impresjonisme - billedkunst

Retningens forutsetninger finner man i Eugène Boudin og Johan Barthold Jongkinds akvareller og marinestudier, Charles François Daubignys landskapsmaleri og John Constables og William Turners arbeid med de rene spektralfargene. Direkte betydning fikk Eugène Delacroix' frie penselstrøk, og den japanske kunsten bidro til den asymmetriske oppbygningen og til løsningen av problemet med det flate maleriet uten linjeperspektiv. Kjemikeren Michel Eugène Chevreuls fargelære var også en forutsetning for impresjonismen, ved siden av fotografiets øyeblikksregistrering og virkningsfulle avskjæring.

Retningens utgangspunkt var en reaksjon mot salongmaleriet. Impresjonismens maleriske program og natursyn gikk ut på at naturen skulle skildres som fargeopplevelse og med spekterets rene farger. Grått, svart og brunt ble utelukket og komplementærfargene rikt benyttet; skyggen av solen er ikke grå, men det gules komplementærfarge, fiolett. Ved å sette fargene på i rene klatter ved siden av hverandre, oppnådde man en optisk blanding på lerretet i stedet for den tidligere mekaniske blandingen på paletten.

Motivets innhold hadde mindre interesse. Det som telte, var øyets oppfatning og registrering. Under impresjonismen utviklet således seriemaleriet seg, særlig dyrket av Monet. Det vil si at man tar opp ett og samme motiv, for eksempel en høysåte, og maler dette under dagens skiftende lysvirkninger på en rekke lerreter. Impresjonistene konsentrerte seg ellers særlig om de atmosfæriske stemningene, som damp, dirrende sollys og tåke.

Da Édouard Manet brøt med Salongen i 1863, ble han sentrum for en gruppe yngre radikale malere. Den hadde sitt samlingssted på Café Guerbois og omfattet foruten Manet Camille Pissarro, Edgar Degas, Paul Cézanne, Alfred Sisley, Claude Monet og Auguste Renoir. Til disse sluttet Frédéric Bazille seg, den jevnaldrende Armand Guillaumin og de to Corot-elevene Berthe og Edna Morisot.

Manet ble den som inspirerte impresjonismen, men selv ble han ikke impresjonist før senere, under påvirkning av sine venner. Renoir og Monet arbeidet med flekkteknikken i 1869, og i 1870 tok Monet, Sisley og Pissarro inntrykk av William Turners kunst da de oppholdt seg i London under den fransk-tyske krigen.

Årene 1872–1878 bodde og arbeidet Monet i Argenteuil og dannet der et inspirerende sentrum for sine venner. Den første impresjonistiske utstillingen fant sted hos fotografen Félix Nadar i 1874. Siden knyttet blant annet kunstnere som Mary Cassatt, Albert Lebourg (1849–1928), Paul Gauguin, Odilon Redon seg tidvis til gruppen. De sju øvrige utstillingene ble holdt i 1876, 1877, 1879, 1880, 1881, 1882 og 1886.

Med Paul Signac og Georges Seurat føres dyrkingen av den rene fargen og dens flekkvise plassering på lerretet til et nesten vitenskapelig system. Denne retningen følger etter impresjonismen og kalles neoimpresjonisme eller pointillisme. Enkelte av impresjonistene selv, og den følgende generasjonen, reagerte mot impresjonismens formoppløsning, fargelære og innholdsløshet.

Retningen har likevel hatt stor betydning for det moderne maleriet. Både Henri de Toulouse-Lautrec, Paul Cézanne, Paul Cézanne og Vincent van Gogh utgikk fra impresjonismen.

• maleriets historie
• impresjonisme – litteratur
• impresjonisme – musikk

• Broude, Norma, red.: World impressionism: the international movement, 1860-1920, 1990
• Gunnarsson, Torsten & Per Hedström, red.: Impressionismen og Norden: fransk avantgarde i det sene 1800-tal og kunsten i Norden 1870-1920, 2003 (utstillingskatalog)
• Herbert, Robert L.: Impressionism: art, leisure, and Parisian society, 1988
• Rewald, John: The history of impressionism, 4th ed., 1980