impresjonisme – billedkunst

Impresjonisme, retning i malerkunsten i siste tredjedel av 1800-tallet med utgangspunkt i Frankrike, der den historisk begrenses til åtte utstillinger 1874–86. Impresjonismen ville fastholde det øyeblikkelige inntrykk og den umiddelbare naturopplevelse, og frigjøre paletten for jordfargene. Navnet ble først benyttet nedsettende av journalisten Louis Leroy i bladet Le Charivari etter den første utstillingen 1874, og har som utgangspunkt Claude Monet bilde Impression, soleil levant (Inntrykk av en soloppgang).

Retningens forutsetninger finner man i Eugène Boudin og Johan Barthold Jongkinds akvareller og marinestudier, i Charles François Daubignys landskapsmaleri og i John Constables og William Turners arbeid med de rene spektralfarger. Direkte betydning fikk Eugène Delacroix frie penselstrøk; den japanske kunst bidrog til den asymmetriske oppbygning og til løsningen av problemet med det flate maleri uten linjeperspektiv. Kjemikeren Michel Eugène Chevreuls fargelære var også en forutsetning for impresjonismen, ved siden av fotografiets øyeblikksregistrering og virkningsfulle avskjæring.

Retningens utgangspunkt var en reaksjon mot salongmaleriet; impresjonismens maleriske program og natursyn gikk ut på at naturen skulle skildres som fargeopplevelse og med spekterets rene farger. Grått, svart og brunt ble utelukket og komplementærfargene rikt benyttet; skyggen av solen er ikke grå, men det gules komplementærfarge, fiolett. Ved å sette fargene på i rene klatter ved siden av hverandre oppnådde man en optisk blanding på lerretet, i stedet for den tidligere mekaniske blanding på paletten. Motivets innhold hadde mindre interesse; det som telte var øyets oppfatning og registrering. Under impresjonismen utviklet således seriemaleriet seg, særlig dyrket av Monet, det vil si at man tar opp ett og samme motiv, for eksempel en høysåte, og maler dette under dagens skiftende lysvirkninger på en rekke lerreter. Impresjonistene konsentrerte seg ellers særlig om de atmosfæriske stemninger, som damp, dirrende sollys og tåke.

Da Édouard Manet brøt med Salongen 1863, ble han sentrum for en gruppe yngre radikale malere. Den hadde sitt samlingssted på Café Guerbois og omfattet, foruten Manet, Camille Pissarro, Edgar Degas, Paul Cézanne, Alfred Sisley, Claude Monet og Auguste Renoir. Til disse sluttet Frédéric Bazille seg, den jevnaldrende Armand Guillaumin, og de to Corot-elevene Berthe og Edna Morisot.

Manet ble den som inspirerte impresjonismen, men ble selv ikke impresjonist før senere, under påvirkning av sine venner. Renoir og Monet arbeidet med flekkteknikken 1869, og 1870 tok Monet, Sisley og Pissarro inntrykk av William Turners kunst da de oppholdt seg i London under den fransk-tyske krig. Årene 1872–78 bodde og arbeidet Monet i Argenteuil og dannet der et inspirerende sentrum for sine venner. Den første impresjonistiske utstilling fant sted hos fotografen Félix Nadar 1874. Siden knyttet blant annet kunstnere som Mary Cassatt, Albert Lebourg, Paul Gauguin, Odilon Redon seg tidvis til gruppen. De sju øvrige utstillinger ble holdt i 1876, 1877, 1879, 1880, 1881, 1882 og 1886.

Med Paul Signac og Georges Seurat føres dyrkingen av den rene farge og dens flekkvise plassering på lerretet til et nesten vitenskapelig system; denne retning følger etter impresjonismen og kalles neoimpresjonisme eller pointillisme. Enkelte av impresjonistene selv og den følgende generasjon reagerte mot impresjonismens formoppløsning, fargelære og innholdsløshet. Retningen har likevel hatt stor betydning for moderne maleri; både Henri de Toulouse-Lautrec, Paul Cézanne, Paul Cézanne og Vincent van Gogh utgikk fra impresjonismen.

• maleriets historie

• Broude, Norma, red.: World impressionism: the international movement, 1860-1920, 1990
• Gunnarsson, Torsten & Per Hedström, red.: Impressionismen og Norden: fransk avantgarde i det sene 1800-tal og kunsten i Norden 1870-1920, 2003 (utstillingskatalog)
• Herbert, Robert L.: Impressionism: art, leisure, and Parisian society, 1988
• Rewald, John: The history of impressionism, 4th ed., 1980