chiaroscuro

Chiaroscuro dreier seg først og fremst om den aksentuerte fordelingen av lyse og mørke områder i et bilde som helhet.

Den italienske betegnelsen tenebroso gjelder derimot kontrasten mellom sterkt opplyste detaljer (som fra et spotlys) og en mørk bakgrunn.

Chiaroscuro og tenebroso har flere fellestrekk, men også ulikheter.

• Les mer om tenebroso

Fordeling mellom mørk bakgrunn og lysere forgrunn finner man i flere av Leonardo da Vincis malerier og tegninger. Figurenes tredimensjonale volumer er satt opp mot en mørk bakgrunn.

På 1600-tallet fikk chiaroscuro som teknikk for fordeling av lyse og mørke områder i et maleri bred tilslutning. Mange malere var opptatt av chiaroscuro som et hjelpemiddel til å iscenesette en dramatisk situasjon med sterke følelser. Det gjelder ikke minst Caravaggio og hans etterfølgere.

Rembrandt anvendte chiaroscuro mer som et middel til å fremkalle intensitet og sensitivitet i portretter.

Romantikkens malere tok teknikken opp igjen som dramatiserende virkemiddel i første halvdel av 1800-tallet. Det gjelder eksempelvis Eugène Delacroix.

Noen få norske kunstnere på 1800- og 1900-tallet har av og til komponert enkelte malerier etter prinsippene for chiaroscuro. Det gjelder blant andre Peder Balke og Hans Gude.

Malere fra og med impresjonismen har i liten grad benyttet chiaroscuro.

I grafikk er chiaroscuro en teknikk som gjelder tresnitt hvor de forskjellige fargene holdes innen en begrenset skala av fargenyanser slik at kontrasten mellom lyse og mørke områder trer tydelig frem. På norsk kalles denne teknikken tontresnitt.

Teknikken innebærer at to eller flere trykkplater benyttes etter hverandre. Første trykkplate etterlater mørke områder og omriss av figurer og gjenstander på papiret. Neste trykkplate etterlater lysere fargenyanser. De deler av papiret som ikke er dekket av farge, trer frem som lyse eller hvite områder.

Denne teknikken ble utviklet på begynnelsen av 1500-tallet av tyske og italienske kunstnere. En kjent italiensk utøver er Ugo da Carpi.

Norske kunstnere har også benyttet teknikken. Det gjelder ikke minst Edvard Munch.

I fotokunsten blir chiaroscuro ofte benyttet som et stemningsskapende eller dramatiserende virkemiddel.

Olaf Væring har fotografert bygninger og landskaper i Oslo. I enkelte av disse fotografiene løfter den kontrastfylte fordelingen mellom belyste og mørke områder frem motivets stemning.

I Tom Sandbergs portrettfotografier er chiaroscuro et viktig element i karakteriseringen av den portretterte.

Bruk av chiaroscuro kan skape dyster belysning og gi opplevelsen av noe uavklart. Skarpe kontraster mellom lys og skygge er typisk for sjangeren film noir. I denne typen thriller- og kriminalfilm er mørklagte gater og værelser med flakkende lys spenningsskapende kjennetegn.

Kontraster mellom lys og skygge ble mye benyttet i fransk og amerikansk film i 1940-årene og er senere blitt et vanlig filmatisk virkemiddel.

De senere tiårene er det blitt normalt å flombelyse historiske bygninger, eksempelvis kirker og festningsanlegg. Ved å rette elektrisk spotlys mot begrensede deler av et arkitektonisk kulturminne eller en moderne bygning blir enkelte områder opplyst og andre lagt i mørke.

Tilsvarende iscenesettende lyssetting gjelder for statuer og fontener som er plassert i parker eller i sammenheng med bygninger.

I relieffer er kontrasten og overgangen mellom lyse og mørke områder forårsaket av selektiv belysning, et vesentlig virkningsmiddel.

• grisaille
• lys (sanseopplevelse)
• sfumato

• Baxandall, Michael (1995). Shadows and Enlightenment. New Haven: Yale University Press
• Helliesen, Sidsel (2008). Vi ser på grafikk. Oslo: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design
• Mørstad, Erik (1996). Malerileksikon. Oslo: ad Notam Gyldendal