Kubisme er en retning innen europeisk kunst, særlig maleri. Den hadde størst betydning fra begynnelsen av 1900-tallet frem til den første verdenskrig.

Forutsetningene er på den ene side Paul Cézannes søken etter tingenes hovedform og hans konstruktive billedoppbygning, på den annen side naturfolkenes skulptur med dens klare former og fasettlignende oppbygning, lansert av Maurice de Vlaminck i 1906. Samme år ble Cézannes uttalelse offentliggjort: «Alle former i naturen kan føres tilbake til kulen, kjeglen og sylinderen».

Kubismen er i sitt utspring antinaturalistisk og antiillusjonistisk – den fremtrer som en reaksjon mot impresjonismens formoppløsning og tilfeldige motivavskjæring, og står også i opposisjon til fauvismens viltre fargebruk og Henri Matisses subjektive, arabesklignende flate- og linjekunst.

Kubismens historiske forløp inndeles i flere faser. Allerede i 1905–07 hadde Pablo Picasso arbeidet med en geometrisering av formene og søkte seg frem mot en statisk billedoppbygning. Denne perioden kalles gjerne før-kubisme. I 1907 malte Picasso Les Demoiselles d'Avignon (Pikene fra Avignon). Motivet illustrerer fem, nakne prostituerte kvinner. Kroppsdelene er oppbrutt i flater, og de er skapt med tegning uten valører. Maleriet betegner kubismens umiddelbare forutsetning.

Med utgangspunkt i Cézanne arbeidet så Picasso og Georges Braque med å bryte opp tingens form i fasetter og sette dem opp i skarpe vinkler, men hovedformen fornemmes ennå, og billedkomposisjonen er i Cézannes ånd. Denne eksperimenterende fase varer ca. 1907–09 og kalles gjerne fasettkubisme. Flere kunstnere sluttet seg nå til retningen, først og fremst Albert Gleizes, Fernand Léger og Juan Gris. Billedflatens fasettering ble etter hvert mer og mer konsekvent gjennomført. Tingen ble sett fra flere sider samtidig for at man skulle kunne gi en mest mulig objektiv gjengivelse: et glass sees ovenfra og fra siden samtidig.

Neste fase, som Juan Gris kalte analytisk kubisme, ca. 1909–11, kjennetegnes av en kaleidoskopisk oppløsning der tingen er analysert og spaltet opp til det nesten ugjenkjennelige. Koloritten er ennå nøktern, preget av jordbrunt, leirgrått og svart, med enkelte aksenter av dempede lokalfarger. Picasso og Braque er fremdeles de banebrytende kunstnere. På denne tiden tok de også opp collage-teknikken med påliming av avispapir, etiketter, trebiter og lignende for atter å nærme seg virkeligheten. Dette stimulerte interessen for de forskjellige billedplan. I 1912 ble gruppen Section d'Or dannet med blant andre Picasso, Braque, Gris, Fernand Léger, Albert Gleizes, André Lhote, Jules Élie Delaunay, Raymond Duchamp-Villon og Jacques Villon, og dens teoretiserende søken førte til en stilendring. Samme år utgav Gleizes og Jean Metzinger boken Du Cubisme, og bevegelsen vant alminnelig utbredelse.

Omkring 1912 utviklet kubismen seg videre slik at ikke alle tingenes synsvinkler gjengis, men bare de få som måtte passe inn i billedoppbygningen. På denne måten blir billedflaten bedre organisert, men mister noe av den dynamiske bevegelse. Denne fase kalles syntetisk kubisme og varer ca. 1912–14. Omkring 1914 endres fargeholdningen, koloritten blir livligere og mer dekorative hensyn spiller inn. Denne kubismen har vært kalt rokokko-kubisme. Under den første verdenskrig oppløses retningen til en viss grad. Etter krigen ble kubismen mer abstrakt, og 1920-årenes kubisme kalles gjerne for postkubisme eller plankubisme, også klassisk kubisme.

I 1930-årene fikk retningen en renessanse med en fornyelse av det innholdsmessige og med lån fra surrealismen. Picasso er igjen ledende med hovedverket Guernica (1937). Denne ekspressive kubismen har også vært kalt polyppkubisme på grunn av sin formale sammenheng med 1930-årenes amøbepregede surrealisme. De viktigste retninger som kubismen direkte eller indirekte har gitt støtet til, er futurisme, purisme, konstruktivisme og orfisme.

Kubismen spilte en rolle for Per Krohg og Axel Revold i en periode, halvkubisten André Lhote fikk i 1920-årene en rekke norske elever, samtidig som Aage Storstein ble sterkt påvirket av Picassos kubisme.

En kubistisk inspirert arkitektur utviklet seg i Praha i perioden 1910–1920, for eksempel Neklanova 30 (1913) av Josef Chochol (1880–1956), et bygg i flere etasjer med brutte vinkler. Kubistisk arkitektur inspirerte design på møbler og dagligdagse gjenstander, og var en forløper for kunstretningen art deco.

  • Cox, Neil: Cubism, 2000
  • Golding, John: Cubism : a history and an analysis, 1907-1914, 3rd ed., 1988, isbn 0-571-15002-0, Finn boken
  • Rubin, William: Picasso and Braque : pioneering cubism, 1989, isbn 0-87070-676-4, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.