Tino Sehgal

Sehgals arbeider involverer som regel en gruppe mennesker, det være seg museumsvakter, galleridirektører, barn, sangere, akademikere eller andre, som handler ut et sett av muntlige instrukser fastsatt av kunstneren, med rom for individuelle variasjoner. Sehgal beskriver sine arbeider som «konstruerte situasjoner. Disse består av den menneskelige stemmen, språk, bevegelse og samhandling, uten at et konkret objekt blir resultatet av kunstproduksjonen. Situasjonene eksisterer kun i en svært begrenset tidsperiode og i et bestemt rom.

Sehgal utforsker sosiale prosesser, konvensjoner og gitte regler, som utgjør fundamentale parametere både i kunstverdenen og i samfunnet mer generelt, slik som materialitet, ideer, originalitet, produsent, konsument, eier og verdi. Sehgals arbeider kan dermed ses på som en form for spill, som er styrt av detaljerte regler og belønning for de som spiller med.

I arbeidet Kysset, blant annet gjennomført i Berlin, utfører to skuespillere en hete omfavnelse og kyss fra kjente kunstverk, som for eksempel Auguste Rodins marmorskulptur ’Kysset’ (1889), Gustav Klimts maleri ’Kysset’ (1907-08), Konstantin Brancusis ’Kysset’ (1907-25), Roy Lichtensteins ’Kysset’ (1962). Arbeidet ble utført og beskuet i stillhet.

Til forskjell fra mange andre performancearbeider, strekker Sehgals arbeider seg ofte ut i tid, slik at de forløper hele den perioden kunstinstitusjonen holder åpent. Arbeidene hans utføres alltid av mennesker, og den menneskelige samhandling blir ofte sentral. Og uansett hvor absorbert skuespillerne måtte være i sin aktivitet, kan de plutselig finne på å snu seg mot tilskuerne. Det gjør de også i noen korte øyeblikk av ’Kysset’.

Sehgal har alltid strenge rammer rundt selve utførelsen og dokumentasjonen av disse konstruerte situasjonene, hvor lyd- og bildeopptak ikke tillates. Og for å sikre at arbeidene kun eksisterer i minnene til de som opplever og deltar i dem, skriver han kontrakter med deltakerne og de ansatte ved kunstinstitusjonen. Disse dokumentene blir således en del av verket.

Det lages heller ingen kuratortekster eller utstillingskataloger av Sehgals performancearbeider, og det sendes ikke ut presseinformasjon som forteller om åpningen av hans utstillinger. Det er ingen offisielle åpninger, kun informasjon om åpningstidspunktet.

Arbeidene selges som andre kunstverk. Sehgal sørger derimot for at kjøpet kun skjer muntlig, med en advokat eller notar til stede som vitne, siden han ikke tillater noen form for skriftlig dokumentasjon. Arbeidet beskrives, retten til å installere det for et gitt antall ganger under påsyn av kunstneren eller en av hans representanter blir stipulert, og prisen fastsatt. Kjøperen må godta visse betingelser, som for eksempel total forbud av all form for dokumentasjon inkludert eventuelt fremtidig eierskifte.

Sehgal studerte politisk økonomi og dans ved Humboldt Universitet, Berlin og Folkwang Kunsthøyskole i Essen. Han er innkjøpt av blant annet Tate Modern, Stedelijk Museum i Amsterdam, Guggenheim museum i New York, Museum of Modern Art i New York, Hamburger Bahnhof i Berlin.

• 2004: Musée des Beaux-Arts, Nates
• 2005: Veneziabiennalen, tyske paviljongen.
• 2006: Kunsthaus Bregenz, Østerrike, separatutstilling
• 2007: Museum Moderner Kunst, Frankfurt, separatutstilling
• 2007: Institute of Contemporary Arts, London, separatutstilling
• 2010: Guggenheim Museum, New York, separatutstilling
• 2011: Kunstnernes hus, Oslo, separatutstilling
• 2012: Turbinhallen, Tate Modern
• 2012: Documenta XIII

• 2000: Instead of Allowing Some Thing to Rise Up to Your Face Dancing Bruce and Dan and Other Things
• 2005: This is So Contemporary
• 2007: Kiss
• 2007: This Success/This Failure
• 2010: This Progress
• 2012: These Associations

• kunst i Tyskland

• Les en artikkel om This Progress på Kunstkritikk.no
• Les en profil om Tino Sehgal i New York Times
• Les en beskrivelse av arbeidet med This Progress, skrevet av en av verkets fortolkere, i kunstmagasinet ArtReview