Den gamle Riksdagsbygningen i hovedstaden Berlin, der Forbundsdagen holder til. Bygningen er bygd om etter tegninger av Norman Foster, med en eggformet glasskuppel.

iStockPhoto. Begrenset gjenbruk

Et av hovedverkene i tysk barokkarkitektur er erkebiskopens residens i Würzburg, påbegynt 1720.

SCODE. Begrenset gjenbruk

Chilehaus i Hamburg (1923) - et hovedverk i tysk ekspresjonisme.

Lars Mæhlum. Begrenset gjenbruk

Romerne la garnisoner langs Donau og Rhinen i de første århundrer e.Kr. og reiste anselige bygninger, f.eks. den befestede porten Porta Nigra i Trier.

Under «den karolingiske renessanse» (ca. 800–950) søkte Karl den store å skape en kunst som svarte til samtidens oppfatning av de klassiske idealer. Først og fremst kom dette til syne ved hans murbygde residens i Aachen (ca. 800). Dens rundbygning og tårndisponering skulle få stor betydning for vesteuropeisk arkitektur. Etter en oppløsningsperiode da skapende virksomhet lå nede, vokste kunsten på 900-tallet frem til ny utfoldelse i den såkalte «ottonske renessanse» (ca. 950–1040). Sakserne var det ledende folk, og en rekke betydelige kirkebygg ble reist, f.eks. Michaelskirken i Hildesheim (1010–33) med kor i vest og i øst for å skaffe alterplass. Under de frankiske keisere, da en fullt utviklet romansk kunst rådde (1030–1150), ble domkirken i Speyer (1030–61) oppført som keiserlig gravhelligdom. Ca. 1050 ble domkirken i Trier utvidet og St. Maria im Kapitol i Köln bygd.

Overgangen til gotikken, som begynte under det hohenstaufiske dynasti (fra 1138), gikk langsomt. I Nord-Tyskland reiste Henrik Løve domkirken i Braunschweig (1170-årene) bl.a. med spisse skjoldbuer, westfalerne bygde saler med jevnhøye skip (Hallenkirchen) og brukte telt- eller kuppelaktige ribbekonstruksjoner, f.eks. i Münster domkirke (1125–65). Derpå lærte man også å bruke teglsteinen på lombardisk vis. Korbygningen ved byen Brandenburgs domkirke innleder en rik arkitektur i dette materiale på de steinfattige slettene. Eksempel på slottsbygg gir Henrik Løves borg Dankwarderode i Braunschweig (1166–72) og Thüringergrevens residens Wartburg (ca. 1220). Selvstendig praktisering av de gotiske prinsipper finnes først i Elisabethkirken i Marburg (1235–83), og Vår frue kirke i Trier (ca. 1235–ca. 1260). Men gjennombruddsåret ble 1248 da Köln-domen ble påbegynt med en plan som svarte til den ved katedralen i Amiens. Ifølge nedarvet tysk smak bygde man imidlertid i annen halvdel av 1200-tallet gjerne enklere og med større ubrutte murflater, f.eks. domkirkene i Freiburg og Halberstadt. Ellers førte tendensen til samlet romvirkning som i de ofte anvendte «hallkirker», i St. Maria zur Wiese i Soest (påbegynt 1343). Etter samme prinsipp ble koret i Helligkorskirken i Gmünd (1351) oppført av mester Heinrich, likeledes koret i Freiburgdomen (1354). Retningen fikk også anvendelse i profane bygg. Ca. 1280 var de tyske ordensridderes firkantede kastelltype utformet, stormesterborgen Marienburg (1311), likesom det i en rekke byer ble reist rådhus med store, gjennombrutte fasader, f.eks. i Münster (1335) og Lübeck (1226–).

I kirkebygningen utfoldet sengotikken stor virtuositet, f.eks. ved domkirken i Ulm, som var planlagt som hallkirke, da Ulrich von Ensinger tok ledelsen (1392) og planla det høye tårnet. Med vekten lagt på høy reising og dekorativt ribbeverk var det imidlertid hallkirken man utviklet videre. Fremragende prøver på typen gir koret ved St. Lorenz i Nürnberg (1445–72) og Frauenkirche i München (påbegynt 1468) med strebepilarene vendt innad, og slottet Albrechtsburg i Meissen (1471–85) av Arnold fra Westfalen.

Renessansen kom mest til syne i detaljeringen, som skyldtes påvirkning fra Italia. Bygningenes kropp og disponeringen av rommene bevarte i vesentlig utstrekning sin middelalderlige karakter, f.eks. rådhusene i Heilbronn (1535), Mühlhausen (1551–54) og Altenburg (1562). Avgjort italiensk karakter utmerket derimot Fuggerfamiliens gravkapell med Annakirken (1509–13) så vel som familiens bypalass i Augsburg. Etter hvert fikk imidlertid renessansen i den nederlandske utforming stor utbredelse med bygninger for en vesentlig del oppført under ledelse av nederlandske byggmestere.

Etter det kulturelle tomrom under Trettiårskrigen viste bygningskunsten stor oppfinnsomhet og variasjon i tilknytning til den ekstreme retning innenfor italiensk høybarokk. Toneangivende ble Theatinerkirken i München (1665–75) ved Agostino Barelli fra Bologna. Den har mange likhetspunkter med Johann Dientzenhofers domkirke i Fulda (1704–12) med hoved- og sideskip som griper inn i hverandre, oppløsning av de omsluttende former og suggererende romvirkning. I pakt med de absolutistiske tendenser i tiden tok slottsbyggene for alvor til igjen i siste tredel av 1600-tallet, først med det italienske palazzo til mønster for bl.a. slottet i Berlin (påbegynt 1698) ved Andreas Schlüter og hans etterfølger Johann Friedrich Eosander. Versailles fikk også stor forbilledlig betydning, f.eks. i Bruchsal (1720–) ved Maximilian von Welsch og bispepalasset i Würzburg (1719–53) ved Balthasar Neumann. Først og fremst er det den italienske barokk, gjennom Borromini-linjen, som setter sitt preg på tysk barokkarkitektur.

Under rokokkoen fortsatte omskapningsprosessen av kirkehuset til et enhetsrom med flytende grenser, f.eks. valfartskirken Vierzehnheiligen av Balthasar Neumann (1742–). Også i lystslottet Amalienburg, som François Cuvilliés bygde i Nymphenburg slottspark (1734–39), tjente hans fantasifulle, elegante rokokkodekorasjon til å oppheve inntrykket av vegger og tak som stengende skranker. Wenzeslaus von Knobelsdorff reiste slottet Sanssouci i Potsdam (1745–47).

Nyklassisismen brøt igjennom med Brandenburger Tor i Berlin (1789) av Karl Gotthard Langhans. Blant dens fremste representanter var også Friedrich Gilly, og videre Leo von Klenze i München. Men sin betydeligste representant fikk den i Karl Friedrich Schinkel, som i spesiell grad gav det sentrale Berlin karakter med hovedverker som Schauspielhaus (1819–21) og Altes Museum (1824–30). I 1820–30-årene forsøkte Schinkel i Werderkirche og Bauakademie i Berlin en kombinasjon av gotikk og klassisisme.

Historismen utviklet seg mot midten av 1800-tallet, med nygotikk, nyromansk stil og nyrenessanse. Gottfried Semper nyskapte renessansen i Dresdens Hoftheater (1838–41), Malerigalleriet (1847–) osv. Konrad Wilhelm Hase ved den polytekniske høyskolen i Hannover gjenoppfrisket den nordtyske teglsteinsgotikken og fikk stor betydning ikke minst for norsk arkitektur gjennom skolens mange norske elever. Etter 1870 fikk «tysk renessanse» en kraftig oppblomstring, og mot slutten av 1800-tallet vokste det frem en kraftig nybarokk, f.eks. i Paul Wallots Riksdagsbygning i Berlin (1884–94) og Friedrich von Thiersch' justispalass i München (1902–).

Østerrikeren Joseph Maria Olbrichs bygninger på Mathildenhöhe i Darmstadt (1901–08) gjorde byen til et sentrum for tysk jugendarkitektur, mens den ellers nøkterne tyske jugend først og fremst er representert ved Otto Eckmann og August Endell (Buntes Teater, Berlin, 1901). I årene frem mot den første verdenskrig var en moderne form for nybarokk på moten, ofte med innslag av jugend. Denne stilen fikk også markante nedslag i de nordiske land, og kalles ofte nordisk nybarokk.

Verken de klassiske formlene, jugendstilen eller den nye nybarokken var egnet for løsning av 1900-tallets nye store byggeoppgaver: maskinhallene, fabrikkbygningene og boliganleggene. Peter Behrens' turbinhall (1908–) og Walter Gropius' bygninger for Faguswerk (1910–11), begge i Berlin, viser den sammenhengen mellom nye funksjoner og ny form for materialbruk som preget den fremvoksende modernismen. Et særtrekk i tysk mellomkrigsarkitektur er ekspresjonismen. Som eget stiluttrykk kulminerte den med Erich F. Högers Chilehaus i Hamburg (1922–23), men man finner den også i Gropius' krigsmonument i Weimar (1922) og i Ludwig Mies van der Rohes skyskraperprosjekt i glass fra 1921. Erich Mendelsohns Einstein Turm og Rudolf Steiners to Goetheanum-bygg fra årene rundt 1920 er interessante, eksperimenterende bygg. Bauhaus-skolen, startet av Gropius i Weimar 1919, ble sentrum for utviklingen av tysk modernisme, og fikk dessuten avgjørende innflytelse for den internasjonale funksjonalismen, bl.a. gjennom Gropius' bygg for skolen i dens andre periode i Dessau (1925–26). Hans arbeid ble fulgt opp av Mies van der Rohe, som bl.a. var hovedarkitekt for boligutstillingen i Weissenhof i Stuttgart i 1927, der det felles idégrunnlaget i europeisk modernisme kom til uttrykk. Hugo Häring, opprinnelig sekretær for den radikale grupperingen «der Ring», utviklet et mer organisk formspråk i opposisjon til den hvite, abstrakte funksjonalismen.

Etter nazistenes maktovertagelse i 1933 ble Bauhaus-skolen stengt. I motsetning til i Italia, der den fascistiske bevegelsen falt sammen med 1920-årenes rasjonalisme, ble ikke det moderne formspråket tolerert av nazistene. I Tyskland var det nyklassisismen som var den foretrukne stilretningen. En rekke store nyklassisistiske prosjekter ble prosjektert og gjennomført, men det største av dem alle, Albert Speers plan for bygging av et nytt Berlin, forble på modellstadiet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.