Paul Cézanne

Han var sønn av hattefabrikant Louis-Auguste Cézanne, som ble bankier i 1848. Han vokste opp i gode kår og ble allerede som skolegutt venn av Émile Zola, som benyttet Cézanne som forbilde til maleren Claude Lautier i romanen L'Oeuvre; vennskapet gikk over styr i 1886.

Sin første kunstneriske utdannelse fikk Cézanne ved kunstskolen på hjemstedet. Han forsøkte seg på det juridiske studium i 1859–1861, drog deretter til Paris på det frie Académie Suisse i 1861–1863. I Paris traff han de fleste av de senere impresjonister, Auguste Renoir, Alfred Sisley, Claude Monet, Camille Pissarro. Édouard Manet traff han først i 1866. Hans første kunstneriske løpebane artet seg som en rekke skuffelser og delvis som en kamp mot faren, som ønsket utdannelsen annerledes.

Blant hans første hovedverker er Onkel Dominique, hans favorittmodell, et annet kjent arbeid er Jernbaneskjæringen. I 1871–1874 oppholdt han seg i Paris og malte sammen med Pissarro. Maleriene La Maison du pendu (Den hengte mannens hus) og Antonius' fristelse markerte et skritt i utviklingen mot en massiv formoppfatning.

Cézanne fornyet arbeidet med stilleben, laget komposisjoner især med epler og dekorativt draperte duker, og han brukte bare kunstneriske virkemidler for å gi gjenstandene dybde. Han stilte ikke ut på den annen impresjonistutstilling, men kom med 17 bilder i 1877. På grunn av motgang ble han mer og mer innesluttet, og da faren på grunn av økonomien tvang ham til å skilles fra sin familie, drog han til Aix og l'Estaque. Noen av sine yndlingsmotiver fant han ved l'Estaque nær Marseillegolfen, hvor han malte en rekke bilder. Han når i disse bildene frem til en forenkling av landskapet, sjøen reiser seg som en klar og blå vegg mellom stramt komponerte fjellmasser og landsbyhusenes kubiske masser.

Cézanne tilbrakte årene 1882–1884 i Sør-Frankrike, og arbeidet sammen med Renoir og Monet. Inntil 1895, da han for godt slo seg ned i Aix, pendlet han mellom Paris og Sør-Frankrike. Helt fra sine unge dager hadde han også arbeidet med figurstudier, hvor han når frem til stor forenkling. Det kommer tydelig frem i Gutten i den røde vesten (1890–1895) og i Kortspillerne (1890–1892), som han først malte med fem personer rundt bordet i et interiør. I den siste varianten sitter bare to tilbake og interiøret er borte, vi ser bare bordets rektangulære flate og flasken. Det genremessige og fortellende har veket for en monumental løsning. Et av hans mest populære landskapsmotiver er de av Mont Sainte-Victoire, som han malte i en rekke versjoner.

I den siste delen av hans liv viker det tunge, pastose strøk for en lett og luftig teknikk, men hans vei mot stramning av linjer og flater fortsetter. Han laget store, figurrike komposisjoner som Baigneuses (hovedverk 1895–1905 i Philadelphia Museum of Art) og Baigneurs, der figurer og landskap stemmes inn i en lukket og forenklet komposisjon, som i kraft av sine enkle geometriske prinsipper virker monumental. Ambroise Vollard, som var hans kunsthandler, laget en stor utstilling i 1895, etter den steg hans popularitet frem til hans død.

Cézannes betydning ligger i at han strammet opp billedflaten ved hjelp av form og farge. Han understreket linjens verdi, reduserte formene geometrisk mot «kuben, sylinderen og kjeglen». Han ville gjenskape den klassiske komposisjon, dens likevekt og ro. Ved å forenkle de maleriske virkemidlene nådde han en større helhetsvirkning og en monumentalitet som ingen av hans impresjonistvenner fant. Han har hatt stor betydning for 1900-tallets kunst, ikke minst som inspirator for kubismen.

Representert i Nasjonalgalleriet i Oslo med Landskap fra Jas-de-Bouffan, Provence (1878–83), Landskap fra Provence (1885), Epler og fajansemugge (1885) og Portrett (1898–1900).

• impresjonisme
• kunst i Frankrike