Herta Müllers neglesaks, som ble benyttet til å klippe ut fragmenter til bruk i collager, fotografert i Nobel Prize Museum i Stockholm. Bak saksen skimter man ord som er klippet ut.
Collage er en kunstnerisk uttrykksform som er basert på en teknikk med samme navn, som går ut på å sette uensartede bruddstykker sammen uten formidlende overganger. En collage forutsetter kunstnerens bidrag, men også lån i form av bruddstykker fra eksterne kilder.
Collage er særlig aktuell i visuell kunst, litteratur, musikk og arkitektur. Collage, men mer i retning av montasje, blir også anvendt i eksperimentell film, animasjonsfilm og ny mediekunst.
En collage har ett eller flere av følgende kjennetegn:
Som teknikk i visuell kunst er collage kjent gjennom flere århundrer. Teknikken er benyttet både av barn og profesjonelle utøvere.
Mary Delany (1700–1788) klippet ut små biter av farget papir og limte disse sammen til blomster med stilk på svart papir. Hun benyttet ofte mange biter som hun satte sammen som i en mosaikk, men med presise kjennetegn for botanisk art etter Carl von Linnés system. Delany limte til og med ekte kronblader inn i collagene sine.
Collage er særlig knyttet til eksperimentelle kunstnere i de første tiårene av 1900-tallet. Pablo Picasso blir regnet som pioner på dette området. Våren 1912 limte han en avrevet del av et oljetrykk, med flettverk (rotting) i en stol som motiv, på et maleri. Dette maleriet, for øvrig utført med oljefarger på lerret, fremstiller et stilleben bestående av gjenstander på et kafébord, alt i kubistisk stil. Dette bildet, med tittelen Nature morte à la chaise cannée, tilhører Musée Picasso i Paris.
I 1912 limte Georges Braque utklipp av et tapet med mønster av trepanel på et hvitt ark. På arket tegnet han dessuten noen spillkort fra en kortstokk i kubistisk stil. Siden denne kombinasjonen først og fremst består av limte papirbiter og tegning på papir, har den på fransk fått betegnelsen papier collé, det vil si «limt papir».
Papier collé blir regnet som en variant av collage.
Den italienske kunstneren Carlo Carrà utførte i 1914 en særegen collage. Den består av avisutklipp som er limt sammen i konsentriske ringer. Et vesentlig poeng har vært å klippe ut og kaste om på enkeltstående bokstaver eller ord som er hentet fra futuristiske dikt og aviser.
I motsetning til Picasso og Braque, som i sine collager arbeidet mye med form og tekstur, har collagene til tyskeren Max Ernst mer til felles med fotomontasje. Han omplasserte og bearbeidet figurative bruddstykker i den hensikt å omdanne det dagligdagse og kjente til noe fremmed og ambivalent.
I Berlin utviklet kunstnere som John Heartfield, Hannah Höch og Raoul Hausmann fotomontasje. Denne uttrykksformen er en variant av collage. Fotomontasje består i hovedsak av fotografier og avisutklipp som blir festet til et underlag. Samlet formidler denne typen collage satire og politisk kritikk.
Som flere andre tyske kunstnere tok Kurt Schwitters utgangspunkt i kubistenes collager. Han plukket opp papiravfall på gaten og satte disse bruddstykkene sammen til collager.
Schwitters bosatte seg på Lysaker i 1935. I de årene han oppholdt seg i Norge, laget han collager med utklipp av kommersielt innpakningspapir og billetter i kombinasjon med tegning.
Med unntak av Bendik Riis vant collage som teknikk og kunstform ingen større tilslutning hos norske kunstnere før i 1960-årene.
Inger Sitter innlemmet tekstiler og avispapir i sine malerier. Referanser via fragmenterte avisutklipp til en ytre sosial virkelighet finner man også i flere av Håkon Blekens bilder. En mer satirisk holdning er dominerende i Kjartan Slettemarks serie med collager, kalt Nixon Visions (1971–1974).
Synnøve Anker Aurdals collager fra 1960-tallet dreier seg om formale problemstillinger.
Flere arkitekter har laget oversiktsbilder av sine byggeprosjekter i collage. Det gjelder for eksempel Arne E. Holm og Sverre Fehn.
Arkitekten Nils-Ole Lund har derimot utforsket collage som uttrykksform. Hans collager er satt sammen av bruddstykker fra tidsskrifter og brosjyrer som på finurlige måter belyser og problematiserer moderne arkitektur, design og kunst.
Litterær collage er en tekst, primært i sjangrene lyrikk og roman eller som hybrid av disse, som er satt sammen av forfatterens egen tekst og sitater fra andres tekster. Sitatene, vanligvis i form av fragmenter, kan være hentet fra skjønnlitteratur eller sakprosa.
En litterær collage formidler komplekse konnotasjoner. Likeså kan en litterær collage benytte flere språk, ukonvensjonell syntaks og variert typografi eller andre visuelle effekter, for eksempel tegninger og fotografier.
Musikalsk collage er en sammenstilling av uensartede elementer som skiller seg fra hverandre med hensyn til musikalsk opphav, stil, toneart, rytme eller tempo.
Til forskjell fra potpurri og quodlibet, som består av løsrevne deler av stort sett kjente melodier som er føyd harmonisk sammen på løpende bånd, beholder hvert element i en musikalsk collage sin egenart. En musikalsk collage gir samlet inntrykk av en fragmentert fremfor en organisk helhet. Grensen mellom musikalsk collage og kakofoni kan bli utfordret.
Musikalsk collage er først og fremst aktuell for moderne musikk, som består av elementer som er hentet fra forskjellige komposisjoner og melodier i kunst-, populær- og folkemusikken. Likevel finnes det mulige eksempler på musikalsk collage tidligere enn fra de første tiårene av 1900-tallet. Det gjelder enkelte verk av Heinrich Biber, Wolfgang Amadeus Mozart, Richard Strauss og Gustav Mahler.
I første og andre halvdel av 1900-tallet benyttet komponistene Charles Ives og Luciano Berio forskjellige sitater og komplekse sammenstillinger av elementer som kan falle inn under betegnelsen musikalsk collage.
Andre komponister som relateres til collage, er Arvo Pärt og Laurie Anderson.
Olav Anton Thommessens verk Et glassperlespill. Neo-Rococco borgerromantikk kan holdes opp mot begrepet musikalsk collage.
Sampling har utvidet bruksområdet for musikalsk collage. Et typisk eksempel er musikken til rapgruppen Public Enemy.
Arkitektonisk collage er en kontrastfylt kombinasjon av deler og materialer i en bygning uten hensyn til helheten.
Denne typen arkitektur er typisk for blant andre den belgiske arkitekten Lucien Kroll. I sine byggeprosjekter har han lagt stor vekt på at fremtidige eiere eller leietagere skal ha rett til medbestemmelse allerede på prosjektstadiet. For Kroll er realisering av et byggeprosjekt en unik sosial prosess som oppstår og løses ad hoc. Hans arkitektur blir derfor kalt ad hoc-isme. Krolls tankegang og praksis er dermed en kritikk av funksjonalisme og moderne arkitektur.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.