arkitekt

Middelalderarkitekt (etter detalj fra manuskript fra 14. årh.: Cotton Nero D.1 fol. 23v, British Museum)
Arkitekt
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

En arkitekt er en person som ut fra en egnet utdannelse planlegger fysiske omgivelser med mål om å ta vare på menneskers praktiske og åndelige behov. Omgivelsene arkitekter arbeider med spenner fra møbler og hus til byer og anlegg i landskapet.

Faktaboks

uttale:
arkitˈekt
etymologi:
av gresk og latin ‘overbyggmester’

Utdannelse

I Norge blir arkitekter utdannet ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Arkitekt- og designhøgskolen i Oslo (AHO) og den private Bergen Arkitekthøgskole (BAS).

Normal studietid ved AHO er 5 ½ år, ved de to andre 5 år. Ved alle skolene kreves det eksamen fra videregående skole, med visse muligheter for unntak. Ved AHO og BAS skjer utvelgelsen av studenter etter opptaksprøver. Ved NTNU skjer opptaket bare delvis etter andre kriterier enn karakterene fra videregående skole.

Tittelen arkitekt er ikke rettsbeskyttet i Norge, men ved kongelig resolusjon av 25. april 1986 ble det bestemt at arkitekteksamen fra de tre norske skolene, eller fra faglige jevngode utenlandske arkitektskoler, gir enerett til tittelen sivilarkitekt. Fra 2003 ble den akademiske grad Master i arkitektur innført og benyttes av mange. Medlemskap i Norske Arkitekters Landsforbund står som garanti for de faglige kvalifikasjonene, og medlemmer her har rett og plikt til å benytte initialene MNAL (= medlem av NAL) i tilknytning til sin arkitekt-tittel.

Arkitektens arbeidsoppgaver

En arkitekt ska­per arkitektur og løser arkitekto­nis­ke oppgaver. Arkitekten arbeider vanligvis etter oppdrag fra en oppdragsgiver, en bygg­herre. Oppgavene kan spenne fra bruksgjenstander og møbler til bolighus, boligområder, større byggverk og bygningsanlegg, terrengutforming ved byggverk og an­legg i landskap, samt by- og regionplanlegging. Fra antikken av var også festningsplanlegging med. I dag kan også skipsutforming, skipsplanløsning og –innredning være blant opp­gavene. Dessuten er oppmåling av eldre tiders byggekunst, bygningsarkeologi, opp­tegning av arkeologis­ke utgravninger og restaureringsoppgaver kommet til.

Vanligvis er det tale om byggeoppgaver av ulikt slag. En hovedoppgave for arkitekten er å analysere og formulere oppgavens problemer på basis av de forskjellige og ofte selvmotsigen­de behov og krav som fremmes. I tillegg er analyse av tomtens og omgivelsenes spesielle stedskarakter et viktig utgangspunkt. På dette grunnlag søker arkitekten å besvare oppgaven ved å skape en stedegen visuell form og helhet, samtidig som tekniske, konstruktive, funksjonelle, samfunnsmessige, symbolske og økonomiske krav er løst. Alt dette skal realiseres i en bestemt teknisk/konstruktiv utførelse og med et bestemt visuelt formuttrykk, gjennom en karakteristisk formal organisering eller en bestemt stil.

Dette fordrer kunnskap fra mange felter, noe allerede Vitruv var klar over: «Arkitekten må ha kunnskap om mange slags studier og for­skjellig slags lærdom [...] Denne kunnskap er barn av praksis og teori» (I, 1, 1). Men han påpeker også at siden arkitekten må kjenne alle fagområder, kan det ikke ventes at han kjenner noen av dem til bunns (I, I, 17). Ar­kitektyrket er således ikke et spesial­iserende, men et koordinerende yrke. Det spesialiserer seg i det å ko­ordinere, å ordne, å skape en syntese , en arki­tektonisk helhet av sted og byggverk, og legge til rette for menneskenes liv og virke i disse.

Yrkets historie 

Arkitektyrket er gammelt. Av de tidligst kjente arkitekter er egypterne Imhotep (ca. 2780 f.Kr.), Senenmut (ca. 1500 f.Kr.) og Ka (1420–1375 f.Kr.). I det gamle Egypt var Seshet arkitektenes gudinne. – Fra antikken kjennes en rekke arkitektnavn, likeså fra middelalderen. Deres arbeidsområde kunne også omfatte planlegging av den tekniske løsning av bygget, av konstruksjonen; det vi idag kaller ingeniørarbeide. I middelal­deren var arkitekten til å begynne med også byggmester, som direkte ledet byg­gearbeidene og hadde øko­nomisk ansvar. I York finnes fremdeles katedralens arki­tekt­kontor, med mer­ker etter oppslag på gulvet. Den latinske beteg­nel­sen magister – mester – ble nyttet om mange yr­ker, både arki­tek­ter og andre. Dae­­dalusble reg­net som den mytiske forfader til alle arkitekter. I Nor­ge har vi en mu­lig omtale av en arkitekt kalt ma­gister i Øy­stein Er­lends­son (erkebiskop i Ni­daros 1161–88): Passio et miracula beati Olavi: «Magister, qvi operariis ecclesiæ præestet» (Mester, som står foran kirkens arbeidere). Etter­hvert ble hovedvekten lagt på prosjektering av byggverk, som ut­over i gotikken ble sta­­dig mere kompl­iserte. Arki­tek­tene hadde nå høy beta­ling, en­da de ikke ofte rørte byggeredskapene. Deres gravsteiner var utfor­met som (andre) storfolks grav­steiner.

Fra middelalderen kjenner vi bare noen få bygg­mesternavn i Norge, bl.a. i Nidaros: her har vi et mulig byggmester/arkitektnavn på en stor grav­stein i Nidarosdomen fra 1300- eller 1400-tallet: Matias lapiscida, kanskje fra Köln. Fra 1500-tallet finner vi steinhuggermerker fra et mulig bygg­mester-/arkitektnavn på Domkirken og Stein­viks­holm: Peter steinhogger. På Akershus finner vi fra 1567 Frederik IIs nederlandske bygg­mes­ter Hans van Paeschen. Lensherre Claus Daa ombygger Erkebispegården i Trond­heim fra 1614 og bruker Oluf Naucler. Christian IV benytter murmestrene Fredrik Møller og Morten Pfundt på Akershus. Vi har dessuten tidlige planleggere: Hans van Stenwinckel (-1601), Isaac van Geelkerck (fra 1645) og J. C. de Cicignon. Et utkast til kommandantbolig i Ber­gen er signert Fabian Frost. Den norskfødte arkitekt Lambert van Haven er aktiv i Køben­havn. Murmester H. M. Heintz utformet bygg i Bergen tidlig på 1700-tallet. Ellers er tidlige arkitektnavn i Norge Johan Conrad Ernst, som kom hit 1704, og arkitekt Philip de Lange, som besøkte Christiania 1734. Deretter har vi Johan Daniel Berlin, Olav Olavsen, Johan Joachim Reichborn 1754, Jørgen Henrik Rawert 1783 og Hans Christian Lund 1784. Den danske arkitekt C. F. Harsdorff tegnet Katedralskolen i Trond­hjem (1787). I tillegg kommer J. G. Løser. Offi­serer tegnet hus, f.eks. A. W. Scheel. Men ofte laget håndverksmestre tegninger, f.eks. J. Hess­ler og V. Wedel.

Ulike arkitektfag

Ut fra arkitektens arbeidsområde har det særlig i vårt århundre utvik­let seg spesiali­serte yrkeskategorier: bl.a. in­teriørarkitekt og landskapsarkitekt, hver med egen utdannelse. Også by- og regionplanlegging er blitt et spesialområde. Dette har fått konsekvens for det norske lovverk, og for byg­ningslovens nav som i dag heter Plan- og byg­nings­loven.

Vanligvis engasjeres arkitekten av en byggherre (i lovsammenheng kalt tiltakshaver). Til hjelp for den tek­niske løsning av byggeoppgaven knytter ofte arkitekten til seg rådgivere av forskjellig slag. Disse inngår oftest i en prosjekteringsgruppe: f.eks. rådgivende sivilingeniører i bygge­tek­nikk, i elektroteknikk og i VVS-tek­nikk. I noen tilfeller er også interiørarkitekter og landskaps­arkitekter knyt­tet til gruppen. Arkitekten har tradisjonelt selv stått for kontroll av byg­gearbeidets ut­førelse og øko­nomi, men idag utføres ofte denne kontrollen av egne bygge­le­dere, som vanligvis er ingeniører. Arkitekten vil likevel som oftest inneha den lovbestemte funksjonen "ansvarlig søker" og "ansvarlig prosjekterende".

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev Kjersti Lie

Det bør vel være en "se også" eller annen henvisning til "Sivilarkitekt"?

svarte Anne Marit Godal

Takk for kommentar! No har vi lenka inn betre.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg