Arno Breker, tysk billedhugger, en hovedrepresentant for den offisielle kunsten i det nazistiske Tyskland, født i Elberfeldt, utdannet først i Düsseldorf, deretter i Paris, der han ble kjent med bl.a. Despiau og Maillol. Han bodde i Paris 1927–33, deretter et år i Roma, før han slo seg ned i Berlin. Hans kunst var inspirert av antikkens idealer, som fikk en renessanse under nyklassisimen i 1920- og 1930-årene. Hans idealfremstillinger av kraftige, atletiske menn appellerte til lederne innen NSDAP (det tyske nazipartiet). Han ble kalt «den tyske Michelangelo» og fikk etter hvert posisjonen som Nazi-Tysklands og Hitlers favorittbilledhugger. Han fikk et slott og et digert atelier, hvor han kunne bruke krigsfanger som arbeidere. 1937–45 var han professor og direktør ved kunstakademiet i Berlin, og utførte en mengde skulpturer, portretter og bygningsutsmykninger.

Etter krigens slutt ble han, til tross for sin privilegerte stilling i nazi-tiden, kun betraktet som en medløper, og ble etter hvert nesten glemt. Fra ca. 1960 gjenopptok han sitt virke som billedhugger, nå i mindre skala og for det meste med portrettbyster utført i samme klassisistiske stil som tidligere. Av arbeidene hans fra nazi-tiden ble ca. 90 % ødelagt i etterkrigstiden.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.