Venus' fødsel
Gresk mytologi har hatt stor betydning for kunst og litteratur i Vesten. I renessansen var fascinasjonen for gresk mytologi en sentral del av tidsånden, og mange kunstnere malte motiver fra mytene. Venus' (Afrodites) fødsel er et av Sandro Botticellis hovedverk.
Av .

Gresk mytologi er en stor mengde fortellinger som ble til i det antikke Hellas mellom cirka 700 fvt. og 300 evt. Fortellingene kalles myter.

De greske mytene handler om guder, gudinner og heroer. Heroer er halvguder som er barn av de udødelige gudene og dødelige mennesker, og deres etterkommere. I antikken mente de at fortellingene handlet om stamfedrenes historie.

Gudene og gudinnene ble dyrket på egne kultsteder med ofring, prosesjoner og sang. Trosforestillingene og de religiøse tradisjonene som hørte til mytene i antikken, kalles gresk religion.

De greske mytene er kjent gjennom diktningen og billedkunsten fra antikken. Selv om mye har gått tapt, er det fortsatt bevart en rik samling av tekster og bilder som forteller om guder og heroer fra denne kulturen.

De greske mytene har fått en stor utbredelse og betydning i ettertiden. Fortellingene fant først veien til Sør-Italia og Sicilia, der de fulgte med greske utvandrere som bosatte seg der fra midten av 700-tallet fvt. Mytene ble overtatt av etruskerne i Midt-Italia som importerte greske vaser dekorert med myte-episoder, som er bevart i mengder. Romerne innlemmet allerede tidlig greske guder i sin gudeverden og overtok mange av de greske mytefortellingene i sine litterære verker.

Opp gjennom den vestlige historien har de greske mytene vært en inspirasjonskilde for diktere og billedkunstnere.

Guder og helter

Lynguden Zeus

Zevs er «guden over gudene» og dermed den mektigste guden i gresk mytologi. Han hadde kontroll over blant annet lyn og uvær og blir ofte avbildet med lynnedslag i hånden. Avbildet er en antikk gresk statue som forestiller Zevs mens han er i ferd med å slenge ut et lynnedslag.

Lynguden Zeus
Av /Getty Images.

De viktigste gudene var kjente i hele den greske verden. De ble dyrket i de store helligdommene der grekerne kom sammen, som Olympia og Delfi. Gudene som ble dyrket der, kalles «de panhellenske», det vil si de all-greske gudene. Andre guder var knyttet til bestemte regioner.

De viktigste gudene

Apollo
Attisk hvitfigur drikkeskål ved Pistoxenos-maleren fra cirka 460 fvt., funnet i Delfi. Apollo med laurbærkrans og lyre heller fra en offerskål. Fuglen henspiller på myten om hans forhold til Koronis, som ble straffet for sin utroskap. Hun ble mor til Asklepios.
Av /Arkeologisk museum i Delfi .
Lisens: CC BY 2.0

Den mektigste av gudene i gresk mytologi er Zevs. Han regjerer i himmelhvelvet og truer med sin tordenkile. Han troner på Olymposfjellet i nord og i Olympia vest på Peloponnes. Der holder han til sammen med sin hustru Hera. Hades troner i «Hades», dødsriket under jorden, mens Poseidon hersker over havet og forårsaker jordskjelv.

I Delfi i Midt-Hellas holder Apollon til ved «Verdens navle», og hans kultsted ble primært oppsøkt av alle som søkte gudens råd i orakelet (manteion). Han er guden for guttenes overgangsriter til manndommen.

Athene er datter av Zevs og Metis («Kløkt»). Hun har gitt menneskene sivilisasjonens teknikker. Hun vil ikke gifte seg, i likhet med Apollons søster Artemis, som følger jenter inn i voksenlivet og bistår kvinner i barselnød. Guden som uttrykker krigens råskap, er Ares.

En av de eldste gudemaktene er Afrodite, erotikkens makt, som får bistand av sin sønn Eros. Hun er gift med håndverkernes beskytter, smedguden Hefaistos. Menneskenes velgjørere fremfor noen er Demeter, som sammen med datteren Persefone har lært menneskeheten å dyrke korn, samt Dionysos, som har lært dem å lage vin og samles til fest. To guder som står nær henholdsvis kvinner og menn, er Hestia og Hermes. Hestia betyr «arnested», og som kvinnene holder hun seg der, mens Hermes vernet menn på deres ferd utendørs. Han er stadig på farten og tjener Zevs som budbringer.

De tolv olympiske gudene

Iblant opptrer tolv guder som en forsamling, «de tolv olympiske gudene», men selv om tallet er det samme, varierer utvalget av gudene, slik at de viktigste som her er listet opp er flere enn tolv. Hades regnes ikke som en olympisk gud, men de andre kan opptre i forsamlingen. Det finnes noen flere guddommer av lavere rang, som for eksempel Pan, halvt geitebukk, som skjuler seg i buskaset. Prometheus har syndet mot gudene ved å gi menneskene ilden og har blitt straffet av Zevs.

Andre guddommelige makter

Mytene forteller også om grupper av guddommelige makter der skikkelsene ikke har egennavn, slik som nymfer, mainader og satyrer, kentaurer og kykloper. Andre har egennavn, for eksempel musene. Musene er gudinner som er makter for musikk, sang og spill, dikt og teater.

Noen guddommelige makter fremtrer i tretall: skjebnegudinnene moirene, hevngudinnene erinyene, horaene, som var gudinner for sesongenes oppgaver, samt kharitene.

Noen er eldre urkrefter: gigantene, som er voldelige kjemper som angriper de olympiske gudene med Zevs som anfører, samt titanene. Andre er unge, for eksempel Zevs' barn Athene, Apollon, Hermes og Dionysos.

Heroene

Herakles dreper Hydra. Freske fra midten av 300-tallet evt., i Via Latina-katakomben i Roma.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Heroene er heltinner og helter som er født av en gud og et menneske. Blant de kvinnelige heroene er Helene den fremste. Hun er datter av Zevs og Leda og er den vakreste i verden. Det er ikke mange av de kvinnelige heroene; gudesønner er det langt flere av.

Mange av heltehistoriene handler om helter som sendes på farefulle oppdrag. De nedkjemper monstre, vinner kongsdatteren og blir til slutt konge i landet. Den som er den suverent viktigste, er Herakles, sønn av Zevs og dronning Alkmene. Han må utføre tolv bragder og blir til slutt hentet opp til Olympos. Et annet eksempel er Jason, som sammen med argonautene reiser med verdens første skip, Argo, til østerland for å hente de gylne skinn, og vinner Medeia.

Store kriger står også sentralt i heltefortellingene. Menelaos, kongen i Sparta, blir gift med den vakre Helene, som lar seg bortføre av prins Paris av Troja. En stor hær reiser til Troja for å erobre henne tilbake. Den ledes av Menelaos' bror Agamemnon. Agamemnon blir myrdet av sin hustru Klytaimestra ved hjemkomsten. For å hevne sin far dreper sønnen Orestes sin mor. Den fremste krigeren som kjemper mot Troja, er Akhillevs, som dreper trojanernes frontkjemper, Hektor. En av heroene i Troja-krigen, Odyssevs, får en lang hjemferd til han endelig møter sin hustru, den trofaste Penelope.

Kilder

Kildene til den greske mytologien er tekstene og billedkunsten som er bevart fra antikken.

Tekster

Sirenevasen

Vaser fra antikken dekorert med motiver fra mytene er viktige kilder til den greske mytologien. Denne vasen viser en scene fra Odysseen: Odyssevs i møte med sirenene.

Av .
Lisens: CC BY NC SA 4.0

De to eldste bevarte heltediktene er Iliaden og Odysseen. Begge er tilskrevet forfatteren Homer. Iliaden handler om krigen om Troja, og de fremste heltene er Akhillevs, en av dem som angriper, og Hektor, som forsvarer Troja. Odysseen forteller om Odyssevs, helten fra Troja-krigen, og hvordan han etter lange år på havet omsider vender hjem til sin hustru Penelope.

Dikteren Hesiodos har samlet den viktigste kunnskapen om gudeverdenens tilblivelse og påfølgende generasjoner i Theogonien (Gudenes opphav).

En annen sjanger er de lyriske sangene som ble fremført i religiøse høytider, der et kor sang i festforsamlingen og manet frem «forfedrenes» bragder. En viktig gruppe er seierssangene som ble sunget under de olympiske leker og andre store idrettsleker, som var en del av kulten for de store guddommene Zevs, Apollon og Poseidon. Noen sjangre var forbeholdt bestemte kretser, som lyrikken til Sapfo fra Lesbos. Hun ledet samlinger av unge kvinner som ble innviet i det voksne kvinneliv. Diktene lovpriser gudinnen Afrodite og hennes sønn Eros, men også musene, sangens og diktningens makter.

En spesiell gruppe mytefortellinger danner de greske tragediene. Disse teaterstykkene ble fremført i høytidene for guden Dionysos i hans helligdom ved foten av Akropolis. Hendelsene er ofte dramatiske, og vold mellom familiemedlemmer er vanlig.

Kunst, arkitektur og arkeologi

Parthenon-templet

Parthenon-templet viet Athene Parthenos (Jomfruen) på Akropolis i Athen, sett fra Filopappos-høyden.

Parthenon-templet
Av .
Parthenon
Arkeologiske funn er en viktig kilde til den greske mytologien. Parthenon er et tempel på Akropolis i Athen, det mest berømte av alle greske templer. Det er viet til gudinnen Athene Parthenos (Jomfruen).

Guder og helter ble ofte avbildet på templer og andre hellige bygg. De pryder gavlfelt eller relieffer over søyleradene. Frittstående statuer ble oppstilt i helligdommer og på andre offentlige steder. Berømte eksempler er Zevstempelet i Olympia, der Herakles' tolv bragder er avbildet, og Athenas tempel på Athens Akropolis, det såkalte Parthenon (Jomfru-rommet), der Athenas fødsel var avbildet. Guden Hermes ble plassert i vegkryss. Det viste kun hans hode som sto på en rettvinklet stolpe.

Det var vanlig å avbilde mytiske hendelser på bruksgjenstander. En viktig gruppe er forskjellige typer krukker og kar som ble brukt i menns drikkegilder. En spesielt forseggjort type var blandekaret, krater, der vin ble blandet med vann. Kvinner kunne ha smykkeskrin og andre kar dekorert med mytiske skikkelser. Til bryllup og gravferd var spesielle vaser i bruk: Disse viste idealbryllupet mellom Pelevs og Thetis, eller de dødes ferd til Hades, når Hermes geleidet dem til ferjemannen Kharon som satte dem over elven Styx som omringer dødsriket.

Betydning for romerne

Da romerne erobret de greske bosetningene i Sør-Italia og på Sicilia omkring 200 fvt., ble de kjent med de greske gudene. Noen av dem innlemmet de i sin religion, spesielt Apollon. En gresk krigsfange, Livius Andronicus, diktet tragedier over greske myter og oversatte Homers Odysseen til latin. Dette ble opptakten til en storstilt overtakelse av gresk mytestoff i romersk litteratur.

Det mektige nasjonaleposet Aeneiden, om den trojanske krigeren Aeneas, handlet om helten som ble beordret av gudene til å forlate det brennende Troja og grunnlegge et nytt samfunn i det lovede landet Italia. Det er skrevet av Vergil (70–21 fvt.), som komponerte sitt dikt som en romersk Homer og samlet mange myteepisoder i sitt storverk. Helten Aeneas drar inn i dødsrikets port, som man trodde lå ved Napoli, og møter sin gamle far som viser ham de fremtidige sjeler som kom til å gjøre Romerriket stort, keiseren inkludert.

Dikteren Ovid (43 fvt.–17 evt.) samlet i samme tidsperiode greske myter i et omfattende dikt, Forvandlinger (Metamorfosene), fortellinger som handlet om mytiske skikkelser som ble forvandlet fra menneske til planter og dyr.

Senere betydning i Vesten

Apollon og Dafne
Kunstnerne i middelalderen og renessansen tok ikke på alvor at antikkens mennesker levde i en annen verden, og de mytiske figurene ble avbildet med klær og i omgivelser som hørte middelalderen til.
Av /The National Gallery.
Apollon og Dafne

Etterhvert begynte kunstnere å fremstille de mytologiske skikkelsene mer i tråd med antikkens skulpturer. Statue av Apollon og Dafne av Gian Lorenzo Bernini.

Av .
Lisens: CC BY NC 2.0

Da tyrkerne erobret Hellas i 1453, flyktet mange intellektuelle vestover. De tok med seg kildene til den greske myteverdenen, og det greske språket ble kjent i Vesten.

Renessansen som startet i Italia på 1400-tallet, var en «gjenfødelse» av nettopp den antikke kulturen. En dyp fascinasjon for den greske og romerske mytologien var en viktig del av tidsånden i denne perioden.

I litteratur

De greske mytene fant veien til samtidens diktning i EnglandWilliam Shakespeares (1563–1616) tid. I Frankrike blomstret teateret på 1600-tallet, der dramatikere som Jean Racine (1636–1699) lot seg inspirere av myteberetningene fra de greske tragediene. På 1700-tallet ble Homer gjenoppdaget, og på 1800-tallet kom de greske tragediene til å være inspirasjonskilde for Johann Wolfgang von Goethes (1749–1832) dramaverker. På 1800-tallet tok norske diktere som Johan Sebastian Welhaven (1807–1873) mytene som tema for sin lyrikk.

Myter som den om Orfeus, Sisyfos eller Promethevs har vært uuttømmelige kilder til diktning og billedkunst. Tragedien om Medeia som reiser seg mot ektemannen Jason, ble brukt i likestillingskampen rundt 1900 og igjen på 1970-tallet.

På 1900-tallet har flere forfattere tatt mål av seg til å skrive en moderne utgave av Odysseen. Eksempler er irske James Joyce sin Ulysses fra 1922, greske Nikos Kazantzakis sitt diktverk Odysseen: en moderne videreføring fra 1925–1938 og svenske Eyvind Johnson sin Strändarnas svall fra 1946.

I tiden rundt andre verdenskrig ble greske dramaer brukt til å opponere mot okkupasjonsmakten, spesielt myten om Antigone som reiser seg i sivil ulydighet mot kongemakten for å ære sin bror.

I billedkunst

De greske mytene har inspirert billedkunstnere i århundrer. I middelalderen tok man ikke på alvor at antikkens mennesker levde i en annen verden, og de mytiske figurene ble avbildet med klær og i omgivelser som hørte middelalderen til. Dette forandret seg ikke mye i renessansen. På 1600-tallet begynte man å fremstille de mytiske skikkelsene mer i samsvar med de antikke skulpturene.

Mytenes funksjoner

I antikkens Hellas ble mytene ofte brukt i forbindelse med religiøse høytider. Det kunne være årlig tilbakevendende fellesfeiringer, høytider i familien eller andre fellesskap.

Myten om den gamle guden Kronos som ble avsatt av sin sønn Zevs, hørte hjemme i en årlig feiring som snudde opp ned på forholdet mellom herrer og slaver, som gjennomlevde en «kaos-tid» så lenge feiringen varte, for så å vende tilbake til det normale. Guden Dionysos ser ut til å være sentral i fellesfeiringer der normale regler blir oppløst, og det ble midlertidig innført et bakvendtland. En annen type feiring gjaldt de unges overgang fra barn til voksen, som særlig gudene Apollon og Artemis våker over.

Myter som ser ut til å stamme fra denne typen feiringer, fremstår i et mønster som går igjen i ulike varianter: myten om den unge prinsen som blir fordrevet fra sitt kongerike og må vandre i utlendighet til han etter mange prøvelser og overvinnelser til slutt vender hjem og overtar sin fars trone. Et slikt mønster kan ha hørt til i en initieringsrite, innvielsen i det voksne mannslivet. Et annet mønster er den unge prinsessens lidelser. Hun mistenkes for å gi seg over til en fremmed mann, og derfor blir hun innesperret. Den fremmede viser seg å være en gud som forgriper seg på henne. Hun føder et barn i skjul, men etter dramatiske hendelser havner barnet til slutt på sin morfars trone.

En spesiell kategori utgjør myter som har med personlig vekst og forholdet til døden å gjøre. Disse ble brukt i mysteriekulten i Elevsis, der deltakerne ble innviet i en hemmelig seanse der de antakelig fikk et mer forsonende forhold til døden.

I mindre mysteriefellesskap viet til Orfevs eller Dionysos, fikk medlemmene instrukser om hvordan de skulle finne veien til de utvalgtes sted i Hades. De fikk med seg små gullplater i graven som beskriver ferden til dødsrikets dronning, Persefone.

Forståelse i ettertiden

En utbredt forestilling i ettertiden har vært at de greske mytene er primitive måter å forklare verden på, et tilbakelagt stadium i menneskets intellektuelle utvikling, og at de greske filosofene har ført mennesket til en mer avansert tenkning. Det er ikke tvil om at filosofer som Sokrates (cirka 470–399 fvt.), Platon (427–347 fvt.) og Aristoteles (384–322 fvt.) har bidratt til å legge grunnlaget for en rasjonell argumentasjon som vi bygger på i vår vitenskapelige tenkning. Det er derimot ikke slik at dette har opphevet troen på mytene. Mytene overlevde i den antikke verden fordi de var en del av religionen og har hatt sentrale funksjoner som å styrke fellesskapet og danne en felles forståelse for hva som er av høyest verdi samfunnet.

Ved for eksempel å iscenesette en dramatisk historie hvor en ung mann (Ødipus) ved en misforståelse dreper sin egen far fordi han ikke gjenkjenner ham, fremkalles en storm av sjokk og sorg. Disse følelsene er avvisningen av et brudd på budet som sier at en betingelsesløst skal ære og verne sine slektninger, og det blir tydelig at dette er en av samfunnets sentrale verdier.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Leo Hjortsø, Greske guder og helter (1984) revidert utgave, overs. Kåre A. Lie. Oslo, Pax forlag 2005.
  • Chr. Gorm Tortzen, Antikk mytologi. (2004) Overs. Arve Torkelsen. Bjørnemyr, Frifant forlag 2005.
  • Eirik Vandvik, Blant gudar på Olymp. Gresk mytologi illustrert med sitat frå gresk litteratur og bilete av kunst frå antikken (1956) Oslo, Det norske samlaget, 3. utgåva, 2004.
  • Hesiod, Theogonien, Arbeid og dager, Skjoldet, gjendiktet av Aslak Rostad, serien Kanon, Antikkens litteratur på norsk. Oslo, Gyldendal norsk forlag AS 2014.
  • Richard Buxton, The Complete World of Greek Mythology London, Thames & Hudson 2004: ISBN: 0500251215
  • Robert Graves, The Greek myths (1955) London, Penguin Books 1992.
  • Robert Graves, The Greek myths (1960) London, The Folio Society 1996.
  • (forkortet utgave)
  • Carpenter, Thomas H., Art and Myth in Ancient Greece. A handbook, London Thames & Hudson 1991

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg