Tysklands historie fra 1933 til 1945

Natten mellom 27. og 28. februar 1933 brant den tyske riksdagen. Brannen var trolig påsatt av kommunister.
Av .
NSDAP-medlemmer bærer flagg med hakekors inn i kongresshallen i Nürnberg, dagen før partiets årsmøte i 1935.
Av /NTB scanpix.
Hitler annonserer Anschluss på Heldenplatz, Wien, 15. mars 1938.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0
Hitler taler i Krolloperaen i Berlin i forbindelse med innmarsjen i Polen 1. september 1939.
.
Lisens: Begrenset gjenbruk
Tyske soldater overgir seg til russerne i Stalingrad, 1942.

Tysklands historie fra 1933 til 1945 er preget av Weimarrepublikkens oppløsning, Adolf Hitler og NSDAPs maktovertakelse, og andre verdenskrig.

Tyskland ble republikk i 1918, etter nederlaget i første verdenskrig. Politisk og økonomisk ustabilitet, og protester mot krigserstatningene landet ble pålagt i Versaillestraktaten, gjorde at nasjonalistiske grupper etter hvert vant tilhengere. Blant dem var Hitler og hans nazistiske parti. I 1933 ble Hitler rikskansler, og kort etter innførte han «fullmaktsloven», som gav ham diktatorisk makt. Alle partier utenom det nazistiske forbudt, og alle som kunne mistenkes for å være politiske motstandere, risikerte å bli sendt i konsentrasjonsleir uten lov og dom. Særlig gikk forfølgelsene hardt utover jødene.

I årene som fulgte førte nazistene en aggressiv utenrikspolitikk med mål om å vinne tilbake tidligere tapte landområder, og allierte seg med Italia. I 1938 ble Østerrike annektert («Anschluss») og de sudettyske områder i Tsjekkoslovakia innlemmet i Tyskland, og i 1939 og sluttet de en ikke-angrepspakt med Sovjetunionen.

3. september 1939 brøt krigen ut. De første årene vant Tyskland flere seire, men etter nederlaget ved Stalingrad i 1943 ble det etter hvert klart at tyskerne ville tape krigen. 30. april 1945 begikk Hitler selvmord, 7.–8. mai kapitulerte Tyskland og de allierte seierherrene overtok den politiske makten.

Bakgrunn – økonomisk og politisk krise

I 1930 ble Tyskland rammet av den økonomiske verdenskrisen som fulgte Wall Street-krakket i 1929. Kreditten fra utlandet stanset opp, og kortsiktige lån ble trukket tilbake. Utenrikshandelen sank i perioden 1930–1933 med rundt to tredjedeler. Et moratorium for erstatningene ble vedtatt i juli 1931 etter forslag fra USAs president, og et år senere etter et møte i Lausanne ble erstatningsutbetalingene innstilt. Det spilte imidlertid ingen avgjørende rolle. I 1931 brøt en rekke banker sammen. Prisfall og overproduksjon førte til innskrenkninger og redusert virksomhet i storindustrien, mens tallrike mindre bedrifter gikk konkurs. Ved utløpet av 1932 var det rundt seks millioner arbeidsløse. Fallet i prisene på landbruksvarer førte til tvangsauksjoner på landsbygda, og de korndyrkende godseiere i øst ble særlig hardt rammet.

Den økonomiske krisen ble ledsaget av en politisk krise. I mars 1930 trådte sosialdemokratene med Hermann Müller i spissen ut av regjeringen. Rikspresident Paul von Beneckendorff Hindenburg utnevnte Heinrich Brüning, som tilhørte sentrums høyre fløy, til rikskansler. Da hans budsjettforslag, som innebar sterke nedskjæringer i de offentlige utgifter, ble nedstemt, oppløste regjeringen riksdagen. Dermed opphørte det parlamentariske system å fungere, og regjeringen styrte ved nødsforordninger.

NSDAP kommer til makten

Valget i september 1930 ble et gjennombrudd for partiene på ytterfløyene, det nasjonalsosialistiske parti (NSDAP) og kommunistene. Heinrich Brüning søkte å møte krisen med en nedskjærings- og deflasjonspolitikk. Nazistene gikk i 1931 sammen med de tysknasjonale under Alfred Hugenberg til en samlet opposisjon. Det kom til stadige sammenstøt mellom de forskjellige partiers halvmilitære organisasjoner. Nazistene fikk 37,3 prosent av stemmene ved valget i juli 1932, sosialdemokratene 21,5 prosent og kommunistene 14,3 prosent. NSDAP, som tidligere hadde fått tilslutning fra tysknasjonale, hjemmesittere og ungdom, utraderte nå nesten de borgerlige mellompartiene.

Ved et nytt valg i november 1932 inntraff en viss avspenning, og nazistene gikk tilbake fra 230 til 196 mandater. Hitler var fremdeles leder for det største partiet, men hadde ikke flertall i riksdagen. Hindenburg ble stadig mer avhengig av reaksjonære, utenomparlamentariske krefter og av Riksvernet. Under krisen satte Riksvernet gjennom en av sine ledere, general Kurt von Schleicher, i gang en livlig politisk intrigevirksomhet. Disse kretsene ønsket en sterk, nasjonal og uavhengig regjering som hadde en viss massebasis. Flere kanslere avløste hverandre: Heinrich Brüning (1930–1932), Franz von Papen (1932) og Kurt von Schleicher (1932–1933).

1933 – Hitler til makten

Med Franz von Papen som mellommann sikret Adolf Hitler seg tilstrekkelig støtte fra storindustrien og godseierne, basert på et samarbeid med de tysknasjonale, og 30. januar 1933 utnevnte Hindenburg Hitler til rikskansler. Hermann Göring og Wilhelm Frick ble medlemmer av regjeringen, men de øvrige var konservative eller partiløse, og von Papen var visekansler. De konservative politikerne og Riksvernet hadde håpet på å få kontroll over nazismen, men det viste seg snart at avgjørelsen lå hos Hitler, og de ikke-nazistiske ministrene ble trengt helt i bakgrunnen. Riksdagen ble oppløst, valgkampen stod i terrorens tegn, særlig etter riksdagsbrannen 27. februar, og ved valget 5. mars fikk nazistene 44 prosent av stemmene og de tysknasjonale åtte prosent.

Kommunistene som var valgt, ble arrestert eller de gikk i dekning. 23. mars 1933 fikk Hitler ubegrensede fullmakter mot de tilstedeværende sosialdemokratenes stemmer. Den såkalte fullmaktsloven gav den legale basis for diktaturet. Så fulgte utraderingen av en rekke institusjoner med makt, og et systemskifte: «den nasjonale revolusjon». Fagforeningene ble oppløst, og i løpet av juni var alle partier utenom det nazistiske forbudt. Presse og kulturliv ble ensrettet under propagandaminister Joseph Goebbels. Alle som kunne mistenkes for å være politiske motstandere, risikerte å bli sendt i konsentrasjonsleir uten lov og dom, og ofte utsatt for brutal mishandling.

Særlig jødene ble hard rammet av forfølgelsene. Ved Nürnberglovene i 1935 ble de berøvet sine statsborgerlige rettigheter og alminnelig rettsbeskyttelse. Det nazistiske partiapparatet fikk kontroll over hele den offentlige administrasjonen. Hitler utskrev flere folkeavstemninger som gav ham overveldende flertall, og det ble holdt riksdagsvalg med bare én liste; den nazistiske. I 1934 døde Hindenburg, og Hitler etterfulgte ham, idet han som «fører og rikskansler» overtok rikspresidentens funksjoner. Ledelsen av den økonomiske politikken lå til 1939 hos direktøren for riksbanken, Hjalmar Schacht. Målet var at Tyskland skulle bli mest mulig selvhjulpet. Arbeidsløsheten ble avskaffet, særlig ved store offentlige arbeider og militær opprustning.

Hitlers utenrikspolitikk

I 1933 var Tyskland utenrikspolitisk isolert og underlagt Versaillesfredens bestemmelser. I løpet av få år lyktes det Hitler å få bort de militære klausuler som var pålagt Tyskland, og komme ut av den utenrikspolitiske isolasjon. Allmenn verneplikt ble innført i 1935, og året etter marsjerte tyske tropper inn i det demilitariserte Rhinland. Vestmaktene forholdt seg passive. Etiopia-konflikten i 1935–1936, der Italia angrep Etiopia uten krigserklæring, og den spanske borgerkrig i 1936–1939 førte til en tilnærming mellom Tyskland og Italia.

Fra 1938 begynte Hitler å realisere andre deler av sitt program: revisjon av de territoriale tap under første verdenskrig og oppfyllelse av andre nasjonale aspirasjoner. I 1938 ble Østerrike annektert («Anschluss») og de sudettyske områder i Tsjekkoslovakia innlemmet i riket etter Münchenforliket. Anneksjonen av «rest-Tsjekkoslovakia» i mars 1939 og det tyske press på Polen førte imidlertid til en omlegging av vestmaktenes politikk.

Foran det store krigsoppgjøret som måtte komme, valgte Tyskland og Sovjetunionen en foreløpig forståelse gjennom en ikke-angrepspakt. 23. august ble det sluttet en avtale hvor Tyskland gikk med på en deling av Polen og på å overlate de baltiske landene til russerne. 1. september 1939 rykket tyske tropper over grensen til Polen, og 3. september erklærte Storbritannia og Frankrike Tyskland krig.

Tyskland under andre verdenskrig

Kart over Europa under andre verdenskrig. Områdene i mørkegrønt er Tyskland og de tysk-kontrollerte territoriene. De lysere grønne områdene er land som var okkupert av Tyskland – De baltiske landene, Danmark, Norge, Nederland og Ukraina. De lyseste områdene er land (hele eller deler) som var under tysk militær kontroll – Belgia, Frankrike, Hellas, Luxembourg, Polen, Serbia og vestlige deler av Sovjetunionen.

Det ble gjennomført en streng krigsøkonomi, men til tross for mange vanskeligheter var ernæringssituasjonen lettere enn under første verdenskrig. Det ble drevet en systematisk utplyndring av de okkuperte landene. For å avhjelpe mangelen på arbeidskraft brukte tyskerne krigsfanger og arbeidere fra de okkuperte land.

Under krigen fortsatte jødeforfølgelsene, som hadde foregått siden nazistenes maktovertakelse, med økt styrke. I perioden 1938–1945 ble mer enn seks millioner jøder drept over hele Europa. Folkemordet på jødene er kjent som Holocaust. Både jøder og krigsfanger var blant gruppene som ble plassert i konsentrasjonsleirene.

Den øverste militære og politiske ledelse lå hele tiden hos Hitler. I enkelte offiserskretser var det en viss opposisjon mot krigspolitikken, og det oppstod også mindre sivile opposisjonsgrupper som reagerte mot naziregimets forbrytelser, som etter hvert nådde et uhørt omfang.

Etter tyskernes nederlag ved Stalingrad i 1943 ble opposisjonen mer aktiv. Attentatet mot Hitler i hovedkvarteret i Øst-Preussen 20. juli 1944, etter den vestallierte invasjon i Normandie, var et ledd i en større sammensvergelse som ville sette nazistene ut av spill og innsette en foreløpig regjering. Aksjonen ble slått ned samme dag, og den følgende terror rettet seg for en stor del mot aristokratiet og offiserskorpset. Heinrich Himmler og hans SS trådte stadig sterkere i forgrunnen. 30. april 1945, etter at sovjetiske tropper hadde rykket inn i Berlin, begikk Hitler og Goebbels selvmord. Storadmiral Karl Dönitz dannet ny regjering i Flensburg.

Overkommandoen undertegnet 7.–8. mai kapitulasjonsbetingelsene, og 5. juni utstedte seierherrene en erklæring om at de overtok den politiske makten i Tyskland.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg