Filigran, gullsmedarbeid av tynn metalltråd som bøyes, flettes eller vris i mønstre, og loddes innbyrdes eller til et underlag. Små «korn», kuler (norsk «kjørner») av samme metall settes inn i kryss og mellomrom. I Egypt ble filigran utført med eller uten underlag i Det nye rikets smykkekunst; gresk og etruskisk smykkekunst viser en høyt utviklet filigranteknikk fra 500-tallet til 300-tallet f.Kr., og er ikke blitt overtruffet siden. Teknikken levde videre i romersk gullsmedkunst, som vi ser i det bevarte materiale av smykker fra Pompeii. Filigran ble tidlig brukt i Kina, India og senere i andre land i Orienten og Asia. I middelalderen var Bysants sentrum for europeisk filigrankunst, og fra Norden kjennes arbeider av høy kvalitet fra folkevandringstid til begynnelsen av middelalderen. Kunsten blomstret i Nordens tidlige vikingtid, og i nyere tid er renessansens og barokkens filigran den fineste. Senere finner vi filigranarbeider mest i folkekunsten, både i Norden og det øvrige Europa, ofte i en relativt grov utførelse. I Øst-Asia og enkelte orientalske land utføres fremdeles filigran av kvalitet.

Filigranteknikken opplevde en renessanse i Norge i siste halvdel av 1800-tallet. Gullsmed Jacob Tostrup i Christiania hentet sølvsmeder fra bygdene inn til sitt verksted der de først produserte «bygdesmykker», men etter hvert ble det utført typiske «bysmykker». Teknikken ble fra ca. 1880 også brukt i tilknytning til den nye emaljeproduksjonen hos bl.a. Tostrup og David-Andersen. Filigran var en viktig del i trådemalje-teknikken. Filigransmykker i tradisjonell design utføres fremdeles i Norge til bruk på folkedraktene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.