Pedagogikk, (til pedagog), læren om oppdragelse og undervisning.

Pedagogikk oppfattes i vanlig språkbruk som kunnskap om de teknikker som er hensiktsmessige ved overføring av definerte læringsmål til en bestemt målgruppe. Som fagterm betegner pedagogikk kunnskapen om tilsiktet og utilsiktet innvirkning på individers identitet og mestringsevne. Den tilsiktede og kontrollerte påvirkning foregår primært innenfor familien og ulike organisasjoner i den hensikt å forme individer i henhold til verdier og interesser som er bestemt av en myndighet. Den utilsiktede og ofte ukontrollerte påvirkning skjer i uformelle sammenhenger og gjennom media. Påvirkningene på identitet og mestringsevne over tid betegnes som sosialisering.

Legitimeringen av målrettet og organisert sosialisering varierer betydelig. I faglitteraturen fremkommer ofte fire ulike oppfatninger om pedagogikk. Den første vektlegger sosialisering i overensstemmelse med innholdet i kulturarv og kvalifikasjonsbehov i det aktuelle samfunnet, slik at dette samfunnets verdier og organisering reproduseres mest mulig effektivt gjennom oppdragelse og undervisning (pedagogisk funksjonalisme). Den andre retningen vektlegger individets danning til mest mulig fri og uavhengig tenkning med basis i universelle menneskelige verdier, men vanligvis innenfor rammene av den tradisjonelle sosiale og kulturelle sammenhengen (pedagogisk humanisme). Den tredje oppfatningen ser pedagogisk virksomhet som middel til å «oppdra nye mennesker» med slik identitet og mestringsevne at de kan skape det ideelle demokratiske samfunn (pedagogisk radikalisme). Den fjerde avviser fellesnevneren ved de tre foregående, at noen med makt skal ha rett til å bestemme hva andre mennesker skal lære. Slik virksomhet oppfattes som illegitim maktmisbruk. Alle mennesker skal ha rett til å utvikle seg i maksimal frihet fra etablerte institusjoners styring og kontroll (pedagogisk anarkisme).

Sokrates og Platon blir regnet som pedagogikkens eldste kilder. Platons pedagogiske tenkning kan sees som funksjon av hans tenkning om staten. Den skulle være hierarkisk oppbygd og styrt av den mest velutdannede eliten. Platons tanker om utdanning blir betegnet som pedagogisk essensialisme . Vesentlige kjennetegn er stor vekt på individuelle forskjeller, og at evnen til abstrakt kunnskapstilegning er hierarkisk. Noen forholdsvis få kan nå et høyt nivå av innsikt, massen vil ikke være i stand til det. Utdanning på slike premisser blir primært tilgjengelig for dem som har bestemte evnemessige, sosiale og kulturelle forutsetninger. Konkret kjennetegnes essensialismen av en læreplan med få fag ( septem artes liberales , de sju frie kunster), hvor idealet er å lære kunnskapen så grundig at den medfører karakterdanning kjennetegnet av høy moral og klokskap. Essensialismen (eng. liberal education ) har beholdt en enestående sterk posisjon fra oldtiden til i dag. Særlig har britiske public schools og «Oxbridge»-universitetene videreført essensialismen som en særdeles levedyktig modell for både den vestlige verden og tidligere koloniland.

Fra 1600-tallet er essensialismen blitt utfordret av tre andre tradisjoner som har til felles at de er anti-elitistiske i sitt syn på utdanning. Inspirert av kristendomhumanisme og sosialisme tar de utgangspunkt i alle menneskers likeverd og rett til utvikling av iboende evner og anlegg. De legger også sterk vekt på at sosialiseringen skal bidra til å skape et demokratisk samfunn. Først kom ensyklopedismen. Denne bevegelsen ble tydeligst utløst av Johann Amos Comenius og fant grobunn i Frankrike fra 1700-tallet. Jean-Jacques Rousseaus tanker om barnesentrert læring fikk stor innflytelse. I Sveits videreførte Johann H. Pestalozzi Rousseaus tanker i praktisk pedagogisk virksomhet, og i Tyskland utformet Friedrich Fröbel den barnesentrerte førskolepedagogikken. Hovedtrekk ved ensyklopedismen var at alle individer i et samfunn skulle få utdanning. Reformasjonen og kravet om at alle elever skulle bestå en eksamen i statens religion var et mektig driv i realiseringen av dette idealet i land med protestantisk religion. Videre var det et mål at «alle skulle lære alt». Den begynnende industrialisering krevde at flere kunne mer på flere områder. Utdanningssystemer basert på ensyklopedismen hadde læreplaner med mange fag. I Skandinavia fikk ensyklopedismen stor betydning, på bekostning av essensialismen. I land som England og Tyskland fortsatte imidlertid essensialismen å ha en meget sterk stilling.

På 1900-tallet er essensialismen blitt utfordret av to andre retninger, polyteknikalismen og pragmatismen, også betegnet progressivismen. Begge disse retningene har flere likhetstrekk med ensyklopedismen.

Polyteknikalismen kan betraktes som den pedagogiske funksjonen av marxismen og har først og fremst vært forsøkt virkeliggjort i kommunistiske land. Retningen kjennetegnes av at alle skal ha utdanning, både for å utvikle selvstendig tenkning og for å få kvalifikasjoner som er nyttige for samfunnets produksjonsliv. Organiseringen av undervisningen skal være slik at skillet mellom «teori og praksis» overvinnes. Alle skal lære å bruke både hodet og hånden. «Læring gjennom produksjon» var et typisk slagord. I tillegg til å skape en reell allmenndanning for alle skulle slik organisering også avskaffe statusskillene mellom intellektuelt og manuelt arbeid. I mange av landene med kommunistisk styreform var den polytekniske utdanningsmodellen til å begynne med effektiv. Tidligere føydalsamfunn gjennomførte masseutdanning og gjorde djerve forsøk på å forene det praktiske og teoretiske. Etter hvert viste det seg at elitetenkning og kvalitetskrav med rot i essensialistisk tenkning fulgte med og kom til syne også i de land hvor polyteknikalismen var offisiell utdanningsmodell.

Den andre utfordringen til essensialismen kom særlig fra USA og kan sees som den pedagogiske effekt av amerikansk pragmatisme. Progressivismen, som den ofte blir betegnet stod for et dramatisk oppgjør med essensialismen, eller «den svarte pedagogikk» i Amerika. Retningen ble særlig preget av tenkningen til John Dewey. Hans utgangspunkt var at den tradisjonelle praktiske pedagogikken ikke fungerte for elever flest. Den var livsfjern, abstrakt og basert på at elevene skulle innprentes «gammel» kunnskap. Den ble betraktet som en europeisk elitetradisjon som passet dårlig for det som var viktigst for de fleste amerikanere, utdanning som tydelig viste sin betydning i praksis. Progressivismen hadde flere likhetstrekk med polyteknikalismen, men den var ikke revolusjonær og var basert på amerikanske idealer om demokrati og individuell frihet. Demokrati på alle samfunnets områder står sentralt i progressivismen. I den praktiske organisering av undervisningen skal det tas utgangspunkt i det enkelte barns interesser og problemopplevelse, ikke i etablerte sannheter i fagene. Opplæringen i praktiske fag og trening i å tenke vitenskapelig er sentralt for progressivismen. Det ble også lagt stor vekt på samarbeid mellom elevene. Prosjekt- og gruppearbeid oppstod som typisk progressivistiske former for undervisning. Progressivismen ønsket en undervisning som både løste motivasjonsproblemer, som kvalifiserte den enkelte til å løse nye problemer, og som bidrog til demokratiutviklingen i samfunnet.

Progressivismen fikk stor oppmerksomhet og betydning, først og fremst i USA, men også i Skandinavia. Europeiske representanter for barnesentrert og aktivitetsorientert pedagogikk er Georg Kerschensteiner (arbeidsskolen) og Maria Montessori (barnehager for utviklingshemmede). På tross av tydelige landevinninger i en del land, særlig etter den annen verdenskrig, er også motreaksjonene merkbare. Utdanning basert på progressivistiske prinsipper blir anklaget for å ta for lett på tilegnelsen av etablerte kunnskaper og på nødvendigheten av å måtte lære det en ikke umiddelbart er motivert for. Progressivismen blir også kritisert for ikke å legge nok vekt på lærerautoritet med basis i grundige faglige kunnskaper.

Parallelt med ensyklopedismens, polyteknikalismens og progressivismens forsøk på å utfordre essensialismens hegemoni som utdanningsmodell, er det også blitt gjort ulike forsøk på å etablere pedagogikk som en egen vitenskapelig disiplin. Ambisjonen har vært å finne fellestrekk ved undervisningens begrunnelse, innhold, metode og organisering som kunne gjøre det mulig å definere pedagogikk som disiplin. Disse bestrebelsene har man særlig funnet tilløp til i Tyskland, USA og Skandinavia. I land som Frankrike og Storbritannia har ambisjonen om pedagogikk som en egen vitenskap på det nærmeste vært fremmed. Bestrebelsene må sees som en hypotetisk mulighet for å konstruere en vitenskapelig disiplin rundt sammenhengen mellom følgende kategorier: 1) den logiske sammenheng mellom en bestemt utdannings hensikt, innhold, læringsform og evalueringsmåte, 2) utdanningsorganisasjonen (materielle og menneskelige ressurser, herunder egenarten ved elever, lærere og ledelse), og 3) de sosiale og kulturelle omgivelser som organisasjonen (f.eks. en skole) er plassert i. Pedagogikk som disiplin vil med nødvendighet måtte trekke på grunndisiplinene innenfor humaniora og samfunnsvitenskap, i likhet med hva den medisinske vitenskap gjør i forhold til en rekke naturvitenskapelige grunndisipliner.

Det er blitt med noen forsøk på å skape pedagogikk til en egen vitenskapelig disiplin. Av de fleste pedagogiske forskere betraktes pedagogikk som et praksisområde, som kan studeres ut fra en rekke etablerte disipliner. Pedagogikk som akademisk fag er blitt stående som en samling ikke-integrerte disipliner. Undervisningsteorien (didaktikk) kunne ut fra sin egenart ha maktet integreringen av kunnskaper fra andre disipliner og fag til en egen pedagogisk vitenskap. Undervisningsteorien er imidlertid forblitt et fagområde ved siden av pedagogisk filosofi, pedagogisk historie, pedagogisk sosiologi, pedagogisk psykologi, komparativ/internasjonal pedagogikk og generell forskningsmetode.

I stadig sterkere grad rettes igjen oppmerksomheten mot de tradisjonelle fagene, i arven fra «septem artes liberales» og essensialismen. Utviklingen av undervisningsteori med basis i de eksisterende fagene synes å ha utdanningspolitisk større gjenklang enn en undervisningsteori hvor individ, samfunn og kultur danner hovedpremissene for utforming av læreplaner. Et omfattende nytt pedagogisk fagområde er spesialpedagogikk. Oppfatningen av pedagogikk preges i dag også av forskning og opplæring for ulike praktiske funksjoner hvor organisert læring inngår, som f.eks. organisasjon og ledelse, evaluering, veiledning, rådgivning, voksenopplæring, familiepedagogikk, mediepedagogikk og flerkulturell pedagogikk. Betegnelsen pedagogikk benyttes videre i forbindelse med en lang rekke andre fagområders opplegg for utdanning i eget fag eller yrke, f.eks. musikkpedagogikk og museumspedagogikk.

Ved slutten av 1900-tallet synes selve pedagogikkbegrepet som fagbetegnelse å stå svakere i flere land enn tidligere. Begrepet utdanning brukes oftere. Da det i 1995 ble opprettet et eget fakultet for det pedagogiske fagområdet ved Universitetet i Oslo, ble navnet Det utdanningsvitenskapelige fakultet valgt. Begrepet utdanning oppfattes som å stå for en bredere oppfatning av det pedagogiske praksis- og forskningsområdet. Det trekker heller ikke oppmerksomheten ensidig mot lærer/elev-forholdet i klasserommet, men inkluderer organisasjons- og samfunnsnivå. Utdanning samsvarer også bedre med det engelske begrepet education, mens pedagogikk på engelsk oftest blir oversatt med pedagogy, det vil si undervisningsmetode.

Ved år 2000 preges pedagogikken tydelig av internasjonalisering og globalisering. Det merkes et økende press i mange land for å harmonisere utdanningstilbud og fagterminologi med utgangspunkt i engelsk-amerikanske modeller og termer. Komparativ/internasjonal pedagogikk får derved økt betydning. I den raskt økende internasjonale mobiliteten av studenter, arbeidskraft generelt og forskere virker harmoniseringen uunngåelig. F.eks. blir høyere utdanning i stadig flere land nå organisert over den engelsk-amerikanske lesten med bachelorgrad, mastergrad og doktorgrad, basert på obligatorisk undervisning. Innenfor komparativ/internasjonal pedagogikk har et nytt tyngdepunkt utviklet seg: utdanningspolitikk, ledelse og administrasjon, herunder utdanningsøkonomi og evaluering. Innenfor det internasjonale perspektivet finnes også spesielle kurs og forskning knyttet til aktuelle problemfelter, f.eks. kjønn, etnisitet og miljø. Den informasjons- og kommunikasjonsteknologiske eksplosjonen er både en vesentlig forutsetning for globaliseringen av utdanning og selv et viktig område for pedagogisk forskning og utdanning.

Se også avsnittet barnehagepedagogikk under barnehage, sosialpedagogikk, spesialpedagogikk, skole.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

15. mai 2013 skrev Ingerid Straume

Jeg har foreslått å ta ut avsnittet om Pedagogisk forskningsinstitutt og opprette en egen artikkel for dette.



mvh Ingerid Straume

16. oktober 2013 svarte Joar Aasen

Jeg mener Ingerid har et godt poeng her. Ellers synes jeg at teksten 'Dewey/pedagogikk' blir mye om mangt og lite om Dewey. Han burde vel få en bredere behandling?



Mvh Joar Aasen

18. oktober 2013 svarte Kjell-Olav Hovde

Hei Joar, Ingerid og Kaare. Takk for fine kommentarer. Vi har ikke ressurser til å skrive og oppdatere artikler om alle institutter.

For at et institutt skal få artikkel må det ha en nasjonal rolle. Vi har for eksempel artikler om Havforskningsinstituttet og Nordisk institutt for sjørett. Har pedagogisk forskningsinstitutt en lignende rolle?



Beste hilsen Kjell-Olav Hovde i redaksjonen

18. oktober 2013 skrev Ingerid Straume

Hei igjen,

Jeg lagde et forslag til endring da jeg var på kurs hos SNL 15. mai. Forslaget var først og fremst basert på at den eksisterende artikkelen var lang og uoversiktlig, med mange forskjellige temaer og ikke minst, med skjulte faglige agendaer fra forfatterens side.

Et annet problem, slik jeg husker det, var at det fins et par artikler om norske pedagoger (Tone Kvernbekk og Erling Lars Dale, begge fra Pedagogisk forskningsinstitutt) som peker til denne ene artikkelen med den generelle tittelen pedagogikk. Da syntes jeg det var bedre å samle det som dreide seg om en spesifikk institusjon i en egen artikler.



Egentlig trengs det en større opprydning. Men nå er jeg blitt usikker på hvordan jeg kan gjenfinne endringsforslaget jeg lagde. Det er så lenge siden mai, og jeg har ikke fått respons før nå. Tror derfor jeg bare trekker det.



hilsen Ingerid

21. oktober 2013 svarte Kjell-Olav Hovde

Hei Ingerid - beklager at forslaget ditt ikke er evaluert. Det burde vært evaluert etter noen dager. Når du logger inn skal det ligge på min side under sendt til godkjenning. Slik det ser ut for meg har du lagt inn et par lenker, men det er kanskje mer her som sammenligningsfunksjonen ikke viser? Om du legger inn nye endringer i forslaget ditt, evt sender meg forslag og synspunkter på mail (hovde@snl.no), så skal jeg ta tak i det med en gang. Beste hilsen Kjell-Olav

21. oktober 2013 skrev Ingerid Straume

Hei igjen, fant kladden og sendte den til godkjenning, tror den gikk til Tor-Ivar Hansen. Vi får eventuelt ta dette opp igjen ved leilighet.



hilsen Ingerid

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.