Institusjonskritikk i kunstsammenheng er kunstneriske prosjekter som søker å avdekke politiske, estetiske og hierarkiske strukturer innen kunstinstitusjonen. Institusjonskritisk kunst stiller spørsmål ved kunstens verdi og retter kritikk mot hegemoniske maktposisjoner i kunstfeltet og de ordninger som opprettholder slike posisjoner.1 Den tar gjerne form av performance eller andre intervensjoner i kunstrommet, også inngrep i et galleris eller museums fysiske arkitektur.
Blant sentrale kunstnere i den institusjonskritiske tradisjonen er Michael Asher, Hans Haacke, Andrea Fraser, Adrian Piper og Marcel Broodthaers. Et tidlig eksempel på institusjonskritisk kunst er MoMA Poll, Hans Haackes bidrag til utstillingen Information på Museum of Modern Art i 1970. Verket tok form som en spørreundersøkelse som konfronterte publikum med at et av museets egne styremedlemmer, Nelson Rockefeller, støttet daværende president Richard Nixons krigføring i Vietnam.
I norsk sammenheng har særlig Marianne Heier stått for en institusjonskritisk kunstnerisk posisjon.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.