperiets utkanter, særlig interessant i Iran i sasanidenes tid, 226–651 e.Kr., hvor den klassisk-antikke stilen ble blandet med orientalske motiver og ornamenter.

Den svære Gundestrup-kjelen, funnet i Jylland, men sannsynligvis laget i Donau-egnen på 100-tallet f.Kr., er slått ut av ett stykke sølv og besatt med relieff-motiver av fantastiske dyr og mennesker fra kelternes merkelige forestillingsverden. Impulser fra Østen menes å ligge til grunn for flettverks-ornamentikken i folkevandringstidens Norge, som på det gullbeslåtte Snartemo-sverdet fra 500-tallet, og for dyreornamentikken, finest representert ved den filigran-prydede gullsporen fra Rød under Værne kloster i Østfold. Funn fra egnen rundt Uppsala og fra Öland og Gotland har avdekket fint gull- og sølvarbeid. Her som ellers i Norden ble edelmetallene mest brukt til våpen og smykker. Kargjenstander kom først inn med kristendommen.

I Sutton Hoo-funnet fra Suffolk (England) blander klassisk tradisjon seg med nord-europeisk folkevandringsstil, og med enkelte kristne innslag. En alterkalk fra ca. 550, laget i Aleppo, er funnet i Albania, mens en patén (tallerken for nattverdsbrød) fra ca. 500 er gravd ut nær Poltava i Sør-Russland. Sølvkalken fra Ardagh-funnet i Limerick (Irland) har flettverksmotiver i filigran og gravyr.

Fra romansk og gotisk tid, 1100-tallet til ca. 1450, finner vi bevarte gull- og sølvgjenstander som ikke stammer fra gravfunn. Enkelte er meget flotte, som Karls-bysten i naturlig størrelse (ca. 1350, forgylt sølv) i tresoriet i Aachen (Tyskland). Svære helgenskrin ble beslått med ornert gull og sølv og bygd opp rent arkitektonisk med arkader og søyler. Men mye av middelalderens gullsmedkunst er blitt smeltet ned i trange tider eller ødelagt under reformasjonen; f.eks. ble Hellig Olavs sølvbeslåtte skrin i Nidarosdomen ført til København og brutt i stykker.

Ved slutten av middelalderen var det mangel på edelmetall i Europa, men tilgangen vokste da de store oversjøiske oppdagelser tok til.

Columbus fant gull på Santo Domingo, men det ble hans etterfølgere som fant det virkelige El Dorado, gull-landet, i Mexico, Mellom-Amerika, og på den nordlige delen av Sør-Amerikas vestkyst ved de gullrike Andesfjellene. Her fant de sølv og gull brukt i en utstrekning som overgikk deres villeste fantasi. I Peru fant de hele tempelfasader prydet med uthamrede gullplater. Etter erobringen begynte spanierne å føre edelmetaller til Europa. På 1500-tallet gikk spanske skip i konvoier i jevnlig rute fra gull-landene i vest til Sevilla. De fant det mest praktisk å føre metallene over som barrer, og uoverskuelige mengder av før-columbiansk gullsmedkunst ble dermed ødelagt. Fra Sevilla ble edelmetallene spredt over Europa, mye som mynt i den vanlige handel. Følgen ble bl.a. en voldsom inflasjon og en veldig stimulans til gullsmedkunsten i Europa.

Fra denne perioden kan Europas gullsmedkunst sies å tilhøre to ikke særlig skarpt atskilte grupper: for det første de store praktstykker, hvor hvert enkelt er enestående i form og utførelse, og laget for paver, konger og fyrster, og for det andre de mer beskjedne, seriepregede gjenstander med bruksverdi (skjeer, terriner, kanner), utført innen laugsvesenets ramme for en bredere og jevnere kundekrets.

Mest berømt er vel Benvenuto Cellinis saltkar i gull og emalje, kalt Jord og Hav, utført 1540–44 for Frans 1 av Frankrike, og som tilhører grenselandet mellom skulptur og gullsmedkunst. Cellini var ikke den eneste av de store renessansekunstnere som også mestret gullsmedkunsten. I Nürnberg virket på samme tid Wentzel Jamnitzer (1508–85), kanskje den fremste eksponent for renessanseprakt i gullsmedkunsten nord for Alpene. I hans arbeider forbindes renessansens logikk og balanse med eksentrisk fantasi på en genial måte. Store middagsserviser til Ludvig 14s hoff ble produsert i sølv, mens hele møbelstykker ble beslått med sølv. Det meste av alt dette ble siden smeltet ned til mynt. Om Versailles-kunstens stil og prakt finnes minner i Riddersalens sølvmøbler på Rosenborg slott i København, hvor også de tre legemsstore sølvløvene fra 1665 står. Et annet praktstykke er døpefonten i den svenske slottskirke, utført 1696–1707 av den franske skulptør og gullsmed François Cousinet.

Meget av de spanske edelmetaller havnet i Augsburg, som ble et senter for gullsmedkunsten frem til slutten av 1700-tallet. Her holdt spanskekongens bankierfirma Fugger til, og hit kom også sølv fra fjellene i Tirol. Lauget i Augsburg var meget fast organisert med stor spesialisering og strenge krav.

Gullsmedene var ca. 1500–1800 organisert i laug etter et noenlunde ensartet mønster over hele det tysktalende Europa, i Russland og Skandinavia. Her vandret svennene fritt over landegrensene, og kunnskap om nye teknikker og nye moter sirkulerte med dem. Laugsordningen bidrog også til å opprettholde håndverksmessig kvalitet ved sin lange læretid og sine mesterprøver, og sikret kontinuiteten i faget.

Gullsmedlaug ble organisert i Bergen i 1568 (Norges eldste håndverkslaug), i Oslo i 1604, i Trondheim ca. 1650, og i Kristiansand i 1785. Gullsmedene i de mindre byene var knyttet til ett av disse. Gullsmedproduksjon kunne bare drives i byene, og herfra ble landsbefolkningen forsynt med søljer, belter, skjeer, begre o.l. Utførelsen var sterkt tradisjonsbundet. Blant de norske laugsmestre kan vi nevne renessansens Lucas Steen og barokktidens Jan Reimers, begge i Bergen, barokktidens trøndermester Erich Olsen, régence-gullsmeden Albret Groth i Oslo og rokokko-mesteren Jens Kahrs i Bergen.

Laugsgullsmedene i Norge utførte stort sett de samme hovedtyper av gjenstander. Skjeer og ølkanner dominerer 1500- og 1600-tallet, på 1700-tallet kommer kaffe- og testell inn, i rokokkotiden gjerne med knekk dreid i spiral på korpusarbeidene. Kirkesølvet med kalker og patener, vinkanner og alterstaker skiftet ikke så raskt i stil, men utgjør en kvantitativt stor del av de bevarte gullsmedarbeider fra laugstiden i Norge. Fra begynnelsen av laugstiden og frem til ca. 1830 var Norge stort sett selvforsynt med sølv og noe gullsaker. Med liberaliserende lovgivning og derav følgende laugsoppløsning begynte en anselig import av gullsmedkunst, samtidig som hele faget i Norge som ellers i Europa ble drastisk omlagt i retning av mekanisering.

Den rike gullsmedkunsten i Mellom- og Sør-Amerika ble i stor utstrekning ødelagt av spanierne. Forskerne har rekonstruert et ganske rikt bilde av gullsmedkunsten i Mexico, Colombia, Peru og Ecuador. De har funnet kar i fantastiske dyre- og menneskeformer, kanskje til kultisk bruk, og rent funksjonelle bruksting som pinsetter og spydskaft. Alle de teknikker som europeerne rådet over, har vært kjent. Det har også foregått en betydelig fremstilling av uthamret plate i rent gull, til masker og brystplater, hodepynt og ringlende smykker. Dette har falt naturlig i land hvor edelmetall var så lett tilgjengelig at man kunne snuble over klumper av rent gull i jordoverflaten. Forskerne mener å kunne føre peruansk gullsmedkunst tilbake til ca. 1500 f.Kr.

I Nord-Amerika fantes nesten ingen gullsmedkunst før europeerne kom. De virkelig store gullfunn ble først gjort der på 1800-tallet.

I Midtøsten levde den romersk-klassiske tradisjon videre i modifiserte former inntil araberne erobret områdene fra 800-tallet. Fra da av ble det dyrket en meget høytstående metallkunst, men edelmetall, særlig sølv, ble mest brukt til innlegning i kar av messing og bronse.

På Gullkysten (Ghana) har gullsmedkunsten vært dyrket fra 1200-tallet; man kjente dengang iallfall støpeteknikken. Sin fineste blomstring fikk gullsmedkunsten under Ashanti-dynastiet, ca. 1700–1900 (se illustrasjon under Afrika, kunst). Da var det en organisert gullsmedstand som først og fremst arbeidet for kongen. De var dyktige siselører og støpere, og ble oppmuntret til å utarbeide stadig nye mønstre. Portugiserne var kommet til Gullkysten sist på 1400-tallet, og deres smak ble ofte bestemmende for Ashanti-gullsmedene, som dessuten lånte motiver fra andre kilder, f.eks. keramikk.

Her er gull blitt brukt i monumentalformat på en måte som ikke har noen parallell i Europa. I Lhasa i Tibet er således takene over svære komplekser av hellige bygninger dekket med rent gull, delvis med skulptert prydverk, og i templene står legemsstore buddhafigurer støpt i gull. Indiske tronstoler var også av gull og besatt med fantastiske rikdommer av edelstener (én står i tresoriet i Teheran). En svak anelse om prakten hos orientens potentater kan man få i Victoria and Albert Museum i London, hvor de burmesiske regalier står. Mye er fra 1800-tallet, men de eldste gjenstander går tilbake til 1400-tallet, og er av rent gull med mye støpt arbeid i anselig format.

For kinesiske kunsthåndverkere har edelmetallene aldri vært primære materialer, slik som jade, porselen og bergkrystall. De forholdsvis få kjente kinesiske gullsmedarbeider er delikat formet og dekorert, men teknisk sett er de enkle og fantasiløse sammenlignet med f.eks. den kinesiske keramikk. Noe av det samme gjelder for Japan. Men i de fleste land i Asia, deriblant Japan, er det i senere tid blitt laget meget dyktig utført gullsmedkunst, for en stor del beregnet på europeiske kjøpere, ofte fremstilt etter europeiske modeller, men av og til med interessante innslag av tradisjonelle arbeidsmåter og motiver.

Ca. 1750 var britene begynt å valse sølvet til plate istedenfor som før å hamre det. Platen bøyde de i fasong, og ved lodding kunne de lage korpus mye raskere og billigere enn før. De glatte formene som falt naturlig for den nye teknikken, passet godt med empiretidens smak. Omkring 1800 var valsemetodene tatt opp over det meste av Vest-Europa. Franskmennene oppfant trykkingen, dvs. at en valset plate lagt i kremmerhusform settes over en raskt roterende trepatron av den fasong karet skal ha. Enda et viktig element i utviklingen var den nye bruk av stanser. De ble skåret i det harde nye stålet og presset mot sølvplaten, og man kunne nå stanse ut ikke bare fint, presist og detaljert prydverk, men hele kar eller deler av kar. Bestikk kunne også presses ut med stanse, og sølvtøy kom på bordet hos jevne borgerlige familier.

De mekaniserte metodene krevde en del etterarbeid for hånd, og de glatte formene kunne prydes med etset dekor eller påloddede border. De mange små verksteder forsvant og gav plass til få, men mye større fabrikk-verksteder som Christofle i Paris, Rundell & Bridges i London, Klinkosch i Wien, Dragsted i København og Gullsmed Aktiebolaget i Stockholm. De fleste arbeidet i senklassiske former og siden etter historiske modeller. I Norge var Jacob Tostrup, mester i Christiania 1832, pioneren, snart etterfulgt av Nilius Marthinius Thune og David Andersen, i Bergen av Theodor Olsen og Søren Hammer, i Trondheim av Ole Aas og Henrik Møller. De norske gullsmedene fulgte gjerne eksempler fra de store utenlandske firmaer, slik de møtte dem på internasjonale utstillinger ute i Europa og i de trykte mønster-samlinger hvor de kunne finne ideer. Men nasjonale stilarter som dragestil og bondepreget nybarokk gav likevel norsk gullsmedkunst et eget preg.

Farene ved mekaniseringen for gullsmedkunstens estetikk ble snart åpenbare. En av dem som reagerte mot bruken av maskiner, var Charles R. Ashbee (1863–1942) i Storbritannia. Han begynte å lage enkelt, håndgjort sølv, ofte med innsatte steiner, som en motvekt mot fabrikkenes eksesser og mot produktenes uniformitet. En annen mulighet var å la gode designere tegne varer som egnet seg for maskinell massefremstilling, men som samtidig var funksjonelle og vakre. Stimulert av reform-organisasjoner som Wiener Secession, Deutscher Werkbund og Svenska Slöjdföreningen kom denne siste politikken til å lede gullsmedkunsten inn i nye og fruktbare spor. Blant designere kan nevnes Josef Hoffmann i Wien og Georg Jensen i Danmark.

I Norge ble man seg design-problemene bevisst ved funksjonalismens gjennombrudd i 1920-årene. Jacob Prytz hos Tostrup og Th. Lie-Jørgensen hos David-Andersen var blant tidens ledende formgivere. De industrielle produksjonsmåtene har redusert behovet for faglige ferdigheter, og muligens vil de gamle håndverkstradisjonene dø ut. Men smykkeproduksjonen gir fremdeles spillerom for artistisk gullsmedkunst. En del entusiastiske studiogullsmeder tegner og lager fortsatt sine egne ting, som Gerald Benny i Storbritannia, Sigurd Persson i Sverige, og i Norge Steinar Flatheim og kretsen rundt PLUS-senteret i Fredrikstad.

Etter 1970 har det i Norge blitt stadig færre gullsmeder som har opprettholdt en produksjon av korpusgjenstander. I Sverige derimot, har det vokst frem en egen, rik tradisjon med studiogullsmeder med egen produksjon både av korpus og smykker.

I Norge er det hovedsakelig kunsthåndverkerne som har stått for den mest spennende og nyskapende produksjon av smykker og korpus. Til de få kunsthåndverkere som arbeider med korpus hører bl.a. Leif Stangebye-Nilsen, Synnøve Korssjøen og Pål Vigeland, mens smykkekunstnerne kan oppvise en meget stor bredde med navn som bl.a. Tone Vigeland, Toril Bjorg og Konrad Melhus.

  • Alsvik, Henning & Karin Mellbye Gjesdahl: Gullsmedkunsten i Drammen 1660-1820, 1974, isbn 82-990080-2-6, Finn boken
  • Berge, Rikard: Norskt bondesylv, 1925
  • Bergens gullsmedlaug i 400 år, [1968]
  • Fossberg, Jorunn & Sigrid Wegge Tandberg: Norsk sølv : gullsmeder gjennom 600 år, [b. 1]: Østlandet, Agder, Rogaland, 2003, Finn boken
  • Fossberg, Jorunn & Widar Halén: Arvesølvet : norsk sølv i tusen år, 1997, isbn 82-467-0020-0, Finn boken
  • Friis, Jakob: Gullsmedfaget på Sørlandet, 1975, Finn boken
  • Grevenor, Henrik & Thor B. Kielland: Guldsmedhaandverket i Oslo og Kristiania : lauget - arbeidene - mestrene, 1924, Finn boken
  • Halbo, Sverre M.: Norges gullsmedforbund i femti år : 1907-1957, 1957, Finn boken
  • Indahl, Trond: -med en sølvskje i munnen : Bergens gullsmedkunst 1840-1940, 2001, isbn 82-7674-749-3, Finn boken
  • Kielland, Thor B.: Norsk guldsmedkunst i middelalderen, 1927, Finn boken
  • Kielland, Thor B.: Om gullsmedkunst i hundre år : J. Tostrup 1832-1932, 1932, Finn boken
  • Kielland, Thor B. & Helge Gjessing: Gammelt sølv i Stavanger amt, 1918, Finn boken
  • Krohn-Hansen, Thv.: Trondhjems gullsmedkunst : 1550-1850, 1963, Finn boken
  • Norheim, Per Terje: Norske sølvbegre : gullsmedkunst i 300 år fra 1550-1850, 1997, isbn 82-512-0524-7, Finn boken
  • Opstad, Jan Lauritz: David-Andersen : 100 år i norsk gullsmedkunst, 1976, isbn 82-7165-003-3, Finn boken
  • Opstad, Jan-Lauritz: Ny norsk gullsmedkunst, 1983, isbn 82-7003-039-2, Finn boken
  • Polak, Ada: Gullsmedkunsten i Norge før og nå, 1970, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.