fotomontasje

En fotomontasje kan bli utført med forskjellige teknikker. Den eldste teknikken går ut på å klippe ut deler fra flere negativer (opptak) og lime disse sammen. Deretter blir det nye negativet avfotografert, forstørret og kopiert på fotopapir. Ved overføring til fotopapir danner negativene et felles positivt, fotografisk bilde (papirkopi). Dette var den vanligste teknikken på 1800-tallet. På engelsk bruker man betegnelsen combination printing. Motiver som med datidens kameraer ikke lot seg fotografere i samme opptak, kunne bli utført takket være denne teknikken.

I den teknikken som i størst grad forbindes med fotomontasje, i det minste på 1900-tallet, sammenstiller man fotografiske positiver og utklipp av gjengitte fotografier fra aviser, tidsskrifter og ukeblader. Disse blir montert på et felles underlag. Denne typen fotomontasje er gjerne basert på visuelle kontraster, og kan inkludere bokstaver og grafisk design.

Siden 1900-tallet har digitale bilderedigeringsprogrammer endret den tradisjonelle fotomontasjens manuelle (analoge) teknikk. Eksempelvis har programmet Photoshop åpnet for en radikalt annerledes måte å behandle fotografiske bilder på. Denne teknikken har vist seg produktiv i kunstneriske sammenhenger.

Felles for analog (manuelt utført) og digital fotomontasje er at bildets deler kan være sømløst integrert eller danne kontraster og brå overganger. Et annet fellestrekk er at fotomontasje, uavhengig av teknikk, skiller seg fra det vanlige fotografiets dokumentariske rolle som formidler av fakta og realistiske skildringer. Fotomontasje er i første rekke en kunstform som har til oppgave å vekke assosiasjoner og skape flertydighet.

Når det gjelder teknikken combination printing, forbindes denne særlig med fotografene Oscar Gustav Rejlander og Henry Peach Robinson. Fra begynnelsen av 1850-årene var de virksomme som fotografer i Storbritannia. Begge benyttet en kombinasjon av flere negativer i samme fotografiske bilde, det vil si combination printing.

I Viktoriatidens England ble det populært blant kvinner som tilhørte aristokratiet å lage fotomontasjer. Mary Georgiana Caroline Hill, Lady Filmer, var blant pionerene på dette området. Hun tok utgangspunkt i fotografier og klippet ut deler av disse. Bitene limte hun inn i bilder utført med vannfarger. Disse fotomontasjene var ofte kommentarer til samtidens overklasse, med en satirisk undertone. Slike fotomontasjer ble gjerne samlet i album, som i sin opprinnelige form kun var beregnet for familie og venner.

Fotomontasje ble utviklet over lang tid og det er tvilsomt om denne kunstformen kan knyttes til et bestemt miljø eller kunstner. Likevel er det grunn til å fremheve den dadaistiske gruppen i Berlin i årene etter første verdenskrig. Det gjelder ikke minst Raoul Hausmann og Hannah Höch. Deres fotomontasjer er satt sammen av fotografiske fragmenter og utklipp av bilder og tekster fra aviser og ukeblader. De inneholder satiriske kommentarer til den politiske uroen i Weimarrepublikken eller kjønnsroller og kroppsbilder i samtiden. Tilsynelatende ulogiske forbindelser og kontraster preger komposisjonene.

John Heartfield var en annen kunstner i det dadaistiske miljøet i Berlin. Han bidro sterkt til utviklingen av den politiske fotomontasjen. Politisk kunst fikk et kraftig oppsving i årene etter første verdenskrig. Fotomontasjene som Heartfield laget fra og med 1927 til det sosialistiske tidsskriftet Arbeiter-Illustrierte-Zeitung (AIZ), består av fotografier og tekster. Samlet visualiserer de satirisk kritikk av massemedier og høyreorienterte politiske bevegelser i Tyskland. Heartfield utførte sine mest kjente og hardtslående politiske fotomontasjer i årene frem til han flyttet til London i 1938.

I mellomkrigstiden leverte den danske kunstneren Marinus Jacob Kjeldgaard fotomontasjer til flere tidsskrifter og ukeblader i Paris. Mange av disse ble trykt på publikasjonenes forsider. Fotomontasjene formidler en antifascistisk holdning på tilsvarende vis som John Heartfields fotomontasjer i tyske tidsskrifter.

De samfunnskritiske og politiske fotomontasjene i Tyskland og Frankrike handler i hovedsak om kritikk av politikere og politiske partier som tilhørte høyreekstremismen. Tilsvarende fotomontasjer i Sovjetunionen ble derimot lansert som støtte til den kommunistiske ideologien. Selv om formspråket ikke skiller seg vesentlig fra tilsvarende i Berlin og Paris, er det politiske budskapet annerledes.

Den latviske kunstneren Gustav Klutsis var del av det konstruktivistiske miljøet i Moskva. I 1930-årene laget han en lang rekke politiske plakater, basert på fotomontasje, til støtte for kommunistpartiet.

De sovjetiske kunstnerne El Lisitskij og Aleksandr Rodtsjenko brukte også fotomontasjen til å vise solidaritet med de samfunnsoppgavene som kommunistpartiet pekte ut. Deres fotomontasjer skiller seg i formspråk og innhold likevel klart fra den dominerende sosialistiske realismen.

Flere kunstnere som var tilknyttet kunst- og håndverksskolen Bauhaus i Tyskland i 1930-årene, arbeidet innenfor fagfeltet grafisk design. Mens de var studenter eller lærere her, og særlig i årene som fulgte, benyttet disse kunstnerne fotomontasje i utformingen av trykksaker og reklame. Det gjelder Herbert Bayer og László Moholy-Nagy. Begge flyttet til USA på slutten av 1930-tallet.

En annen Bauhaus-elev er Grete Stern. På grunn av nazismens fremmarsj i Tyskland bosatte hun seg først i London og deretter i Buenos Aires cirka 1936. I årene omkring 1950 var hun tilknyttet ukebladet Idilio. Til Idilio utførte Stern en serie illustrasjoner i form av fotomontasjer. Sterns fotomontasjer er basert på surrealistisk og psykoanalytisk tankegang. Mange dreier seg om kjønnsroller og kvinners stilling i samfunnet.

Den franske kunstneren Dora Maar er på linje med Grete Stern når det gjelder tilknytningen til surrealismen. Et gjennomgående tema i fotomontasjene hennes er sammenstillinger av gjenstander og figurer som kan virke skremmende eller frastøtende.

Flere amerikanske kunstnere har siden 1960-årene tatt opp Vietnamkrigen og feminismen som tema i fotomontasjer. En av de kunstnerne som føyer seg inn i tradisjonen etter John Heartfield, er Martha Rosler. Hun sammenstiller billedmateriale fra interiørmagasiner som har livsstil som hovedtema (særlig House Beautiful), og bilder fra nyhetsmagasiner (særlig Life). Ved å blande det hjemlige og kjente med det ukjente og skremmende får hun frem et konfronterende budskap.

En annen amerikansk kunster som lager fotomontasjer med kritisk innhold, er Barbara Kruger. Fotomontasjene handler om hvordan makt blir skjult i massemedienes manipulerende bruk av visuelle virkemidler. Krugers fotomontasjer har til hensikt å avsløre forenklinger og lettbente slogans i reklame og massemedier.

Også norske fotografer og grafiske designere har benyttet fotomontasje i formgivning og reklame. Ikke minst brukte Alf Ellingsen fotomontasjens teknikk i reklame for produktene til Conrad Langaard AS. Han var virksom i mellomkrigstiden og frem til 1950-årene.

Fotomontasjens teknikk er dessuten anvendt av mange norske billedkunstnere. Flere av Jens Johannessens malerier fra 1960-årene er basert på fotografier. Maleriene er satt sammen av biter av fotografier og utklippet materiale fra trykte publikasjoner. Til slutt har Johannessen malt over fotografiene slik at de både skjules og vises.

Håkon Bleken har i enkelte malerier lagt inn fotografier fra samtidens krig og katastrofer som underlag for malerisk bearbeidelse. Maleriets fiksjon brytes mot fotografienes påminnelse om en langt mer konfliktfylt og prosaisk virkelighet. I Blekens malerier tjener fotografiene til å dokumentere en faktisk virkelighet.

Vibeke Tandberg er en kunstner som har utvidet forståelsen av fotomontasjen som kunstform. I en serie fotografiske bilder av en gravid kvinne har hun gjort nesten umerkelige endringer. Ved hjelp av Photoshop har Tandberg fordreid motivet slik at det både ligner og ikke ligner det man forventer.

• collage
• fotografi
• fotokunst

• Ades, Dawn (1986). Photomontage. London: Thames & Hudson