Paul Cézanne

Cézannes far var bankier, og han vokste opp i gode kår i Aix-en-Provence i det sørlige Frankrike. Han fikk sin første kunstneriske utdannelse ved kunstskolen på hjemstedet. Etter farens ønske studerte han deretter jus i 1859–1861, men han ga opp for å forfølge kunstnerdrømmen og dro til Paris hvor han gikk på Académie Suisse i 1861–1863. I Paris traff han tidlig mange av de senere impresjonistene, så som Auguste Renoir, Alfred Sisley, Claude Monet og Camille Pissarro. Spesielt møtet med Pissarro viste seg å bli viktig for Cézannes senere kunstnerskap.

Hans arbeider utover på 1860-tallet var imidlertid fortsatt preget av en noe røff stil i realismens ånd, blant annet eksemplifisert av Onkel Dominique (1865–1867), et av hans første hovedverk. Ofte kombinerte han også dette med mørke farger og dramatiske kontraster mellom lys og skygge som viste inspirasjon fra den romantiske kunstneren Eugéne Delacroix. Denne perioden artet seg likevel som en rekke skuffelser med liten aksept i samtiden, og delvis som en kamp mot faren som hadde ønsket karrierevalget annerledes.

I 1872 flyttet Cézanne til den lille byen Pontoise i Val-d'Oise nordvest for Paris. Der malte han i de påfølgende år mye sammen med Pissarro, som for alvor ga han en innføring i impresjonistiske teknikker og teorier. Han begynte å fokusere på landskaper som fra da av ble en dominerende del av hans motivkrets. Disse ble malt i friluft som i henhold til impresjonistenes ideal var en forutsetning for å kunne gi en helt sannferdig fremstilling av kunstnerens opplevelse av naturen. Samtidig ble fargebruken hans lysere og penselstrøkene kortere.

Maleriet Huset til den hengte mannen (1873) var illustrerende for hans nye fremgangsmåte, men allerede da hadde Cézanne en særegen oppfatning av former og farger som han beholdt resten av sin karriere. I motsetning til impresjonistene var han mer opptatt av objektenes underliggende struktur enn av hvordan de reflekterte lyset, og dette ga også utslag i mer disiplinerte og systematiske penselstrøk hvor fokuset var at fargene alltid skulle utfylle hverandre i en kromatisk enhet. En annen vesentlig forskjell var at han benyttet geometriske former og arkitektoniske linjer som en viktig del av komposisjonen.

I 1874 returnerte Cézanne til Paris og deltok på impresjonistenes første offisielle utstilling. Han var ikke med på deres andre utstilling i 1876, men var tilbake med 17 bilder på den tredje året etter. Impresjonistenes stil var kontroversiell i samtiden, og Cézanne var den mest eksperimentelle av dem alle. Derfor fikk bildene hans også ekstra hard medfart av kunstkritikerne og liten forståelse fra publikum, men likevel fortsatte han å ufortrødent gå sine egne veier. Han beholdt vennskapet med Pissarro, Renoir og Monet, men avsluttet samarbeidet med impresjonistene som gruppe og tok på egen hånd nye steg i utviklingen av en banebrytende postimpresjonistisk stil.

På samme tid begynte Cézanne å arbeide med stilleben som var et godt egnet motiv for hans eksperimenteringer med former, farger og perspektiv. Han lagde blant annet en rekke komposisjoner med epler og dekorativt draperte duker hvor hvert enkelt objekt ble skildret fra flere synsvinkler, og han brukte kun kunstneriske virkemidler for å gi gjenstandene dybde.

Siden han var økonomisk avhengig av faren, dro han ofte tilbake til hjemstedet Aix-en-Provence, men han gjorde også flere reiser til kystlandsbyen L'Estaque nær Marseille der han fant noen av sine yndlingsmotiver. Han nådde i disse bildene frem til en storslagen forenkling av landskapet hvor sjøen reiste seg som en klar og blå vegg mellom stramt komponerte fjellformasjoner og landsbyhusenes kubiske masser. Maleriets todimensjonale flate ble fremhevet samtidig som han også skapte tredimensjonal dybde gjennom fargenyanser. Dette var et helt nytt trekk i samtiden og fikk senere stor innflytelse på den kommende generasjonen av modernistiske kunstnere.

Cézanne tilbrakte årene 1882–1884 i Sør-Frankrike hvor han blant annet arbeidet sammen med Renoir og Monet. Inntil 1895, da han for godt slo seg ned i Aix-en-Provence, pendlet han mellom Paris og Sør-Frankrike. I denne perioden gjorde han flere figurbilder hvor han også nådde stor effekt ved hjelp av systematisk forenkling. Dette kom tydelig frem i Gutten i den røde vesten (1890–1895) og i Kortspillerne (1890–1892), som han først malte med fem personer rundt bordet i et interiør. I den siste varianten satt bare to tilbake og interiøret var borte, kun bordets rektangulære flate og flasken var gjenværende. Det sjangermessige og fortellende som tradisjonelt var fremtredende i slike motiver, hadde her veket til side for en monumental løsning.

I den siste delen av Cézannes karriere ble det tunge, pastose strøket erstattet av en lettere og luftigere teknikk, men hans karakteristiske behandling av linjer og flater fortsatte. Han laget store, figurrike komposisjoner som hovedverket Badende (Grandes Baigneuses, 1898–1905) der figurene fikk en majestetisk skulptural effekt og ble formulert inn i en lukket og forenklet komposisjon, som i kraft av sine enkle geometriske prinsipper virket monumental. Samtidig fortsatte han også sitt fokus på rene landskapsmotiver på 1890- og begynnelsen av 1900-tallet. Et av de mest kjente var de av Mont Sainte-Victoire, som han malte i en rekke versjoner. Ambroise Vollard, som var hans kunsthandler, laget en stor utstilling i 1895, og etter den steg hans popularitet frem til hans død.

Cézannes betydning lå i at han strammet opp billedflaten ved hjelp av form og farge. Han understreket linjens verdi og uttalte selv at han ville redusere naturens former geometrisk til kuber, sylindre og kjegler. Han ville gjenskape den klassiske komposisjonen, dens likevekt og ro. Ved å forenkle de maleriske virkemidlene nådde han den monumentale strukturen og den store helhetsvirkningen som han mente at manglet i impresjonismen, og han hadde stor innflytelse på den videre utviklingen av modernistiske bevegelser på 1900-tallet.

Cézanne er representert i Nasjonalgalleriet i Oslo med fire malerier: Nature Morte (1890), Sittende Mann (1899) og to landskaper uten tittel fra henholdsvis 1879 og 1885.

• impresjonisme
• postimpresjonisme
• kunst i Frankrike
• kubismen