Filigran, gullsmedarbeid av tynn metalltråd som bøyes, flettes eller vris i mønstre, og loddes innbyrdes eller til et underlag. Små «korn», kuler (norsk «kjørner») av samme metall settes inn i kryss og mellomrom. I Egypt ble filigran utført med eller uten underlag i Det nye rikets smykkekunst; gresk og etruskisk smykkekunst viser en høyt utviklet filigranteknikk fra 500-tallet til 300-tallet f.Kr., og er ikke blitt overtruffet siden. Teknikken levde videre i romersk gullsmedkunst, som vi ser i det bevarte materiale av smykker fra Pompeii. Filigran ble tidlig brukt i Kina, India og senere i andre land i Orienten og Asia. I middelalderen var Bysants sentrum for europeisk filigrankunst, og fra Norden kjennes arbeider av høy kvalitet fra folkevandringstid til begynnelsen av middelalderen. Kunsten blomstret i Nordens tidlige vikingtid, og i nyere tid er renessansens og barokkens filigran den fineste. Senere finner vi filigranarbeider mest i folkekunsten, både i Norden og det øvrige Europa, ofte i en relativt grov utførelse. I Øst-Asia og enkelte orientalske land utføres fremdeles filigran av kvalitet.

Filigranteknikken opplevde en renessanse i Norge i siste halvdel av 1800-tallet. Gullsmed Jacob Tostrup i Christiania hentet sølvsmeder fra bygdene inn til sitt verksted der de først produserte «bygdesmykker», men etter hvert ble det utført typiske «bysmykker». Teknikken ble fra ca. 1880 også brukt i tilknytning til den nye emaljeproduksjonen hos bl.a. Tostrup og David-Andersen. Filigran var en viktig del i trådemalje-teknikken. Filigransmykker i tradisjonell design utføres fremdeles i Norge til bruk på folkedraktene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.