appropriasjon

Of all the gin joints of all the towns in the whole world she walks into mine, akryl på lerret, 200x230x3,5 cm., malt av Unni Askeland i 2008. Tittelen er en replikk i filmen Casablanca (1942) med Ingrid Bergman og Humphrey Bogart i hovedrollene. Askeland har appropriert en av scenene i filmen, det vil si et still-fotografi fra filmen.

/Nasjonalmuseet, Oslo, Fri ikke-kommersiell bruk.
Portrett
Dronning Sonja, fotografi, 77x63 cm., fotografert av Louise Lawler i 2005. Lawler har fotografert Andy Warhols portrett av dronning Sonja (med en endring i form av et svart felt) fra 1982 i magasinet til Nasjonalmuseet (Museet for samtidskunst). Lawlers fotografi approprierer bildet til Warhol.
Nasjonalmuseet, Oslo, Fri ikke-kommersiell bruk.
La Japonaise, olje på lerret, 231,8x142,3 cm., malt av Claude Monet i 1876. Monet har portrettert sin hustru Camille med kimono og lys parykk. Monet har appropriert en japansk klesdrakt og mange japanske vifter, og denne iscenesettelsen kan falle inn under betegnelsen kulturell appropriering.
Museum of Fine Arts, Boston.
Fra utstillingen «Andy Warhol – after Munch», Munchmuseet 2018. To av Edvard Munchs mest kjente motiver, Madonna og Selvportrett med knokkelarm, er appropriert av Andy Warhol.
/Maja Hattvang.

Hode i Davids stil, olje på plate, 125x80 cm., malt av Bjørn Ransve 1977. Ransves maleri refererer til og approprierer malerier med tilsvarende motiv av Théodore Géricault.

Nasjonalmuseet, Oslo.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Artikkelstart

Appropriasjon er en kunstnerisk praksis som går ut på at en kunstner med bevisst vilje og intensjon låner og bruker ideer og motiver eller teknikker, materialer og formspråk fra en ekstern kilde (fotografi, still-foto, tegning, maleri, grafikk, skulptur, reklame, artefakter, symboler eller et utsnitt fra en avis, film, video), og behandler dette som råmateriale i sitt eget kunstverk, slik at lån og praksis blir tydeliggjort.

Faktaboks

Uttale
appropriasjˈon
Også kjent som

kunstlån, kulturlån, metakunst (kunst som kommenterer annen kunst eller kunstbegrepet)

Kulturell bekreftelse eller undergraving

Det at en kunstner låner motiv eller formspråk og anvender det som råmateriale i eget kunstverk, er en kreativ strategi som vanligvis blir tilkjent legitimitet.

I middelalderen og renessansen var det nødvendig at kunstnere fulgte regler og gjentok tradisjonelle former og motiver i altertavler. For ikoner var dette et krav. En autentisk kunstner viste respekt for tradisjonen ved å sitere eller låne fra eksisterende verk av andre utøvere.

Men det foreligger en forskjell mellom denne typen lån og appropriasjon. I det første tilfellet kan man snakke om at lånet bekrefter en felles kultur. En appropriasjon er derimot med på å undergrave eller destabilisere den kulturelle referanserammen. Hensikten er å vise hvilke åpenbare eller skjulte maktforhold og verdier den bygger på.

Metoder

Ett eksempel på appropriasjon er det den amerikanske kunstneren Sherrie Levine har gjort. I prosjektet «After Walker Evans» (1981) fotograferte hun reproduksjoner av fotografier som opprinnelig ble utført av Walker Evans. Hun stilte disse ut som sine egne arbeider. Fotografiene gjengir mennesker under den økonomiske depresjonen i USA. Levine har dekonstruert begrepene original og kopi.

I prosjektet «After Egon Schiele» (1982) fotograferte hun reproduksjoner av en serie selvportretter som Egon Schiele utførte mellom 1910 og 1918. Levines bilder er på samme tid både kopier og originaler. Schieles bilder er portretter av ham selv, mens Levines bilder gjengir Schieles kunstverk som fremstiller selvportretter. Schieles selvportretter er laget av en mann, mens Levines bilder er laget av en kvinne med en annen seksualitet enn Schiele. Levine spiller på subtile nyanser og forskjeller. Det oppstår forskyvninger i meningsinnholdet hver gang konteksten blir endret.

En annen metode er realisert av den amerikanske maleren Elaine Sturtevant. Hun kopierte for hånd andre kunstneres malerier på en absolutt nøyaktig måte. Sturtevant har særlig kopiert verk av kunstnere som er kjent for sine appropriasjoner, eksempelvis Jasper Johns, Roy Lichtenstein, Andy Warhol og Marcel Duchamp.

En tredje metode består i å forandre eller fordreie det approprierte kunstverket, og eventuelt overføre det til et annet medium, for eksempel fra film eller foto til maleri eller fra maleri til iscenesatte fotografier. Louise Lawler og Cindy Sherman er aktuelle navn.

Fra ironi til appropriasjon

Enkelte forskere hevder at appropriasjon som praksis allerede ble formulert av Édouard Manet. Begrunnelsen er at de kunsthistoriske allusjonene man kan observere i flere av hans malerier, mer ironiserer over enn støtter opp om den ikonografiske tradisjonen som går tilbake til renessansen.

Men appropriasjon som praksis blir ellers tidfestet til strømninger i moderne kunst fra og med århundreskiftet 1900 og i tiårene fremover. Bruken av eksternt råmateriale (artefakter) i objet trouvé, collage, fotomontasje og readymade tilsier at disse kunstformene inneholder elementer av appropriasjon.

Noen eksempler på kunstnere som tok opp appropriasjon som kunstnerisk metode i tiårene før og etter første verdenskrig er Georges Braque, Marcel Duchamp, Salvador Dalí og Kurt Schwitters.

Pablo Picasso

Pablo Picasso limte inn deler av en side fra en avis i collage-bilder allerede i 1912 og 1913. Picasso approprierte avisen, og satte dermed avisens tekst inn i en ny kontekst.

I det monumentale maleriet Les Demoiselles d'Avignon fra 1907 har Picasso appropriert tradisjonelle afrikanske masker. Han lar disse representere noen av de fremstilte kvinnenes ansikter. Inkorporering av elementer som blir hentet fra en annen kultur, i Picassos tilfelle afrikanske masker, kan bli drøftet opp mot begrepet kulturell appropriering.

Popkunst

Fra slutten av 1950-årene ble grensene mellom populærkulturelle uttrykk og tradisjonelle kunstarter løst opp innenfra. Pop-kunstnere som Roy Lichtenstein, James Rosenquist og Andy Warhol approprierte formspråk og motiver som de fant i tegneserier og illustrasjoner i aviser og den kulørte presse.

The Pictures Generation

Malerne og tiden 1, Lovis Corinth og dameportrett av Petrus Christus, pastell og kull på papir, 140,5x98,2 cm., utført av Svein Bolling 1995-1998. Bolling har satt inn en slags kopier (sitater) av et portrettfotografi av maleren Corinth og et portrettmaleri av en kvinne utført av Petrus Christus.
/Nasjonalmuseet, Oslo.
Lisens: Begrenset gjenbruk

I 1977 organiserte kunsthistorikeren Douglas Crimp en utstilling med tittelen Pictures i galleriet Artists Space i New York. Deltagere var Roy Brauntuch, Jack Goldstein, Sherrie Levine, Robert Longo og Philip Smith. Utstillingen etablerte appropriasjon som en sentral praksis i samtidskunsten. De utstillende kunstnerne, inklusive Cindy Sherman, Richard Prince og flere andre, blir omtalt som The Pictures Generation.

Flere kritikere mener at The Pictures Generation markerer overgangen fra modernisme til postmodernisme innenfor visuell kunst.

Norske kunstnere

Også enkelte norske utøvere sjonglerer med motiver som er hentet fra tidligere tiders kunst. Det gjelder for eksempel Bjørn Ransve. På en utstilling i 1976, med tittelen Hjerte og smerte, stilte han ut diverse malerier. Med ironiserende distanse fremstiller maleriene løsrevne hjerter, avkappede hoder og ben uten kropp. De fragmenterte legemsdelene er gjengitt som isolerte enheter, og kan bli tolket som metaforer for modernitet. Et annet aspekt er at disse motivene har tydelige referanser til malerier av den franske romantikeren Théodore Géricault.

Både Ransve og Svein Bolling approprierer kunstverk av andre kunstnere til bruk i egen kunst. Men det finnes en forskjell mellom Ransve og Bolling. Ransve innpasser det lånte materialet fullstendig, mens Bolling lar lånene stå tydelig frem som sitater.

Andre kunstnere, som for eksempel Ida Ekblad, Unni Askeland og Vebjørn Sand, varierer i sin malerier mellom kopiering, sitat-teknikk og integrering.

Edvard Munch er den norske kunstneren som oftest blir appropriert av både norske og internasjonale kunstnere.

Opphavsrett

Roy Lichtenstein har i maleriene Girl with Ball, Mr. Bellamy og Step-on Can with Leg appropriert teknikk og motiver fra tegneserier og illustrasjoner i aviser og tidsskrifter, samt reklame.

Library of Congress, Washington, D.C.

Virksomheten til flere kunstnere som har appropriert andres verk, har ført til uenighet om opphavsrett. Beskyldninger om plagiat har blitt behandlet i rettsapparatet i flere land.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Barthes, Roland (2004). Forfatterens død og andre essays. Red. ved Carsten Meiner. København: Gyldendal
  • Benjamin, Walter (1991). Kunstverket i reproduksjonsalderen. Essays om kultur, litteratur, politikk. Innledning ved Torodd Karlsten. Oslo: Gyldendal
  • Bourriaud, Nicolas (2015). Postproduction. Culture as Screenplay. How Art reprograms the World. New York: Lukas & Sternberg
  • Crimp, Douglas ed. (1977). Pictures, an exhibition of the works of Troy Brauntuch, Jack Goldstein, Sherrie Levine, Robert Longo, Philip Smith. New York: Artists Space
  • Crimp, Douglas (1993). On the Museum´s Ruins, with Photographs by Louise Lawler. Cambridge, Mass., London: MIT Press ("Appropriating Appropriation", 1982, s. 126-137)
  • Evans, David ed. (2009). Appropriation. London: Whitechapel Gallery
  • Foster, Hal, Krauss, Rosalind, Bois, Yve-Alain, Buchloh, Benjamin H.D., Joselit, David (2016). Art since 1900. Modernism, Antimodernism, Postmodernism. London: Thames & Hudson
  • Krauss, Rosalind E. (1985). The Originality of the Avant-Garde and other Modernist Myths. Cambridge, Mass.: MIT Press
  • Nyaas, Tone Lyngstad ed. (2013). Munch by Others. Stockholm: Arvinius + Orfeus
  • Sanders, Julie (2016). Adaptation and Appropriation. London: Routledge
  • Shore, Robert (2017). Beg, Steal & Borrow. Artists against Originality. London: Laurence King Publishing

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg