Paul Cézanne

Faktaboks

Paul Cézanne
Uttale
sezˈan
Født
19. januar 1839, Aix-en-Provence, Frankrike
Død
22. oktober 1906, Aix-en-Provence, Frankrike

Paul Cézanne, portrett fra circa 1861

Paul Cézannes stilleben (1895–1900) er en lek med form, farge og forskyvning i perspektiv som virker utflatende på bildet. Cézanne var påvirket av kubismen.

Stilleben med løk av Paul Cézanne, 1895−1900. Olje på lerret. Musée d’Orsay i Paris

Av /KF-arkiv ※ Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005–2007.

Paul Cézanne. Selvportrett, omkring 1885. Ny Carlsberg Glyptotek, København

.
Lisens: fri
Portrett av onkel Dominique, 1865-1867, Metropolitan Museum of Art
Paul Cézanne når frem til stor forenkling. Det kommer tydelig frem i Kortspillerne (1890–1892), som han først malte med fem personer rundt bordet i et interiør. I den siste varianten sitter bare to tilbake og interiøret er borte, vi ser bare bordets rektangulære flate og flasken.
Av .
Huset til den hengte mannen i Auvers, 1873

Artikkelstart

Paul Cézanne var en fransk maler. Han var en av frontfigurene for utviklingen fra impresjonisme til postimpresjonisme og har blitt ansett som en av den europeiske modernismens viktigste kunstnere.

Cézanne var opprinnelig en del av den impresjonistiske bevegelsen, men konkluderte etter hvert med at denne stilen var for flytende og formløs. I sin søken etter en fastere struktur og en mer monumental helhetsvirkning begynte han så fra slutten av 1870-tallet å eksperimentere med systematiske fargemønstre og forenkling av former, flater og linjer. Han brukte blant annet fargenes ulike nyanser til å skape dybde og skildret samme objekt fra flere synsvinkler fremfor å benytte tradisjonelt perspektiv. Med sin analytiske utforskning og bearbeidelse av maleriets formale virkemidler fikk han stor betydning for 1900-tallets kunst, ikke minst som inspirator for kubismen.

Starten av kunstnerkarrieren

Cézannes far var bankier, og han vokste opp i gode kår i Aix-en-Provence i det sørlige Frankrike. Han fikk sin første kunstneriske utdannelse ved kunstskolen på hjemstedet. Etter farens ønske studerte han deretter jus i 1859–1861, men han ga opp for å forfølge kunstnerdrømmen og dro til Paris hvor han gikk på Académie Suisse i 1861–1863. I Paris traff han tidlig mange av de senere impresjonistene, så som Auguste Renoir, Alfred Sisley, Claude Monet og Camille Pissarro. Spesielt møtet med Pissarro viste seg å bli viktig for Cézannes senere kunstnerskap.

Hans arbeider utover på 1860-tallet var imidlertid fortsatt preget av en noe røff stil i realismens ånd, blant annet eksemplifisert av Onkel Dominique (1865–1867), et av hans første hovedverk. Ofte kombinerte han også dette med mørke farger og dramatiske kontraster mellom lys og skygge som viste inspirasjon fra den romantiske kunstneren Eugéne Delacroix. Denne perioden artet seg likevel som en rekke skuffelser med liten aksept i samtiden, og delvis som en kamp mot faren som hadde ønsket karrierevalget annerledes.

Fra impresjonisme til postimpresjonisme

I 1872 flyttet Cézanne til den lille byen Pontoise i Val-d'Oise nordvest for Paris. Der malte han i de påfølgende år mye sammen med Pissarro, som for alvor ga han en innføring i impresjonistiske teknikker og teorier. Han begynte å fokusere på landskaper som fra da av ble en dominerende del av hans motivkrets. Disse ble malt i friluft som i henhold til impresjonistenes ideal var en forutsetning for å kunne gi en helt sannferdig fremstilling av kunstnerens opplevelse av naturen. Samtidig ble fargebruken hans lysere og penselstrøkene kortere.

Maleriet Huset til den hengte mannen (1873) var illustrerende for hans nye fremgangsmåte, men allerede da hadde Cézanne en særegen oppfatning av former og farger som han beholdt resten av sin karriere. I motsetning til impresjonistene var han mer opptatt av objektenes underliggende struktur enn av hvordan de reflekterte lyset, og dette ga også utslag i mer disiplinerte og systematiske penselstrøk hvor fokuset var at fargene alltid skulle utfylle hverandre i en kromatisk enhet. En annen vesentlig forskjell var at han benyttet geometriske former og arkitektoniske linjer som en viktig del av komposisjonen.

I 1874 returnerte Cézanne til Paris og deltok på impresjonistenes første offisielle utstilling. Han var ikke med på deres andre utstilling i 1876, men var tilbake med 17 bilder på den tredje året etter. Impresjonistenes stil var kontroversiell i samtiden, og Cézanne var den mest eksperimentelle av dem alle. Derfor fikk bildene hans også ekstra hard medfart av kunstkritikerne og liten forståelse fra publikum, men likevel fortsatte han å ufortrødent gå sine egne veier. Han beholdt vennskapet med Pissarro, Renoir og Monet, men avsluttet samarbeidet med impresjonistene som gruppe og tok på egen hånd nye steg i utviklingen av en banebrytende postimpresjonistisk stil.

Motiver

På samme tid begynte Cézanne å arbeide med stilleben som var et godt egnet motiv for hans eksperimenteringer med former, farger og perspektiv. Han lagde blant annet en rekke komposisjoner med epler og dekorativt draperte duker hvor hvert enkelt objekt ble skildret fra flere synsvinkler, og han brukte kun kunstneriske virkemidler for å gi gjenstandene dybde.

Siden han var økonomisk avhengig av faren, dro han ofte tilbake til hjemstedet Aix-en-Provence, men han gjorde også flere reiser til kystlandsbyen L'Estaque nær Marseille der han fant noen av sine yndlingsmotiver. Han nådde i disse bildene frem til en storslagen forenkling av landskapet hvor sjøen reiste seg som en klar og blå vegg mellom stramt komponerte fjellformasjoner og landsbyhusenes kubiske masser. Maleriets todimensjonale flate ble fremhevet samtidig som han også skapte tredimensjonal dybde gjennom fargenyanser. Dette var et helt nytt trekk i samtiden og fikk senere stor innflytelse på den kommende generasjonen av modernistiske kunstnere.

Cézanne tilbrakte årene 1882–1884 i Sør-Frankrike hvor han blant annet arbeidet sammen med Renoir og Monet. Inntil 1895, da han for godt slo seg ned i Aix-en-Provence, pendlet han mellom Paris og Sør-Frankrike. I denne perioden gjorde han flere figurbilder hvor han også nådde stor effekt ved hjelp av systematisk forenkling. Dette kom tydelig frem i Gutten i den røde vesten (1890–1895) og i Kortspillerne (1890–1892), som han først malte med fem personer rundt bordet i et interiør. I den siste varianten satt bare to tilbake og interiøret var borte, kun bordets rektangulære flate og flasken var gjenværende. Det sjangermessige og fortellende som tradisjonelt var fremtredende i slike motiver, hadde her veket til side for en monumental løsning.

I den siste delen av Cézannes karriere ble det tunge, pastose strøket erstattet av en lettere og luftigere teknikk, men hans karakteristiske behandling av linjer og flater fortsatte. Han laget store, figurrike komposisjoner som hovedverket Badende (Grandes Baigneuses, 1898–1905) der figurene fikk en majestetisk skulptural effekt og ble formulert inn i en lukket og forenklet komposisjon, som i kraft av sine enkle geometriske prinsipper virket monumental. Samtidig fortsatte han også sitt fokus på rene landskapsmotiver på 1890- og begynnelsen av 1900-tallet. Et av de mest kjente var de av Mont Sainte-Victoire, som han malte i en rekke versjoner. Ambroise Vollard, som var hans kunsthandler, laget en stor utstilling i 1895, og etter den steg hans popularitet frem til hans død.

Videre innflytelse

Cézannes betydning lå i at han strammet opp billedflaten ved hjelp av form og farge. Han understreket linjens verdi og uttalte selv at han ville redusere naturens former geometrisk til kuber, sylindre og kjegler. Han ville gjenskape den klassiske komposisjonen, dens likevekt og ro. Ved å forenkle de maleriske virkemidlene nådde han den monumentale strukturen og den store helhetsvirkningen som han mente at manglet i impresjonismen, og han hadde stor innflytelse på den videre utviklingen av modernistiske bevegelser på 1900-tallet.

Cézanne er representert i Nasjonalgalleriet i Oslo med fire malerier: Nature Morte (1890), Sittende Mann (1899) og to landskaper uten tittel fra henholdsvis 1879 og 1885.

Et utvalg hovedverker

Verk Plassering År
Onkel Dominique Metropolitan Museum of Art, New York 1865
Jernbaneskjæringen Neue Pinakothek, München 1867–1870
Paul Alexis og Émile Zola Privat eie 1869–1870
Dr. Gachets hus Musée d'Orsay, Paris 1873
Huset til den hengte mannen i Auvers Musée d'Orsay, Paris 1873
L'Éstaque Musée d'Orsay, Paris 1882–1885
Havet ved L'Éstaque Musée Picasso, Paris 1883–1888
Selvportrett med palett Stiftung Sammlung E. G. Bührle, Zürich 1885–1887
Mardi Gras Pusjkin-museet, Moskva 1888
Kortspillere Musée d'Orsay, Paris 1890–1892
Gutten i den røde vesten Stiftung Sammlung E. G. Bührle, Zürich 1890–1895
Stilleben med fruktkurv Musée d'Orsay, Paris 1888–1890
Stilleben med Cupido Courtauld Institute Galleries, London 1895
Epler og appelsiner Musée d'Orsay, Paris 1895–1900
Stilleben med løk Musée d'Orsay, Paris 1895–1900
Stilleben med epler og ferskener National Gallery of Art, Washington D.C. 1905
Mont Sainte-Victoire Philadelphia Museum of Art 1902–1906
Mont Sainte-Victoire Kunstmuseum, Basel 1904–1906
Badende (Grandes Baigneuses) Philadelphia Museum of Art 1898–1905
Badende The Barnes Foundation, Philadelphia 1900–1905
Badende National Gallery, London 1900–1905

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg