marmor

Marmor fra Skjestad også populært omtalt som Fauskemarmor. Den rødlige fargen kommer av innesluttninger av hematitt.
Marmor
Av .
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Marmor. Mange av antikkens templer og skulpturer ble utført i marmor. Fra et romersk ruinområde i Libya.

Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Marmor. Fra et av dagens store marmorbrudd ved Brescia i Nord-Italia.

Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Marmor er en krystallinsk karbonatbergart, dannet ved omkrystallisasjon (metamorfose) av kalksteiner. Marmor består oftest av mineralet kalsitt, men kan også inneholde dolomitt og kalles da dolomittmarmor.

Faktaboks

Uttale
mˈarmor
Etymologi
over latin fra gresk ‘hvit, skinnende stein’

Rent marmor er hvitt, men fargede varieteter er alminnelige. Kornstørrelsen veksler i alminnelighet mellom 0,2 og 5 millimeter. I Norge finnes store mengder av marmor oppstått ved regionalmetamorfose i grunnfjelletSørlandet og Møre, i Den kaledonske fjellkjedeVestlandet, i Trondheimsfeltet og særlig i Nord-Norge, samt ved kontaktmetamorfose i Oslofeltet.

Marmorindustri

I teknisk sammenheng kalles enhver kalkstein eller dolomitt for marmor uten hensyn til omvandlingsgrad, når den kan ta politur og er noenlunde vakker og tjenlig til ornamentalt bruk. For å være førsteklasses må marmor være fritt for kismineraler (jernsulfider), som vil ødelegge det ved rusting, og i det hele for harde mineraler som vil vanskeliggjøre saging og polering. Det må dessuten ha styrke og være fritt for sprekker og ha tett, ikke porøs, struktur for å være holdbart i friluft. Gjennomskinnelighet for lys øker marmorets skjønnhet. Det greske, pariske marmoret er gjennomskinnelig i 35 millimeter tykke plater, det samme er en del av det norske nordlandsmarmoret.

Verdens mest kjente og største marmorfelt finnes ved byen Carrara i Nord-Italia. Bruddene her har vært kjent fra oldtiden. I den tidens arkitektur og skulptur bruktes også flere typer gresk marmor, som attisk, parisk, pentelisk og karystisk. Marmorindustri drives også i en hel rekke andre land.

Den norske marmorindustrien går tilbake til middelalderen, da det til Trondheims domkirke ble brukt marmor fra Almenningsøya i Bjørnør og fra Sparbu. På 1700-tallet ble det forsøkt satt i gang marmordrift på flere steder i Norge, det var en tid stor drift ved Gjellebekk i Lier, hvor det ble brutt marmor til Marmorkirken i København. Marmor herfra er imidlertid løst og av dårlig kvalitet, noe som ofte er tilfelle med sterkt kontaktomvandlet marmor.

Norges største og viktigste marmorfelt er på Fauskeeidet i Salten. Herfra leveres rødt, grønt, hvitt og grått marmor som er delvis dolomittførende og er dannet ved regionalmetamorfose av silurisk kalkstein. De største forekomstene tilhørte tidligere Ankerske AS, nå eid av Norwegian Rose AS. I nordlige deler av Trøndelag finnes flere forekomster. De mest alminnelige marmortyper er gråblå, noen er også hvite. Produksjonen av norsk marmor var i 1998 5000–6000 tonn råblokk, hvorav om lag halvparten ble eksportert mens resten ble bearbeidet til fliser, plater og monumentstein.

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg