stilleben

Stilleben finnes allerede i romerske veggmalerier, blant annet i Pompeii, men sjangeren nådde sin rikeste utfoldelse i Nederlandene på 1500- og 1600-tallet. Her ble også betegnelsen Stilleven brukt første gang 1650. Blant de tidligste er Pieter Aertsen, som særlig skildret grønnsaker, matvarer og lignende som forgrunnsmotiv i sjangeraktige fremstillinger, bibelske så vel som profane. Joachim Beuckelaer og Abraham van Beyeren hadde spesiell interesse for fisk. Blomster var spesialiteten hos Jacques de Gheyn, Jan Davidz de Heem, Jan van Huysum og flere, måltider og servise hos Willem Claesz Heda og Willem Kalf.

Jaktstykker var hovedsaken for François Desportes og Jean-Baptiste Oudry i Frankrike på 1700-tallet, mens Jean-Baptiste Chardin står som en av de fineste skildrere av de enkle og hverdagslige ting, samtidig som han er en av stillebenmaleriets største kunstnere i det store og hele.

På 1800-tallet ble sjangeren dyrket av blant andre Gustave Courbet, Édouard Manet, Paul Cézanne og Vincent van Gogh, på 1900-tallet av Emil Nolde, Henri Matisse, Georges Braque og Pablo Picasso.

Av norske stillebenmalere kan Frants Bøe, Wilhelm Peters, Bernhard Folkestad, Oluf Wold-Thorne og Alexander Schultz nevnes.

• bildekunst
• maleri
• nature morte

• Ebert-Schifferer, Sybille (1999). Still life. A history