Hermes, budbringer mellom guder og mennesker.

Lars Mæhlum. begrenset

Poseidon - havets gud. Skulptur fra Byblos, omkr. Kr.f.

Lars Mæhlum. begrenset

Demeter, gudinne for fruktbarhet og jordbruk. Marmorrelieff, 4. årh. f.Kr.

Lars Mæhlum. begrenset

Apollon. Skulptur fra Efesos i Lilleasia omkr. Kr.f.

av Lars Mæhlum. CC BY SA 3.0

Gresk mytologi, de greske stammers religion fra midten av 2. årtusen f.Kr. til kristendommens endelige gjennomslag på 300-tallet.

Gresk religion er polyteistisk i likhet med andre samtidige religioner (romerske, egyptiske, indo-iranske, for-orientalske). Det finnes en rekke gudeskikkelser som virker på hvert sitt område i verden. De har sin individualitet som kan skifte med sted og anledning. Hver gud har flere «ansikter» i form av tilnavn som gjør guden til herre over et bestemt område eller en side av livet. Gudene er en opphøyet utgave av menneskene. De er født og kan forplante seg, men dør ikke, og de lever av nektar og ambrosia ('udødelighetsføde'), ikke av menneskers næring. Gudene har overmenneskelig makt og evner. De fleste hovedguder har sin bolig i himmelen. I fortiden, fortaltes det, var avstanden mellom guder og mennesker mindre; da var det ikke uvanlig for gudene å forene seg med menneskene i deres verden.

Naturen har også sine gudemakter. Disse holder til på hellige steder: i grotter og lunder, ved kilder og elver. Sol og måne ble æret som guder (hhv. Helios og Selene). Det var egne guddommer for mange fenomener og livsområder; f.eks. gudinnene for kunstnerisk aktivitet og intellektuelle sysler (musene, de som inspirerer tanken), gudinnene for orden i naturen og i den menneskelige virksomhet (horaene) og gudinnene for overskuddsfenomener som skjønnhet og glede (kharitene).

Heroene befinner seg på et nivå mellom guder og mennesker. En heros er ofte en avdød storhet som øver innflytelse fra graven der kultusen finner sted. Utvalgte mennesker i historisk tid kan oppnå rang som heros etter døden (grunnleggere av kolonier, krigere, idrettsmenn). Heroskultusen er gjerne lokal. Herakles stod i en klasse for seg; han utførte storverk over hele den verden grekerne kjente og ble aktet som den største overalt. Etter sin død ble han opptatt i himmelen og nådde guddommelig status.

Gudene har sine foretrukne steder i den greske verden, og det varierer hvilke guder som kommer i første rekke lokalt. Alle de viktigste gudene (med et par unntak) møter vi hos Homer (ca. 700 f.Kr.). Disse ble etter hvert anerkjent som sentrale over hele den greske verden: Zevs, Hera, Athene, Apollon, Artemis, Poseidon, Afrodite, Hermes, Hefaistos og Ares. I tillegg kommer de ktoniske (av khthon, 'jord') guder med Hades og hans dronning Persefone som de viktigste. Demeter og Dionysos er viktige ikke-homeriske guder. Ofte forenes de fleste av gudeskikkelsene til en krets av tolv guder.

Hovedguden Zevs lar seg føre tilbake til den indoeuropeiske himmelguden, mens andre viktige guder enten stammer fra den førgreske (egeiske) befolkningens religion eller kom til senere. Afrodite har f.eks. trekk til felles med for-orientalske kjærlighetsgudinner (Astarte/Istar). For-orientalsk innflytelse merkes særlig i suksesjonsmyten, der en eldre gudegenerasjon, med Kronos og Rhea i spissen, blir avsatt av den yngre gudegenerasjonen ledet av Zevs. Den greske gudeverden er i hovedtrekk til stede alt i den minoisk-mykenske religion (ca. 1400–1200 f.Kr.). I denne fasen er en mektig naturgudinne, en herskerinne over de ville dyr, en fremtredende skikkelse.

Ved begynnelsen av historisk tid setter den for-orientalske innflytelse klart preg på kultusen. Det typiske kultsted med tempel, kultbilde og alter foran tempelet har orientalske røtter. Guder i ytterkanten av gresk religion som Adonis og Kybele (Den store moder) kommer inn fra Lilleasia, gudinnen Hekate likeså.

Selv om gresk religion tillater mange oppfatninger på siden av hovedstrømmen, fikk to diktere stor betydning for oppfatningen av gudeverdenen: Homer og Hesiod. Hos Homer er gudene ordnet i en storfamilie i Zevs' palass på himmelfjellet Olympen og kalles de olympiske guder. Homer har for ettertiden satt sitt preg på gudenes individualitet. Når f.eks. Poseidon (eg. 'jordherren') i hovedsak er en havgud skyldes det ikke minst bildet Homer gir av ham i Odysseen. Hesiod, mer eller mindre Homers samtidige, systematiserte gudene og ordnet dem slektsmessig og genealogisk i forhold til hverandre i diktet Theogonien ('gudenes opprinnelse').

Zevs: “guders og menneskers far” (jfr. Homer); herskeren på :det himmelske Olympen.Viktige helligdommer i Dodona og i Olympia.
Hera: Zevs' søster og hustru; ekteskapets beskytter. Kjente helligdommer i Olympia, i Argos og på Samos.
Poseidon: Bror av Zevs; havets hersker. De isthmiske leker ble feiret til hans ære.
Hades: Bror av Zevs; herskeren i dødsriket. Kalles også Pluton (av gr. plutos 'rikdom') som rikdommens gud.
Athene: Datter av Zevs; Athens bygudinne, gudinne for håndverk, kunst og vitenskap. Parthenon ('jomfru-boligen') på Athens Akropolis var viet henne. Også kalt Pallas Athene.
Apollon: Sønn av Zevs, tvillingbror av Artemis; gud for sang og musikk, orakelgud og legegud. Viktige templer på Delos og i Delfi.
Artemis: Datter av Zevs, tvillingssøster av Apollon; gudinne for jakt, beskytter fødende kvinner. Stor helligdom i Efesos der hun ble dyrket som fruktbarhetsgudinne.
Hermes: Sønn av Zevs; gudenes budbringer, fører for de døde sjeler, gjetergud, gud for handel.
Afrodite: Datter av Zevs; kjærlighetens gudinne. De viktigste helligdommer på Kypros, Knidos og Kythira. Også kalt Kypris (gudinnen fra Kypros).
Ares: Sønn av Zevs og Hera; krigsgud.
Hefaistos: Sønn av Zevs og Hera; gud for ild (også vulkanilden) og for smedkunsten. Helligdom nær torvet i Athen.
Demeter: Søster av Zevs og Hera; gudinne for jorden, fruktbarheten, især for kornet og åkeren. Viktig kultus i Elevsis.
Dionysos: Sønn av Zevs; gud for natur og vekst, især for vinen. Også kalt Bakkhos ('sønn').

Religionen var ikke en selvstendig og sentralisert institusjon i den greske verden. Det fantes derfor ingen instans som voktet over den rette lære og eventuelle kjetterier, eller som sørget for å utbre den og utlegge den. Det var heller ingen ortodoks dogmatikk. Religionen fulgte den verdslige makt, den var farens ansvar i familien og maktsenterets ansvar i staten. Enkeltgudene hadde sine prester, men disse ble ikke stilt utenfor samfunnet som religionens og kultens tjenere. Presteskapet var en æressak som ikke krevde særlig teologisk sakkunnskap. Seerne (profetene) hadde en viktigere funksjon enn prestene; som fortolkere av den guddommelige vilje kunne de ha avgjørende ord med i laget ved viktige beslutninger i staten.

Religion og moral hadde fra først av ingen klar sammenheng med hverandre. Religionen bygde ikke opp under syndsbevissthet. Den moralske overbærenhet med gudenes oppførsel var vanligvis stor. En etisk kritikk av gudsforestillinger og gudemyter møter vi tidlig hos filosofer (Xenofanes) og hos diktere (Pindar, Evripides). Det var imidlertid gudenes ansvar å straffe visse forbrytelser og forgåelser blant menneskene. Forbrytelser mot religionen ble straffet hardt; som å røpe mysterier, begå helligbrøde og betvile gudenes eksistens ved ikke å ta del i kulten av dem. I det store og hele var gudene og deres tilværelse gjenstand for beundring og ærefrykt mer enn for frykt. Gudenes omsorg for menneskene er begrenset. De lever først og fremst sitt eget selvstendige liv. Menneskenes ulykker sees bare i begrenset grad som en straff fra gudenes side; ulykker og en ublid livsskjebne skrives på menneskenes egen konto.

Kultusen var en sentral del av religionen med offeret som viktigste element. Fromhet vil først og fremst si kultisk fromhet. Religionen manglet derfor ofte inderlighet. Ofringen er ikke noens privilegium. Både menn og kvinner kunne ofre, også barn og slaver, og en prest var ingen nødvendig deltager. Kultus forrettes ikke minst på vegne av andre, av familiefaren på vegne av familien, av en embetsmann på vegne av folket. De sosiale funksjoner ved religionen veier tungt.

Offeret bestod enten av ett eller flere offerdyr, av et ublodig offer eller av begge slags offer i forening. Et vanlig offer bestod i at offerdyrets lår ble brent på et alter; kjøttet ble kokt og fortært av festdeltagerne. Gudene var berettiget til en del av enkeltmenneskets og samfunnets verdiskapning: markens grøde, krigsbyttet, fangsten, handelsinntekten osv. Formen for offer varierte med gudene. Til jordens makter ofret man gjerne ved å la offerdyret forblø mot jorden. Menneskeofring tilhører ikke denne historiske perioden. Det rituelle offer med bønn ble gjerne betraktet som en del av en kontrakt hvor guden måtte bidra med sitt som takk for menneskenes ofringer.

De fleste religiøse fester innebar feiring og folkefest, store opptog og utagerende morskap. Både idrettskonkurranser, dans og korsang inngikk i slike feiringer, slik som ved de store panhellenske leker (Olympia, Delfi, Isthmos, Nemea) eller ved panatheneene og dionysiene i Athen.

Dionysoskulten fikk en særlig betydning som kvinnebevegelse, slik Evripides' tragedie Bakkantinnene vitner om. I kulten kastet kvinnene for en stund av seg mannens kontroll og dominans. De forlot hjemmet for å dyrke sin gud i fjellet, der de danset og festet som mainader.

Av særlig viktighet for grekerne var profetiske råd som den enkelte eller bysamfunnet fikk fra orakelhelligdommene; den viktigste var Apollon-helligdommen i Delfi. Omvandrende orakelprester tilbød mennesker råd og anvisninger på grunnlag av profetiske bøker, seere på grunnlag av offerdyrenes innvoller og fuglenes flukt. Vanlige spørsmål fra menigmann var om man skulle få en arving, dra ut på en reise eller innlate seg på en bestemt forretning. Legehelligdommene ble også mye oppsøkt. Senteret for legeguden Asklepios i Epidauros var et berømt valfartssted.

Religionen hadde hovedsakelig en dennesidig karakter; gudene skulle være til hjelp for livet i denne verden. Eksistensen i et hinsides etter døden var ifølge den tradisjonelle oppfatning en blek, gledeløs skyggetilværelse.

Tro på straff og belønning i det hinsidige fantes til visse tider og i visse miljøer, især innenfor mysteriekultusen. En av de tidligste og viktigste var Demeters og Persefones kultus i Elevsis. Her ble den innvidde lovet lykke i det kommende liv. Det fantes også andre religiøse bevegelser som tilgodeså menneskers håp om et liv etter døden. Pytagoras' (6. årh. f.Kr.) sjelevandringslære omfattet både mennesker og dyr. Hans tilhengere, som levde i en form for sekterisk isolasjon, avviste kjøtt som næring. Innflytelsen fra Pytagoras kan merkes hos Platon. Det sirkulerte dikt i den mytiske dikter Orfevs' navn om menneskets syndige natur, om skyld og om frelse, der mennesket ble sett på som etterkommer av de onde titaner. Det var nødvendig med renselse fra slik besmittelse, og de troende ble pålagt en asketisk livsførsel.

Slike bevegelser og lærer hadde ikke noen sentral plass i gresk religion. De var også gjerne utkantfenomener rent geografisk, Pytagoras' lære vant f.eks. særlig tilhengere i Sør-Italia og på Sicilia.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

8. april skrev Helene F

Hei :)

Hvilke ritualer var det i templer/helligdommer og hvordan ble de utført i praksis?

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.