Arno Breker, tysk billedhugger, en hovedrepresentant for den offisielle kunsten i det nazistiske Tyskland, født i Elberfeldt, utdannet først i Düsseldorf, deretter i Paris, der han ble kjent med bl.a. Despiau og Maillol. Han bodde i Paris 1927–33, deretter et år i Roma, før han slo seg ned i Berlin. Hans kunst var inspirert av antikkens idealer, som fikk en renessanse under nyklassisimen i 1920- og 1930-årene. Hans idealfremstillinger av kraftige, atletiske menn appellerte til lederne innen NSDAP (det tyske nazipartiet). Han ble kalt «den tyske Michelangelo» og fikk etter hvert posisjonen som Nazi-Tysklands og Hitlers favorittbilledhugger. Han fikk et slott og et digert atelier, hvor han kunne bruke krigsfanger som arbeidere. 1937–45 var han professor og direktør ved kunstakademiet i Berlin, og utførte en mengde skulpturer, portretter og bygningsutsmykninger.

Etter krigens slutt ble han, til tross for sin privilegerte stilling i nazi-tiden, kun betraktet som en medløper, og ble etter hvert nesten glemt. Fra ca. 1960 gjenopptok han sitt virke som billedhugger, nå i mindre skala og for det meste med portrettbyster utført i samme klassisistiske stil som tidligere. Av arbeidene hans fra nazi-tiden ble ca. 90 % ødelagt i etterkrigstiden.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.